Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/ 2014
Ingen vet hvor laksen hopper
Uhøytidlig saksinnlegg i debatten om havbruk
Av Elin Lindberg
LAKSESPELET – allmenningens tragedie
Av og med Trine Falch, Mona Solhaug og Bo Krister Wallström
Musikk og lyd: Martin Langlie
Lys: Evelina Dembacke og Tilo Hahn
Scenografi: Pernille Holden og Bente Alice Westgaard
Kunsthall Oslo, lørdag 31.mai 2014
De siste årene har teater ofte vært brukt til å sette søkelys på aktuelle problemområder gjennom doku-teaterprosjekter. Det har blitt satt opp forestillinger om alt fra situasjonen i Palestina til behandlingen av nordsjødykkerne og de økonomiske problemene for folk flest i Argentina. Forestillingene har ofte vært preget av at det i forkant er drevet grundig research og av et sterkt ønske om å formidle informasjon til publikum. LAKSESPELET – allmenningens tragedie har i likhet med dokuteaterprosjekter ønske om å sette fokus på et betent område. På en underfundig og lite sjølhøytidelig måte får vi servert spørsmål rundt lakseoppdrettsnæringens metoder. Kunstnerne sier sjøl at forestillinga ikke er et saklig innlegg i debatten om havbruk, men et desperat skrik etter ydmykhet og respekt for havet og de som lever der.
Vernissasje
Utgangspunktet for Laksespelet er at en ung kunstner (Mona Solhaug) for et par år siden ble invitert til å delta på en kunstfestival i Nord- Norge. Hun ville lage et prosjekt om laks, men det lot seg ikke gjøre fordi stedets hovednæring var lakseoppdrett. Ut fra denne historia vil Laksespelet stille spørsmål ved oppdrettsnæringas metoder, og hvordan myndigheter og næring spiller hasard med fellesskapets naturressurser.
I Kunsthall Oslo blir vi ledet inn i et av utstillingsrommene. Vi får et glass vin, hvis vi vil ha. Settingen er som en kunstvernissasje, bortsett fra at vi i begynnelsen ikke har noen kunstverk å hvile øynene på, men må ta til takke med å se på og snakke med hverandre. Jeg stusser ofte over at min måte å forholde meg til verden på forandrer seg når jeg går inn i et kunstgalleri. Jeg blir mer oppmerksom på visuelle detaljer ved rommene. Jeg ser på hvordan menneskene komponerer seg tilfeldig rundt omkring. Jeg observerer som regel kontrasten i fargen mellom den ofte hvite veggen og det røde brannslokningsapparatet som befinner seg i lokalet. I publikumsmengden blir vi vitne til en telefonsamtale. Det er Cousin Mary (Trine Falch) som ringer til den unge kunstneren Mona (Mona Solhaug) og inviterer til kunstfestivalen på Salmon Island – Lakseøya i nord. Samtalen foregår på et sjarmerende ustøtt engelsk og retter et spark mot store deler av kunstverdenen som av og til kan framstå som noe jålete når engelsk brukes i stedet for norsk i presentasjonsøyemed. Mona er smigret over å ha blitt invitert på kunstfestival og reiser til Nord-Norge og Lakseøya. Cousin Mary er noe skeptisk til at Monas kjæreste, Bo (Bo Krister Wallström), skal få være med. Åpningsdelen er ferdig og teppet som har dekket en av veggene faller ned og åpner et amfi der publikum plasserer seg.
Dystopisk laksefarse
Det er tåke på scenen når Mona og Bo ankommer Lakseøya. Hvite og svarte settstykker er plassert rundt omkring. En fryseboks står også der. De blir møtt av Johnny (Trine Falch). Det hele er mystisk og fortoner seg som en kriminalgåte. Hvor er cousin Mary? Hva skjedde med deres felles bestefar? Tok han sjølmord i sjarken – eller ble han myrdet for at Johnny skulle få tilgang til lakserettighetene? Og hvor er havet? Bo, som er med for å fiske, opplyser om at det er høye gjerder som stenger for adgangen til havet. Ferga er sluttet å gå til fastlandet, de kan ikke reise fra øya. Alt er skummelt og dystert.
Mary (Trine Falch) dukker opp. Hun er ikke imponert over prosjektbeskrivelsen til Mona – et kunstprosjekt som stilte seg kritisk til produksjonsmetodene til lakesnæringa. Johnny forteller at Mary har skyhøye standarder for hva som er kunst av god kvalitet og inviterer Mona til å bli med på sitt eget prosjekt. Han sier ”New York” og ”experimental body performance” og hun biter på kroken. Mona blir dopet ned, fysisk manipulert, muligens inseminert – en slags genmanipulering? Johnny er en fæl og grådig kapitalist som vil skape nye måter å lage mat på. En av grunnene hans er at barn ikke spiser fisk, han vil lage en søt fisk som barn kan like. Akkurat dette har virkelige fiskematprodusenter eksperimentert med. Hjerteformede fiskekaker og lilla fiskepudding skulle visstnok gjøre at barn ble mer glad i fisk for noen år siden. Johnny skaper fisken Salmona. Inn på scenen kommer en fjernstyrt fisk med søtt menneskeansikt. Veldig barnevennlig. Men den stakkars Mona har fått deformert og ødelagt kropp.
Fra fiskefarse til splatterkomedie
Til åpninga av ”Thor the Salmon Art Festival” kommer fiskeriministeren (Bo Krister Wallström) i et futuristisk kostyme. Med ordene: ”Ich bin eine aqua-kunstlerin” settes festivalen i gang og helvete bryter løs. Folk dør og blodet spruter. Mona Sunhill (navnet gjør at vi tenker på den uskyldsrene Synnøve Solbakken) presenteres. Midt i alt kaoset finner Mona bestefaren sin i en fryseboks. Han kan snakke sjøl om det er bare tarmen igjen av ham. Han ble voldtatt før han ble drept, forteller han, bevismateriale ligger i tarmen, den må bringes til politiet. ”Det e så deprimeranes at æ finn ikkje ord”, sier bestefar.
Ja, det er fæle greier, men Laksespelet formidler det triste budskapet med lek og humor. Det spørs om ikke denne metoden er vel så effektiv som en mer alvorstynget dokuteteaterforestilling hadde vært.
Kjør debatt
Fiskeri er Norges nest viktigste næring. Havet er fellesskapets eiendom. Hvordan oppdrettsnæringa driver sin virksomhet får betydning for oss alle. Laksenæringa sjøl ble i forbindelse med oppføringa av Laksespelet i Kunsthall Oslo invitert til debatt. Alle de inviterte avslo å møte, dessverre. Istedenfor debatt har idéhistoriker, journalist og forfatter Morten Strøksnes skrevet en tekst som grundig presenterer næringa. Han skriver om den omfattende forurensinga fiskeoppdrett fører til. Han skriver om bransjens politiske makt, og hvorvidt denne utgjør et demokratisk problem. Og han skriver at næringa ikke skaper store inntekter for kyst- Norge, men for norske og utenlandske storinvestorer. Hovedeier i verdens største oppdrettsselskap, Marine Harvest, er skatteflyktingen John Fredriksen.
Forestillingas lekende, småmuntre krimhistorie åpner opp for et område som virkelig trenger et kritisk blikk på seg, og der det er viktig med politisk handling før grådigheten løper fullstendig løpsk. Laksespelet fungerer godt som politisk teater.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 