Publisert i Marg 3-4/2010
Henrik Ibsen: JOHN GABRIEL BORKMANN
Tysk oversettelse: Sigurd Ibsen.
I en versjon av Marius von Mayenburg
Regi: Thomas Ostermeier
Scenografi: Jan Pappelbaum
Vi er alle dyr
– Renskåret og presis oppsetning av John Gabriel Borkmann
av Elin Lindberg
Thomas Ostermeier er ikke bare en europeisk stjerneregissør, han er også kunstnerisk leder ved Schaubühne i Berlin, et av Europas mest prestisjefylte teatre. Han har satt opp mange Ibsen-stykker, hans oppsetninger av Et dukkehjem, eller Nora som stykket ofte kalles utenlands, Hedda Gabler og Byggmester Solness er kanskje de mest kjente. Under årets Ibsenfestival i Oslo ble hans oppsetning av John Gabriel Borkmann høydepunktet. Forestillinga er et gjestespill fra hans eget teater, Schaubühne. Skuespillerne han har med seg er også et stjernelag, med blant andre Josef Bierbichler som er kjent for et norsk publikum fra filmen Det hvite båndet(2009). Dramaturgen og bearbeideren av teksten er Marius von Mayenburg, han er også dramatiker, flere av stykkene hans er satt opp i Norge.
Tåke og tydelighet
Handlinga i stykket: John Gabriel Borkmann er forhenværende banksjef. Han har sonet fengselsstraff for grov økonomisk utroskap. Han brukte kundenes penger til å investere i et industriimperium, men før han fikk betalt tilbake lånet ble han angitt av advokat Hinkel som var forelsket i hans ungdomskjæreste Ella Rentheim. Borkmann sviktet, i sin tid, Ella og giftet seg i stedet med hennes tvillingsøster Gunhild i bytte med stillingen som banksjef. Sammen med Gunhild har han sønnen Erhart. Ella tok seg i mange år av Erhart som hun er sterkt knyttet til. Alle tre har store planer for Erhart, men han vil ikke leve for noen av dem.
Forestillinga åpner med at Ella kommer på besøk til gården som hun er eier av, men som bebos av John Gabriel Borkmann og Gunhild. De bor i hver sin etasje og møtes aldri. Scenerommet er sterilt og kaldt, det er Gunhilds stue. Litt falmet borgerskaplig. Rommet rammes inn av tåke. Hvit røyk ses gjennom den gjennomskinnlige bakveggen, røyk sprer seg over scenegolvet. Ut av tåken kommer Ella, hun og tvillingsøsteren har ikke sett hverandre på mange, mange år. Det oppleves som både et reelt møte, men også som om det er en person fra Gunhilds underbevissthet som dukker opp. Sist Ella var på visitt i huset tok hun Erhart med seg. Gjengangeren Ella setter igjen Gunhild under press. De to skuespillerne Kirsten Dene som Gunhild og Angela Winkler som Ella har en svært sofistikert og enkel måte å spille på. Her er det ingen falsk overspilling, store geberder eller skriking. Ensemblet har funnet et skuespillerarbeid som ligger ganske nært opp til virkelighetens måte å snakke og å agere på. Det er svært vellykka og gjør at stykket når fram til oss i salen med tydelighet og klarhet.
Økonomi
”Ibsen er forfatteren til middelklassens kapitalistiske samfunn”, sa Thomas Ostermeier da han holdt årets Ibsenforelesning på Ibsensenteret i forbindelse med festivalen. Han påpekte at det er mye snakk om penger i Ibsens stykker. Middelklassen er redd for å falle ned den sosiale stigen. Denne redselen ødelegger evnen til å oppføre seg som mennesker. Det menneskelige blir kostnaden for redselen for å falle. Henrik Ibsen kom selv fra forholdsvis små kår og visste hvordan det var å være nede på rangstigen, mange av karakterene i stykkene hans speiler dette. Helmer i Et dukkehjem, Tesman i Hedda Gabler – og John Gabriel Borkmann. Borkmann ofrer sitt indre liv, sitt emosjonelle liv, sin kjærlighet, for å få jobben og pengene. ”For rikets – maktens – og ærens skyld..” som Borkmann sier i Ibsens originaltekst.
Schaubühnes John Gabriel Borkmann er ganske teksttro så vidt jeg kan forstå. Marius von Mayenburgs bearbeidelse av den er ganske sublim. Den tar ikke bort originalteksten, men tilpasser den allikevel nøye til vår tid. Svært godt gjort. Når Thomas Ostermeier i fordraget sitt hevder at ”Ibsen i dag er en stor samtidsdramatiker” har han sine ord i behold nettopp fordi han, med hjelp av ensemblet, makter å bearbeide teksten slik at det oppleves som om det er en link mellom teksten og vår samtidsvirkelighet.
Familien
Forestillinga setter søkelys på familien. Barnet – Erhart – blir moren, tanten/pleiemoren og farens konstruksjon. De har alle planer om hvordan han skal frelse både dem og verden. De ser nærmest på sønnen som en Jesus-skikkelse, verdens frelser. Erhart selv utbasunerer at han ikke er noen misjonær, studenten Erhart vil ikke engang arbeide, han vil reise utenlands sammen med en lekker dame og bare ha det gøy. Erhart framstilles her som en tusseladd av en sønn. Bebrillet, lubben og myk i cordfløyelsdress. Det må nok en mor – pleiemor, eller far – til for å ha tro på at denne unge mannen er verdens og livets frelser.
Samfunnskommentaren i dette er ganske tydelig. Nykonservativismen brer om seg. Barn og familie er statussymboler. Det blir satset mye penger og tid på å få perfekte barn. Vestlige barn skal helst kunne kinesisk som toåringer, i tillegg til sitt vestlige språk naturligvis. De bør kunne spille mange instrumenter og få toppkarakterer i alle fag. For å få til det siste, er det blitt vanlig i norske bedrestilte familier å ansette hjelpelærere til barna hjemme, til rundt 500 – 700 kr. i timen, for at poden skal få de beste karakterene.
Kvinner, barn, menn og dyr
I John Gabriel Borkmann sitter kvinnene igjen til slutt. De har ikke noe annet enn sitt søsterskap igjen. Sønnen er reist for å leve sitt eget liv, på sin måte. Mannen er død. Men i en slik storslagen forestilling, med slike fantastiske skuespillerprestasjoner som dette, blir det allikevel det menneskelige som seirer til slutt. Det er svært gripende når de to litt eldre damene, søstrene, griper hverandres hånd der de sitter, forlatt av alt og alle, i sofaen. De står helt på kanten av avgrunnen av livet sitt, men klarer å skape et håp om at det er mulig å snu det dystre og inhumane til en ny menneskelighet. Jeg er ikke sikker på om denne følelsen av håp er intendert av regissøren. Den kampen han setter karakterene i er mer dyrisk enn menneskelig. Det er survival of the fittest, det blir ikke tatt menneskelige hensyn. En melding som han kommer med som avslutning av foredraget sitt på Ibsensenteret var: ”Vi er alle dyr!”
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 