Stikkord: Elin Lindberg

Nationaltheatret: FORVANDLINGEN

elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2012

Forvandlingen.jpg
foto Gorm Kallestad/Scanpix

Forførende Forvandling

En rørende og virtuos forestilling, men den står i fare for å forenkle ”Forvandlingen” noe.

 

Franz Kafka: FORVANDLINGEN

Dramatisert og bearbeidet av David Farr og Gisli Örn Gardarsson.

Oversatt av Øyvind Berg.

Regi: Gisli Örn Gardarsson.

Musikk og sangtekster: Nick Cave / Warren Ellis

Nationaltheatret, Oslo, 21.mars 2012.

 

Norsk teater er ikke hva det en gang var. Og det skal vi være glade for. Det kan virke som om det trauste realismetyngede teateret som nærmest har ligget som ”den evige sne” over teaterinstitusjonene er i ferd med å smelte bort. Ja, til global oppvarming av teatrene! Denne våren har Gísli Örn Gardarsson, sammen med skuespillere fra Nationaltheatret, vist sin versjon av Franz Kafkas mest kjente fortelling – ”Forvandingen”. En forfriskende, teatral og fysisk forestilling. Her møter vi Gregor Samsa som våkner opp en morgen og er blitt et stort insekt. Gísli Örn Gardarsson har regi og spiller selv hovedpersonen Gregor. Forestillinga er enkel og lettfattelig. Kafkas språk i novella er også enkelt, men det ligger en dimensjon av eksistensiell uhygge og angst i teksten, noe ubegripelig som forestillinga kanskje ikke har fått helt tak på.

 

Reykjavik, New York, Tasmania, Oslo

Forestillinga hadde premiere på Lyric Hammersmith i London i 2006 og har bak seg en imponerende turné. St. Petersburg, Sydney, Bogotá, Seoul, Hong Kong, Dublin. Nå går det rykter om at forestillinga skal settes opp på Broadway i New York.

Gísli Örn Gardarsson selv er islandsk, men han har vokst opp i Norge. Etter teaterutdanninga si i Island var han med på å starte Vesturport Teater. Under arbeidet med forestillinga Woyzeck traff han Nick Cave, som han har, imponerende nok, fått til å lage musikken til Forvandlingen.

 

Livet i rommet

Det fysiske er sentralt på mange plan i både tekst og forestilling. Scenografisk er rommet delt i to, en etasje med stue/oppholdsrom og en etasje over denne med Gregors rom. Oppholdsrommet er i mellomkrigsstil – tunge møbler, fuktmerker på veggtapetet. Overetasjen ser vi ovenfra, Gregors seng henger på veggen, det som for oss er gulv, er for ham vegg.

Gísli Örn Gardarsson har bakgrunn som turner. Det gjør at han er god til å bevege seg langs vegger og tak med en tilsynelatende letthet. For å være litt pirkete, mangler han kanskje noe av den intensiteten, eller kroppslige pasjonen, mange skuespillere med spisskompetanse på fysisk teater har.

 

Fokus på familien

I Kafkas novelle ser vi alt gjennom Gregor, i denne bearbeidelsen ser vi Gregor også gjennom øynene til familiemedlemmene. Familien Samsa framstår som perfekt, de er ikke rike, men anstendige. Faren (Kim Haugen), moren (Gisken Armand) og søstera Grete (Ine Jansen) lever sitt ganske bekymringsløse og svært regelmessige liv. Gregor har arbeidet hardt som handelsreisende for å brødfø familien. Helt til denne dagen, når han plutselig våkner opp og er blitt et digert insekt. Nå oppstår det alvorlige sprekker i familiens perfekte fasade.

Gregor tror han snakker menneskespråk, men familien hans hører bare rare og skingrende lyder når han snakker. De vemmes og blir redde av utseendet hans. Far reagerer med aggresjon, mor får voldsom skyldfølelse. Det er bare Grete som tar seg av Gregor i den første fasen, inntil hun til slutt ikke vil tiltale ham med hans eget navn. Han blir ikke lenger sett på som et menneske.

Først og fremst forteller denne forestillinga om familien som har en mørk hemmelighet de forsøker å gjemme vekk. I dette ligger det en stor sårhet.

 

Skam

For tida harseleres det mye over sjølframstillingene på sosiale medier – om hvordan facebook-profilene framstår som glansede og nærmest groteskt vellykkede. Fasaden og overflaten er kanskje enda viktigere enn den har vært før? Det gjelder å glatte over det som ikke passer inn. Skjære bort, operere vekk, pusse opp. Det må i det minste se ut som om alt er under kontroll.

Denne forestillinga er åpen nok til at det kan leses inn mye en familie kan tenke seg å gjemme vekk. Gregor er en ung mann. Han viser en tydelig antisosial adferd. Sørgelig aktuelt. Flere unge menn blir nå psykisk syke enn før. Rusrelaterte psykoser er dessverre ikke uvanlige. Narkomani. Spiseforstyrrelser. Avbrutt skolegang. Alkoholisme. Noen familier vil arbeide svært hardt for å holde slike ting skjult under en perfekt fasade.

 

Vårofferet

Vi har, i vår kultur, så mange historier om den unge mannen som ofres, eller som ofrer seg selv for at verden skal frelses. Både i norrøn og i kristen tradisjon har denne ofringa funnet sted om våren. Den norrøne skikken var å henge dyr og folk av hankjønn opp i et tre. I den kristne tradisjonen ble mannen spikret på et kors. I forestillinga på Nationaltheatret henger Gregor til slutt opp ned i et rødt stoff – tissue, eller et slikt stoff som er vanlig å bruke i ny-sirkus. Familien er blitt kvitt det som tynger. Gregor er død. Han var ikke lenger Gregor, han var i familiens øyne umenneskeliggjort, han var blitt til søppel. Familien kan endelig gå ut og nyte våren, som lenge har latt vente på seg. Bakveggen i det som var Gregors rom åpnes. Lys og kaskader av fargerike blomster slippes inn. Familien er renset og lettet. I etasjen under dem henger Gregor alene. Publikum gråter og reiser seg i spontan applaus. Renset også de.

 

Epilog

Ei vellykka forestilling, absolutt. Men den kunne vært vesentlig farligere om den også hadde maktet å romme dette at Gregor forvandler seg til noen helt utenfor vår fatteevne. Til noe vi ikke har begreper om. Kanskje blir Gardarsson for sympatisk og enkel til å makte å få fram dette. Og forestillinga for opptatt av at forvandlingen skal være begripelig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mona Høvring: VENTEROMMET I ATLANTEREN

elinlindberg8

Publisert i Marg 2012

Høvring.jpg

Mona Høvring: VENTEROMMET I ATLANTEREN

Roman

Forlaget oktober 2012, 118 sider

 

 

Rått, knapt og konsist om tøffe damer

Mona Høvrings nye roman gir et skarpt og nært portrett av en ung kvinne

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Mona Høvring er kanskje først og fremst kjent som poet. Diktene hennes er ofte sanselige og skrevet i et ganske energisk språk. Et slikt språk som gjør at hjerterytmen kan øke en smule. Venterommet i Atlanteren er Høvrings andre roman. Det første som slår meg når jeg begynner å lese denne boka er nettopp dette språket. Et knapt og energisk språk. Nesten brutalt av og til, men svært virkningsfullt. Det banker deg videre inn i lesinga. Det andre som treffer meg er troverdigheten i skildringa av en tjuefemåring. Det er ganske lenge siden jeg selv var like gammel som hovedpersonen i boka, men jeg har vært der, jeg kjenner igjen hvordan det var – og det er interessant.

 

”Alle var aleine”

Boka handler om Olivia på 25 år. Både hun og bikarakterene vi møter i boka har det til felles at de framstår som svært sjølstendige. De er som den første mellomtittelen i boka påpeker, svært alene i sine verdener. Olivia var flink på skolen, men hadde få venner. Hun er i opposisjon til sin mor. Jeg stusser under lesinga. Moren har nettopp feiret 75-årsdag. Er dette en glipp, tenker jeg. 75 år. Det betyr at hun fikk barn som 50-åring! Men slik var det altså. Dette smått eksotiske elementet kler boka. Olivia jobber på smelteverket på dette tettstedet uten navn. Hun har nettopp gjort det slutt med kjæresten Kristian. Hun kommer så til å arve et hus på Island av en gammel tante. Og hun treffer det som kanskje er kvinnen i hennes liv: Bé.

 

Knyttnevespråk

”Tanta mi blei begravd på en mandag. Jeg var full og mismodig, men min sjabre tilstand skyltes verken sorg eller savn, for den døde hadde aldri stått meg særlig nær…” – slik starter romanen. Det er noe frisk og frodig og ja, faktisk fuktig, over dette språket. Det er som å få en sørvestkuling i trynet. Det har temperatur og trøkk. Det er dialektnært og rått. Og så er det dette med den innebygde rytmen i det. En litt rastløs rytme. En rytme som kler en 25-åring. Det er det språklige, men kanskje først og fremst det rent rytmiske som gjør karakteren troverdig og som gjør at jeg kjenner igjen hvordan det var å være forholdsvis ny i den voksne verden, samtidig som man hadde følelsen av å hadde vært voksen et langt liv allerede. Dette med at livet lå så åpent med alle sine muligheter. Dette med følelsen av føtter og ikke røtter.

 

Talking heads

Rytme, språk og ung voksen. Det er nok ikke mange lesere av boka som vil assosiere helt på samme måte som meg, men jeg nevner det allikevel fordi det kanskje illustrerer hvordan språket til Høvring kan virke. Jeg opplevde at boka minnet meg så kraftig om min egen tid som ung voksen at jeg plutselig kom til å huske musikk jeg ikke hadde tenkt på på veldig lenge. I mitt minne dukket det opp mange lydspor fra New York-gruppa Talking Heads som jeg hørte mye på da jeg var på Olivias alder. Spesielt har låta ”Lady don’t mind” snurret og gått på kassett i hodet mitt mens jeg har lest.

 

Å, mor – å, mor!

De er stort sett bare kvinnekarakterer i boka. Mennene fins, men de er perifere. Olivias far forlot moren da hun ble gravid og bestemte seg for å få barnet. Bildet som presenteres av Olivias mor er like grelt og nærmest burlesk som mor kanskje kan fortone seg fra en 25-årings ståsted. Mor er svært dominerende. Mor får alt til å handle om seg selv. Mor setter sine egne behov i fokus. Mor konkurrerer med datteren i å være best hele tiden. Mor er rett og slett ganske så fæl. Men Olivia er ingen svekling – langt i fra. Opposisjonen mot mor ligger ikke bare i handlinger, men også i språket rundt denne moren. Gjennom at opposisjonen knyttes til språket, til noe som er en del av Olivia selv, rettes også opposisjonen, eller motstanden, mot henne selv. Olivia retter en slags straff mot seg selv. Hun framstår som lidenskaplig sjøldestruktiv. Hun minner meg om August Strindbergs ”Frøken Julie”. Olivia kom inn på NTNU rett etter videregående, men på grunn av at moren setter seg i mot at hun skal flytte og gjennom utdanning få høyere status enn seg selv, begynner hun å jobbe på smelteverket. Hun sjølproletariserer seg. Strindbergs ”Frøken Julie” driver med den samme sjølproletariseringa og innehar den samme lidenskapelige undergangsdriften. Rett og slett en eros-thanatos-spenning.

 

Og havet

Det er motstand i en skikkelig kuling fra sørvest og den er også som regel svært fuktig der den kommer rett fra havet. I boka går det på en måte rett vest eller nettopp mot sørvest – det kommer an på hvor man starter. Det går mot Island. Olivia reiser til huset hun har arva. Og hun vokser gjennom motstanden, slik en klassisk romanfigur skal. Hun framstår som en modnere kvinne etter endt lesning av den korte romanen. Hun virker bedre i stand til å møte et annet menneske, kanskje fordi hun har klart å komme seg gjennom harde og mørke tider.

Høvrings språk er en nytelse å lese, jeg gleder meg allerede til neste bok fra denne forfatteren!

 

 

 

 

Aina Villanger: LANGSANG – et flytans habitat

elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2012

 

Aina Villanger: LANGSANG – et flytans habitat

Dikt, Forlaget Oktober 2012, 47 sider

Villanger

 

Å skrive verden sammen

Skapelsesberetninga på grenlandsdialekt.

 

Av Elin Lindberg

 

Noen bøker er med på å gi deg en fornyet tro på språket, og er med på å understreke at språk kan skape virkelighet. Aina Villangers debutbok ble ei slik bok for meg.

Her er det ikke slik som i Johannesevangeliet at Ordet kom først, nei, verden er her, men diktet, ordleggingen av den, oppleves essensiell og omtrent like materiell som materien selv.

 

Det fysiske

Langsang – et flytans habitat er et langt dikt, delt i tre deler. Det er skrevet på transkribert grenlandsdialekt. Jeg har aldri lest noe lignende. De tre delene i diktet er bygd opp av tette sveip av strofer med noen utstikkere satt i kursiv innimellom. Disse utstikkerne som bryter ut av strofeflyten kjennes som om de leses på innpust. Rytmisk svinger det fint.

Nei, østlandsk er ikke bare østlandsk, slik vi ofte tenker – det kryr jo av dialekter! På grenlandsk heter det for eksempel ikke ”du” og ”deg” og ”ditt” – det heter ”ru” og ”rei” og ”ritt”.

Det kjennes som om språket blir mer materielt når du i begynnelsen, før du blir vant til dette langsangspråket, må stave deg litt fram. Du må undersøke terrenget, på en måte. Er det slik at dialektene er knyttet til landskapet? Jeg får i hvert fall følelsen av at sola står opp over Grenland og nedre Telemark i dette diktet. Det kan forresten også komme av at diktet også inneholder flotte naturskildringer.

 

Verden blir til

Først blir mennesket født i dette langdiktets univers. ”Ru” (du) blir født. Uten menneske ingen beskrevet verden. Dette er den lengste av de tre diktdelene. Mennesket får størst plass. Del to handler om verdens skapelse og den tredje og korteste om arbeidet med å beskrive den. Alle de tre delene handler på en måte om skapelse eller det å skape og bli skapt.

Menneskets fødsel blir beskrevet over flere sider. Men mennesket har ikke vært lenge i verden før hun begynner å utforske den:

 

som rokkering rundt rei var skogen i spinn

med øyne på stilk i det grønne

 

[…]

 

 

beina rine stabla rei fram gjennom mose

med en finger fikkru napp i en maur

som klatra rundt i hånda ri

på leit etter veien

kilte rei nuppete i små lyse hår

 

nå går den inn i skogen

 

 

Flyt og fastland

Diktduet modnes, det beveger seg gjennom verden og diktet flyter av gårde. Bildene er ofte maleriske, språket har også noe malerisk ved seg. Perspektivene forandrer seg fra innover i skogen, nedover i vannet, innover i mennesket sjøl. Opplevelsene ”ru” har av å være i verden er svært sanselige, både på land og under vann:

 

i verdensrom med krill og sjøhest

kunneru stirre te værs som var bånns

ner i en stråletrakt a lysslør

sankru rundt som en evig tone

i stillhet a baklengs harpespill

 

jeg synker ikke

                                                                                                                                                      jeg danser

anemoner dekka bånn

med ballettdans i slowmo

et flytans habitat

for lunger med landskrekk

 

[…]

 

 

med hue som lodd fikkru glimt

neri den store fortellinga

som minna om mørket

ru sjæl svevde rundt i

 

Selv om det er fin flyt i diktet og mange passasjer skildrer et du som beveger seg harmonisk i denne flyten er det også mye friksjon mellom diktduet og verden. Duet opplever meningstomhet og smerte. Det går kanskje an å lese det slik at duet modnes gjennom sin reise i den materielle og åndelige verden. Mennesket har tatt inn så mye inntrykk at de må uttrykkes. De må uttrykkes i skrift. Duets reise oppleves som en reise både på et indre og et ytre plan. Diktverdenen er både helt konkret og mytisk på samme tid.

 

Naturhistorier og myter

I diktets andre del skapes den fysiske verden på utsiden av mennesket:

 

føre noe blei noe

vare ikkeno som var no

et punkt

var det hele

 

Vi får historia om The Big Bang. Og også her blandes den konkrete skapelsesberetninga med hint til skapelsesmyter som vårt norrøne Voluspå. Som i diktets første del der mennesket ble født er det her universet som blir født. Et ”hjemme” etableres der ”andromeda blei bakgård”. Naturhistorien gjennomgås – fra amfibier til sapiens og til slutt cerebralis. Og nå etablerer diktet at skrivinga kan begynne.

 

Jeg

I diktets tredje del kommer ”jeg” inn i diktverdenen – ”uten meg villeru knapt finni fram”. Dette jeget har vært der hele tida, påstår det, det har skapt alt. Et menneske har skapt hele universet av ord. Slik blir langsangen også en hyllest til mennesket, samtidig som det understreker det enorme ansvaret dette medfører. Mennesket har skapt sin verden og må forvalte den etter beste evne.

Langsangen har hele tida under leseprosessen sunget seg inn under huden, det har opplevdes nært, virkelig og vesentlig. Kanskje har forfatteren også skrevet seg moden gjennom boka. Teksten oppleves i hvert fall som moden. Og jeg kan vel egentlig ikke huske å ha lest en slik stødig debutant før. Aina Villanger har på gang et forfatterskap å følge!

 

 

Nationaltheatret: ABIGAILS PARTY

elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2012

Nationaltheatret ABIGAILS_PARTY 2.jpg

Mike Leigh: ABIGAILS PARTY

Regi: Arthur Nauzyciel

Scenografi: Riccardo Hernandez

Lysdesign: Scott Zielinski

Med: Ågot Sendstad, Christian Skolmen, Tone Mostraum og Anne Krigsvoll

Nationaltheatret, hovedscenen, 21.april 2012

 

Sofistikert, stilig og stilisert

En strålende, oppdatert versjon av klamt 70-tallsdrama der teksten spiller hovedrolla.

Av Elin Lindberg

 

Mike Leigh har skrevet mye for teatret, han har laget flere tv-filmer og han er kjent for spillefilmer som Naked (1993), Secrets and Lies (1995) og Vera Drake (2004).

 

Alle må være med

Abigails party er en perle av klamt fjernsynsteater fra 70-tallet. Kostelig datert. 70-tallspreget er tatt helt ut i scenografien i stykkets første del. På hovedscenen er det bygget opp et publikumsamfi, slik at en stor del av publikum sitter vendt mot dem som sitter i salen og på balkongene. Forestillinga utspiller seg på scenen mellom oss, midt i blant oss. I store deler av forestillinga er lyset i salen på. Litt beklemmende er vi liksom med på festen.

 

Hårete

Scenerommet er dekket av vegg- til veggteppe. Det er hvitt og langhårete. Skuespillerne har også det lange 70-tallshåret i orden. En tidsriktig gullfiskbolle er både dekorativ, et tidsdokument og i seg sjøl en metafor for forestillingas innhold. En saccosekk er et naturlig møbel og startsted for en rekke festlige, fysiske gags i form av forskjellige måter bevege seg fra saccosekksittende til stående posisjon. En slik reol i mørkt tre, med barskap, som var møbel i både møblerte og umøblerte hjem på 70-tallet i Norge, er også med.

 

Drikke med begge henda

Stykket handler om Beverly Moss (Ågot Sendstad) og Laurence Moss (Christian Skolmen) som bor i et ganske respektabelt nabolag. Vanlig middelklasse. De har vært gift i tre år, har ingen barn. De har invitert naboene Angela Cooper (Tone Mostraum) og Tony Cooper (Mads Ousdal) som også har vært gift i tre år og heller ikke har barn, til et cocktailselskap. Susan Lawson (Anne Krigsvoll) er også invitert fordi den 15 år gamle dattera hennes, Abigail, skal ha hjemme-alene-fest. Susan, eller Sue, er skilt og har ikke bodd så lenge i strøket. Dette er et slags forsøk på å få denne litt tilknappede dama til å bli integrert. Og det er drikking, drikking, drikking.

 

Teksten som objekt

Som instruktør er Mike Leigh kjent for å la skuespillerne improvisere lenge uten manus. Slik blir karakterene og teksten til. Dette er Leighs metode. Den franske regissøren Artur Nauzyciel arbeider på en annen måte. Han driller og driller tekst. I denne forestillinga kjennes det ut som om teksten nærmest er fysisk. Teksten er blitt et objekt i seg sjøl, ikke bare tekst, men musikk. Dansant, er det første jeg tenker når Ågot Sendstad lirer av seg tirade etter tirade med tekst. Det er svært musikalsk. Spillestilen er ikke 70-tallets sosialrealistiske, dette er stilisert. Teksten refererer heller ikke alltid til den pågående handlinga, kanskje den refererer til en annen versjon av stykket, kanskje til tv-filmen? Beverly kommenterer for eksempel et sted Angelas sløyfe på kjolen. Men Angela har verken kjole eller sløyfe. Teksten blir slik effektivt revet løs fra det kun å skulle underbygge handlinga. Teksten blir stående som et objekt på linje med den overlegent gode scenografien og kostymene.

 

Gjennomlysing

Noen av passasjene er pinlige øyeblikk med personlige avsløringer. Angela forteller for eksempel at hun egentlig ikke kan spille piano, selv om dette er noe hun pleier å hevde at hun kan. Ågot Sendstad har et strippeopptrinn som kanskje har noe Nora Selmer over seg, samtidig som det muligens kommenterer tv-versjonen fra 70-tallet. Publikum ler en god del gjennom stykket. Av og til brukes det latter på boks, uten at det egentlig står til noe som skjer tekstlig, det har en skremmende effekt. Ei dør til helvete åpnes mer enn på gløtt. Effektivt og elegant.

 

Du, du og du og jeg

Etter pausen er rommet forandret. På veggen bak publikum som sitter bak på scenen er det ikke lenger det overdimensjonerte 70-tallstapetet. Det som gjorde at vi fikk følelsen av å sitte sammen i den samme stua. Nå er bakveggen en kopi av salen og balkongene, vi ser et speilbilde av oss sjøl på den andre sida av spillerommet. Det er faktisk litt klamt. Stilen på møblement og kostymer er fra 2012. Vegg- til veggteppet er borte, men det er fortsatt drikking, drikking og drikking. Lyset er fortsatt på i salen. Det er lyssøl på vegger og gulv. Dette gir en følelse av at stykket sklir ut til oss i salen også. Det omfavner oss. Det er påtrengende nært og det er skremmende at teksten klinger så godt i samtid også.

 

En evig fest

De voksne fester og vi hører musikken fra Abigails fest. En fest vi middelaldrende teatergjengere er for gamle til å være med på. Tony og Laurence tar en tur over for å se at alt går riktig for seg blant ungdommene. Tony blir borte så lenge at vi leser inn en kommentar til den voksne samtidsmannen som nekter å godta voksenrollen her.

Laurence er opptatt av kunst. Han resiterer en snutt fra Henrik Ibsens Peer Gynt for de andre. Det er det ingen som bryr seg om, damene snorter kokain mens Laurence messer i vei. Musikken fra Abigails party er lokkende samtidig som den markerer en grense damene ikke kan trå over. De er på voksensida selv om de etter hvert ikke går, men krabber rundt.

 

Vi fester til vi dør

Konflikter i ekteskapene flyter opp etter hvert som det bøttes innpå med alkohol. Laurence insisterer på sin kunstinteresse. Han viser fram den gule Van Gogh-stolen sin og Berverly vil ha alle opp på soverommet for å vise dem maleriet hun har kjøpt, men som mannen hennes ikke har latt henne få lov til å henge opp i stua fordi det er så kitchy. Hykleri og dobbeltmoral kommer grelt fram. Laurence setter på Beethoven – skjebnesymfonien og Beverly tar det gyselige og vulgære bildet med ned i stua – og da får sannelig ektemannen hjerteinfarkt. Vi forlater festen mens det ringes etter ambulanse og Susan har fått tak i den hjemme-alene-festende dattera Abigail på telefon. – Abigail? Abigail?

Nei, vi kan bare ane hvordan festen endte, men vi kan konstatere at dette er ei skikkelig vellykka forestilling. Skuespillerarbeidet er strålende. Regien er musikalsk og stram. Rommet er velkomponert og kostymene supre. Teksten kommenterer slående vår stadig voksende middelklasse. Og den fungerer som en sofistikert teatral maske for skuespillerne. Dette er rett og slett høy standard.

 

Kjersti Kollbotn: JORD

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 4-2017

Jord.jpg

Jordtyngd

Kjersti Kollbotn: JORD

Cappelen Damm 2017, 281 sider

 

Starten på Kjersti Kollbotns roman Jord kan minne om ein slags pastisj over Markens Grøde av Knut Hamsun – romanen som fekk Nobelprisen i litteratur for akkurat 100 år sidan. I Jord møter vi den stolte bonde som bryt stein og ryddar ny jord slik som Hamsuns hovudkarakter Isak Sellanrå gjorde. Garden blir større og betre, dei bryt ny mark og legg nye areal til garden. Men der bonden stig opp og fram som ein heilag mann hos Hamsun, fell han saman hos Kollbotn. Jorda er inga velsigning her. «Du har plikta i deg», seier bestefaren til Halvor og dermed er det slutt på godkjensla for jorda. Jorda dreg Halvor og familien hans ned. Tida som romanen er lagd til er frå om lag slutten av 1800-talet og framover på 1900-talet. Staden er ei namnlaus bygd, kanskje på Vestlandet, kanskje i Nord-Noreg.

 

Ufridom

Ingen av karakterane i boka er frie til å ta eigne val – bortsett frå dei som klarte å kome seg av garde til Amerika. Menneske og dyr er bundne på hender og føter av jorda. Dei dyrkar jorda, dei rasjonerer mat i uår, det sveltefôrar folk og dyr. Folka og dyra må føre slekta vidare. «Han er jord som henne. Dei er begge jord. Og ho skal bli jord. Som jord vert ho sådd, pløgd, opna, lagt att, sådd, tromla, hausta», skriv Kollbotn. Jorda gjev inga glede, ho er berre tung og mørk og knytt til slit og strev.

Kjærleiken har tunge kår. Dei som vil ha kvarandre kan ikkje få kvarandre. Jorda er den som styrer kven som kan få kven. Med all denne tyngda som denne verda bringer med seg er det ikkje det minste rart at nokon bukkar under og blir sjuke og galne. Glede er det ikkje så mykje av her. Men det er nok av sakn og sorg. Ein av hovudpersonane, Halvor, mistar den unge dottera si. Med henne mistar han òg det vesle grepet han hadde om eit godt liv. Han er ein bonde som kan faget sitt. Han klarar med naud og neppe å leve gjennom det harde slaget at han ikkje kan gifte seg med den kvinna han elskar, men når den vesle dottera Ane døyr kjem heller ikkje han tilbake til livet. Han blir verande i ein slags limbo. Han er korkje levande eller daud og han vanstyrer garden.

 

Tyngd

Boka er sentrert rundt arbeidet. Det er arbeid med dyr, mat, hesjer, barnefødslar. Det organiske er heile tida nærverande. Det er som om gjørma skvett rundt gamle og sundslitne støvlar når ein les boka. Her er det ingen idyll. Blikket er vendt mot skit og sot, mot gjødsel og blod. Det gjev boka eit naturalistisk preg. Den vasne jorda syg krafta ut av menneska. Dei varme somrane svir vitet ut av dei. Her er det ikkje akkurat dei gode gamle dagane som blir skildra.

Husfaren Halvor slit psykisk. Han er òg uskikka til å drive garden. Han speler og veddar bort teig etter teig. Den i utgangspunktet dyktige husmannsjenta Regine som han gifter seg med, står og kan ikkje gjere noko. Ho eig jo ikkje nokon ting sjølv. Kvinner får stemmerett i løpet av boka. Boka viser at det kan komme godt med at kvinner får moglegheita til å ta ansvar for sine eigne liv.

 

Ut

Garden som blir skildra i boka står ikkje fram som ein stad folk helst vil bu. Alle lengtar ein annan stad. Regine er ei god lærarinne. Ho ville nok helst hatt ein jobb og tent sine eigne pengar. Sonen Skjalg er eit lesehovud. Han vil nok òg helst ha fortsett med studiar i byen. Men jorda dreg dei med seg. Dei har ei plikt dei må ta seg av. Av jord er dei komne og til jord skal dei bli. Og skulle dei igjen oppstå er det forhåpentlegvis til i eit liv der dei kan styre liva sine sjølve.

 

Meldt av Elin Lindberg