Stikkord: Ibsenfestivalen 2010

Torshovteatret: August Strindberg: FADEREN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

Faderen.jpg

August Strindberg: FADEREN

Regi: Victoria H. Meirik

Torshovteatret, 1.september 2010

 

God vilje, men sprikende forestilling

Det virker som det ligger et sterkt behov for og ønske om å si noe vesentlig om farens og familiens posisjon i vår tid i forestillinga, men August Strindbergs tekst kommer på en måte i veien. Den blir nesten som den tvangstrøya Faderen kles på og fanges i til slutt.

Det er synd på mennesket

Strindbergs sørgespill Faderen handler om en familie fra slutten av 1800-tallet. Far i huset er Adolf – Rittmesteren (Henrik Mestad). Han er gift med Laura (Andrine Sæther). Ekteskapet deres er en krigssone. Sammen har de datteren Bertha (Karine Dokken Halsebø). Foreldrene har sterke og ulike meninger om hvordan datteren skal oppdras, de kjemper på liv og død for å få sin vilje gjennom. Det er god vilje her for å reaktualisere stykket, men prosjektet halter.

Både Strindbergs karakterer og forestillingas rollefigurer har noe sjablongaktig over seg. Faren har machomannens kjennetegn, han er opptatt av naturvitenskap og våpen – han har militær bakgrunn. Han er streng og fysisk sterk. Moren framstår som ganske svevende, hun er manipulerende, hennes seksualitet er hennes våpen. Vi kastes inn i kampen mellom kjønnene fra første stund. Alt er satt på spissen. Når både situasjonen og karakterene er så sjablongaktige gir det ikke rom for mye utvikling gjennom forestillinga. Det hele har fart og temperatur, men det blir noe overtydelig.

Teksten framstår som svært datert. Den realistiske spillestilen skurrer i forhold til samtidsuttrykket i kostymer og rekvisitter. Det er rotete og forstyrrende med tidsmarkørene. At Laura skal ha stoppet postforsendelser slik at far ikke har kontakt med verden utenfor blir forstyrrende lite troverdig. Det er da vel bare å sende en e-post eller sms for å undersøke saken i dette oppdaterte landskapet? Faderens raljering om at han ikke vet om det er han som er far til barnet blir også absurd i en slik realistisk setting med våre dagers mulighet for å ta en DNA-test. Og ved å plassere Strindbergs tekst så pladask inn i vår tid er det helt uforståelig at ikke skilsmissen mellom Adolf og Laura er overstått for lenge siden.

 

Gi mannen en tekst!

Intensjonene er gode. Familien som arena og problemområde vil alltid være der. Far som kommer på banen og krever mer tid med barna sine er prisverdig og aktuelt. Problematiseringen av barnet som statussymbol er også aktuelt i en tid med nykonservativisme. Temaet med foreldregenerasjonen som ønsker at barnet, den neste generasjonen, skal frelse verden og gjøre den til et stadig bedre sted, er evig.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående fine. Den purunge Karine Dokken Halsebø er troverdig, sårbar og sterk. Tone Danielsens amme er varm og moderlig. Anders Mordals feige pastor med liten autoritet, er velspilt. Endre Hellestveits doktor er fyrrig og selvsikker som en turnuskandidat. Sigurd Myhres soldat Fryd er opportunistisk og slesk. Andrine Sæther er beregnende og livsfarlig giftig. Og Henrik Mestad er svært berørende i sitt fortvilte raseri. Han viser imponerende godt hvor langt det er mulig å gå for et viljesterkt og følende menneske som er i ferd med å miste alt det har. Sterkt!

Jeg unner mannen og familien en ny velskrevet tekst. Eller en annen tilnærming til tematikken det her prøves å få fram. Faderens gråt og fortvilelse i forestillinga blir på en måte en reaksjon på at hans historie ikke finnes, blir fortalt eller uttrykt.

Øyvind Berg har oversatt prologen ”Die Befreiung des Prometheus” av Heiner Müller. Teksten går når vi kommer inn i teatersalen. Den forsvinner dessverre nesten som muzak i styret med å etablere seg på plassen sin og ta inn scenerommet. Det er synd. Noe av teksten blir gjentatt et stykke ut i stykket, men da virker den noe påklistra. Det hadde vært fint å se den bedre montert inn.

Forestillinga har absolutt flere gode elementer. Skildringa av den hatefulle uhyggen i hjemmet er sterk. Intensiteten og tettheten i scenene er også god. Men det er altså Strindberg som nekter å tilpasse seg.

 

 

 

Røde Rom: Når vi døde våkner?

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2010

 

Når vi døde våkner?

Av og med Røde Rom

Vestre Gravlund, 29.august

Teater på kirkegården

Hanne Tømta skal ha ros for måten hun åpner Ibsenfestivalen opp for andre enn Nationaltheatrets eget ensemble og for velrenommerte gjestespill på. Det er med på å gjøre festivalen utforskende, undersøkende og gir et interessant, og kanskje litt lurvete preg. Allerede åpninga av festivalen ga et hint om teateret som foregår utenfor Nationaltheatrets vegger. Her gjorde en sirkusartist og balansekunstner halsbrekkende stunts på teatrets tak. Nervepirrende og poetisk. Og særdeles profesjonelt utført.

 

Nye spillesteder

Gjennom å introdusere nye spillesteder under festivalen trekkes utvilsomt nye publikumsgrupper til teateret. Under Røde Roms forestilling på Vestre Gravlund var det få med grått hår. På Æreslunden på Vestre Gravlund ligger landets avdøde berømtheter. Røde rom inviterer til en museal vandring. Når vi døde vågner tas bokstavelig. Her møter vi illustrasjoner av de avdøde i form av levende skuespillere. Æreslunden en regnvåt seinaugustkveld er spektakulær i seg selv med sine monumentale støtter over samfunnets store personligheter, alle med passelig plass rundt seg, som en borgerlig have. Ibsens gravmonument er så stort at det er nærmest vulgært. Ingen skal være i tvil om at her ligger den store, store, STORE dikteren. Her framføre Røde Rom en sekvens med Susanna og Sigurd Ibsen og Caroline Bjørnson. Det er anekdotisk, mest tell, not show. Spillestilen er en slags realisme.

 

Forestillinga har potensiale

Det er svært spennende med forestillinger som tar allerede eksisterende scenografier i bruk, som går inn i andre rom enn teatersalen og utforsker dette teatralt. Æreslunden i regnvått høstmørke er absolutt et spennende rom, men potensialet som ligger her kunne vært utnyttet mye mer. Dette er ingen påkostet forestilling, men det hadde allikevel vært mulig for eksempel å utnytte dybden i rommet bedre. Jeg savner gjennomgående overraskelser. For mye av forestillinga blir historistiske illustrasjoner.  Jeg savner mer uforutsigbarhet. Scenen ved Christian og Oda Kroghs grav har noe av dette. Her brukes graven som en bar og Jim Morrison dukker opp. Og i en scene kommer Merete Nordahls Camilla Collett med en adekvat klagesang over kvinnenes usynliggjorte posisjon. Den korresponderer med grunnteksten Når vi døde vågner.

Danseinnslagene som flørter med gothestetikk blir for snille og på tross av aktørenes lange hjørnetenner, for tannløse.

Teatr Weimar: IBSENDEKONSTRUKSJON 1: GJENGANGERE

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/ 2010

 

IBSENDEKONSTRUKSJON 1: GJENGANGERE

Av Henrik Ibsen, i en bearbeidet versjon av Jörgen Dahlqvist.

Fra Teatr Weimar, Sverige

Regi: Linda Ritzén

Nationaltheatret, 9.september 2010.

 

Sjarmerende og lett undersøkende

 

Teatr Weimar viser en ganske tiltalende og meget mildt dekonstruert oppsetning av Gjengangere.

 

Av Elin Lindberg

 

 

Etter å ha sett Teatr Weimars Ibsendekonstruksjon 1 blir jeg litt i stuss om hva egentlig denne dekonstruksjonen deres egentlig består i. Ibsenparodi i trashversjon står det også i programmet. Og på hjemmesiden til Teatr Weimar er bakgrunnen for forestillingene deres stappfull av teori.

 

Lekenhet

Scenebildet gir et klaustrofobisk inntrykk når vi kommer inn i Malersalen på Nationaltheatret til Teatr Weimars forestilling. Tunge Chesterfieldmøbler og røde fløyelstepper fyller rommet. Trashy og parodisk? Ja, kanskje litt.

Det er Rafael Pettersson og Nils Dernevik som spiller alle rollene i stykket. De sklir fint fra den ene rollen til den andre. Kostymene er ”trashy”, de ser danderte ut. Kjoler over hverdagsklær gir et lekent preg. Jeg har sans for spillestilen deres. Den er nedpå og musikalsk. Noen av replikkene går i loop, de gjentas, fokuseres på. En del av replikkføringen gir assosiasjoner til rapmusikk, det gir et fint løft. Jeg liker også godt Jörgen Dahlqvists bearbeiding av teksten, den er tett og fin. Men den er kanskje litt for innforstått, publikum som ikke kjenner Henrik Ibsens tekst vil nok ha problemer med å følge med i svingene. Jeg har stor sans for lekenheten i oppsetninga.  Skuespillernes musikalitet og følsomme pausering er flott.

 

Teori og praksis

Den distansen skuespillerne har til teksten er av og til kjølig, noen ganger gir den snev av humor og andre ganger viser den på en måte fram teksten. Her er det kanskje først og fremst Teater Weimar nærmer seg den ambisjonen de legger for dagen i programmet og på hjemmesida. For utgangspunktet er virkelig ambisiøst:

 

”Teatr Weimars ønske er å sette Ibsens kjønnsroller under lupen og undersøke hvordan vi bruker ulike sosiale masker i møtet med andre. Forestillingen er en iscenesettelse av teaterhendelsen som en voyeuristisk virksomhet, der tilskuerne kan beskue de maktstrukturer som eksisterer og den normbindingen som eksisterer i samfunnet for øvrig.”

 

Store ord og tomme tønner? Måten de setter Ibsens kjønnsroller under lupen på er å mildt parodiere rollene. Det de først og fremst gjør er å framføre stykket, ganske tekstlojalt. Jeg kan ikke se at de lar oss beskue noen andre maktstrukturer og normbindinger enn de som allerede ligger i Ibsens tekst. De sier oss egentlig ikke noe nytt med stykket. Det er for så vidt helt greit, for forestillinga som Ibsenlek fungerer ok. Det gode skuespillerarbeidet løfter teksten fram. Rommet illustrerer fint stykkets gang og oppbygning, ved at mer og mer dekkes av. Et atelièr kommer til syne, og hele Malerssalen blottes. Det gir inntrykk av undersøkelse, dissekering. Men den teoretiske tyngden som det forsøkes å legge på oppsetninga gjennom tekstene som er produsert rundt den, holder allikevel ikke helt i praksis.

 

 

Thomas Ostermeier: JOHN GABRIEL BORKMANN

elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4/2010

Ostermeier.jpg
foto Arno Declair

Henrik Ibsen: JOHN GABRIEL BORKMANN

Tysk oversettelse: Sigurd Ibsen.

I en versjon av Marius von Mayenburg

Regi: Thomas Ostermeier

Scenografi: Jan Pappelbaum

Vi er alle dyr

–          Renskåret og presis oppsetning av John Gabriel Borkmann

av Elin Lindberg

 

Thomas Ostermeier er ikke bare en europeisk stjerneregissør, han er også kunstnerisk leder ved Schaubühne i Berlin, et av Europas mest prestisjefylte teatre. Han har satt opp mange Ibsen-stykker, hans oppsetninger av Et dukkehjem, eller Nora som stykket ofte kalles utenlands, Hedda Gabler og Byggmester Solness er kanskje de mest kjente. Under årets Ibsenfestival i Oslo ble hans oppsetning av John Gabriel Borkmann høydepunktet. Forestillinga er et gjestespill fra hans eget teater, Schaubühne. Skuespillerne han har med seg er også et stjernelag, med blant andre Josef Bierbichler som er kjent for et norsk publikum fra filmen Det hvite båndet(2009). Dramaturgen og bearbeideren av teksten er Marius von Mayenburg, han er også dramatiker, flere av stykkene hans er satt opp i Norge.

Tåke og tydelighet

Handlinga i stykket: John Gabriel Borkmann er forhenværende banksjef. Han har sonet fengselsstraff for grov økonomisk utroskap. Han brukte kundenes penger til å investere i et industriimperium, men før han fikk betalt tilbake lånet ble han angitt av advokat Hinkel som var forelsket i hans ungdomskjæreste Ella Rentheim. Borkmann sviktet, i sin tid, Ella og giftet seg i stedet med hennes tvillingsøster Gunhild i bytte med stillingen som banksjef. Sammen med Gunhild har han sønnen Erhart. Ella tok seg i mange år av Erhart som hun er sterkt knyttet til. Alle tre har store planer for Erhart, men han vil ikke leve for noen av dem.

Forestillinga åpner med at Ella kommer på besøk til gården som hun er eier av, men som bebos av John Gabriel Borkmann og Gunhild. De bor i hver sin etasje og møtes aldri. Scenerommet er sterilt og kaldt, det er Gunhilds stue. Litt falmet borgerskaplig. Rommet rammes inn av tåke. Hvit røyk ses gjennom den gjennomskinnlige bakveggen, røyk sprer seg over scenegolvet. Ut av tåken kommer Ella, hun og tvillingsøsteren har ikke sett hverandre på mange, mange år. Det oppleves som både et reelt møte, men også som om det er en person fra Gunhilds underbevissthet som dukker opp. Sist Ella var på visitt i huset tok hun Erhart med seg. Gjengangeren Ella setter igjen Gunhild under press. De to skuespillerne Kirsten Dene som Gunhild og Angela Winkler som Ella har en svært sofistikert og enkel måte å spille på. Her er det ingen falsk overspilling, store geberder eller skriking. Ensemblet har funnet et skuespillerarbeid som ligger ganske nært opp til virkelighetens måte å snakke og å agere på. Det er svært vellykka og gjør at stykket når fram til oss i salen med tydelighet og klarhet.
Økonomi

”Ibsen er forfatteren til middelklassens kapitalistiske samfunn”, sa Thomas Ostermeier da han holdt årets Ibsenforelesning på Ibsensenteret i forbindelse med festivalen. Han påpekte at det er mye snakk om penger i Ibsens stykker. Middelklassen er redd for å falle ned den sosiale stigen. Denne redselen ødelegger evnen til å oppføre seg som mennesker. Det menneskelige blir kostnaden for redselen for å falle. Henrik Ibsen kom selv fra forholdsvis små kår og visste hvordan det var å være nede på rangstigen, mange av karakterene i stykkene hans speiler dette. Helmer i Et dukkehjem, Tesman i Hedda Gabler – og John Gabriel Borkmann. Borkmann ofrer sitt indre liv, sitt emosjonelle liv, sin kjærlighet, for å få jobben og pengene. ”For rikets – maktens – og ærens skyld..” som Borkmann sier i Ibsens originaltekst.

Schaubühnes John Gabriel Borkmann er ganske teksttro så vidt jeg kan forstå. Marius von Mayenburgs bearbeidelse av den er ganske sublim. Den tar ikke bort originalteksten, men tilpasser den allikevel nøye til vår tid. Svært godt gjort. Når Thomas Ostermeier i fordraget sitt hevder at ”Ibsen i dag er en stor samtidsdramatiker” har han sine ord i behold nettopp fordi han, med hjelp av ensemblet, makter å bearbeide teksten slik at det oppleves som om det er en link mellom teksten og vår samtidsvirkelighet.

 

Familien

Forestillinga setter søkelys på familien. Barnet – Erhart – blir moren, tanten/pleiemoren og farens konstruksjon. De har alle planer om hvordan han skal frelse både dem og verden. De ser nærmest på sønnen som en Jesus-skikkelse, verdens frelser. Erhart selv utbasunerer at han ikke er noen misjonær, studenten Erhart vil ikke engang arbeide, han vil reise utenlands sammen med en lekker dame og bare ha det gøy. Erhart framstilles her som en tusseladd av en sønn. Bebrillet, lubben og myk i cordfløyelsdress. Det må nok en mor – pleiemor, eller far – til for å ha tro på at denne unge mannen er verdens og livets frelser.

Samfunnskommentaren i dette er ganske tydelig. Nykonservativismen brer om seg. Barn og familie er statussymboler. Det blir satset mye penger og tid på å få perfekte barn. Vestlige barn skal helst kunne kinesisk som toåringer, i tillegg til sitt vestlige språk naturligvis. De bør kunne spille mange instrumenter og få toppkarakterer i alle fag. For å få til det siste, er det blitt vanlig i norske bedrestilte familier å ansette hjelpelærere til barna hjemme, til rundt 500 – 700 kr. i timen, for at poden skal få de beste karakterene.

 

Kvinner, barn, menn og dyr

I John Gabriel Borkmann sitter kvinnene igjen til slutt. De har ikke noe annet enn sitt søsterskap igjen. Sønnen er reist for å leve sitt eget liv, på sin måte. Mannen er død. Men i en slik storslagen forestilling, med slike fantastiske skuespillerprestasjoner som dette, blir det allikevel det menneskelige som seirer til slutt. Det er svært gripende når de to litt eldre damene, søstrene, griper hverandres hånd der de sitter, forlatt av alt og alle, i sofaen. De står helt på kanten av avgrunnen av livet sitt, men klarer å skape et håp om at det er mulig å snu det dystre og inhumane til en ny menneskelighet. Jeg er ikke sikker på om denne følelsen av håp er intendert av regissøren. Den kampen han setter karakterene i er mer dyrisk enn menneskelig. Det er survival of the fittest, det blir ikke tatt menneskelige hensyn. En melding som han kommer med som avslutning av foredraget sitt på Ibsensenteret var: ”Vi er alle dyr!”