Pina Bausch, Tanztheater Wuppertal: VOLLMOND

Publisert i Marg 3-4 2011

maxresdefault.jpg

LEGENDARISK OG SVÆRT VAKKERT

Voldsomhet, brutalitet og smerte, men størst av alt er kjærligheten i den aller siste forestillinga Pina Bausch skapte med Tanztheater Wuppertal 

 

AV ELIN LINDBERG

 

Tanztheater Wuppertal

Pina Bausch: VOLLMOND

Musikk: Amon Tobin, Alexander Balanescu mit dem Balanescu Quartett, Cat Power, Carl Craig, Jun Miyake, Leftfield, Magyar Posse, Nenad Jelić, René Aubry, Tom Waits

Scenografi og video: Peter Pabst

Kortymer: Marion Cito

Dansere: Pablo Aran Gimeno, Rainer Behr, Ditta Miranda Jasjfi, Silvia Farias Heredia, Dominique Mercy, Nazareth Pandadero, Helena Pikon, Jorge Puerta Armenta, Azusa Seyama, Julie Anne Stanzak, Michael Strecker, Fernando Suels Mendoza

Den Norske Opera & Ballet, norgespremiere 17.november 2011

 

 

”It is wonderful. Fasten your seatbelts, I believe it is going to be a stormy night”, sier danseren/skuespilleren Nazareth Pandadero med sin overraskende rå og dype stemme, tidlig i forestillinga. Stemmen og scenepersonligheten hennes kjennes bemerkelsesverdig nær, selv om hun, sammen med elleve andre dansere, står på den digre hovedscenen i Operaen i Oslo. Og ja, i løpet av forestillinga opplever vi både stormflo, sterk pasjon, et fantastisk scenebilde og ekstraordinære dansere/skuespillere.

 

Pina Bausch

Pina Bausch ble født i 1940 i Solingen, en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Vollmond (Fullmåne) er den siste forestillinga Pina Bausch gjorde før hun døde i 2009. Hun døde et par dager etter at hun fikk kreftdiagnose. Få koreografer har satt så dype spor etter seg som henne. Arbeidene hennes er preget av at de er en blanding av dans og teater. De blander surrealisme, realisme og drama. Hun hadde fokus på pust og organiske bevegelser i dansen.

Bausch kan settes inn i en tradisjon av dansefornyere. En av forgjengerne hennes var amerikansk Ruth St. Denis som begynte å utvikle moderne dans tidlig på 1900-tallet. Men det er vel Isadora Duncan som egentlig er blitt sett på skaperen av moderne dans. Frie, naturlige bevegelser var viktig for henne. Og det å danse barføtt. Martha Graham er også en viktig formoder for Pina Bausch. Hennes innflytelse på dans er blitt sammenlignet med Pablo Picassos innflytelse på billedkunst. Hennes credo var at kroppen aldri lyver. Hun så en direkte kommunikasjon mellom bevegelse og følelse. Rudolf Laban var en viktig dansefornyer, men fram for alt var det Kurt Jooss som fikk betydning for Pina Bausch. Det var ham hun begynte å studere dans med som 14-åring ved Folkwang-skolen i Essen. Dette var en skole som underviste i opera, musikk, drama, skulptur, maleri, fotografi og design, disse kunstformene har også påvirket Bausch’ arbeid.

 

Wuppertal Tanztheater

Wuppertal Tanztheater ble etablert i 1973 med Pina Bausch som kunstnerisk leder. Wuppertal er en ganske konservativ by, sør i Ruhrområdet. Det byen er mest kjent for er sin Schwebebahn – en slags trikk der vognene henger under skinnen. Selv om denne er flittig brukt som spillerom i filmen Pina (Wim Wenders) virker det ikke som det var en by Bausch følte så sterk tilhørighet til. Hun ville nemlig bare ha ettårskontrakter med kompaniet sitt. Hun var alltid beredt til å flytte et annet sted. Men hun ble der i 36 år.

Wuppertal Tanztheater består av en kjernegruppe med dansere. Dominique Mercy som er med i Vollmond, har vært med siden starten. Kompaniet er ellers svært internasjonalt. Det består av dansere/skuespillere i alle størrelser og aldre og med bakgrunn fra forskjellige kulturer. Pina Bausch var kjent for å drive danserne sine svært hardt. Hun krevde at de brukte sine egne tanker og liv for å skape bevegelser. ”Ingenting ble rutine med Pina”, har Dominique Mercy sagt. Pina sa aldri til danserne at noe var bra eller dårlig, men hun spurte om hvorfor de danset. Hun snakket sjelden om verkene sine.

De fire elementene ild, jord, luft og vann, var sentrale for Bausch. Hun kunne fylle en scene med jord, gress eller nelliker. Ganske vanskelig å bevege seg på med høye hæler. For kvinnene i Bausch’ forestillinger brukte/bruker stort sett høye hæler, hvis de ikke er barføtt. Og det flommer over av vakre kjoler. Menn har som regel dress eller bukse og skjorte.

Skuespillerne/danserne er svært karakteristiske – langt fra anonyme som de kan framstå i mange tradisjonelle ballettoppsetninger. Pina var opptatt av individet. I verkene er det ofte et individ – som regel en kvinne – som står i forhold til en gruppe. Tydelig er dette i for eksempel et av Bausch’ mest kjente verk: Vårofferet.

 

Viktige verk

Vårofferet til Igor Stravinskis musikk ble skapt i 1975 og blir sett på som Bausch’ gjennombruddsverk. Alle danserne danser sammen i mange partier i denne forestillinga. De er sammen, men allikevel ensomme. Uttrykket er dyrisk, brutalt og nådeløst. Gulvet var dekket av jord. Aktørene skitnes til. Det er angstfullt og rått. Det finnes utdrag av forestillinga på YouTube – de anbefales.

Cafe Müller (1978) er også ei viktig Bausch-forestilling. Hun var oppvokst med foreldre som drev et vertshus. Det blir sagt at denne forestillinga er inspirert av dette. Scenen er her fylt av stoler som slenges unna for ikke å komme i veien for dansere eller søvngjengere (Bausch selv var med i tidlige versjoner av forestillingen). Som i Vollmond og egentlig alle verkene hennes, er det kjærlighet, ømhet, intimitet og behovet for følelsesmessig trygghet som står i fokus.

I verket Kontakthof (1978) lagde hun en versjon med ungdomskoleelever og en med pensjonister. Et verk som blant annet handlet om lengsel etter kjærlighet og komikk i seksuell lengsel.

Humor var en viktig del av forestillingene til Pina Bausch. Det var også rollespill mellom kjønn. Menn og kvinner elsker og sloss i mange versjoner. Det er sjelden happy happy kjærlighet. Bausch var også opptatt av tvangsmessige handlinger. I ei forestilling stappes og stappes det løk i munnen på en kvinne. I en annen kaster folk seg mot vegger, og et annet sted teller en kvinne tvangsmessig spaghetti, før hun stikker seg med de ukokte spaghettistengene igjen og igjen. Forestillingene kan være lekne og tragiske på samme tid.

 

Vollmond

Denne forestillinga er full av vakre, sterke kvinner – og menn. Et av temaene her er hvordan vi blir kontrollert av andre og hvordan vi selv kontrollerer.

På operaens hovedscene ligger en stor stein. Bakgrunnen er mørk. Lyset er hvitt, slik lyset er i fullmåneskinn. Menn i grå skjorter og svarte bukser danser med tomme vannflasker som gir fra seg hul lyd når de svinges rundt. Noen menn danser med stokker. Det voldsomt, brutalt, men også kjærlig på en særegen måte. Kvinner i vakre kjoler med løsthengende hår kommer inn. Det er nærmest voldelige kyssescener, hardhendte omfavnelser. Det er lekent, hardt og direkte. Tablåaktige scener med en eller to eller tre aktører veksler med fellesscener. Flere scener er følelsesmessig krevende, men de leker seg over til mer lette og luftige scener. For eksempel står en kvinne (Ditta Miranda Jasjfi) og prøver å le. Det er lett komisk, men blir smertefullt og tvungent etter hvert. Dette blir raskt avløst av en scene der to menn hopper lekende over vinglass de har plassert i en rekke på scenegulvet.

Det ligger stor skjønnhet i uttrykket, men også farlighet. Det er hele tiden noe truende i bakgrunnen. Det er ingen grunn til å slappe helt av. Alt er svært uforutsigbart, slik livet selv er det. Danserne uttrykker vennlighet, men det er også som om de uttrykker at de har hemmeligheter for oss. Selv om de altså er svært dedikerte og i en scene til og med nesten blotter seg og sier at ”Dette er meg!”. Er det en viss mystikk over dem som gjør at de har dette litt hemmelighetsfulle ved seg?

Absurde, surrealistiske og realistiske scener følger på hverandre. I en scene holder en av kvinnene et slags kurs for to menn i å ta av en kvinne en bh på en tilfredsstillende og effektiv måte. Ironisk, morsomt, litt satirisk. Den ironiske snerten som av og til finnes i Bausch’ humor minner meg litt om den vi kan finne hos Elfriede Jelinek. Også det mangetydige og voldsomme i relasjonene mellom kjønnene minner om Jelineks univers.

Forestillinga inneholder utallige sceniske godbiter. Alle perfekt utført. Det er lettfattelig og rett og slett underholdende, samtidig som det er rørende og gripende.

Jeg har opplevd mye regn i mitt liv, men så poetisk som dette har jeg sjelden opplevd det. For det regner på scenen. Mye. Fullmånen har, som kjent, betydning for flo og fjære – her er det storflo. En del av scenen blir nærmest et basseng. Dansene svømmer, sveiper vann med håret sitt. Det gir et flott scenisk uttrykk. Lyssatt blir vannet som kastes opp i lufta likt fyrverkeri. Det er kraftfullt og utrolig vakkert!

Jeg har fryktelig lite å sette fingeren på i denne eksepsjonelle forestillinga. Det eneste måtte være at noen av soloene kanskje var bittelite grann i lengste laget, og litt monotone.

Selv om Pina Bausch nå er død og det ikke kan komme flere verk fra henne, lever Wuppental Tanztheater videre. Kompaniet vil skape nye verk til De Olympiske Leker i London i 2012. I mellomtiden finnes filmen Pina av Wim Wenders!

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s