Showcase Beat Le Mot: 1534

Publisert i Marg 1- 2/2011

Revolusjon?

Das wort wird fleisch (ordet blir kjøtt)

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Showcase Beat Le Mot: 1534

Utøvere, tekst, scenografi og kostymer: Showcase Beat Le Mot

Black Box Teater, 5.mars 2011

 

 

 

Det tyske teaterkollektivet Showcase beat le Mot har med 1534 laget en forestilling som tematiserer revolusjonen. Men blir dette en grell og dekadent kontrast til dagens virkelige revolusjoner i Nord-Afrika og Midtøsten? Disse revolusjonene var neppe i tankene til Showcase da de laget forestillinga, men på grunn av nærheten i tid mellom forestillingssituasjon og revolusjon blir dette relevant.

Showcase Beat le Mot er i hvert fall en del av en teaterrevolusjon, det mener Knut Ove Arntzen, førsteamanuensis i teatervitenskap ved Universitet i Bergen, de er en av etablererne av det ambiente teater. Han forklarer ambient teater slik:

 

Teater hvor den sosiale atmosfæren blir underbygd og brukt som et virkemiddel i forbindelse med teaterforestillinger. Det skjer gjerne ledsaget av pop-kulturelle klisjeer og elementer slik som musikk og klubbaktig atmosfære. Prosjektteatergruppen Baktruppen har i norsk og internasjonal sammenheng vært med på å utvikle ambient teater.

 

Showcase er en del av den såkalte Giessen-skolen. De er utdannet i det som kalles anvendt teatervitenskap. De fire mannlige medlemmene er på samme tid skuespillere, kunstneriske ledere og regissører. De arbeider et sted mellom tekst-, danse-, og musikkteater. I forestillingene integrerer de referanser til politikk, sport, pop, massemedia og kunstteori.

Forestillinga 1534 ble spilt under Black Box Teaters tredje Marstrand-festival. Festivalen hadde denne gangen fått undertittelen A la Grande Nuit. Begrunnelsen for dette, i følge teatersjef Jon Refsdal Moe, er at lyrikeren André Breton i 1927 ga ut pamfletten Au Grand Jour (Midt på lyse dagen) der han forklarte hvorfor surrealismen, som han anså seg som lederen for, nødvendigvis måtte lede til revolusjon. Denne pamfletten fikk sitt motsvar fra Antonin Artaud som ga ut det lille skriftet A la Grande Nuit (Midt på svarte natta). Breton så surrealismen som en marxistisk bevegelse, han valgte politikken, mens Artaud valgte estetikken. Og Refsdal Moe velger altså Artauds vinkling. Han mener, skriver han i festivalens program, at det er så mye saklighet omkring oss likevel. Han spør seg om ikke revolusjonen bør lanseres som et rent kunstnerisk prosjekt, nå når ingen lenger bryr seg om den politisk allikevel. (!) Et noe bråkjekt bomskudd fra Refsdal Moe her.

 

1534

Utgangspunktet for forestillinga til Showcase beat le Mot ligger langt tilbake i tid, i året 1534. Stedet er byen Münster i Westfalen.  Dette var en tid med store samfunnsmessige omveltninger. Motstanden mot pavekirken er kraftig. Marin Luthers kirkereform brer om seg med adelens hjelp. På denne tiden fantes det revolusjonære bevegelser som var enda mer radikale enn Luthers. Anabaptistene var en av disse. De praktiserte voksendåp som var forbudt i pavekirken. Disse er forgjengerne for dagens baptister som vi først og fremst kjenner fra USA.  Anabaptistene i Münster ville skape Det Nye Jerusalem. De anså seg som de utvalgte, de ventet på at Jesus skulle komme, tilstanden var apokalyptisk. Dette var en folkelig revolusjon, de delte alle eiendeler mellom seg. De støttet seg på de gammeltestamentlige patriarkene og bedrev flerkoneri. Hvis en kvinne skulle finne på å drive med flermanneri ble hun drept sporenstreks. Anabaptistenes revolusjon i Münster ble forholdsvis raskt slått ned av biskop Franz von Waldecks tropper. Folk ble henrettet. Lederne ble hengt opp i jernkurver på tårnet av Lambertikirken til skrekk og advarsel. Jernkurvene henger der visstnok den dag i dag.

En interessant historie.

Teaterrommet er tåkelagt av røkelse i det vi kommer inn. Tre glasshus i forskjellig utforming står på scenen. Bak publikumsradene er det stilt opp en bar, vin og hvit duk. En del tepper en hengt opp, noen med påskrifter. ”Der ausgang ist der eingang”, ”Die Zeit ist Nahe”, ”Yo encorpo la revolta”. En oppblåsbar sofa, to ”timeglass” laget av vanndispensere fylt med sand er også på scenen. En keramikkdreiebenk der en av utøverne et sted i forestillinga klisser med leire og en slags rise-maskin som en annen av utøverne under forestillingas løp legger rumpa si under, finnes også.

Gjennom et utvalg av sanger hentet fra en revolusjonær sangbok fra det salige DDR, energisk dansing og tekster formidles det. Showcase må vel sies å tilhøre ironigenerasjonen. Patos er ikke noe de setter særlig høyt, men hvordan formidle noe vesentlig om revolusjon uten patos? Ritualistisk teater og fysisk teater er nok ikke helt disse guttas greie heller, men det er elementer fra denne type teater her. Disse elementene er kanskje ment som en slags ironisk kommentar, sammen med keramikkproduksjonen, til hippiebevegelsen, men de føyer seg også i heavy metall-verdenens patosfylte estetikk. Det hele er gjennomført med en sikker hånd om teatraliteten. Et av de mest interessante momentene syntes jeg var en tekst av Martin Luther, gjengitt på norsk. Her fordømmer Luther anabaptistenes måte å leve på og gjennom dette får vi kunnskap om hvordan de kanskje virkelig levde sine liv og hva de trodde på.

Showcase gir ingen klare svar på noe som helst, de kommer ikke med manifester eller proklamasjoner om hva de tror på. Under en samtale om tro på revolusjonen som er gjengitt i festivalens program svarer de at ”(s)everal stories are being told in several parallel-universees. If we like it or not.” Og slik er det vel. Men noen historier står som mer livsnødvendige å formidle enn andre.

Med påminnelsen friskt i minne om at revolusjon er livsviktig for så mange, at mennesker står opp for noe de virkelig tror på og at samfunnsomveltninger skjer på ordentlig, og at det ikke bare livsfjernt drømmeri, framstår ikke Showcase Beat Le Mots forestilling særlig viktig. Men den var velregissert, tett og fin. Morsomme virkemidler, fin tilstedeværelse av aktørene. Og det var hyggelig å bli invitert til et glass vin og en bit godt brød under nattverden ved forestillingas slutt.