Sigrid Combüchen: SPILL. EN DAMROMAN

Publisert i Marg 1-2 2011

omslag.jpg

Krass eleganse

Sigrid Combüchen: SPILL. EN DAMROMAN

450 s. Norstedts 2010

 

Den svenske forfatteren Sigrid Combüchen fikk Augustprisen 2010 for boka Spill som har undertittelen En damroman, etter å ha vært nominert til denne høytstående prisen flere ganger. Combüchen debuterte som 18-åring og har et fyldig forfatterskap bak seg. Hun har blant annet skrevet en bok om Knut Hamsun – Livsklättraren som kom i 2006.

Boka åpner med et brev fra en leser til forfatteren som har samme navn som forfatteren av Spill – Sigrid Combüchen. Leseren er en eldre kvinne ved navn Hedwig Landmark, hun bor i Spania på et pensjoniststed sammen med sin mann. Hedwig har kjent igjen et bilde i en av forfatterens romaner, et bilde av seg selv som ung. Forfatteren har funnet dette bildet i et antikvariat, men skriver tilbake at hun har funnet det på loftet i huset hun selv bor i, Hedwigs barndomshjem i Lund. Dette er en hvit løgn, vel er hun nabo til huset, men hun bor ikke der. Gjennom brevvekslingen mellom leser og forfatter som foregår over mange år, vokser romanen fram. En fortelling om Hedda på slutten av 1930-tallet og glimt av en samtidsfortelling om forfatterjeget Sigrid og Hedwig.

 

En damroman

Dameroman assosieres med kiosklitteratur, ukeblad. Tekster langt nede på den litterære rangstigen. Bøker med enkle, forutsigbare historier, klisjéfylt språk, sjablongaktige karakterer.

Det er den danske kritikeren Georg Brandes som er far til begrepet ”damroman” skrives det et sted i romanen: Han ”… urslank sig begreppet för att spotta litet på viss kvinnolitteratur som vi skulle kalla det i dag. Var det Benedictsson…?” Forfatterjeget sier at: ”En damroman handlar förstås om kläder och smycken och utseende och illusjoner om kärlek..”

Ja, Spill handler mye om vakre klær, mote, smykker, sko, skjønnhet og kjærlighet. Kvinnen som alt dette materialiseres rundt er Hedwig eller Hedda som hun kalles. Hun er den perfekte hovedperson i en dameroman. Hun er fra en familie som tilhører den øvre middelklassen, den danske mormoren er muligens en smule adelig. Hedda er svært intelligent, hun får de beste karakterer på skolen og hun er flink til tradisjonelle kvinneting som å sy og lage mat. Og hun er selvfølgelig strålende vakker. Hun kobles til filmens glamorøsitet og til mote. Hun faller for den spennende, mørke skjønnheten Luigi. Latinsk elsker. Disse elementene hadde det vært mulig å lage en svært endimensjonal og forutsigbar historie ut av, men det gjør selvfølgelig ikke Combüchen. Hun turnerer dette meget elegant. Historien har sin forutsigbarhet, men boka blir en pageturner. Oppbygningen av den er uforutsigbar. Boka er delt i fire deler. Vi leser brev fra Hedwig og brev fra Sigrid og lengre sekvenser om den unge Hedda på 1930-tallet. Hedwigs egne minner blir overlappet av forfatterens fortelling om Hedda. Denne fortellingen blir sett i forskjellige perspektiv. Tekstbrokkene fungerer som flater, som tektoniske plater, i en verden som er i bevegelse. Som leser er det som om du ikke har fast grunn under føttene, du blir minnet på verdens ubestandighet og om språkets/skriftens utilstrekkelighet og utroverdighet.

Leseren blir tvunget til å diskutere med teksten – hva er sant, hva er usant? Leseren kan velge sitt eget perspektiv. Stort sett er overlappingene svært elegante, men et sted opplevde jeg at balansegangen holdt på å resultere i at teksten ble litt tung, som en slags dobbeleksponering der to fragmenter blir for like eller forteller den samme historien uten å tilføre nytt perspektiv. Det skjedde på et punkt der tonen i Hedwigs samtidsbrev nesten sømløst gled over i Heddas 30-tallshistorie.

              Det dameromanaktige kommer også igjen i måten forfatteren/jegpersonen skriver om mote. Fortellerblikket forelsker seg, lik en motejournalist i et ukeblad, i klær, sko, tilbehør, frisyrer. Beskrivelsene av plagg er svært detaljerte:

 

En slank kjol, svarta nyanser som gav intryck av ränder när pennstreckstunn taft bröt mot våder av sommarull, till den en crèmegul silkesblus med dubbel krage, en synlig knapp av onyx och elfenben halvvägs ner på i övrig dold knäppning, samt gles, geometrisk teckning av svarta ränder och punkter.

 

Vi bader i smykker, lekre stoffkvaliteter i alpakka og kashmir, silke og chiffong, crêpe-de-chine. Håndsydde sko. 1930-tallet var også en tid da ingen hadde motforestillinger mot å bruke pels. Mye pent.

 

Spillet   

Det kanskje mest interessante med romanen er skildringen av spill på mange plan. Det er spill i selve komposisjonen med de ofte flytende tekstfragmentene i kontrast til en fast linearitet.

Det spilles på familiehemmeligheter. Ting skules for familiefredens skyld. I første del av boka er femtiårsdagen til Heddas far et omdreiningspunkt. Det er uklart om moren og faren egentlig liker hverandre i det hele tatt: ”De spelade teater, en överklasspjäs fast de var medelklass med evig gnat om pengar”. Hedda betrakter moren og faren som danser: ”Varken leende på det sättet eller sårbarhet förekom i vardagen mellan Beate og Conrad, det var spel – inte för gallerierna, för dem själva.”

Spillet setter ”sannhet” i relieff. Finnes det noe ”sant”? Og er det viktig om noe er sant eller ikke?

Spillet mellom Hedda og Luigi er elegant turnert. Spill rundt og i film kommer inn. Hedda jobber også som filmskuespiller.

Det spilles også på spenningen mot homoerotikk. Moteikonene på slutten av 1930-tallet hadde ofte noe androgynt ved seg. En initierende episode finner sted på en gymnasskoletur til København. Hedda sniker seg av gårde på kino og ser en stumfilm sammen med Ida, en klassevenninne med gutteaktig skjønnhet som Hedda ønsker å likne. Eller spille? Erotikk og mystikk ligger i luften.

Det ligger et teatralt spill i teksten. En ibsensk avdekkingsstrategi. Mer og mer av hovedkarakterenes liv blir åpenbart for oss. Vi får vite mer om dem, men samtidig kommer nye fasetter til syne, slik at de også blir enda vanskeligere å gripe. De framstår som levende og autentiske. Bikarakterene er mye enklere å få tydelige bilder av. De er ganske karikerte og sjablongaktige og brukes til en slags sivilisasjonskritikk. Et eksempel er den rike familien som egentlig bor i Hedwigs barndomshjem. De pusser opp. Helt nye og velfungerende ting kastes fordi de ikke har riktig farge eller form. Bruk-og-kast-mentaliteten virker stupid. Moten får her et vulgært preg i stedet for utsøkt og smakfullt som på 1930-tallet.

Det er kanskje denne nivelleringen, dette spillet mellom blant annet høyt og lavt, sant og falskt som gjør romanen til et slikt håndverksmessig og kunstnerisk mesterstykke.

 

 

Publisert i Marg 1-2 2011

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s