Forced Entertainment: VOID STORY

Publisert i Marg 1-2 2011

Tvungen underholdning

Renskåret forestilling med elementer fra radioteater og billedroman

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Tekst, bilder regi: Tim Etchells.

På scenen: Robin Arthur, Richard Lowdon, Cathy Naden og Terry O’Connor.

Black Box Teater, Oslo 1.mars 2011

 

 

Forced Entertainment har status som et av Storbritannias mest profilerte teaterkompanier. De er et fast ensemble på seks og har base i Sheffield, de viser arbeidene sine over hele verden. Kompaniet ble etablert i 1984. Forced Entertainment lager teaterforestillinger, men de har også produsert installasjoner, fotoutstillinger, bøker og stedsspesifikke verk. Kompaniet er en del av en eksperimentell teatertradisjon og kan knyttes til utviklingen av den britiske Live Art-scenen. De framhever selv det britiske The People Show fra 1960-tallet og Impact Theatre fra 1980-tallet som grupper de er inspirert av, i tillegg til samtidsteater- og performance fra ellers i Europa og USA.

Forestillingene eller performancene til Forced Entertainment jobbes fram kollektivt av kompaniet. Som regel starter arbeidet med improvisasjoner og diskusjoner. Noen av forestillingene inneholder mye tekst, andre lite. Noen forestillinger er kaotiske og energiske, andre minimalistiske og rolige. De fleste forestillingene til Forced Entertainment er bygd opp som collager med referanser til og materiale fra mange forskjellige slags kilder. De benytter seg av elementer fra høy og lav kultur, samt tekster skrevet av kompaniet. Både det sceniske uttrykket og skuespillerarbeidet deres har en enkelhet over seg. Selv om de fleste forestillingene deres er gjennomregissert søker de i spillsituasjonen å holde en upolert og improvisert stil.

Forced Entertainment har spilt i Norge flere ganger. De har blant annet vist And on the Thousandth Night… som ble produsert i 1999. En forestilling inspirert av historiefortellingen i Tusen og en natt. I Forced Entertainments versjon deltok åtte aktører, alle framsto som konger og dronninger, men hverdagslig kledd og barføtt, med et rødt tøystykke som kappe og pappkrone på hodet. De avbrøt hverandres fortellinger, av og til tok de seg en drikkpause, eller la seg til å sove. Mat og hvile var nødvendig for forestillinga varte opprinnelig i 24 timer. Den versjonen som ble vist på Black Box Teater varte i seks timer. Publikum kunne komme og gå som de ville.

 

Void Story

Tim Etchell er Forced Entertainments kunstneriske leder. Han har også gjort en del soloprosjekter og han har utgitt skjønnlitteratur. Det er han som har skrevet teksten til Void Story. I denne forestillinga spiller teksten en større rolle enn i andre av oppsetningene deres. Tim Etchell står også for regi og bilder.

Det er fire aktører på scenen. To og to sitter ved bord på hver sin side av det tomme scenegulvet. På den store skjermen bak på scenen projiseres stills. Det hele har form som radioteater og bilderoman koblet sammen. Det første som slår meg er at stemmene deres er gode og at de snakker et nydelig engelsk. Skuespillerne sitter med manuskriptet foran seg slik de ville gjort i en radio- eller lydstudiosituasjon.

Historien som spilles er svært litterær, den er romanaktig. Vi møter en kvinne, Kim, og en mann, Jackson. Et ganske ungt par. Stillsene av dem på skjermen er i svart/hvitt. Bildene blir et storyboard for teksten. De er kornete og manipulerte. Det gir en slags tegneseriepreg. Både teksten og bildene er hyperrealistiske.

Settingen er en dystopi. Stilen er science fiction. Noe har skjedd. Krig? Miljøkatastrofe? Verden er i total oppløsning, både rent fysisk og kulturelt, moralsk og menneskelig. De to menneskene, Kim og Jackson, beholder sin menneskelighet, verdighet og ro gjennom den odysseen de legger ut på i denne ødelagte sivilisasjonen. De snakker rolig med hverandre selv om de er utsatt for de grusomste ting. De skytes, angripes av morderiske, svære insekter, av en aggressiv bjørn og de knivstikkes. Det er noe svært sjarmerende og erkebritisk over denne lette og uanstrengte måten de konverserer på mens de gjennomlever de voldsomme handlingene. Humoren som ligger i dette minner om humoren til Monty Python – tørr, britisk humor. Humoren til Forced Entertainment er i tillegg svært svart.

De to hovedpersonene anser situasjonen hjemme hos seg selv for uholdbar etter at de er blitt ranet og Kim knivstukket, de bestemmer seg for å reise, men denne reisen blir raskt til en flukt. De rømmer fra voldsmenn og de møter hele tiden en rekke personer og situasjoner. En av de første de møter er en gammel dame med huset fullt av katter som hun ber dem avlive fordi de har fått i seg noe forurenset fòr og er syke. Etter å ha svømt gjennom en kloakksjø og gått seg vill i en skog, tråkket i en revesaks og blitt jaget av bjørn, kommer de til en hytte. Telefonen ringer:

–          Kjenner du Jesus? Spør en kvinnestemme. Vil du vite mer om Jesus?

Her følger en historie om Jesus som hadde kjøpt seg en Honda og så fått problemer med gps’en.

Og Kim og Jackson blir jaget videre av den ene personen skumlere enn den andre. Et barn som truer med at hun kommer til å si at de har prøvd å misbruke henne seksuelt hvis de ikke gjør som hun sier, får dem til å følge seg til et tivoli. Senere havner de tilfeldigvis i en maratondansekonkurranse. Både dans og tivoli er kjent som lett underholdning, men her i den dystopiske, grå tilværelsen blir det nitrist, grotesk og et livsfarlig helvete.

Den grå tilværelsen i fortellinga er monoton. Det er barokt og hyperbolsk. Det føles av og til som å bli overfora med tegneserier. Det pøses på med stadig nye dramatiske situasjoner som hovedpersonene på nærmest magisk vis kommer seg ut av. Ja, dette føles som tvungen underholdning. Men i framføringen av denne teksten ligger sivilisasjonsundersøkende spørsmål. Og noen helt grunnleggende spørsmål. I og med at hovedpersonene er så vanlige og siviliserte blir kontrasten til amoralen og det degenererte tydeliggjort. Selve Mennesket og Kulturen blir skåret ut i papp, slik at forestillinga på en måte spør: Hva er et menneske? Og hva er kultur og sivilisasjon?