Forced Entertainment: VOID STORY

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2 2011

Tvungen underholdning

Renskåret forestilling med elementer fra radioteater og billedroman

Anmeldt av Elin Lindberg

Tekst, bilder regi: Tim Etchells.

På scenen: Robin Arthur, Richard Lowdon, Cathy Naden og Terry O’Connor.

Black Box Teater, Oslo 1.mars 2011

Forced Entertainment har status som et av Storbritannias mest profilerte teaterkompanier. De er et fast ensemble på seks og har base i Sheffield, de viser arbeidene sine over hele verden. Kompaniet ble etablert i 1984. Forced Entertainment lager teaterforestillinger, men de har også produsert installasjoner, fotoutstillinger, bøker og stedsspesifikke verk. Kompaniet er en del av en eksperimentell teatertradisjon og kan knyttes til utviklingen av den britiske Live Art-scenen. De framhever selv det britiske The People Show fra 1960-tallet og Impact Theatre fra 1980-tallet som grupper de er inspirert av, i tillegg til samtidsteater- og performance fra ellers i Europa og USA.

Forestillingene eller performancene til Forced Entertainment jobbes fram kollektivt av kompaniet. Som regel starter arbeidet med improvisasjoner og diskusjoner. Noen av forestillingene inneholder mye tekst, andre lite. Noen forestillinger er kaotiske og energiske, andre minimalistiske og rolige. De fleste forestillingene til Forced Entertainment er bygd opp som collager med referanser til og materiale fra mange forskjellige slags kilder. De benytter seg av elementer fra høy og lav kultur, samt tekster skrevet av kompaniet. Både det sceniske uttrykket og skuespillerarbeidet deres har en enkelhet over seg. Selv om de fleste forestillingene deres er gjennomregissert søker de i spillsituasjonen å holde en upolert og improvisert stil.

Forced Entertainment har spilt i Norge flere ganger. De har blant annet vist And on the Thousandth Night… som ble produsert i 1999. En forestilling inspirert av historiefortellingen i Tusen og en natt. I Forced Entertainments versjon deltok åtte aktører, alle framsto som konger og dronninger, men hverdagslig kledd og barføtt, med et rødt tøystykke som kappe og pappkrone på hodet. De avbrøt hverandres fortellinger, av og til tok de seg en drikkpause, eller la seg til å sove. Mat og hvile var nødvendig for forestillinga varte opprinnelig i 24 timer. Den versjonen som ble vist på Black Box Teater varte i seks timer. Publikum kunne komme og gå som de ville.

Void Story

Tim Etchell er Forced Entertainments kunstneriske leder. Han har også gjort en del soloprosjekter og han har utgitt skjønnlitteratur. Det er han som har skrevet teksten til Void Story. I denne forestillinga spiller teksten en større rolle enn i andre av oppsetningene deres. Tim Etchell står også for regi og bilder.

Det er fire aktører på scenen. To og to sitter ved bord på hver sin side av det tomme scenegulvet. På den store skjermen bak på scenen projiseres stills. Det hele har form som radioteater og bilderoman koblet sammen. Det første som slår meg er at stemmene deres er gode og at de snakker et nydelig engelsk. Skuespillerne sitter med manuskriptet foran seg slik de ville gjort i en radio- eller lydstudiosituasjon.

Historien som spilles er svært litterær, den er romanaktig. Vi møter en kvinne, Kim, og en mann, Jackson. Et ganske ungt par. Stillsene av dem på skjermen er i svart/hvitt. Bildene blir et storyboard for teksten. De er kornete og manipulerte. Det gir en slags tegneseriepreg. Både teksten og bildene er hyperrealistiske.

Settingen er en dystopi. Stilen er science fiction. Noe har skjedd. Krig? Miljøkatastrofe? Verden er i total oppløsning, både rent fysisk og kulturelt, moralsk og menneskelig. De to menneskene, Kim og Jackson, beholder sin menneskelighet, verdighet og ro gjennom den odysseen de legger ut på i denne ødelagte sivilisasjonen. De snakker rolig med hverandre selv om de er utsatt for de grusomste ting. De skytes, angripes av morderiske, svære insekter, av en aggressiv bjørn og de knivstikkes. Det er noe svært sjarmerende og erkebritisk over denne lette og uanstrengte måten de konverserer på mens de gjennomlever de voldsomme handlingene. Humoren som ligger i dette minner om humoren til Monty Python – tørr, britisk humor. Humoren til Forced Entertainment er i tillegg svært svart.

De to hovedpersonene anser situasjonen hjemme hos seg selv for uholdbar etter at de er blitt ranet og Kim knivstukket, de bestemmer seg for å reise, men denne reisen blir raskt til en flukt. De rømmer fra voldsmenn og de møter hele tiden en rekke personer og situasjoner. En av de første de møter er en gammel dame med huset fullt av katter som hun ber dem avlive fordi de har fått i seg noe forurenset fòr og er syke. Etter å ha svømt gjennom en kloakksjø og gått seg vill i en skog, tråkket i en revesaks og blitt jaget av bjørn, kommer de til en hytte. Telefonen ringer:

– Kjenner du Jesus? Spør en kvinnestemme. Vil du vite mer om Jesus?

Her følger en historie om Jesus som hadde kjøpt seg en Honda og så fått problemer med gps’en.

Og Kim og Jackson blir jaget videre av den ene personen skumlere enn den andre. Et barn som truer med at hun kommer til å si at de har prøvd å misbruke henne seksuelt hvis de ikke gjør som hun sier, får dem til å følge seg til et tivoli. Senere havner de tilfeldigvis i en maratondansekonkurranse. Både dans og tivoli er kjent som lett underholdning, men her i den dystopiske, grå tilværelsen blir det nitrist, grotesk og et livsfarlig helvete.

Den grå tilværelsen i fortellinga er monoton. Det er barokt og hyperbolsk. Det føles av og til som å bli overfora med tegneserier. Det pøses på med stadig nye dramatiske situasjoner som hovedpersonene på nærmest magisk vis kommer seg ut av. Ja, dette føles som tvungen underholdning. Men i framføringen av denne teksten ligger sivilisasjonsundersøkende spørsmål. Og noen helt grunnleggende spørsmål. I og med at hovedpersonene er så vanlige og siviliserte blir kontrasten til amoralen og det degenererte tydeliggjort. Selve Mennesket og Kulturen blir skåret ut i papp, slik at forestillinga på en måte spør: Hva er et menneske? Og hva er kultur og sivilisasjon?

Pina Bausch, Tanztheater Wuppertal: VOLLMOND

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2011

LEGENDARISK OG SVÆRT VAKKERT

Voldsomhet, brutalitet og smerte, men størst av alt er kjærligheten i den aller siste forestillinga Pina Bausch skapte med Tanztheater Wuppertal

AV ELIN LINDBERG

Tanztheater Wuppertal

Pina Bausch: VOLLMOND

Musikk: Amon Tobin, Alexander Balanescu mit dem Balanescu Quartett, Cat Power, Carl Craig, Jun Miyake, Leftfield, Magyar Posse, Nenad Jelić, René Aubry, Tom Waits

Scenografi og video: Peter Pabst

Kortymer: Marion Cito

Dansere: Pablo Aran Gimeno, Rainer Behr, Ditta Miranda Jasjfi, Silvia Farias Heredia, Dominique Mercy, Nazareth Pandadero, Helena Pikon, Jorge Puerta Armenta, Azusa Seyama, Julie Anne Stanzak, Michael Strecker, Fernando Suels Mendoza

Den Norske Opera & Ballet, norgespremiere 17.november 2011

”It is wonderful. Fasten your seatbelts, I believe it is going to be a stormy night”, sier danseren/skuespilleren Nazareth Pandadero med sin overraskende rå og dype stemme, tidlig i forestillinga. Stemmen og scenepersonligheten hennes kjennes bemerkelsesverdig nær, selv om hun, sammen med elleve andre dansere, står på den digre hovedscenen i Operaen i Oslo. Og ja, i løpet av forestillinga opplever vi både stormflo, sterk pasjon, et fantastisk scenebilde og ekstraordinære dansere/skuespillere.

Pina Bausch

Pina Bausch ble født i 1940 i Solingen, en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Vollmond (Fullmåne) er den siste forestillinga Pina Bausch gjorde før hun døde i 2009. Hun døde et par dager etter at hun fikk kreftdiagnose. Få koreografer har satt så dype spor etter seg som henne. Arbeidene hennes er preget av at de er en blanding av dans og teater. De blander surrealisme, realisme og drama. Hun hadde fokus på pust og organiske bevegelser i dansen.

Bausch kan settes inn i en tradisjon av dansefornyere. En av forgjengerne hennes var amerikansk Ruth St. Denis som begynte å utvikle moderne dans tidlig på 1900-tallet. Men det er vel Isadora Duncan som egentlig er blitt sett på skaperen av moderne dans. Frie, naturlige bevegelser var viktig for henne. Og det å danse barføtt. Martha Graham er også en viktig formoder for Pina Bausch. Hennes innflytelse på dans er blitt sammenlignet med Pablo Picassos innflytelse på billedkunst. Hennes credo var at kroppen aldri lyver. Hun så en direkte kommunikasjon mellom bevegelse og følelse. Rudolf Laban var en viktig dansefornyer, men fram for alt var det Kurt Jooss som fikk betydning for Pina Bausch. Det var ham hun begynte å studere dans med som 14-åring ved Folkwang-skolen i Essen. Dette var en skole som underviste i opera, musikk, drama, skulptur, maleri, fotografi og design, disse kunstformene har også påvirket Bausch’ arbeid.

Wuppertal Tanztheater

Wuppertal Tanztheater ble etablert i 1973 med Pina Bausch som kunstnerisk leder. Wuppertal er en ganske konservativ by, sør i Ruhrområdet. Det byen er mest kjent for er sin Schwebebahn – en slags trikk der vognene henger under skinnen. Selv om denne er flittig brukt som spillerom i filmen Pina (Wim Wenders) virker det ikke som det var en by Bausch følte så sterk tilhørighet til. Hun ville nemlig bare ha ettårskontrakter med kompaniet sitt. Hun var alltid beredt til å flytte et annet sted. Men hun ble der i 36 år.

Wuppertal Tanztheater består av en kjernegruppe med dansere. Dominique Mercy som er med i Vollmond, har vært med siden starten. Kompaniet er ellers svært internasjonalt. Det består av dansere/skuespillere i alle størrelser og aldre og med bakgrunn fra forskjellige kulturer. Pina Bausch var kjent for å drive danserne sine svært hardt. Hun krevde at de brukte sine egne tanker og liv for å skape bevegelser. ”Ingenting ble rutine med Pina”, har Dominique Mercy sagt. Pina sa aldri til danserne at noe var bra eller dårlig, men hun spurte om hvorfor de danset. Hun snakket sjelden om verkene sine.

De fire elementene ild, jord, luft og vann, var sentrale for Bausch. Hun kunne fylle en scene med jord, gress eller nelliker. Ganske vanskelig å bevege seg på med høye hæler. For kvinnene i Bausch’ forestillinger brukte/bruker stort sett høye hæler, hvis de ikke er barføtt. Og det flommer over av vakre kjoler. Menn har som regel dress eller bukse og skjorte.

Skuespillerne/danserne er svært karakteristiske – langt fra anonyme som de kan framstå i mange tradisjonelle ballettoppsetninger. Pina var opptatt av individet. I verkene er det ofte et individ – som regel en kvinne – som står i forhold til en gruppe. Tydelig er dette i for eksempel et av Bausch’ mest kjente verk: Vårofferet.

Viktige verk

Vårofferet til Igor Stravinskis musikk ble skapt i 1975 og blir sett på som Bausch’ gjennombruddsverk. Alle danserne danser sammen i mange partier i denne forestillinga. De er sammen, men allikevel ensomme. Uttrykket er dyrisk, brutalt og nådeløst. Gulvet var dekket av jord. Aktørene skitnes til. Det er angstfullt og rått. Det finnes utdrag av forestillinga på YouTube – de anbefales.

Cafe Müller (1978) er også ei viktig Bausch-forestilling. Hun var oppvokst med foreldre som drev et vertshus. Det blir sagt at denne forestillinga er inspirert av dette. Scenen er her fylt av stoler som slenges unna for ikke å komme i veien for dansere eller søvngjengere (Bausch selv var med i tidlige versjoner av forestillingen). Som i Vollmond og egentlig alle verkene hennes, er det kjærlighet, ømhet, intimitet og behovet for følelsesmessig trygghet som står i fokus.

I verket Kontakthof (1978) lagde hun en versjon med ungdomskoleelever og en med pensjonister. Et verk som blant annet handlet om lengsel etter kjærlighet og komikk i seksuell lengsel.

Humor var en viktig del av forestillingene til Pina Bausch. Det var også rollespill mellom kjønn. Menn og kvinner elsker og sloss i mange versjoner. Det er sjelden happy happy kjærlighet. Bausch var også opptatt av tvangsmessige handlinger. I ei forestilling stappes og stappes det løk i munnen på en kvinne. I en annen kaster folk seg mot vegger, og et annet sted teller en kvinne tvangsmessig spaghetti, før hun stikker seg med de ukokte spaghettistengene igjen og igjen. Forestillingene kan være lekne og tragiske på samme tid.

Vollmond

Denne forestillinga er full av vakre, sterke kvinner – og menn. Et av temaene her er hvordan vi blir kontrollert av andre og hvordan vi selv kontrollerer.

På operaens hovedscene ligger en stor stein. Bakgrunnen er mørk. Lyset er hvitt, slik lyset er i fullmåneskinn. Menn i grå skjorter og svarte bukser danser med tomme vannflasker som gir fra seg hul lyd når de svinges rundt. Noen menn danser med stokker. Det voldsomt, brutalt, men også kjærlig på en særegen måte. Kvinner i vakre kjoler med løsthengende hår kommer inn. Det er nærmest voldelige kyssescener, hardhendte omfavnelser. Det er lekent, hardt og direkte. Tablåaktige scener med en eller to eller tre aktører veksler med fellesscener. Flere scener er følelsesmessig krevende, men de leker seg over til mer lette og luftige scener. For eksempel står en kvinne (Ditta Miranda Jasjfi) og prøver å le. Det er lett komisk, men blir smertefullt og tvungent etter hvert. Dette blir raskt avløst av en scene der to menn hopper lekende over vinglass de har plassert i en rekke på scenegulvet.

Det ligger stor skjønnhet i uttrykket, men også farlighet. Det er hele tiden noe truende i bakgrunnen. Det er ingen grunn til å slappe helt av. Alt er svært uforutsigbart, slik livet selv er det. Danserne uttrykker vennlighet, men det er også som om de uttrykker at de har hemmeligheter for oss. Selv om de altså er svært dedikerte og i en scene til og med nesten blotter seg og sier at ”Dette er meg!”. Er det en viss mystikk over dem som gjør at de har dette litt hemmelighetsfulle ved seg?

Absurde, surrealistiske og realistiske scener følger på hverandre. I en scene holder en av kvinnene et slags kurs for to menn i å ta av en kvinne en bh på en tilfredsstillende og effektiv måte. Ironisk, morsomt, litt satirisk. Den ironiske snerten som av og til finnes i Bausch’ humor minner meg litt om den vi kan finne hos Elfriede Jelinek. Også det mangetydige og voldsomme i relasjonene mellom kjønnene minner om Jelineks univers.

Forestillinga inneholder utallige sceniske godbiter. Alle perfekt utført. Det er lettfattelig og rett og slett underholdende, samtidig som det er rørende og gripende.

Jeg har opplevd mye regn i mitt liv, men så poetisk som dette har jeg sjelden opplevd det. For det regner på scenen. Mye. Fullmånen har, som kjent, betydning for flo og fjære – her er det storflo. En del av scenen blir nærmest et basseng. Dansene svømmer, sveiper vann med håret sitt. Det gir et flott scenisk uttrykk. Lyssatt blir vannet som kastes opp i lufta likt fyrverkeri. Det er kraftfullt og utrolig vakkert!

Jeg har fryktelig lite å sette fingeren på i denne eksepsjonelle forestillinga. Det eneste måtte være at noen av soloene kanskje var bittelite grann i lengste laget, og litt monotone.

Selv om Pina Bausch nå er død og det ikke kan komme flere verk fra henne, lever Wuppental Tanztheater videre. Kompaniet vil skape nye verk til De Olympiske Leker i London i 2012. I mellomtiden finnes filmen Pina av Wim Wenders!

Hotel Pro Forma: WAR SUM UP

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2011

Hotel Pro Forma: WAR SUM UP

Regi: Kirsten Dehlholm

Musikk: Santa Ratniece, Gilbert Nouno, Jamie McDermott og The Irrepressible

Libretto: Tekster fra klassisk Noh-teater redigert av Willie Flindt

Oppført av Latvian Radio Choir

Ultimafestivalen, Den norske opera og ballet, 8.september 2011

WOW !

– Sofistikert, presist og svært berørende om krigens natur

Hotel Pro Forma klarer å si noe aktuelt og essensielt om sivilisasjon, menneske og krig med presisjon, kompleksitet og dybde. Dette er bare rett og slett mesterlig! Alt dette mens Danmark selv deltar i krig.

Anmeldt av Elin Lindberg

Kirsten Dehlholm er den kunstneriske hoveddrivkraften bak Hotel Pro Forma som har base i Danmark. Kompaniet har produsert forestillinger siden 1985,verk der det visuelle formspråket er i forgrunnen. Arbeidene deres er preget av perfeksjonisme og en eksepsjonell fysisk, visuell og faktisk også – eksistensiell presisjon. I møte med arbeidet deres kommer jeg til å tenke på det jeg nettopp har lest i en bok som en annen scenekunstner som bor i Danmark, har skrevet – Julia Varleys Notes from an Odin Actress: ”Precision – giving life to a gesture that can only be so, an action that contains all its intensions – is the only real foundation on which I can always lean.” Presisjonen gir arbeidet alvor og viktighet.

Hotel Pro Forma kaller seg ”et internasjonalt laboratorium for performance og installasjon” som jobber tverrfaglig og undersøkende – bakgrunnen for verkene kan være nesten naturvitenskaplige i sin måte å drive reseach på. Strukturene i forestillingene er ofte forankret i musikk, arkitektur, billedkunst. Hotel Pro Forma er ikke så interessert i tradisjonelle teaterelementer som plot, historie, tekst eller dramaturgi. Verkene presenterer musikalske og visuelle verdener, ofte ved hjelp av ny teknologi.

Manga og noh-teater

Et av elementene Hotel Pro Forma bruker i dette verket er den japanske tegneserieformen manga. Dette er egentlig en gammel kunstform, men vi kjenner den kanskje best fra populærkulturelle, manga-aktige fenomen som Pokemon. Figurer med store øyne og handling som innbefatter kamp og action.

Noh-teater er en gammel, japansk teaterform. Kjennetegnet ved sin strenge disiplin og stilisering. Ved å bruke disse elementene i forestillinga skapes det ytterligere dybde.

Hotel Pro Formas forestilling gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den er uhyre kompleks og lagdelt. Den er vel egentlig ubeskrivelig. Jeg vil i det følgende formidle hva jeg opplevde:

”The battle is about to begin – tomorrow is all decided “

Forestillinga begynner med at en kvinne i gul drakt står foran på scenen og spiller en folketone på en liten spilledåse. Hun ser ut som en ganske vanlig dansk, middelaldrende kvinne. Rundt henne ligger det bord, stoler og kjøkkenredskaper i uorden. Kvinnen begynner å synge og avslører gjennom det at hun er en fantastisk sopran og tilhører det prisbelønte latviske radiokoret. Librettoen er på japansk, den oversettes til engelsk på skjermen over scenen.

“oh, this hatred! Now I shall strike back”

Koret avdekkes, det er visuelt sterkt og lamentasjonen deres er til å få gåsehud av. De er ikledd kunstferdige, skulpturelle kreasjoner som gir assosiasjoner både til gamle japanske krigere, 1960-talls-science fiction og til snobbete moteshow.

Foran på scenen kvinnen i den gule drakten. Hun er i en hjemlig atmosfære. ”When I am cruel towards another person – it will turn against myself”. Kvinnens verden er tilsynelatende uberørt av krigens realitet som kanskje koret representerer, men krigen er farlig nær. Det blir umulig å la være å assosiere til kvinnene som venter hjemme på sine kjærester, ektemenn, sønner som er en del av Natos styrker, for tiden i Afghanistan. Krigen er her. Lamentasjonen er usigelig rørende – og svært komplisert med sine kløster og avanserte harmonier. Herregud for et kor!

Vokalt presenterer de en arketypisk soldat. Manga-illustrasjonen viser en ung, muskuløs mann. Den gulkledde kvinnen rydder i det hjemlige rommet, renser det så å si. Lyset er nå slik at koret får et mer nærværende, menneskelig preg. De starter med å brette papirfly – en helt uskyldig og leken handlig. I et glimt fylles hele sceneskjermen med et krigsfly – en drone. Et grotesk og effektivt krigsverktøy. Bare et lite glimt. Ingenting blir tværet ut, men vi fylles av en uendelig tristhet. Nå kommer lister av fragmenter fra diagnoser på posttraumatisk stressyndrom over skjermen koblet til hvert sitt spesielle kjemiske navn – navn på medikamenter som brukes i behandling av slike lidelser som mange av skandinaviske menn utvikler på grunn av sitt soldatliv.

Musikalsk benyttes mye loops, krigshandlingene er noe som gjentar og gjentar seg. Det er noe overjordisk i denne underliggjøringen. Til nå har mangabildene på skjermene kommet fra siden, nå er fokuset i scenens sentrum, slik at vi suges inn i eksplosjonen.

Krigeren presenteres for oss. Vokalt av koret, visuelt ved at tekst med forskjellige kjennetegn som knyttes til krigeren presenteres. Kjennetegn med både positive og negative fortegn. Krigeren kan være både en frihetskjemper og en terrorist.

A Possesed comes on a drapple-grey horse tearing loose its reins

Dramaturgien i Hotel Pro Formas verk er sublim. Og effektiv. Vi dras med til dødsriket. Til demonene. I Noh-teatret slipper vi aldri unna demonene, ikke her heller. Mangademonen kommer buldrende opp som fra bunnen av en drøm. ”Tell me about it”, synger den gule hjemmekvinnen. Spionen presenteres. Er det nabokvinnen? Vi leser lister over hvordan avdekke spionen. Paranoia. Igjen den sublime dramaturgien som nesten umerkelig løfter forestillinga fra dette demonske smerte- og paranoiahelvetet opp til – ja, hva? Til en sinnssykt vakker scene der alt-kvinnen som ”The Superwoman” kommer fram på scenen og smiler mens hun synger. Lady Gaga kan bare gå hjem og legge seg! Dette er pop. Dette er outrageous, dette svinger, det er surrealistisk. ”How enchanting!”, forteller den oversatte teksten oss at hun synger. Understatment. Det visuelle er også så vakkert at det er til å gråte over. Naturen er her formidlet som vennlig og harmonisk i motsetning til i den demonske verden vi har vært innom.

Som en slags konklusjon på det vi har opplevd kommer nå teksten: ”We are like floating seeweed lead by the water”. Tang.. Natur.. Det er jo vakkert at vi er en del av naturen, men tang.. Tang kan ikke bestemme hvor den skal gro eller flyte, tang har ingen vilje eller mulighet for å påvirke sin egen virkelighet. Plutselig dukker bilder av realistiske rom opp, en sterk kontrast til det stiliserte og teatrale vi har opplevd til nå. Utbombede hus, forlatte rom. Betong med kulehull. En avskutt hånd med blod rundt. Et lik. Flere lik. Dunger av lik. Drepte, blodige barn. Det forferdelige. Den gulkledde kvinnen har sittet med strikketøyet. Hun har ryddet huset sitt. Et veltet bord står igjen. Lyset er satt slik at bordet med sine bordbein og flater gir en skygge som skaper assosiasjoner til tanks og krigsmaskiner. Døden er kommet hjem. Vi er invadert. Vi er en del av krigen.

THE WOOSTER GROUP: VIEUX CARRÉ av Tennessee Williams

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2011

Ensomhet og seksualitet

Kompleks, perfeksjonistisk og krevende forestilling av legendarisk New York-teater

AV ELIN LINDBERG

THE WOOSTER GROUP

VIEUX CARRÉ av Tennessee Williams

Regi: Elizabeth LeCompte

Nationaltheatret, hovedscenen, 11.11.11

The Wooster group har hjemmeadresse i Wooster Street, Soho, New York. Kompaniet ble grunnlagt her på 1970-tallet under ledelse av Elizabeth LeCompte. Hun har sammen med kompaniets skuespillere og tekniske kunstnere skapt mer enn tretti arbeider for teater, film og video. Flere av arbeidene til The Wooster Group er blitt vist i Europa, gruppa har vært i Norge en gang før (Bergen 2000). The Wooster Group har status som et legendarisk kompani som fortsatt både er eksperimentelt og nyskapende.

Visuell dramaturgi

Elizabeth LeCompte har bakgrunn som billedkunstner. Scenearbeidet hennes er preget av at de visuelle elementene er framhevet. I Vieux Carré er videoopptak både en del av scenografien og integrert som skuespillernes motspiller.

Mange av arbeidene til The Wooster Group har klassiske teatertekster som utgangspunkt. I Vieux Carré har jeg inntrykk av at veldig mye av Tennessee Williams’ originaltekst er brukt, men i flere av kompaniets arbeider er bare deler av en dramatisk tekst benyttet. I Fish Story bruker de for eksempel bare de siste åtte sidene av Tre Søstre av Anton Tsjekhov.

Ironi

Både forestillingene og måten kompaniet forholder seg til publikum på er preget av ironi og distanse. Ganske temperert ironi, både på grensen til – og av og til over grensen til arroganse. På en måte provoseres man til å ta stilling til dem. De bryter med forventninger og kjemper hardt for ikke å bli satt fast og gjennomtolket. De vil absolutt ikke forbindes med manifester eller teser for så i neste øyeblikk kanskje akkurat ville nettopp det. De sklir unna i det du forsøker å plassere dem, for eksempel er det svært uklart når gruppa egentlig ble etablert. De forteller noen steder at de startet opp i 1976, i andre sammenhenger fortelles det at starten var i 1970 eller 1975.

Som publikummer til Vieux Carré på Nationaltheatret blir vi ikke plassert i salen til hovedscenen, men i et svært trangt publikumsamfi oppe på selve scenen. Plaststolene er vonde og vi vet at vi skal sitte der i to timer, uten pause. Det er som om kompaniet har en slags ambivalens til publikum. De både vil og ikke vil at vi skal være der. De både liker og misliker oss.

Tennessee Williams

Tennessee Williams har en ikonstatus som dramatiker. Han skrev både for film og teater. Han fikk blant annet Pulitzerpris for både A Streetcar Named Desire (1948) og Cat on a Hot Tin Roof (1955).

Vieux Carré ble påbegynt allerede i 1938 da Tennessee Williams flytta til New Orleans, men ble ikke skrevet ferdig før i 1977, fem år før Tennessee Williams døde på et hotellrom i New York. Stykket er visstnok ganske sjølbiografisk. Handlingen finner sted i 1930-årene i et sjuskete pensjonat som ligger i det franske kvarteret i New Orleans. Hovedpersonen er en navnløs forfatterspire som kjemper med fattigdom, ensomhet og en undertrykt homoseksualitet. Han blir gradvis kjent med andre losjerende på dette pensjonatet og med Mrs. Wire som er både dement og manipulerende. En konstant kåt maler – Nightingale – er sterkt tuberkuløs, men nekter å innse det. Jane bor sammen med en slask av en narkoman strippeklubbinnpisker. Det finnes også to eksentriske gamle damer som holder på å sulte i hjel og en homofil fotograf med forkjærlighet for orgier, i stykket.

Perfeksjon

Forestillinga er tett, intens og velspilt. Skuespillerstilen er mer teatral enn psykologisk. Det er rytmisk samstemmighet mellom skuespillerne og de tekniske kunstnerne, et samspill som på tross av at arbeidet forholder seg til realismen i stykket, kan minne om dans.

Forfatteren (Ari Fliakos) er på scenen hele tida. I scenebildet er det en slags maksimalisme som råder. Det henger skjermer rundt. Klær, ledninger, tekopper, flasker, esker, møbler, sigaretter, sengetøy slenger rundt på plattingene i sceneområdet. Av og til kan vi lese utdrag av teksten på veggen over scenen. På tross av alt dette rotet har forestillinga en imponerende perfeksjon. Det er tett av lyder og ganske folksomt, i tillegg til at vi sitter trangt som småsild i amfiet. Det hele er ganske intenst. Kompaniet har på en måte tatt med seg litt hektisk New York-stemning til dette norske teatret.

Eksistensiell ensomhet

Selv om scenen er full av folk som møtes, snakker og har seg med hverandre, formidler forestillinga at alle er alene i verden. Menneskene i dette nedslitte hotellet er på en måte fanget der. De er på grensen til galskap og død. Forfatteren lider under sin enorme kjærlighetslengsel og sin undertrykte homoseksualitet. Hans drømmer vises som homseporno på skjermene. Den kåte maleren (Scott Shepherd) går rundt med en kraftig dildo påmontert og gjør sitt beste for å forføre den unge forfatteren som igjen er mer interessert i Tye (Scott Shepherd det også) – den narkomane stripteaseinnpiskeren. Jane (Kate Valk) er også så enormt alene i sitt liv. Mrs. Wire (også Kate Valk) er ensom i sin galskapsverden.

Utsjekking

Det foregår mye på scenen hele tiden, det er umulig å få med seg alt. Mengder av tekst. Bilder på skjermene. Skuespillerhandinger. Teknikere som gjør sitt arbeid. Alt i ganske høyt tempo. Det er ganske uoversiktelig, allikevel mener jeg at det er en presisjon i selve uttrykket.

The Wooster Group har sin ironiske og distanserte stil, men intensiteten i spillet og sceneuttrykket gjør at følelsene av menneskelig livssmerte når under huden på oss. Det tragiske ved disse menneskeskjebnene spilles ut. Maleren snakker om at han skal ta til med sine seriøse arbeider, men det blir bare prat og en livsløgn. Det er egentlig bare sex han er oppatt av. Forfatteren prøver å skrive, men tenker også bare på sex. Det intense scenelivet holdes oppe gjennom hele forestillinga, helt til det fortaper seg, og lydene og bildene fades. Forfatteren er igjen med tastaturet sitt. Han skriver hotellet tomt, før han skriver seg ut av sitt eget liv.

Og litt slitne etter den intense forestillinga rusler vi ut i novembermørket en interessant teateropplevelse rikere.

Øyvind Rimbereid: Jimmen. Et dikt

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2011

Jimmen_productimage

Øyvind Rimbereid: Jimmen. Et dikt

Gyldendal Norsk forlag 2011

Mann og hest, fortid og framtid

Verden sett gjennom hesten Jimmen og kjørekaren hans

Rett før jeg setter meg ned og skal skrive dette, leser jeg et oppslag på nettet om at det nyfunne oljefeltet i Nordsjøen er enda mye større enn først antatt. Det er gigantisk. På grunn av at vi er inntil det sykelige avhengige av olja er vi villige til å betale milliarder av dollar for det fossile materialet som ligger der, dypt under havbunnoverflata. Jeg finner meg selv i å tenke – fint, kanskje områdene i nord blir spart for oljeboring! Samtidig vemmes jeg av nett-tekstens jubling over at funnet fører til at vi blir enda rikere og i stand til å brenne av enda mer jordas indre. Den mer relevante grunnen til at jeg nevner akkurat dette her er fordi den nye boka til Øyvind Rimbereid – Jimmen – går rett inn i denne virkeligheten. En virkelighet der den norske oljealderen brer seg seigt utover og ikke ser ut til å være mulig å stoppe i overskuelig framtid.

Mann og hest

Dette diktet som fyller hele boka på 64 sider, handler om hesten Jimmen og kjørekaren hans. De kjører søppel i Stavanger på 1970-tallet. Diktet skildrer stedet Stavanger som står helt i startgropa til å bli Norges viktigste oljeby. Jimmen og herren hans står som en arkaisk art som er i ferd med å forsvinne. Boka blir som deres siste tegn på liv.

Diktet er i tre deler og bygd opp slik at mann og hest har hver sine sett av strofer som de deler likt mellom seg. Jimmens strofer lunter av gårde. Ikke alltid på helt jevne verseføtter, men noe som kanskje ligner litt på Jimmens gamle fjordingføtter, gjennom Stavangers gater og tilhørende jorder. Herrens strofer er mer varierte i form. Tenkende, mediterende, reflekterende, beskrivende, ekspressive. Det er alltid mannen og hesten, de hører sammen de to. Hesten bruker genitivformer som er utdødde i dagens menneskespråk. Begge uttrykker seg på transkribert stavangersk. Det er dyret som åpner diktsuiten, som puster, eller pruster liv i mann og dyr og dikt:

Eg då hovud

lågt eg held

og auget mitt eg held då

nedtå augo honoms

og prustar innåt honoms prust.

Og herren min han prustar òg

so innoum prust han helsar meg

Fortid og framtid

Hestens måte å føre ordet på minner om middelalderdiktning, det klinger litt av vikingtid, mens mannen uttrykker seg i et mer moderne språk. Rimbereid har jobbet mye med sprang i tid i diktinga si. I langdiktet Solaris korrigert fra 2004 lever diktets jeg i år 2480 og i diktet ”Kvann” fra hans forrige diktsamling Herbarium plasseres et diktjeg i 1565. Det skrevne språket formes av tida diktene legges til. Jimmen er plassert så nært i tid at vi nesten kan lukte søppelet disse to individene arbeider med. Det ligger en varm ydmykhet i hvordan de skjøtter sitt arbeid, i hvordan de forholder seg til sin verden. Omtanke og kjærlighet.

Grunnmytene

Mange av Rimbereids dikt handler om Stavanger. I den første diktsamlinga hans Seine topografiar finnes diktet ”Stavanger” og i ”Solaris korrigert” lever diktjeget i et slags framtids-Stavanger: Siddy Stavgersand. Jimmens Stavanger er et sted i endring. Et sted der veier og industri bygges rundt mann og hest, menneske og natur. Veiene både sperrer dem inne og stenger dem ute. Det ligger nesten noe apokalyptisk over disse strofene der mann og hest forsvinner ut i tomhet og lys:

Et lide fargebilde

der Jesus står på et høgt fjell

med håvet nesten oppe i skyene?

Og at det onna han,

nere i ein dal med regn,

e ring på ring med motorveier.

Og om me då hadde sett nøye itte,

så ville Jimmen og eg ha gått der,

men då, for ein gangs skyld,

på ein av de stysste motorveiane

der me akkurat e på vei te å ta av

på ein avkjørsel tom for alt aent

og at der, heilt i enden,

e det et forferdelig sterkt lys.

Som fra ein stall

i brann.

Mens mannens verden knytter seg til det moderne, knytter hestens myteverden seg til en tid da norrøn religion rådet.

Då deim hestom mange

rida stort

og longe ifrå longt ifrå

og longt då burtum marki gule

og ifrå høge fjellom burtan til fjell

og ifrå Sirdal og ifrå Suldal og ifrå Setesdal.

Hestom er då fleire

enn tvo og tri

og vil då rida nedåt fjellom

og rida stort

Hesten har på en måte ingen framtid, bare fortid. Hesten som arbeidsdyr tilhører førmoderne tid.

Jimmen drømmer om en himmel som ligner på en fra norrøn tid. Der det er strå som spises, men som vokser like friske opp rett etterpå. Den gule fjordingen skinner smått med en hellig glød fra den dyrkede vikingtidhesten.

Oljå

Mannen har ei søster. Hun bor på et sykehus. Hun strikker. Strikker for ”å holde tingå samen”, tenker mannen. Mannen og hesten arbeider om kvelden, av og til i mørket. Noen steder i diktet er de nesten som skygger som beveger seg i det nye Stavanger, i det nye olje-Norge med sine ”canadiare og skottar”. Det er som om de blir mer og mer usynlige der de står med en avgrunn mellom seg og sin verden og dette nye. De trengs ikke lenger. En levemåte som deres er blitt umulig. De står et sted i diktet nærmest akterutseilte og skuer mot vest. Det ute slepes en plattform mot oljefeltene.

Nå er det den store oljeplattformen – ”condeepen” – som er helligdom. Den det kan skimtes bokstavene ”BR” på.

Det tredje dyret

For en god del år siden så jeg en skulptur av rogalandskunstneren Gunnar Torvund. Den heter Det tredje dyret. Den er en stor, mørk form med en slags glatt pels. Den minnet om et dyr og den minnet ikke om et dyr, den var en mellomting, et nestendyr, der den sto og formelig prustet i det som da het Samtidsmuseet i Oslo. Denne skulpturen kom jeg til å tenke på da jeg var i ferd med å lese ferdig dette diktet. Dette verket der menneske og dyr, ting og natur, ord og liv smelter sammen til ett, til noe som kjennes så levende at du formelig kan høre, føle, at det puster. At hjertet banker. Jeg synes Jimmen ligner på Det tredje dyret.

Og jeg kan ikke gjøre annet enn å konstatere at Øyvind Rimbereid har gjort det igjen – han har skrevet et dikt som kommer til å fortsette å leve lenge etter at boka er