Stikkord: TG Stan: THE TANGIBLE

 

TG Stan: THE TANGIBLE

Black Box Teater, Oslo

April 2010

 

 

Intelligent og velformulert om Midtøsten

av Elin Lindberg

 

Det belgiske teaterkompaniet tg STAN har vanligvis en tekst som utgangspunkt for produksjonene sine, som regel tekst som inneholder sosial kritikk. Teksten er også viktig i forestillinga the Tangible, men her kom den til etter hvert. Kompaniet har denne gangen laget en forestilling der Midtøsten står i sentrum.

Den ”fruktbare halvmåne” eller ”Al Hilal Al Khaeeb” omfatter i dag Egypt, Israel, Libanon, deler av Jordan, Syria, Irak, Kuwait, det sydøstlige Tyrkia, det sydvestlige Iran og ikke minst det som blir sett på som episentret i regionen: Palestina. Med the Tangible sier tg STAN noe om hvordan det oppleves å være menneske i dette konfliktfylte området. Forestillinga peker utover seg selv som teater, den fokuserer på den reelle konflikten i Palestina.

I forestillinga deltar tre dansere: Norske Tale Dolven, kanadiske Liz Kinoshita og italienske Federica Porello. Tre skuespillere: Rojina Rahmoon fra Syria, Eid Aziz fra Palestina og Frank Vercruyssen fra Belgia. To billedkunstnere: Ruanne Abou Rahme og Yazan Khalili fra Palestina. Musikken i forestillinga er av Mazen Kerbaj, Ramallah Underground, Glenn Gould, Burial, Vex’d, John Zorn, The Bug, Naseer Shamma, Rima Khcheich, og Sublime Frequencies. Tekstene er av John Berger, Etel Adnan, Abbas Beydoun, Samih Al-Qasim og Zakariah Tamer.

 

Den sosialt bevisste skuespilleren

Tg STAN (Toneelspelersgezelschap STAN) ble etablert i Antwerpen i 1989. Det er skuespilleren som er nøkkelpersonen i denne gruppas arbeid. Det som har fascinert meg mest med forestillingene til tg STAN er nettopp den utrolig sterke tilstedeværelsen og konsentrasjonen skuespillerne har på scenen. En aldri hvilende årvåkenhet. De sier selv at arbeidet deres er skuespillerorientert og udogmatisk. Det udogmatiske aspektet reflekteres i navnet på kompaniet: S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). Tg STAN jobber uten regissør og er lite opptatt av å sette merkelapp på det de gjør. Kompaniet er også kjent for å ha en høy bevissthet om scenerommet.

Tg STAN er et svært anerkjent kompani og har spilt i Norge en rekke ganger.  Teaternettverket som består av Black Box Teater, Teatergarasjen og Avantgarden har programmert mye teater som arbeider i samme tradisjon som dette kompaniet. Dette er teater som arbeider med den kontinentale dramaturgi- og regitradisjonen som har stått særlig sterkt i Tyskland og Belgia. I tillegg til tg STAN er Jan Fabre og Needcompany representanter for denne tradisjonen. En tradisjon som er preget av ujålete spill og preget av å være dypt begrunnet av iscenesetterne. Her arbeides det i første instans med lesning, med å forstå – deretter handlig – altså å velge formen. Skuespillerens arbeid blir en formbevisst, sosial handling foran et publikum. Skuespillerens arbeid er ikke bare basert på innlevelse. Dette teateret har røtter tilbake til tradisjonen etter Bertolt Brecht og det episke teateret, mer enn etter Konstantin Stanislavskij og den psykologiske realismen. Selv om altså elementer fra denne tradisjonen, som innlevelse, forståelse og kontroll er med. Fra Brecht kommer ekspresjonismen og fremmedgjøringseffekten inn.

 

”Life is a story told now.”

Skuespillerne og danserne er allerede i rommet når vi kommer inn til forestillinga på Black Box Teater. Vi setter oss og en kvinne i blått begynner å danse. Det er stille. Rommet er åpent. Etter en stund begynner de to andre kvinnene også å danse. Det kommer en slags elektrisk spenningslyd. Mer og mer lyd. Projeksjoner på bakveggen – bilder fra Palestina. En kvinne og en mann, A og X, tar fokus, de snakker arabisk. Teksten deres kan leses i engelsk oversettelse på bakveggen. Språket blir svært nærværende. Jeg forstår ikke arabisk, det er tvilsomt at mange i publikum gjør det. Akkurat det faktum blir følbart fordi det at vi må lese teksten gjør at vi ikke kan se på A og X som snakker.

Teksten oppleves som fragmentert. Den tar for seg hverdagshendelser, men også dramatiske livs-, døds- og krigssituasjoner. Kvinnen og mannen på scenen forholder seg ikke til hverandre, men til publikum. Projeksjonene viser bilder av nedslitte bygninger med kulehull, urbane landskap, det er ingen mennesker i bildene.

En del av tekstmaterialet er hentet fra John Bergers siste bok, From A to X. Dette sitatet er sentralt:

 

The next day I accompagnied him to the ruin. There were several epicenters where everything had been reduced to dust, surrounded by tiny fragments. Except for pipes and wires no recognizable objects remained. Everything which had been assembled during a lifetime had gone without trace, had lost its name. An amnesia not of the mind but of the tangible.

 

 

Når vi kommer ut fra forestillinga får vi ei fyldig tekstsamling I handa. Den inneholder presentasjoner av forfattere som kommer fra Midtøsten eller som forholder seg aktivt til området. Tekstsamlinga er med på å rette fokuset ytterligere mot konteksten og ikke mot forestillinga vi nettopp har sett. Vi får også her forslag til videre lesning. Blikket og bevisstheten blir ledet mot det reelle og ikke det fiksjonelle som teateret representerer.

Det blir Bergers tekster som blir stående som de mest interessante. På den ene siden er de preget av hans vestlige blikk og det Edward Said kaller orientalismen. Det må for eksempel en mann fra Vesten til for å skrive dette: ”’For us’, a Palestinian mother says at a checkpoint after an IDF soldier has lobbed a tear gas bomb behind her, ’for us the silence of the West is worse’ – she nods towards the armoured car – than their bullets’”. Den vestlige selvforherligelsen sitatet presenterer er kvalmende. På den andre siden beskriver Berger brutaliteten i konfliktene som preger Midtøsten svært sansbart. Han skriver godt om hvordan befolkningen på tre og en halv million mennesker lever på det knøttlille Gaza-området – et område som stadig reduseres ytterligere av israelske nybyggere.

Jeg sitter igjen med opplevelsen av å ha sett en intelligent og velformulert forstilling fra tg STAN som absolutt har gitt meg mer kjennskap til Midtøsten.

 

Publisert i Marg 1/2 2010