Stikkord: shakespearetidsskrift.no

Torshovteatret: ANIARA

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no april 2018

foto_aniara_eid_1522.jpg
foto Øyvin Eide

La oss snakke litt om de eksistensielle spørsmålene

Torshovteatret vipper mot å snakke i hjel poesien i Aniara og sliter med å gjøre stykket scenisk

 

AV ELIN LINDBERG

 

Harry Martinson: ANIARA

Oversatt av Espen Stueland og Johann Grip

Regissør: Tatu Hämäläinen

Scenografi, kostyme- og lysdesigner: Chrisander Brun

Komponist: Ingvild Langgård

Maskedesigner: Ida Kristine Høgbakk

Dramaturg: Mari Vatne Kjelstadli, Tora von Platen

Torshovteatret, premiere 19.april 2018

 

Den runde scenen på Torshovteatret har fått et romskipspreg. Lysobjekter i taket understreker dette godt. Alt i rommet er hvitt, bortsett fra store, svarte heliumballonger som ligger fortøyd på golvet før de slippes løs. Noen gipsobjekter som kan minne om en slags beinrester, ligger rundt på plastgulvet. Skuespillerne Ellen Horn, Birgitte Larsen, Håkon Ramstad og Herman Bernhoft er likt kledde i litt støvete svarte jeans og T-skjorter. Det er Chrisander Brun som står for scenografien, han, Tatu Hämäläinen og dramaturg Tora von Platen har samarbeidet i flere år.

 

Teksten

Harry Martinson ga ut det episke diktet Aniara. En revy om människan i tid och rum i 1956. Det er blitt gjort flere sceniske versjoner av det. Den mest kjente er nok operaversjonen med libretto av Erik Lindegren og musikk av Karl-Birger Blomdahl (1959). Harry Martinson fikk Nobelprisen i litteratur i 1974. Og hvis man tror at bråk og korrupsjon i Svenska Akademien startet forrige uke, må man tro om igjen. Både Harry Martinson og Eyvind Johnson, som han mottok prisen sammen med, satt begge i 1974 i Svenska Akademien som deler ut Nobelprisen. Det blir hevdet at det var på grunn av den massive kritikken denne tildelingen møtte, at Martinson tok livet av seg ved å sprette opp magen sin med saks et par år etter.

 

Det jordnære

Skuespillerne møter oss veldig nedpå og avslappet. De småprater med publikum. Det hele er koselig inkluderende. Skuespillerne forteller om teksten Aniara på en lett og jordnær måte. Vi får høre at boken består av 103 dikt, men at de har valgt ut 15. Vi får handlingen i det episke diktet presentert i korte trekk: Planeten Jorda, eller Doris, som den heter her, er i ferd med å bli ødelagt av atomeksplosjoner. Ferger frakter menneskene til andre steder i solsystemet. 1000 ferger går i skytteltrafikk mellom Jorda og Mars. Romskipet Aniara kommer ut av kurs og de 8000 menneskene ombord må tilbringe resten av sitt liv her. Skipet er svært og det er selvforsynt med mat og luft – alle primærbehov er dekket. Likevel dør menneskene på skipet ut. Når skipet ankommer stjernebildet Lyren – dit det uten å kunne forandre kurs, er på vei – er det bare beinrester og støv igjen. Da har det seilt gjennom rommet i 15 000 år.

I stykket på Torshov tas hele det kosmiske ned. Stedet Aniara sammenlignes med et tettsted der det bor 8000 mennesker – et eksempel som dukker opp fra publikum er Flekkefjord. Det er sikket veldig koselig og fint i Flekkefjord, men den fantastiske, ujordiske og skremmende, dystopiske verdenen Aniara representerer, er denne småbyen kanskje ikke. Fra scenen foreslås Las Vegas som et sted som kan sammenlignes med Aniara. Her er alt kunstig. At romskipet Aniara er en metafor for jorden forklares vel overtydelig, for å si det mildt.

 

Talk-show

Skuespillerne snakker med hverandre –  og av og til med publikum –  om liv og død. De presenterer seg som seg selv og forteller historier fra sitt eget liv. Debatten om virkelighetslitteratur blir et tema, selv om det ikke eksplisitt nevnes. Hva er sant om et menneskes liv? Vi kan ikke vite om skuespillerne forteller om noe selvopplevd eller ikke. Med en gang historiene plasseres i en kunstverden – på scenen – blir det scenetekst, historiene løsrives fra det biografiske. Historiene blir personlige og rørende som når Håkon Ramstad forteller om faren som ble lam etter en stupeulykke og som kjempet for å få råderetten over sitt eget liv – og over sin egen død. Herman Bernhoft reflekterer over hvor mange mennesker du kan ha et nært forhold til i livet ditt. Meningen med livet og kjærlighetens betydning diskuteres. Man går helt inn til margen på det som er viktig i livet. Likevel blir det litt for snakkete. Ordene som brukes er lette, selv om det er tunge og alvorlige tema. Det hele blir feelgood-teater, uten at det er noe galt i det.

 

Det poetiske rommet

Jeg skulle ønske disse dyktige skuespillerne hadde fått muligheten til å gå enda lenger inn i poesien i dette stoffet. Gjendiktninga til Espen Stueland og Johann Grip av denne formidable teksten, er meget god. I noen av situasjonene der selve diktet blir framført, åpnes det opp for en eksistensiell undring som småsnakket og de personlige historiene ikke når. Det eksistensielle og skremmende ligger nettopp i fiksjonen og poesien dette science fiction-diktet skaper. Disse skuespillerne er svært gode til å formidle en slik tekst – det viser de også i forestillinga, det er synd at de ikke får brukt dette i større grad her.

De sceniske handlingene fungerer ikke særlig godt. De virker mest som løse påfunn. Skuespillerne teiper på seg gipsobjekter uten at det har noen synlig teatral funksjon. Et hav av svart plast som minner om tang, kommer opp fra under scenen. Det gir assossiasjoner til plastkrisen i havet, men objektet blir ikke særlig godt integrert her. Skuespillere smøres inn med søle, men også dette er ukommentert. Vi forstår at dette er elementer som gir signaler om at jorda vår er i en økologisk krise nå, men de fungerer ikke særlig godt i dette sceniske arbeidet.

 

Reel fare

Ganske tidlig på premieren går brannalarmen. Det er ingen panikk. Skuespillerne får på seg refleksvester og leder oss rutinert ut. Det er som om dette skulle vært en del av forestillingen. Det er det ikke. Etter en stund får vi komme inn igjen. Ingen skade er skjedd. Flere reflekterer kanskje over brannsikkerheten på Torshovteatret etter dette. Det tar nemlig ganske lang til å få et 160-talls mennesker ned de smale trappene og ut i friluft.

Når vi kommer inn i «romskipet» igjen virker det enda mer klaustrofobisk. Når tørrisrøyken etter hvert begynner å sive ut i rommet kan det se ut som om noen får panikk og velger å forlate salen. Den materielle verden har innhentet oss. Momento mori.

 

 

Susie Wang: THE HUM

elinlindberg8

Bisarr og fantastisk fiksjon

Den nyetablerte teatergruppa Susie Wang forteller ei leken og sær historie i sin første produksjon

Av ELIN LINDBERG

The hum

Susie Wang: THE HUM

Tekst og regi: Trine Falch i samarbeid med de medvirkende

Lyd/musikk: Martin Langlie

Lys: Bo Krister Wallstrøm og Philip Isaksen

Scenografi: Susie Wang

Teknikk/ scene: Ole Jørge Løvås

Rom for Dans, lørdag 14.oktober 2017

 

Susie Wang er ei helt ny teatergruppe, og framstår som forfriskende og fin, men medlemmene i den er egentlig gamle travere som har arbeidet sammen før, noen i en hel generasjon. Med THE HUM går de videre på nye spennende veier. Gruppen med det fengende navnet består av Trine Falch og Bo Krister Wallstrøm som blant annet har arbeidet sammen i Baktruppen, Martin Langlie er musiker i blant annet bandet Valkyrien  og Mona Solhaug er skuespiller. De presenterer seg presist i programmet til produksjonen THE HUM med en manifestlignende tekst:

«Susie Wang er oppvokst med et knust verdensbilde, men i stedet for å reflektere verden i fragmenter, plukker hun opp bitene og setter dem sammen til dramatiske forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse. Susie Wang liker teater som tar fiksjonen på alvor og spiller på lag med drømmer, hallusinasjoner og fantasier».

Og Susie Wang holder det hun lover. Med THE HUM gjør hun nettopp det hun beskriver så fint i manifestet.

 

Fortellinga

Hvem liker ikke å bli fortalt ei god historie – ei god, gammeldags historie som tar deg med inn i for deg nye verdener? Det er nettopp ei slik historie THE HUM er. Trine Falch som for tida er husdramatiker på Dramatikkens hus, står for teksten til Susie Wang. Og bakgrunnen for produksjonen er så pregnant og interessant beskrevet at jeg tar den med her: «Vi befinner oss i ytterkanten av samtida – en dement og evigung tilstand der fortida er glemt og framtida er farlig. Uten hukommelse og fulle av begjær vi ikke forstår, driver vi hverandre ned i et mørke der miljøet runker arven slik arven liker det best: primitivt. Vi kommer hele tida, men har ingen steder å gå.»

Dette skaper rom for fortelling.

 

Rommet

Vi befinner oss i lokalene til Rom for Dans. Scenerommet spiller på den samme mimetiske tilstedeværelsen som skuespillernes arbeid. Det mimetiske, eller representasjonen, virker til å begynne med barnslig, men det naivistiske og lekne griper oss snart og tar oss med inn i forstillingas verden. Gulvet er «ei strand». Det skrår nedover og er dekket med bølgepapp. Det mimer sandstrand. Publikum sitter på benker med sandfargede puter øverst på «stranda». Bak på scenen, slik at den dekker halvparten av spilleområdet, er «havet». Det er en enorm huskeaktig konstruksjon dekket av blank tekstil montert i remser slik at dette kan mime havet med sine bølger. Det er mulig for skuespillerne å «svømme» og dykke i vannet. Bak havet er det en sterk lampe som fungerer som sol. Vi er på stranda en sommerdag og det blir etter hvert skikkelig varmt i lokalet.

 

Homo ludens

Kunstnerne bak Susie Wang er kjente for å ha en lekende tilnærming til verkene sine. De løfter leken med det største alvor.

En kvinne på benken foran meg begynner rolig å kle av seg. Hun har badedrakt under klærne og går ut i bølgene og forsvinner. Vi ser henne (Bente Alice Westgård) aldri igjen i løpet av stykket. En mann (Kim Atle Hansen) på benken foran går også ned på stranda der han kler av seg og er iført badebukse. Han har ryggen mot oss og er vendt mot havet og sola. Han begynner å gråte. Brillene han har lagt i vannkanten blir tatt av bølgene og ført utover av hender under det blanke havstoffet.

Martin Langlie sitter ved siden av scenen med trommene sine og lager havlyd. Musikken illustrerer og bygger opp under handlinga på en mimetisk måte.

 

Som i en drøm

En kvinne (Mona Solhaug) kommer til stranda – det er Sabine, kona til Barni, mannen som allerede er på stranda. De snakker tysk med hverandre. Det understreker det pussige og drømmeaktige. De har egentlig meldt seg på et kurs i snorkling, men oppdager at de er kommet på feil strand. De er på feil sted etter å ha fulgt «ein sehr altes und sehr merkwürdiges Skilt». Scener med innsmøring av solkrem er lange, dvelende og realistiske. Det mimes soling og strandliv. Sabine får lyst på en cola og etter en litt småklein runkescene forsvinner Barni i bølgene for å hente en til henne.

 

Egget

Sabine har allerede oppdaget et egg på stranda. Nå er hun alene på stranda og egget kommer glidende mot henne. Hun dras også mot egget som hun setter seg på. Etter hvert legger hun seg ned på egget, tar en snus og slapper av. Kim (Mari Strand Ferstad) entrer scenen. Hun oppfører seg som en helt vanlig badegjest. Hun snakker svensk og prøver å få kontakt med Sabine som svarer henne på norsk. Sabine er i begynnelsen ikke særlig interessert i å kommunisere med den svenske kvinnen, men etter hvert utvikler de et mangefasettert forhold. Kim framstår som en slags hallusinasjon. Hun har klør under plastrede fingre. Hun snakker om at hun ser en lysende sivilisasjon under vann og hun drikker solkrem. Fantasien er leken, men mørk, og noen steder både truende og ubehagelig. Kvinnene har god tid til å utvikle forholdet sitt for Barni er lenge borte.

 

Forløsning

Fortellinga utvikler seg med drømmens logikk. Kvinnene har kjøpt T-skjorter med skilpadder på. Det ymtes om at dette er ei strand der skilpadder legger egg. Egg. Egg kan inneholde nytt liv. Liv. Et nytt menneske? Kvinnen diskuterer navn. De bestemmer seg for et bibelsk navn. Den dominerende Kim bestemmer at navnet på jenta skal være Betyda (hvis jeg oppfattet teksten rett). Og det fødes. Opp av sanda/ut av egget kommer en voksen kvinne (Janne Aass) som Sabine legger til brystet. Barni er ikke gått ad undas (forsvunnet i bølgene) han kommer svømmende med en cola til Sabine og som en lykkelig familie på tre sitter de på stranda i solnedgangen.

Sabine er forløst og vi er blitt forført. Vi er blitt forført av historien. Fra å måtte jobbe litt et øyeblikk med å godta kontrakten om at dette er et «dramatisk forløp basert på mimetisk tilstedeværelse og innlevelse» lar vi oss villig forføre av historien. Susie Wangs fortelling var besnærende pussig og en god teateropplevelse. Vi ønsker Susie Wang lykke til videre og ser fram til nye produksjoner.

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2017

Riksteatret: GJENGANGERE

elinlindberg8

Velspilt versjon av Gjengangere

Regien er tradisjonell og ikke spesielt spenstig, men stykket gjøres tidløst, og gode skuespillere gir stykket liv og mening

AV ELIN LINDBERG

Gjengangere
Foto Erik Berg

Henrik Ibsen: GJENGANGERE

Regi: Bentein Baardson

Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen

Kostymedesign: Ingrid Nylander

Lysdesign: Nils Wingerei

Dramaturg: Tine Thomassen

Riksteatret, Oslo, generalprøve 30.august 2017

 

Scenografien i Riksteatrets Gjengangere forholder seg ganske tett til Henrik Ibsens sceneanvisninger, men den oppdaterer og aktualiserer materialet. Scenerommet illuderer en moteriktig stue i hos en velhavende familie. Vegger og gulv ser ut som betong. En lys sofa står foran på gulvet. En slags glassmonter inneholder en modell av kaptein Alvings barnehjem som nå skal innvies. Det minner om et institusjonsbygg fra tidlig 1900-tall, det ser ut som et internat, eller et slags sykehus. Er det smårutede vinduer, eller er det gitter foran vinduene?

På bakveggen i scenerommet er det en stor, kvadratisk åpning. Den fungerer både som vindu og som inn- og utgang. Veggen bak vinduet – eller utsikten – er dekket av eføy. Den grønne eføyen farges med lyset og er med på å understreke handlingen gjennom stykket. Det står som en fin kontrast til de grå, rene betongflatene. Selv om sønnen i familien – Osvald (Gunnar Eiriksson) – er maler, er det ikke et eneste bilde i huset. Omgivelsene er rene, stilige og kontrollerte – som fru Alving (Gjertrud Jynge) selv. Betongrommet kan gi assosiasjoner til bunkers og bomberom: det alvingske liv skal beskyttes mot angrep utenfra. Betongen kan også gi assosiasjoner til et kjellerrom: her er det det lagret saker som ikke kommer opp i dagen. Som angitt i Ibsens sceneanvisning regner det. Regnet er med på å holde menneskene inne i betongkasernen sin.

 

Åpning

Det er Snekker Engstrand (Per Egil Aske) og Regine (Madelena Sousa Helly-Hansen) som åpner stykket. Engstrand dukker opp i den sentralt plasserte vindusåpningen på bakveggen. Han skuer ned i det litt kjelleraktige, men stilige rommet. Han åpner for å hente sannheten opp. Per Egil Aske spiller den djevelaktige Engstrand godt, han er infam og slesk. Det er han som starter med å pirke i råttenskapen som familien Alvings fasade dekker. Regine søker desperat etter en måte å komme seg videre i livet på. Hennes tilstedeværelse i huset er en konstant påminnelse om kaptein Alvings sidesprang med hushjelpen Johanne, Regines mor. Madelena Sousa Helly-Hansen spiller henne som litt frekk og flørtende. Hun har en lespende måte å uttale «s» på. Det understreker noe litt slangeaktig og kanskje truende.

 

Full kontroll

Gjertrud Jynge har full kontroll som fru Alving. Jeg har sjelden sett denne rollen så velspilt. I motsetning til de andre rollene i stykket, som lett kan oppfattes som sjablonger, er fru Alving en helhetlig karakter. Hun har kontroll over hver bevegelse, hver replikk. Hun er ulastelig antrukket i en nydelig, flaskegrønn kjole i et klassisk, nærmest tidløst, snitt. Hun har planlagt hvert skritt i livet sitt i detalj. Som ung og nygift holdt hun på å forlate ekteskapet. Hun oppsøkte den hun egentlig ville ha: Pastor Manders (Lasse Lindtner) som sendte henne tilbake til den fordrukne og utro ektemannen igjen under påskuddet av å beholde fasaden glatt og ufordervet. Etter dette har fru Alving jobbet utrettelig med å redde seg selv som menneske og å redde sin sønn fra å ødelegges av sin far. Professor i psykologi Siri Erika Gullestad leser inn et hevnmotiv her i et essay i Morgenbladet (nr.34-2017). Hun mener at Helene Alving sender Osvald av gårde på kostskole utenlands fordi hun vil frata faren kontakt med sin egen sønn.

 

Barnet som offer

Barnet som offer for foreldrenes og samfunnets synder er et gjennomgående tema hos Ibsen. I Vildanden er det den stakkars Hedvig som ofrer seg selv i et feilslått forsøk på å redde familien. I Et Dukkehjem blir barna nærmest likestilt med makroner og julenips i det helmerske hjem. I Gjengangere er det også barnet som lider uforskyldt på grunn av foreldrenes skjørlevnet og samfunnets trange rammer. Fru Alving forsøker så godt hun kan å bøte på skaden. Hun sender Osvald vekk slik at faren og hjemmemiljøet ikke skal få noen på virkning på ham, men nei: det hjelper ikke. Osvald er infisert. Han kan ikke reddes. Osvald er i stykket en voksen og utdannet maler. I Riksteatrets versjon er han anerkjent kunstner. Det skrives om ham. Allikevel blir han et barn når han kommer hjem til mor. Det er nærmest en regresjon. Han trekkes ned i skitten av handlinger har ikke selv er herre over. Det ødipale understrekes i forestillinga.

 

Moralens vokter

Pastor Manders er moralens vokter i stykket. I Lasse Lindtners skikkelse blir han en skikkelig mørkemann. Lindtner har troverdighet og tyngde som prest. Figuren Manders er hul og noe latterlig. Han er bare fasade. Den lidenskapelige kjærligheten som har eksistert mellom ham og Helene Alving har han for lengst fortrengt.

Manders’ utspill mot Osvald om «såkalte ville ekteskaper» er noe som setter spillet i gang og gjør at den alvingske fasaden begynner å rakne. I denne forestillingen blir dette noe påtatt. Disse dørene har vært åpne så lenge at Manders’ utbrudd ikke har noen tyngde eller verdi. Det blir noe gammelmodig over spillet her.

 

Ensomhet

Gjertrud Jynges fru Alving omsluttes av en stor ensomhet. Hun har absolutt ingen å støtte seg til. I mange lange år har hun holdt ut og gjort det som var forventet av henne, hun har forholdt seg til sine plikter. Samtidig har hun utviklet seg selv gjennom lesing og planlagt godt. Hun skal endelig bli fri. Navnet Helene betyr «den lysende» på gresk. Lys og sol er positivt og livgivende, men her brennes alt opp – både det gode og det onde.

Riksteatrets oppsetning i Bentein Baardsons regi er teksttro og tradisjonell, men den fungerer stort sett som et nåtidig uttrykk. Det er ikke gjort noen forsøk på å sette stykket inn i en aktuell nåtidig kontekst. Tragedien som ligger i teksten kommer fram ved skuespillernes, spesielt Gjertrud Jynges, solide spill. Jynge har kontrollert og møysommelig bygd opp til fru Alvings brutale fall. Det gjør at slutten fungerer godt. Tragedien er et faktum. Livssmerten, dødens realitet og livets uforutsigbarhet blir følbar for oss.

 

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2017