Nationaltheatret: NATIONAL SPESIAL

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

 

NATIONAL SPESIAL

Trine Falch

Nationaltheatret, 11.mai 2010

 

 

Vellykket og lekent

av Elin Lindberg

Trine Falch inntar Nationaltheatret med en solid teatral bevisshet.

 

Trine Falch gir i National spesial en gjennomgang av teaterhistorien, helt fra førantikke ritualer fram til dagens teater. Denne gangen i en vandreforestilling tilpasset Nationaltheatret. Sist hun dro denne historien, var på Black Box Teater i fjor, med Teaterhistorien – Død og/eller levende. Det er lekent, med en stødig, kunnskapsrik bevissthet om teater og det teatrale. Forestillinga beveger seg inn i, bak og rundt teateret og teaterhistoria. Den omfavner teateret.

Forestillinga starter med at inspisient Christina Johannessen henter publikum i Nationaltheatrets vestibyle. Vi føres bort til sceneinngangen. Her kommer Trine Falch gående med et skjellett under armen. Litt hektisk og smilende ønsker hun oss velkommen, mens hun fester kraniet til skjellettet. Et sceneteppe kommer gående forbi før vi blir geleidet inn. Nettopp denne dekonstrueringen av teatrets virkemidler har vært et kjennetegn ved flere av forestillingene til Baktruppen som Trine Falch tidligere var en del av.

Vi blir ført opp til teaterets konferanserom. Med publikum rundt det lange, blanke bordet i dette ærverdige rommet presenterer Trine Falch inspisienten, kveldens publikumsvert, seg selv og ikke minst suffløren Wenche Blix Rudi som har fått en framskutt plass i forestillinga. Blix Rudi var jo også aktiv på scenen i Romeo og Julie tidligere i år. Da var hun synlig plassert og en del av bildet, men arbeidet der med den tradisjonelle suffløroppgaven. I National spesial diskuterer Falch teksten med Blix Rudi. Aktørene i forestillinga sidestilles. Alle er like verdige. En sympatisk tanke.

Baktruppen er også kjent for å arbeide med undersøkelser i forhold til publikums posisjon og status i teaterforestillinga. I National spesial legges det opp til at det er publikum selv som skal spille forestillinga. Det vi skal spille er ”teaterhistorien”. Falch har invitert oss til et modellmøte og leseprøve i konferanserommet. Teaterhistorien skal bli vår.  Som formidling av teaterhistorien fungerte kanskje Teaterhistorien – Død og/eller levende bedre. På Nationaltheatret går det fort i svingene og det kreves en god porsjon innforståtthet for å få med seg alt. Hva er for eksempel forskjellen mellom gresk og romersk antikt teater? Det vet mange i det teaterinteresserte publikumet, men sikkert langt fra alle. Jeg liker allikevel gjenfortellingen hennes svært godt. Og jeg liker måten hun forholder seg til spillestedet på. Hun åpner blant annet døra slik at vi hører publikum som klapper når forstillinga Blodig alvor på hovedscenen er ferdig. Publikums reaksjoner diskuteres med inspisienten – var den bedre eller dårligere enn i går? Hele teateret tas inn. Falchs stemmebruk er bedre i denne forestillinga enn i den forrige, der hun hadde en jentete stemme. Her bruker hun sin egen stødige, voksne stemme.

Etter fire akter, der vi som publikum er blitt plasser inn i teaterets historie, blir vi ført ned til ”Masken” – til sminkerommet. Her fortsetter Falch historien, mens hun gradvis blir maskert om til geit av maskøren Ruth Haraldsdottir Norvik. Falch forteller Nationaltheatrets nære historie. Fortsatt ut fra ideen om at det er publikum som skal spille rollene i historien.

Etter et opphold i Masken er det skuespillerfoajeen som står for tur. Her møter vi Tobias i tårnet alias Lars Wikdal, en av teaterets eldre skuespillere. For en skuespiller er det en stor opplevelse hvis noe går galt på scenen. Kanskje noen ikke husker teksten, noen kommer feil inn – eller dukker ikke opp i det hele tatt, kanskje scenografien faller ned – noe gikk ikke slik det skulle. Mange skuespillere sitter med anekdoter om slike ting, og hvis de er gode til å fortelle kan det bli ganske artig. Det at Lars Wikdal sitter i skuespillerfoajeen og forteller anekdoter fra sitt lange teaterliv gir forestillinga et metaperspektiv. Slike historier sitter i veggene her. Wikdal blir ”skuespilleren”, nærmest objektifisert.

Til sist kalles vi til hovedscenen. Vi setter oss på stoler og får en rundtur på dreiescenen slik at vi plasseres mot teppet. Sceneteppet går opp. Et magisk øyeblikk. Salen er som et smykkeskrin, skinnende og stille. Vi er kommet til tragediens fødsel – geiteslaktet. Falch er i fullt geitekostyme og suffløren Blix Rudi stiger opp fra sufflikassen og forestår det rituelle drapet, til Geir Jenssens versjon av Henry Purcells ”What power art thou”. Dette er teater! Dette er supert!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s