Elin Lindberg – Side 34 – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Ida Müller og Vegard Vinge: VILDANDEN – DEL 2 Directors cut

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1/2 2010

VILDANDEN – DEL 2 Directors cut

Basert på VILDANDEN av Henrik Ibsen

Regi, scenografi og kostymer: Ida Müller og Vegard Vinge

Black Box Teater mai 2010

Imponerende revitalisering av Vildanden

av Elin Lindberg

Ida Müller er scenograf og Vegard Vinge er regissør, de er basert i Berlin. Begge er også sceneaktører. De har allerede i flere år arbeidet med dramatikk av Henrik Ibsen. I 2006 satte de opp Et dukkehjem og i 2008 fikk de kritikerprisen for sin versjon av Gjengangere.

I fjor satte Vinge og Müller opp Vildanden under Festspillene i Bergen. Sjelden har en teateroppsetning fått så mye omtale. Den ble skamrost av mange, samtidig som den ble karakterisert som skandale av andre. Forestillinga er ekstremt lang og krevende for både aktører og publikum. 22.mai var det Oslo-premiere på Vildanden – del 2, Director’s cut på Blak Box Teater. Denne gangen tok den særegne forestillinga 16 timer – uten innlagte pauser.

Forestillinga er enormt innholdsrik. Det ligger et stort tolkningspotensial i den. Jeg opplever at iscenesettelsen først og fremst bretter ut verden og gir rom for meddiktning. Kapitalismekritikken er monumental.

Genesis

Det er en følelse av store forventninger i lufta før forestillinga starter, et sjeldent spent publikum. Dette forventes å bli årets store teaterbegivenhet. Både premieren og de tre andre forestillingene har vært utsolgt ei stund. Vi blir først ledet i inn til lille sal. Her vises en prolog. To menn, nakne bortsett fra en maske står i rommet. Vegard Vinge med maske og et kostyme som både gir assosiasjoner til karneval og uniform, kommer fram etter hvert og begynner å snakke i mikrofon, stemmen er fordreid, et tar litt tid før jeg oppfatter hva han sier – en tekst om urfedre og ”den ideale fordring”. Et videoarbeid vises på bakvegen. To ”urfedre” i stilisert natur. Dette er begynnelsen på alt. Tilsynelatende idyll. De begynner å hogge skogen. Sivilisere. De hogger og hogger. Til sist står de igjen med ett tre. Bibelsk. Kunnskapens tre og Kain og Abel. Det siste treet hogges og helvete bryter løs. Den ene mannen dreper den andre. De to mennene i rommet begynner å slåss. Vinge spruter blod på dem fra en ketchupflaske. Mennene slåss og slåss. Sklir i blodet. Kunstblodet stinker, det er svært kvalmende. Etter en time blir vi vist inn i store sal.

Rikholdig grunntekst

I Ibsens drama er det Grosserer Werle som har svin på skogen. Grosserer Werles sønn Gregers ser det som sin livsoppgave å få Hjalmar som er gamle Ekdals sønn, til å forstå at Hedvig ikke er Hjalmars datter, men Grosserer Werles. Samfunnet og menneskene er korrumperte og perverterte. Fellesskap finnes ikke, alle er ute etter å redde seg sjøl. Barna taper mest. I Ibsens stykke sammenliknes både Hedvig og de andre karakterene med skadeskutte ender. Når Hjalmar får vite at han ikke er Hedvigs rette far vil han ikke lenger ha noe med henne å gjøre. Hun ofrer det kjæreste hun har for å få ham tilbake, både vildanden og sitt eget liv.

Lundby dukkehus

I Vinge og Müllers stykke er vi kommet til Werleimperiet og første akt. Ida Müllers scenografi er svært særegen. Jeg har aldri sett noe liknende. Den kan minne om et forvokst Lundby dukkehus, av den typen som var så populære på 1970-tallet. Alt er laget av papp. Perfeksjonistisk og naivistisk malt. Det er svært teatralt. Tegneserieaktig.

Karakterene i stykket er også preget av å være ”kunstige”, unaturlige. Alle har masker, hvite med påmalte groteske ansiktsuttrykk. De er dukkeaktige. Perverterte, håpløse, ødelagte mennesker. Stemmene er forvrengte og manipulerte. Skuespillerne som vi aldri får se ansiktet til, er svært presise og dyktige.

Ibsens stykke er bygd opp lagvis. Der grunnteksten har en vertikal struktur har Vinge og Müller en nærmest horisontal struktur. Biter fra teksten eller en handling, tas ut, dras ut, og monteres i tablåer etter hverandre. Det gir en todimensjonal, tegneserieaktig effekt. Grunnteksten blir grundig dissekert. Materiale fra en samtidskontekst er også lagt til, for eksempel sitater fra Jens Stoltenberg og Trond Giske.

I en scene med Grosserer Werle er den eneste teksten: ”Frifinnelse…er…frifinnelse…er…frifinnelse…”. Det er som om denne teksten går i loop inne i karakteren og samtidig peker på dennes grunnleggende livstema. I en scene med fru Sørby og middagsselskapet, får gjentakelseselementet en annen funksjon. Fru Sørby ”spiller” et kort pianotema igjen og igjen og igjen og igjen. Monotonien i borgerskapets selskapelighet blir smertefull.

Tablåer

Bildene er ofte voldsomme og teatrale, med elementer av splatterfilm. Vakker musikk, mye Edvard Grieg og Henry Purcell, følger mange av bildene. Tempoet er rolig. Stramheten og perfeksjonismen i regien imponerer. For det holder i time etter time. Det er aldri kjedelig. Det er ingen egentlig pause, men mellom scenene kan vi forlate salen for å få luft, spise, drikke, gå på do. Det fører til at alle ikke får sett alt.

Av aktørene er det Ida Müller som imponerer mest. Hun spiller Gregers Werle. I maske og kostyme ser hun ut som en forvokst Titten Tei. I det hele tatt er referansene til barnekultur knyttet til 70-tallet. Gregers har for eksempel et dansenummer til Bjørnen Colargol-sangen.

Gregers får i oppsetningen samme status som Hedvig i Ibsens stykke. Han blir barnet som ofres.

Det går time etter time. Forestillinga er tragikomisk, poetisk, naivistisk, grotesk, barokk, overdådig. Den er teknisk avansert, også lydmessig. Kroppsvæsker – heldigvis kunstige de fleste av dem – er det mye av. Masse blod. Sæd, menstruasjonsblod, spy, bæsj. Og tiss. Et stunt som fikk stor oppmerksomhet da fjorårets versjon av forestillinga ble vist i Bergen i fjor var da Vegard Vinge lå på scenen foran publikum og tisset rett i sin egen munn. Han gjentok stuntet på Black Box, uten at det så ut til å ha noen sjokkerende effekt på publikum. Denne type grenseoverskridelser har vært så mye brukt i avantgardistisk kunst at de har mistet evnen til å provosere, de blir stående igjen som tivoliaktig meningsløshet.

Uforglemmelige scener

Mange av scenene er uforglemmelige. Blant andre en der Grosserer Werle ligger naken (bortsett fra maske) dekket med pølser, tomatsaus og spagetti. Det gir assosiasjoner til et menneske som har fått buken oppsprettet med tarmer tytende ut. ”Døden” – en aktør i fluoriserende skjellettdrakt – med en svart riesenschnauzer kommer inn. Det ”vrengte” mennesket får besøk av Mefisto. Hunden spiser kroppen ren for pølser og saus. Alle var nok engstelige for hvordan det skulle gå med skuespillerens edlere deler. De beste scenene er allikevel der Vinge og Müller mer direkte går inn og lager sitt særegne møte med Ibsens tekst. Slik de gjør i scenen der doktor Relling, ved hjelp av gamle Ekdals sæd, produserer gjennomsnittsbabyer på Grosserer Werles bad.

Etter omtrent 11 timer begynner første akt å nærme seg slutten. Ida Müllers intensitet og tilstedeværelse har vært på topp hele veien. Jeg, i likhet med de andre i publikum skulle jeg tro, har aldri opplevd en så lang teaterforestilling før. Sånn i firetida om natta begynner det å bli vanskelig å holde seg våken. Da er vi i andre akt. Hjemmet til Hjalmar, hans kone Gina som er forhenværende hushjelp hos Werle, datteren Hedvig og den alkoholiserte gamle Ekdal er tivoliaktig, grotesk overflatisk. Hedvig framstilles helt usentimentalt. På loftet er det en diger and. Ibsens mørkeloft er opplyst.

Klokka litt over halv seks begynner tredje akt. I Ibsens stykke er det mye snakk om en sildesalat. I denne forestillinga er det en slapstickaktig slåsskamp, ikke med sild, men med makrell. Da skal fjerde akt etter hvert begynne. Ni nakne mennesker står på scenen med andemaske på. Hedvig står med pappkniv og klar til å drepe villanden. Det stinker most makrell og kunstblod. Skuespillerne er utslitte nå. Det kan synes som om det mumles om mytteri. Hjalmar Ekdal alias Torbjørn Davidsen sier at publikum er trøtte, de vil gå hjem nå. Han sier noe om eksperiment og slaveri. Vegard Vinge holder en lang enetale det ikke er så lett å få med seg på grunn av den forvridde stemmen. Noe om didaktisk teater. Ganske slitsomt nå. Men Vinge er en god leder for forestillinga, han har en eksellent forståelse, ikke bare for det teatrale, men også for selve teatersituasjonen. Han gir beskjed om at Hedvig skal forberede seg til begravelsesscenen sin. Det gråtes ved Hedvigs grav. Hun står opp fra de døde, blir vasket av Gregers og beseirer en drage. 16 timer er gått.

En fantastisk Ibsentolkning og en uforglemmelig teaterbegivenhet!

TG Stan: THE TANGIBLE

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

TG Stan: THE TANGIBLE

Black Box Teater, Oslo

April 2010

Intelligent og velformulert om Midtøsten

av Elin Lindberg

Det belgiske teaterkompaniet tg STAN har vanligvis en tekst som utgangspunkt for produksjonene sine, som regel tekst som inneholder sosial kritikk. Teksten er også viktig i forestillinga the Tangible, men her kom den til etter hvert. Kompaniet har denne gangen laget en forestilling der Midtøsten står i sentrum.

Den ”fruktbare halvmåne” eller ”Al Hilal Al Khaeeb” omfatter i dag Egypt, Israel, Libanon, deler av Jordan, Syria, Irak, Kuwait, det sydøstlige Tyrkia, det sydvestlige Iran og ikke minst det som blir sett på som episentret i regionen: Palestina. Med the Tangible sier tg STAN noe om hvordan det oppleves å være menneske i dette konfliktfylte området. Forestillinga peker utover seg selv som teater, den fokuserer på den reelle konflikten i Palestina.

I forestillinga deltar tre dansere: Norske Tale Dolven, kanadiske Liz Kinoshita og italienske Federica Porello. Tre skuespillere: Rojina Rahmoon fra Syria, Eid Aziz fra Palestina og Frank Vercruyssen fra Belgia. To billedkunstnere: Ruanne Abou Rahme og Yazan Khalili fra Palestina. Musikken i forestillinga er av Mazen Kerbaj, Ramallah Underground, Glenn Gould, Burial, Vex’d, John Zorn, The Bug, Naseer Shamma, Rima Khcheich, og Sublime Frequencies. Tekstene er av John Berger, Etel Adnan, Abbas Beydoun, Samih Al-Qasim og Zakariah Tamer.

Den sosialt bevisste skuespilleren

Tg STAN (Toneelspelersgezelschap STAN) ble etablert i Antwerpen i 1989. Det er skuespilleren som er nøkkelpersonen i denne gruppas arbeid. Det som har fascinert meg mest med forestillingene til tg STAN er nettopp den utrolig sterke tilstedeværelsen og konsentrasjonen skuespillerne har på scenen. En aldri hvilende årvåkenhet. De sier selv at arbeidet deres er skuespillerorientert og udogmatisk. Det udogmatiske aspektet reflekteres i navnet på kompaniet: S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). Tg STAN jobber uten regissør og er lite opptatt av å sette merkelapp på det de gjør. Kompaniet er også kjent for å ha en høy bevissthet om scenerommet.

Tg STAN er et svært anerkjent kompani og har spilt i Norge en rekke ganger. Teaternettverket som består av Black Box Teater, Teatergarasjen og Avantgarden har programmert mye teater som arbeider i samme tradisjon som dette kompaniet. Dette er teater som arbeider med den kontinentale dramaturgi- og regitradisjonen som har stått særlig sterkt i Tyskland og Belgia. I tillegg til tg STAN er Jan Fabre og Needcompany representanter for denne tradisjonen. En tradisjon som er preget av ujålete spill og preget av å være dypt begrunnet av iscenesetterne. Her arbeides det i første instans med lesning, med å forstå – deretter handlig – altså å velge formen. Skuespillerens arbeid blir en formbevisst, sosial handling foran et publikum. Skuespillerens arbeid er ikke bare basert på innlevelse. Dette teateret har røtter tilbake til tradisjonen etter Bertolt Brecht og det episke teateret, mer enn etter Konstantin Stanislavskij og den psykologiske realismen. Selv om altså elementer fra denne tradisjonen, som innlevelse, forståelse og kontroll er med. Fra Brecht kommer ekspresjonismen og fremmedgjøringseffekten inn.

”Life is a story told now.”

Skuespillerne og danserne er allerede i rommet når vi kommer inn til forestillinga på Black Box Teater. Vi setter oss og en kvinne i blått begynner å danse. Det er stille. Rommet er åpent. Etter en stund begynner de to andre kvinnene også å danse. Det kommer en slags elektrisk spenningslyd. Mer og mer lyd. Projeksjoner på bakveggen – bilder fra Palestina. En kvinne og en mann, A og X, tar fokus, de snakker arabisk. Teksten deres kan leses i engelsk oversettelse på bakveggen. Språket blir svært nærværende. Jeg forstår ikke arabisk, det er tvilsomt at mange i publikum gjør det. Akkurat det faktum blir følbart fordi det at vi må lese teksten gjør at vi ikke kan se på A og X som snakker.

Teksten oppleves som fragmentert. Den tar for seg hverdagshendelser, men også dramatiske livs-, døds- og krigssituasjoner. Kvinnen og mannen på scenen forholder seg ikke til hverandre, men til publikum. Projeksjonene viser bilder av nedslitte bygninger med kulehull, urbane landskap, det er ingen mennesker i bildene.

En del av tekstmaterialet er hentet fra John Bergers siste bok, From A to X. Dette sitatet er sentralt:

The next day I accompagnied him to the ruin. There were several epicenters where everything had been reduced to dust, surrounded by tiny fragments. Except for pipes and wires no recognizable objects remained. Everything which had been assembled during a lifetime had gone without trace, had lost its name. An amnesia not of the mind but of the tangible.

Når vi kommer ut fra forestillinga får vi ei fyldig tekstsamling I handa. Den inneholder presentasjoner av forfattere som kommer fra Midtøsten eller som forholder seg aktivt til området. Tekstsamlinga er med på å rette fokuset ytterligere mot konteksten og ikke mot forestillinga vi nettopp har sett. Vi får også her forslag til videre lesning. Blikket og bevisstheten blir ledet mot det reelle og ikke det fiksjonelle som teateret representerer.

Det blir Bergers tekster som blir stående som de mest interessante. På den ene siden er de preget av hans vestlige blikk og det Edward Said kaller orientalismen. Det må for eksempel en mann fra Vesten til for å skrive dette: ”’For us’, a Palestinian mother says at a checkpoint after an IDF soldier has lobbed a tear gas bomb behind her, ’for us the silence of the West is worse’ – she nods towards the armoured car – than their bullets’”. Den vestlige selvforherligelsen sitatet presenterer er kvalmende. På den andre siden beskriver Berger brutaliteten i konfliktene som preger Midtøsten svært sansbart. Han skriver godt om hvordan befolkningen på tre og en halv million mennesker lever på det knøttlille Gaza-området – et område som stadig reduseres ytterligere av israelske nybyggere.

Jeg sitter igjen med opplevelsen av å ha sett en intelligent og velformulert forstilling fra tg STAN som absolutt har gitt meg mer kjennskap til Midtøsten.

Publisert i Marg 1/2 2010

Thomas Ostermeier: JOHN GABRIEL BORKMANN

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4/2010

Henrik Ibsen: JOHN GABRIEL BORKMANN

Tysk oversettelse: Sigurd Ibsen.

I en versjon av Marius von Mayenburg

Regi: Thomas Ostermeier

Scenografi: Jan Pappelbaum

Vi er alle dyr

– Renskåret og presis oppsetning av John Gabriel Borkmann

av Elin Lindberg

Thomas Ostermeier er ikke bare en europeisk stjerneregissør, han er også kunstnerisk leder ved Schaubühne i Berlin, et av Europas mest prestisjefylte teatre. Han har satt opp mange Ibsen-stykker, hans oppsetninger av Et dukkehjem, eller Nora som stykket ofte kalles utenlands, Hedda Gabler og Byggmester Solness er kanskje de mest kjente. Under årets Ibsenfestival i Oslo ble hans oppsetning av John Gabriel Borkmann høydepunktet. Forestillinga er et gjestespill fra hans eget teater, Schaubühne. Skuespillerne han har med seg er også et stjernelag, med blant andre Josef Bierbichler som er kjent for et norsk publikum fra filmen Det hvite båndet(2009). Dramaturgen og bearbeideren av teksten er Marius von Mayenburg, han er også dramatiker, flere av stykkene hans er satt opp i Norge.

Tåke og tydelighet

Handlinga i stykket: John Gabriel Borkmann er forhenværende banksjef. Han har sonet fengselsstraff for grov økonomisk utroskap. Han brukte kundenes penger til å investere i et industriimperium, men før han fikk betalt tilbake lånet ble han angitt av advokat Hinkel som var forelsket i hans ungdomskjæreste Ella Rentheim. Borkmann sviktet, i sin tid, Ella og giftet seg i stedet med hennes tvillingsøster Gunhild i bytte med stillingen som banksjef. Sammen med Gunhild har han sønnen Erhart. Ella tok seg i mange år av Erhart som hun er sterkt knyttet til. Alle tre har store planer for Erhart, men han vil ikke leve for noen av dem.

Forestillinga åpner med at Ella kommer på besøk til gården som hun er eier av, men som bebos av John Gabriel Borkmann og Gunhild. De bor i hver sin etasje og møtes aldri. Scenerommet er sterilt og kaldt, det er Gunhilds stue. Litt falmet borgerskaplig. Rommet rammes inn av tåke. Hvit røyk ses gjennom den gjennomskinnlige bakveggen, røyk sprer seg over scenegolvet. Ut av tåken kommer Ella, hun og tvillingsøsteren har ikke sett hverandre på mange, mange år. Det oppleves som både et reelt møte, men også som om det er en person fra Gunhilds underbevissthet som dukker opp. Sist Ella var på visitt i huset tok hun Erhart med seg. Gjengangeren Ella setter igjen Gunhild under press. De to skuespillerne Kirsten Dene som Gunhild og Angela Winkler som Ella har en svært sofistikert og enkel måte å spille på. Her er det ingen falsk overspilling, store geberder eller skriking. Ensemblet har funnet et skuespillerarbeid som ligger ganske nært opp til virkelighetens måte å snakke og å agere på. Det er svært vellykka og gjør at stykket når fram til oss i salen med tydelighet og klarhet.
Økonomi

”Ibsen er forfatteren til middelklassens kapitalistiske samfunn”, sa Thomas Ostermeier da han holdt årets Ibsenforelesning på Ibsensenteret i forbindelse med festivalen. Han påpekte at det er mye snakk om penger i Ibsens stykker. Middelklassen er redd for å falle ned den sosiale stigen. Denne redselen ødelegger evnen til å oppføre seg som mennesker. Det menneskelige blir kostnaden for redselen for å falle. Henrik Ibsen kom selv fra forholdsvis små kår og visste hvordan det var å være nede på rangstigen, mange av karakterene i stykkene hans speiler dette. Helmer i Et dukkehjem, Tesman i Hedda Gabler – og John Gabriel Borkmann. Borkmann ofrer sitt indre liv, sitt emosjonelle liv, sin kjærlighet, for å få jobben og pengene. ”For rikets – maktens – og ærens skyld..” som Borkmann sier i Ibsens originaltekst.

Schaubühnes John Gabriel Borkmann er ganske teksttro så vidt jeg kan forstå. Marius von Mayenburgs bearbeidelse av den er ganske sublim. Den tar ikke bort originalteksten, men tilpasser den allikevel nøye til vår tid. Svært godt gjort. Når Thomas Ostermeier i fordraget sitt hevder at ”Ibsen i dag er en stor samtidsdramatiker” har han sine ord i behold nettopp fordi han, med hjelp av ensemblet, makter å bearbeide teksten slik at det oppleves som om det er en link mellom teksten og vår samtidsvirkelighet.

Familien

Forestillinga setter søkelys på familien. Barnet – Erhart – blir moren, tanten/pleiemoren og farens konstruksjon. De har alle planer om hvordan han skal frelse både dem og verden. De ser nærmest på sønnen som en Jesus-skikkelse, verdens frelser. Erhart selv utbasunerer at han ikke er noen misjonær, studenten Erhart vil ikke engang arbeide, han vil reise utenlands sammen med en lekker dame og bare ha det gøy. Erhart framstilles her som en tusseladd av en sønn. Bebrillet, lubben og myk i cordfløyelsdress. Det må nok en mor – pleiemor, eller far – til for å ha tro på at denne unge mannen er verdens og livets frelser.

Samfunnskommentaren i dette er ganske tydelig. Nykonservativismen brer om seg. Barn og familie er statussymboler. Det blir satset mye penger og tid på å få perfekte barn. Vestlige barn skal helst kunne kinesisk som toåringer, i tillegg til sitt vestlige språk naturligvis. De bør kunne spille mange instrumenter og få toppkarakterer i alle fag. For å få til det siste, er det blitt vanlig i norske bedrestilte familier å ansette hjelpelærere til barna hjemme, til rundt 500 – 700 kr. i timen, for at poden skal få de beste karakterene.

Kvinner, barn, menn og dyr

I John Gabriel Borkmann sitter kvinnene igjen til slutt. De har ikke noe annet enn sitt søsterskap igjen. Sønnen er reist for å leve sitt eget liv, på sin måte. Mannen er død. Men i en slik storslagen forestilling, med slike fantastiske skuespillerprestasjoner som dette, blir det allikevel det menneskelige som seirer til slutt. Det er svært gripende når de to litt eldre damene, søstrene, griper hverandres hånd der de sitter, forlatt av alt og alle, i sofaen. De står helt på kanten av avgrunnen av livet sitt, men klarer å skape et håp om at det er mulig å snu det dystre og inhumane til en ny menneskelighet. Jeg er ikke sikker på om denne følelsen av håp er intendert av regissøren. Den kampen han setter karakterene i er mer dyrisk enn menneskelig. Det er survival of the fittest, det blir ikke tatt menneskelige hensyn. En melding som han kommer med som avslutning av foredraget sitt på Ibsensenteret var: ”Vi er alle dyr!”

Verdensteatret: And All the Questionmarks Started to Sing

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2010

Verdensteatret:

And All the Questionmarks Started to Sing

Performance/konsert og installasjon

Black Box Teater, Oslo, 9.september 2010

Særegent, solid og fragilt

Anmeldt av Elin Lindberg

Verdensteatret har i mange år vært et av de ledende teaterkompaniene i Norge. Det blir ledet av Lisbeth J. Bodd og Asle Nilsen. Kompaniet ble etablert i 1986 og har base i Oslo. De samarbeider med kunstnere fra flere kunstdisipliner og viser arbeidene sine i forskjellige kontekster, i Norge og resten av verden. De siste verkene deres har vært komposisjoner i form av hybrider mellom performance/konsert og installasjon. Materialet til And All the Questionmarks Started to sing er blitt presentert som ren installasjon i Guangzhou, Kina tidligere i år. Installasjonen er også invitert til Shanghaibiennalen 2010. Den første visningen av liveversjonen fant sted på festivalen Theater der Welt, i Essen, Tyskland, i år.

Det forskende og undersøkende har alltid ligget som bakgrunn for Verdensteatrets arbeider. De er ikke kjent for å komme med postulater eller entydige svar på noen ting som helst. Spørsmålstilling er en vesentlig del av deres virksomhet – og her begynner altså spørsmålstegnene å synge.

Håndverk

And All the Questionmarks Started to sing er en del av samtidsmusikkfestivalen Ultima. Temaet for denne festivalen er i år håndverk. Og nettopp håndverk preger Verdensteatrets forestilling. Svært mange aktører står bak verket. Mange forskjellige håndverk.

Scenen på Black Box er fylt av apparater, skulpturer og objekter. Disse er utviklet av Verdensteatret selv. Utvilsomt nitidig utført håndverk. Objektene brukes i ulike animasjonteknikker og en slags skyggeteater for mikroobjekter. Sykkelhjul er et visuelt gjennomgangstema. Mange av objektene er selvgående roboter. Mangfoldet av apparater og bevegelige skulpturer som alle produserer sin egen kunst gir et mangefasettert uttrykk. På grunn av at uttrykket er så enormt sammensatt er det svært rikt på referanser og på rom for assosiasjoner. Men assosiasjonene vil komme til å tilhøre hver og ens personlige lesning av verket. Billedskapingsprosessen vi er vitne til kan forklares rent fysisk ut fra de forskjellige elementene som er med i aksjon og skyggespill, men den refleksjonsrekken som settes i gang i hver enkelt tilskuer vil bli særegen og knytte seg til verket som en ny tråd.

Åpning av rommet

Både det soniske og det visuelle skaper forskjellige nivå av dybdepersepsjon.

En visuell antydning av elektrisk, knitrende spenning ligger som tråder over bakveggene ved verkets start. Et menneske, en mann, står på scenen. Han plystrer. Det asiatiske utseendet hans får meg til å minnes Konsert for Grønland, den av Verdensteatrets forestillinger som for alvor hevet kompaniet opp på et høyt internasjonalt nivå. Stemningen er maskinell og melankolsk. Vi får en følelse av at vi befinner oss i en framtidsverden, en følelse som går igjen gjennom forestillinga/konserten. Midt i skjermenes elektriske strømmer kommer det en kjempemåse, behandlet slik at den minner om negativet til et analogt fotografi. En antifugl. En ikkefugl. Jeg vet ikke om det ligger noen økologiske meldinger her, men våre assosiasjoner går i den retning. Vi vet at stråling fra foreksempel mobiltelefoner, radiobølger, påvirker fuglenes evne til å finne fram på sinne trekk over hele verden. Noen fuglearter står i fare for å dø ut fordi de ikke klarer å finne sin vei gjennom stråleforurensningen. Fuglene og andre av videoprojeksjonene får et nærmest et metafysisk preg. De gir assosiasjoner til Karl Ove Knausgårds måser/ engler i romanene Ute av verden og En tid for alt. Det kan virke som fuglene både truer og passer på oss. De er ikke av vår verden – eller det er vel akkurat det de er, siden disse bildene er menneskeskapte. Et spørsmål som slår meg er knyttet til natur: Finnes det fortsatt natur når vi har uttrykt det vi ser? Når vi gjennom å begrepsliggjøre den har kultivert den? Uberørt er naturen i hvert fall ikke.

Dystopisk?

Lys/videoarbeidet som projiseres på sykkelhjul minner om arbeidene til videokunstneren Tony Oursler. Her fungerer disse til å angi en mer intimt rom, der fokuset rettes mot objektene selv, mot det materielle. Video/film-elementet som vises på bakveggen av landskap i svart/hvitt åpner rommet mot en lesning som ligger nært science fiction og dystopier. En svært forførende verden som både er skremmende og vakker. Verket gjør to ting, ofte samtidig, det minner oss nettopp på vår status som materielle vesen, som noe rent fysisk. Og det minner oss på at vi er menneskelige i form av at vi drømmer, vi reflekterer. Vi skaper konstant vår verden. I følge astrofysikere er den hvite støyen, den elektriske spenning på skjermen, signaler fra big bang og tidenes morgen. Rent fysisk hører alt sammen med alt.

En av aktørene formidler en tekst på et språk jeg ikke forstår. Jeg kjenner igjen ord som ”passport” og ”bagasje”. Land som ”Danmark”, ”Canada”. Jeg tror språket han snakker er persisk. Teksten drar oss også utover det umiddelbart forståelige. Nok et av disse spørsmålstegnene forestillinga er fylt av. Disse spørsmålstegnene som dukker opp sammen med maskinenes dans, skyggespillene, menneskene på scenen.

Verdensteatret makter å sette det maskinelle, det tekniske og materielle i sammenheng med det fysisk menneskelige på en måte som kjennes svært samtidsrelevant. And All the the Questionmarks Started to sing er blitt et særegent og solid verk. Et hengivent, undersøkende stykke arbeid.

Showcase Beat Le Mot: 1534

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1- 2/2011

Revolusjon?

Das wort wird fleisch (ordet blir kjøtt)

Anmeldt av Elin Lindberg

Showcase Beat Le Mot: 1534

Utøvere, tekst, scenografi og kostymer: Showcase Beat Le Mot

Black Box Teater, 5.mars 2011

Det tyske teaterkollektivet Showcase beat le Mot har med 1534 laget en forestilling som tematiserer revolusjonen. Men blir dette en grell og dekadent kontrast til dagens virkelige revolusjoner i Nord-Afrika og Midtøsten? Disse revolusjonene var neppe i tankene til Showcase da de laget forestillinga, men på grunn av nærheten i tid mellom forestillingssituasjon og revolusjon blir dette relevant.

Showcase Beat le Mot er i hvert fall en del av en teaterrevolusjon, det mener Knut Ove Arntzen, førsteamanuensis i teatervitenskap ved Universitet i Bergen, de er en av etablererne av det ambiente teater. Han forklarer ambient teater slik:

Teater hvor den sosiale atmosfæren blir underbygd og brukt som et virkemiddel i forbindelse med teaterforestillinger. Det skjer gjerne ledsaget av pop-kulturelle klisjeer og elementer slik som musikk og klubbaktig atmosfære. Prosjektteatergruppen Baktruppen har i norsk og internasjonal sammenheng vært med på å utvikle ambient teater.

Showcase er en del av den såkalte Giessen-skolen. De er utdannet i det som kalles anvendt teatervitenskap. De fire mannlige medlemmene er på samme tid skuespillere, kunstneriske ledere og regissører. De arbeider et sted mellom tekst-, danse-, og musikkteater. I forestillingene integrerer de referanser til politikk, sport, pop, massemedia og kunstteori.

Forestillinga 1534 ble spilt under Black Box Teaters tredje Marstrand-festival. Festivalen hadde denne gangen fått undertittelen A la Grande Nuit. Begrunnelsen for dette, i følge teatersjef Jon Refsdal Moe, er at lyrikeren André Breton i 1927 ga ut pamfletten Au Grand Jour (Midt på lyse dagen) der han forklarte hvorfor surrealismen, som han anså seg som lederen for, nødvendigvis måtte lede til revolusjon. Denne pamfletten fikk sitt motsvar fra Antonin Artaud som ga ut det lille skriftet A la Grande Nuit (Midt på svarte natta). Breton så surrealismen som en marxistisk bevegelse, han valgte politikken, mens Artaud valgte estetikken. Og Refsdal Moe velger altså Artauds vinkling. Han mener, skriver han i festivalens program, at det er så mye saklighet omkring oss likevel. Han spør seg om ikke revolusjonen bør lanseres som et rent kunstnerisk prosjekt, nå når ingen lenger bryr seg om den politisk allikevel. (!) Et noe bråkjekt bomskudd fra Refsdal Moe her.

1534

Utgangspunktet for forestillinga til Showcase beat le Mot ligger langt tilbake i tid, i året 1534. Stedet er byen Münster i Westfalen. Dette var en tid med store samfunnsmessige omveltninger. Motstanden mot pavekirken er kraftig. Marin Luthers kirkereform brer om seg med adelens hjelp. På denne tiden fantes det revolusjonære bevegelser som var enda mer radikale enn Luthers. Anabaptistene var en av disse. De praktiserte voksendåp som var forbudt i pavekirken. Disse er forgjengerne for dagens baptister som vi først og fremst kjenner fra USA. Anabaptistene i Münster ville skape Det Nye Jerusalem. De anså seg som de utvalgte, de ventet på at Jesus skulle komme, tilstanden var apokalyptisk. Dette var en folkelig revolusjon, de delte alle eiendeler mellom seg. De støttet seg på de gammeltestamentlige patriarkene og bedrev flerkoneri. Hvis en kvinne skulle finne på å drive med flermanneri ble hun drept sporenstreks. Anabaptistenes revolusjon i Münster ble forholdsvis raskt slått ned av biskop Franz von Waldecks tropper. Folk ble henrettet. Lederne ble hengt opp i jernkurver på tårnet av Lambertikirken til skrekk og advarsel. Jernkurvene henger der visstnok den dag i dag.

En interessant historie.

Teaterrommet er tåkelagt av røkelse i det vi kommer inn. Tre glasshus i forskjellig utforming står på scenen. Bak publikumsradene er det stilt opp en bar, vin og hvit duk. En del tepper en hengt opp, noen med påskrifter. ”Der ausgang ist der eingang”, ”Die Zeit ist Nahe”, ”Yo encorpo la revolta”. En oppblåsbar sofa, to ”timeglass” laget av vanndispensere fylt med sand er også på scenen. En keramikkdreiebenk der en av utøverne et sted i forestillinga klisser med leire og en slags rise-maskin som en annen av utøverne under forestillingas løp legger rumpa si under, finnes også.

Gjennom et utvalg av sanger hentet fra en revolusjonær sangbok fra det salige DDR, energisk dansing og tekster formidles det. Showcase må vel sies å tilhøre ironigenerasjonen. Patos er ikke noe de setter særlig høyt, men hvordan formidle noe vesentlig om revolusjon uten patos? Ritualistisk teater og fysisk teater er nok ikke helt disse guttas greie heller, men det er elementer fra denne type teater her. Disse elementene er kanskje ment som en slags ironisk kommentar, sammen med keramikkproduksjonen, til hippiebevegelsen, men de føyer seg også i heavy metall-verdenens patosfylte estetikk. Det hele er gjennomført med en sikker hånd om teatraliteten. Et av de mest interessante momentene syntes jeg var en tekst av Martin Luther, gjengitt på norsk. Her fordømmer Luther anabaptistenes måte å leve på og gjennom dette får vi kunnskap om hvordan de kanskje virkelig levde sine liv og hva de trodde på.

Showcase gir ingen klare svar på noe som helst, de kommer ikke med manifester eller proklamasjoner om hva de tror på. Under en samtale om tro på revolusjonen som er gjengitt i festivalens program svarer de at ”(s)everal stories are being told in several parallel-universees. If we like it or not.” Og slik er det vel. Men noen historier står som mer livsnødvendige å formidle enn andre.

Med påminnelsen friskt i minne om at revolusjon er livsviktig for så mange, at mennesker står opp for noe de virkelig tror på og at samfunnsomveltninger skjer på ordentlig, og at det ikke bare livsfjernt drømmeri, framstår ikke Showcase Beat Le Mots forestilling særlig viktig. Men den var velregissert, tett og fin. Morsomme virkemidler, fin tilstedeværelse av aktørene. Og det var hyggelig å bli invitert til et glass vin og en bit godt brød under nattverden ved forestillingas slutt.