Torshovteatret: ANIARA

Publisert på shakespearetidsskrift.no april 2018

foto_aniara_eid_1522.jpg
foto Øyvin Eide

La oss snakke litt om de eksistensielle spørsmålene

Torshovteatret vipper mot å snakke i hjel poesien i Aniara og sliter med å gjøre stykket scenisk

 

AV ELIN LINDBERG

 

Harry Martinson: ANIARA

Oversatt av Espen Stueland og Johann Grip

Regissør: Tatu Hämäläinen

Scenografi, kostyme- og lysdesigner: Chrisander Brun

Komponist: Ingvild Langgård

Maskedesigner: Ida Kristine Høgbakk

Dramaturg: Mari Vatne Kjelstadli, Tora von Platen

Torshovteatret, premiere 19.april 2018

 

Den runde scenen på Torshovteatret har fått et romskipspreg. Lysobjekter i taket understreker dette godt. Alt i rommet er hvitt, bortsett fra store, svarte heliumballonger som ligger fortøyd på golvet før de slippes løs. Noen gipsobjekter som kan minne om en slags beinrester, ligger rundt på plastgulvet. Skuespillerne Ellen Horn, Birgitte Larsen, Håkon Ramstad og Herman Bernhoft er likt kledde i litt støvete svarte jeans og T-skjorter. Det er Chrisander Brun som står for scenografien, han, Tatu Hämäläinen og dramaturg Tora von Platen har samarbeidet i flere år.

 

Teksten

Harry Martinson ga ut det episke diktet Aniara. En revy om människan i tid och rum i 1956. Det er blitt gjort flere sceniske versjoner av det. Den mest kjente er nok operaversjonen med libretto av Erik Lindegren og musikk av Karl-Birger Blomdahl (1959). Harry Martinson fikk Nobelprisen i litteratur i 1974. Og hvis man tror at bråk og korrupsjon i Svenska Akademien startet forrige uke, må man tro om igjen. Både Harry Martinson og Eyvind Johnson, som han mottok prisen sammen med, satt begge i 1974 i Svenska Akademien som deler ut Nobelprisen. Det blir hevdet at det var på grunn av den massive kritikken denne tildelingen møtte, at Martinson tok livet av seg ved å sprette opp magen sin med saks et par år etter.

 

Det jordnære

Skuespillerne møter oss veldig nedpå og avslappet. De småprater med publikum. Det hele er koselig inkluderende. Skuespillerne forteller om teksten Aniara på en lett og jordnær måte. Vi får høre at boken består av 103 dikt, men at de har valgt ut 15. Vi får handlingen i det episke diktet presentert i korte trekk: Planeten Jorda, eller Doris, som den heter her, er i ferd med å bli ødelagt av atomeksplosjoner. Ferger frakter menneskene til andre steder i solsystemet. 1000 ferger går i skytteltrafikk mellom Jorda og Mars. Romskipet Aniara kommer ut av kurs og de 8000 menneskene ombord må tilbringe resten av sitt liv her. Skipet er svært og det er selvforsynt med mat og luft – alle primærbehov er dekket. Likevel dør menneskene på skipet ut. Når skipet ankommer stjernebildet Lyren – dit det uten å kunne forandre kurs, er på vei – er det bare beinrester og støv igjen. Da har det seilt gjennom rommet i 15 000 år.

I stykket på Torshov tas hele det kosmiske ned. Stedet Aniara sammenlignes med et tettsted der det bor 8000 mennesker – et eksempel som dukker opp fra publikum er Flekkefjord. Det er sikket veldig koselig og fint i Flekkefjord, men den fantastiske, ujordiske og skremmende, dystopiske verdenen Aniara representerer, er denne småbyen kanskje ikke. Fra scenen foreslås Las Vegas som et sted som kan sammenlignes med Aniara. Her er alt kunstig. At romskipet Aniara er en metafor for jorden forklares vel overtydelig, for å si det mildt.

 

Talk-show

Skuespillerne snakker med hverandre –  og av og til med publikum –  om liv og død. De presenterer seg som seg selv og forteller historier fra sitt eget liv. Debatten om virkelighetslitteratur blir et tema, selv om det ikke eksplisitt nevnes. Hva er sant om et menneskes liv? Vi kan ikke vite om skuespillerne forteller om noe selvopplevd eller ikke. Med en gang historiene plasseres i en kunstverden – på scenen – blir det scenetekst, historiene løsrives fra det biografiske. Historiene blir personlige og rørende som når Håkon Ramstad forteller om faren som ble lam etter en stupeulykke og som kjempet for å få råderetten over sitt eget liv – og over sin egen død. Herman Bernhoft reflekterer over hvor mange mennesker du kan ha et nært forhold til i livet ditt. Meningen med livet og kjærlighetens betydning diskuteres. Man går helt inn til margen på det som er viktig i livet. Likevel blir det litt for snakkete. Ordene som brukes er lette, selv om det er tunge og alvorlige tema. Det hele blir feelgood-teater, uten at det er noe galt i det.

 

Det poetiske rommet

Jeg skulle ønske disse dyktige skuespillerne hadde fått muligheten til å gå enda lenger inn i poesien i dette stoffet. Gjendiktninga til Espen Stueland og Johann Grip av denne formidable teksten, er meget god. I noen av situasjonene der selve diktet blir framført, åpnes det opp for en eksistensiell undring som småsnakket og de personlige historiene ikke når. Det eksistensielle og skremmende ligger nettopp i fiksjonen og poesien dette science fiction-diktet skaper. Disse skuespillerne er svært gode til å formidle en slik tekst – det viser de også i forestillinga, det er synd at de ikke får brukt dette i større grad her.

De sceniske handlingene fungerer ikke særlig godt. De virker mest som løse påfunn. Skuespillerne teiper på seg gipsobjekter uten at det har noen synlig teatral funksjon. Et hav av svart plast som minner om tang, kommer opp fra under scenen. Det gir assossiasjoner til plastkrisen i havet, men objektet blir ikke særlig godt integrert her. Skuespillere smøres inn med søle, men også dette er ukommentert. Vi forstår at dette er elementer som gir signaler om at jorda vår er i en økologisk krise nå, men de fungerer ikke særlig godt i dette sceniske arbeidet.

 

Reel fare

Ganske tidlig på premieren går brannalarmen. Det er ingen panikk. Skuespillerne får på seg refleksvester og leder oss rutinert ut. Det er som om dette skulle vært en del av forestillingen. Det er det ikke. Etter en stund får vi komme inn igjen. Ingen skade er skjedd. Flere reflekterer kanskje over brannsikkerheten på Torshovteatret etter dette. Det tar nemlig ganske lang til å få et 160-talls mennesker ned de smale trappene og ut i friluft.

Når vi kommer inn i «romskipet» igjen virker det enda mer klaustrofobisk. Når tørrisrøyken etter hvert begynner å sive ut i rommet kan det se ut som om noen får panikk og velger å forlate salen. Den materielle verden har innhentet oss. Momento mori.

 

 

Rogaland Teater: FRUEN FRA HAVET

Desillusjonert Fruen fra havet

Rogaland Teaters forstilling levner ikke familien og ekteskapet mye håp

 

Av Elin Lindberg

 

Henrik Ibsen: FRUEN FRA HAVET

Regissør: Tatu Hämäläinen

Scenografi, lys- og kostymedesign: Chrisander Brun

Komponist og musiker: Franz Edvard Cedrins

Dramaturg: Michael Evans

Med: Cato Skimten Storengen, Nina Ellen Ødegård, Helga Guren, Ingrid Rusten, Lars Funderud Johannessen, Glenn André Kaada
Produsert av Rogaland Teater i 2013

Nationaltheatret, Malersalen,  16.september 2014

 

Scenerommet på Malersalen på Nationaltheatret ligner litt på en byggeplass denne kvelden. Golvet er av sponplater, veggene hvite. På bakveggen henger neonlysrør. En maskin (røykmaskin?) står på gulvet, det samme gjør noen vannflasker, noe ligger under en blå presenning. Skuespillerne loffer småstressa rundt på scenen mens publikum kommer inn. De har på seg litt ufikse hverdagsklær.

En felles rytme settes effektivt ved at skuespillerne roper ”Arnholm” i kor flere ganger. Overlærer Arnholms besøk hos familien Wangel er det som setter avdekkingen av forholdene i familien i gang i Ibsens stykke. Skuespillerensensemblet holder en fin felles rytme gjennom hele forestillinga. Det kan også virke som om regissør Tatu Hämäläinen, scenograf Chrisander Brun og komponist Franz Edvard Cedrins også har en felles rytme i sitt arbeid. De møtte hverandre da de studerte på Svenska Dramatiska Institutet i Stockholm. De har sammen hatt kunstnerisk ledelse på tre oppsetninger tidligere, den siste var Sara Stridsbergs stykke Dissekering av et snøfall på Dramaten, Stockholm. Hele ensemblet fikk Heddaprisen i 2014 for Fruen fra havet og for stykket Perpleks som også ble satt opp på Rogaland Teater.

 

Oppdatert scenespråk

Ensemblet har gjort en god jobb med å oppdatere språket i sin versjon av Fruen fra havet. Det gir spillescenene troverdighet og nærvær. Det fungerer også godt at doktor Wangel (Cato Skimten Storengen) snakker innlandsdialekt, mens Ellida (Nina Ellen Ødegård) snakker rogalandsdialekt. Det bidrar til å understreke karakterene – landskapet og hvilket forhold de har til havet ligger i språket deres.

Det fysiske scenespråket er lekent og småmuntert. Franz Edvard Cedrins’ musikk er hele tiden til stede. Den er dragende og smått truende, musikken har av og til klanger som minner lyder du kan høre under vann, den kan gi assosiasjoner til en veldig fare som kommer fra havdypet for å utslette alt liv.

Det er tydelig fra første stund at det er noe som ikke fungerer i familien Wangel. Situasjonen har liksom låst seg. Nå er timen kommet for et oppgjør. Det kan virke litt pussig at dette i det hele tatt er blitt en familie, doktor Wangel og Ellida minner svært lite om et par. Det virker ikke særlig troverdig at de har vært gift i mange år. Familien framstår som særdeles dysfunksjonell. At Ellida vil skilles kommer ikke som noen bombe. I Ibsens stykke blir Ellida i ekteskapet med Wangel fordi hun får den i Ibsens tid uvanlige muligheten til å velge selv om hun vil bli eller dra. I vår tid er alle muligheter åpne, du har mange mulige valg til enhver tid. Hos Ibsen blir det et par av Arnholm og Bolette, men ikke her.

 

Det fremmede

Karakteren ”En fremmed mann” er ikke med i Rogaland Teaters oppsetning. I stedet er det fremmede noe som legges til Ellidas sinn. Hennes dragning mot det farlige ligger i henne selv. På slutten av første del av forestillinga settes det opp en skog av noe som ligner maisplanter. De blir satt tett i tett på scenegulvet. Det hele kommer til å minne om en scene fra en Stephen King- grøsser. Det er noe skummelt i maisåkeren. Den tette skogen korresponderer også godt til den tilgrodde, ufriske sumpen eller hagedammen som finnes i Ibsens stykke. Denne hagedammen står som en kontrast til det frie og åpne havet. Etter en noe umotivert pause kommer vi inn til den samme skogen. Den blir til et tåkelagt drømmelandskap. Inne i maisåkeren står menneskene med hvite masker, den eneste uten maske er Ellida. Dette er hennes. Hun dras mot det som skremmer henne, men vil samtidig ut. Den tette skogen er kvelende.

Maskene kommer av og lyset blir skarpt rosa. Det skaper en teatral effekt. De mannlige karakterene begynner å snakke om alle bøkene de har lest om samliv og blir stående som kaklende politisk korrekte menn som allikevel kommer med forstokkede syn på kjønnsroller av typen menn er fra Mars og kvinner fra Venus. Doktor Wangel vil gjøre alle til lags og har en slags handlingsvegring. Når Lyngstrand (Glenn André Kaada) faller sammen og er syk er ikke doktor Wangel legen som styrter til og hjelper den syke. Bolette (Helga Guren) tar på en måte ansvar og hjelper Lyngstrand, men tumler etter hvert rundt sammen med ham i en slags akrobatisk, humoristisk seximitasjon.

 

Relasjoner

Rogalands versjon av Fruen fra havet kommer til å handle om familien like mye som om individet. Familien Wangel er en moderne familie der far med to nesten voksne barn har fått seg ny kone. Det går aldeles ikke knirkefritt. ”Don’t worry – be happy” ser ut til å være doktor Wangels valgspråk. Han blir en tragisk figur i all sin velmenthet. Han står midt mellom døtrene sine Hilde (Ingrid Rusten) og Bolette og kona Ellida. Det er som om alle karakterene er så innsauset i sine egne lengsler etter et bedre liv at de ikke makter å forholde seg til de nærmeste. Livet framstår som et mareritt gjennom koblingen til å befinne seg midt inne i en maisåker i et flatt landskap. Det klaustrofobiske og kvelende står i kontrast til karakterenes lengsel etter å komme ut – både fysisk og psykisk.

Forestillinga stopper brått og brutalt. Ingenting løser seg. Ellida skiller seg fra doktor Wangel uten at det ser ut til å løse noen ting. Mennesket har i denne forestilling mange muligheter, men det gjør det ikke spesielt mye lykkeligere. Det finnes liksom ikke noe håp om en høyere himmel her. Selve begrepet frihet har mistet smak og farge gjennom denne enorme valgfriheten. Alt står i fare for å bli likegyldig. Om Ellida blir eller om hun går betyr ikke så mye. Det er dette som er så forferdelig trist.