Ida Müller og Vegard Vinge: VILDANDEN – DEL 2 Directors cut

Publisert i Marg 1/2 2010

vinge.jpg

VILDANDEN – DEL 2 Directors cut

Basert på VILDANDEN  av Henrik Ibsen

Regi, scenografi og kostymer: Ida Müller og Vegard Vinge

Black Box Teater mai 2010

 

 

Imponerende revitalisering av Vildanden

av Elin Lindberg

 

Ida Müller er scenograf og Vegard Vinge er regissør, de er basert i Berlin. Begge er også sceneaktører. De har allerede i flere år arbeidet med dramatikk av Henrik Ibsen. I 2006 satte de opp Et dukkehjem og i 2008 fikk de kritikerprisen for sin versjon av Gjengangere.

I fjor satte Vinge og Müller opp Vildanden under Festspillene i Bergen. Sjelden har en teateroppsetning fått så mye omtale. Den ble skamrost av mange, samtidig som den ble karakterisert som skandale av andre. Forestillinga er ekstremt lang og krevende for både aktører og publikum. 22.mai var det Oslo-premiere på Vildanden – del 2, Director’s cut på Blak Box Teater. Denne gangen tok den særegne forestillinga 16 timer – uten innlagte pauser.

Forestillinga er enormt innholdsrik. Det ligger et stort tolkningspotensial i den. Jeg opplever at iscenesettelsen først og fremst bretter ut verden og gir rom for meddiktning. Kapitalismekritikken er monumental.

 

Genesis

Det er en følelse av store forventninger i lufta før forestillinga starter, et sjeldent spent publikum. Dette forventes å bli årets store teaterbegivenhet. Både premieren og de tre andre forestillingene har vært utsolgt ei stund. Vi blir først ledet i inn til lille sal. Her vises en prolog. To menn, nakne bortsett fra en maske står i rommet. Vegard Vinge med maske og et kostyme som både gir assosiasjoner til karneval og uniform, kommer fram etter hvert og begynner å snakke i mikrofon, stemmen er fordreid, et tar litt tid før jeg oppfatter hva han sier – en tekst om urfedre og ”den ideale fordring”. Et videoarbeid vises på bakvegen. To ”urfedre” i stilisert natur. Dette er begynnelsen på alt. Tilsynelatende idyll. De begynner å hogge skogen. Sivilisere. De hogger og hogger. Til sist står de igjen med ett tre. Bibelsk. Kunnskapens tre og Kain og Abel. Det siste treet hogges og helvete bryter løs. Den ene mannen dreper den andre. De to mennene i rommet begynner å slåss. Vinge spruter blod på dem fra en ketchupflaske. Mennene slåss og slåss. Sklir i blodet. Kunstblodet stinker, det er svært kvalmende. Etter en time blir vi vist inn i store sal.

 

Rikholdig grunntekst

I Ibsens drama er det Grosserer Werle som har svin på skogen. Grosserer Werles sønn Gregers ser det som sin livsoppgave å få Hjalmar som er gamle Ekdals sønn, til å forstå at Hedvig ikke er Hjalmars datter, men Grosserer Werles. Samfunnet og menneskene er korrumperte og perverterte. Fellesskap finnes ikke, alle er ute etter å redde seg sjøl. Barna taper mest. I Ibsens stykke sammenliknes både Hedvig og de andre karakterene med skadeskutte ender. Når Hjalmar får vite at han ikke er Hedvigs rette far vil han ikke lenger ha noe med henne å gjøre. Hun ofrer det kjæreste hun har for å få ham tilbake, både vildanden og sitt eget liv.

 

 

Lundby dukkehus

I Vinge og Müllers stykke er vi kommet til Werleimperiet og første akt. Ida Müllers scenografi er svært særegen. Jeg har aldri sett noe liknende. Den kan minne om et forvokst Lundby dukkehus, av den typen som var så populære på 1970-tallet. Alt er laget av papp. Perfeksjonistisk og naivistisk malt. Det er svært teatralt. Tegneserieaktig.

Karakterene i stykket er også preget av å være ”kunstige”, unaturlige. Alle har masker, hvite med påmalte groteske ansiktsuttrykk. De er dukkeaktige. Perverterte, håpløse, ødelagte mennesker. Stemmene er forvrengte og manipulerte. Skuespillerne som vi aldri får se ansiktet til, er svært presise og dyktige.

Ibsens stykke er bygd opp lagvis. Der grunnteksten har en vertikal struktur har Vinge og Müller en nærmest horisontal struktur. Biter fra teksten eller en handling, tas ut, dras ut, og monteres i tablåer etter hverandre. Det gir en todimensjonal, tegneserieaktig effekt. Grunnteksten blir grundig dissekert. Materiale fra en samtidskontekst er også lagt til, for eksempel sitater fra Jens Stoltenberg og Trond Giske.

I en scene med Grosserer Werle er den eneste teksten: ”Frifinnelse…er…frifinnelse…er…frifinnelse…”. Det er som om denne teksten går i loop inne i karakteren og samtidig peker på dennes grunnleggende livstema. I en scene med fru Sørby og middagsselskapet, får gjentakelseselementet en annen funksjon. Fru Sørby ”spiller” et kort pianotema igjen og igjen og igjen og igjen. Monotonien i borgerskapets selskapelighet blir smertefull.

 

Tablåer

Bildene er ofte voldsomme og teatrale, med elementer av splatterfilm. Vakker musikk, mye Edvard Grieg og Henry Purcell, følger mange av bildene. Tempoet er rolig. Stramheten og perfeksjonismen i regien imponerer. For det holder i time etter time. Det er aldri kjedelig. Det er ingen egentlig pause, men mellom scenene kan vi forlate salen for å få luft, spise, drikke, gå på do. Det fører til at alle ikke får sett alt.

Av aktørene er det Ida Müller som imponerer mest. Hun spiller Gregers Werle. I maske og kostyme ser hun ut som en forvokst Titten Tei. I det hele tatt er referansene til barnekultur knyttet til 70-tallet. Gregers har for eksempel et dansenummer til Bjørnen Colargol-sangen.

Gregers får i oppsetningen samme status som Hedvig i Ibsens stykke. Han blir barnet som ofres.

Det går time etter time. Forestillinga er tragikomisk, poetisk, naivistisk, grotesk, barokk, overdådig. Den er teknisk avansert, også lydmessig. Kroppsvæsker – heldigvis kunstige de fleste av dem – er det mye av. Masse blod. Sæd, menstruasjonsblod, spy, bæsj. Og tiss. Et stunt som fikk stor oppmerksomhet da fjorårets versjon av forestillinga ble vist i Bergen i fjor var da Vegard Vinge lå på scenen foran publikum og tisset rett i sin egen munn. Han gjentok stuntet på Black Box, uten at det så ut til å ha noen sjokkerende effekt på publikum. Denne type grenseoverskridelser har vært så mye brukt i avantgardistisk kunst at de har mistet evnen til å provosere, de blir stående igjen som tivoliaktig meningsløshet.

 

Uforglemmelige scener

Mange av scenene er uforglemmelige. Blant andre en der Grosserer Werle ligger naken (bortsett fra maske) dekket med pølser, tomatsaus og spagetti. Det gir assosiasjoner til et menneske som har fått buken oppsprettet med tarmer tytende ut.  ”Døden” – en aktør i fluoriserende skjellettdrakt – med en svart riesenschnauzer kommer inn. Det ”vrengte” mennesket får besøk av Mefisto. Hunden spiser kroppen ren for pølser og saus. Alle var nok engstelige for hvordan det skulle gå med skuespillerens edlere deler. De beste scenene er allikevel der Vinge og Müller mer direkte går inn og lager sitt særegne møte med Ibsens tekst. Slik de gjør i scenen der doktor Relling, ved hjelp av gamle Ekdals sæd, produserer gjennomsnittsbabyer på Grosserer Werles bad.

Etter omtrent 11 timer begynner første akt å nærme seg slutten. Ida Müllers intensitet og tilstedeværelse har vært på topp hele veien. Jeg, i likhet med de andre i publikum skulle jeg tro, har aldri opplevd en så lang teaterforestilling før. Sånn i firetida om natta begynner det å bli vanskelig å holde seg våken. Da er vi i andre akt. Hjemmet til Hjalmar, hans kone Gina som er forhenværende hushjelp hos Werle, datteren Hedvig og den alkoholiserte gamle Ekdal er tivoliaktig, grotesk overflatisk. Hedvig framstilles helt usentimentalt. På loftet er det en diger and. Ibsens mørkeloft er opplyst.

Klokka litt over halv seks begynner tredje akt. I Ibsens stykke er det mye snakk om en sildesalat. I denne forestillinga er det en slapstickaktig slåsskamp, ikke med sild, men med makrell. Da skal fjerde akt etter hvert begynne. Ni nakne mennesker står på scenen med andemaske på. Hedvig står med pappkniv og klar til å drepe villanden. Det stinker most makrell og kunstblod. Skuespillerne er utslitte nå. Det kan synes som om det mumles om mytteri. Hjalmar Ekdal alias Torbjørn Davidsen sier at publikum er trøtte, de vil gå hjem nå. Han sier noe om eksperiment og slaveri. Vegard Vinge holder en lang enetale det ikke er så lett å få med seg på grunn av den forvridde stemmen. Noe om didaktisk teater. Ganske slitsomt nå. Men Vinge er en god leder for forestillinga, han har en eksellent forståelse, ikke bare for det teatrale, men også for selve teatersituasjonen. Han gir beskjed om at Hedvig skal forberede seg til begravelsesscenen sin. Det gråtes ved Hedvigs grav. Hun står opp fra de døde, blir vasket av Gregers og beseirer en drage. 16 timer er gått.

En fantastisk Ibsentolkning og en uforglemmelig teaterbegivenhet!

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s