Stikkord: litteratur

 Publisert i Kunst+ #2/2009

Bok til å bli klokere av

En av sommerens sosiale begivenheter for denne anmelderen var et 30-årsjubileum for ungdomsskolen – ei skole på bygda i Nord-Norge. På et tidspunkt utpå kvelden, midt i fjortisfaktene, ble jeg sittende sammen med en tidligere klassefrende og filosofere over at her vi samlet, vi som er vokst opp under så like forhold, så ens jordsmonn og se så forskjellige vi er blitt! Så forskjellige liv og verdier vi har! Så forskjellige kulturer vi er blitt en del av! Merkelig mangfoldig i grunn. Men dette er allikevel et heterogent mangfold, nærmest et enfold, i forhold til den skolevirkeligheten mine egne barn opplever på skolen sin, midt i Oslo. Der er det barn med tilknytning til alle verdensdeler, mange land, forskjellige religioner og sosiale forhold. Både deres generasjon og min er en del av framtidas Norge.

Vi har alle våre egne innfallsvinkler til det kulturelt mangfoldige samfunnet vi lever i og diskusjonen om dette er vel en av de mest eksplosive og vanskelige i vår tid. Derfor er denne boka, Enfold eller Mangfold – 21 stemmer om kultur i vår tid, ei viktig bok. Boka er redigert av kulturminister Trond Giske. Her tar 21 bidragsytere med svært forskjellige ståsteder, for seg spørsmålet om hvordan mangfoldet setter oss på prøve, endrer samfunnet og stiller krav til både majoritet og minoriteter. Blant skribentene finnes både nåværende og tidligere kulturministre, norske og internasjonale forskere, debattanter og forfattere. Boka er blitt ei broket tekstsamling. Jeg liker godt at stemmene i boka får stå ukommentert. Kvalitetsmessig er de forskjellige. De fleste av tekstene er velskrevne. Noen er svært gode, kloke og berikende, fra egenartede stemmer. Noen få er nokså svake og står litt skolestilaktige med slapt språk – som Haddy N’jies tekst ”Regnbuebarn og peanøtt med piss på”. Erik Fosnes Hansens tekst. ”Mangfoldets pris”, er velskrevet, kåseripreget, men ikke særlig dyptloddende. Politikere fra flere steder i verden presenterer tekster med sjølskryt over oppnådde resultater, men med visjoner og tanker om strategier for videre samfunnsutvikling. Bente Guro Møller gir en detaljert gjennomgang av det administrative arbeidet bak Mangfoldsåret 2008 og gir dermed stemme til mangfoldskulturbyråkraten.

De mest interessante tekstene er skrevet av forskere. Unni Wikans solide og kunnskapsrike tekst er en fryd å lese. Hun og Thomas Hylland Eriksen representerer noe av det viktigste med boka: grundige og kompetente begrepsavklaringer og definisjoner på kulturelle uttrykk som ”hijab” og på samfunnsmodeller som ”multikulturalisme” og ”kosmopolitisk tenkning”.  For som Lena Lindgren skriver i sin tekst, er det koriander og ikke Koranen, henna ikke hijab som ofte har vært hyllet som mangfold. De mer dyptpløyende tekstene i Mangfold eller enfold makter faktisk å belyse mangfoldssamfunnet slik at vi ser at det ikke er eksotisk krydder eller dekor det handler om.

Kulturministres og politikeres sjølskryt er det vanskelig ikke å bli kvalm av, men det kan se ut som om Giske her har truffet spikeren på hodet med sin tekstsamling. Boka går rett inn i en tidsmessig trend der flere interesserer seg for og engasjerer seg i saker som har med samfunnsutvikling å gjøre, ja, i å bygge landet. Lindgrens harselas over Erlend Loes verdensanskuelse er både fin og svært viktig. For kvalmere enn politikeres sjølskryt, er voksne menn i etter hvert framskutte posisjoner som påstår på ironisk vis at de ikke har noen annen oppgave i livet enn å forvalte et samfunn som ikke er bygd av dem sjøl. Lindgren er forfriskende og oppbyggelig. Hun skriver med patos (!) at vi må forlate Erlend Loes bankebrettunivers en gang for alle: ”For det er vi som vet hvor landet ligger nå, og staten, det er oss.”

Tilbake til jubileumsfesten og samtalen med klassekompisen. Det som slo oss var at vi og våre gamle klassevenner er mennesker som ser grunnleggende forskjellig på verden. Gjennom jobb og venner omgås vi vel stort sett folk som ikke er så veldig forskjellig fra oss sjøl, så å møte disse menneskene som har utvikla seg så forskjellig var faktisk overraskende. Som Unni Wikan skriver ”identitet er ikke medfødt, det er noe vi skaper igjen og igjen”. Det er viktig å se og være bevisst forskjellene. Her har boka en viktig funksjon – og klassefesten. Vi skålte faktisk for dialog og demokrati! Det er det mangfoldige vi som bygger landet, hammeren må bort fra bankebrettet.

Elin Lindberg