Stikkord: sakprosa

Nina Witoszek: Verdens beste land

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ #2/2009

 Verdens beste land.jpg

Skarpt blikk – sprelsk tekst

Verdens beste land heter Nina Witoszeks siste bok eller pamflett, som hun har valgt å kalle den. Den leksikalske betydningen av ”pamflett” er: Flygeblad, især av politisk art og det kan gjerne være utfordrende skrevet, et smedeskrift. Dette korresponderer bra med Witoszeks skrivelse.

Verdens beste land er selvfølgelig Norge. Witoszek påstår at Norge er en nesten realisert utopi – vi har likestilling, frihet, velstand, rettferdighet og rikdom. Samfunnet vårt er fredfullt, reformorientert og felleskapsfokusert og vi har et av verdens beste velferdssystemer. Witoszek kaller det Den norske drømmen. Prosjektet hennes er å finne ut av hvem som er moderne skapere, formidlere og motstandere av Den norske drømmen, og hva slags forhold det er mellom disse. Witoszek er opprinnelig polsk og hun vil presentere en fornorsket outsiders blikk på den norske kultur – og det hun opplever som dens hovedspenninger.

Witoszek bruker den platonske tredelingen av sjelen for å illustrere innvandrerkvinnenes posisjon i Norge. Platon brukte i tillegg til begrepene eros – begjær og logos – fornuft, begrepet thymos som betyr åndfullhet og knyttes til anerkjennelse, for å beskrive sjelen. Immigranter og spesielt innvandrerkvinnene er i følge boka ofte ikke velsignet med en lykkelig thymos på grunn av manglende anerkjennelse. Kan det være noe med denne thymosen som gjør at vi nordkvinner og nordmenn setter så stor pris på framstillinger og blikk på oss? Blikket utenfra gir oss en form for ønsket og sårt tiltrengt anerkjennelse. Kildene til vår selvforståelse kommer jo tradisjonelt utenfra, helt fra den arabiske geografen Ahmed Ibn Fadlan som i 921 skrev om vikingene på besøk i det som nå er Russland og ikke minst fra den fordelsaktige fortellingen til Pietro Querini fra 1432. Han var en veneziansk adels- og handelsmann som kom veldig ut av kurs med båten og havna på Røst, et sted han etterpå beskrev som paradisets første krets. Ja, det er grisgrendt mellom beskrivelser og analyser av det norske, Hans Magnus Enzenbergers bok fra 1984, Norsk Utakt, huskes også ennå. Vi elsker rosende beskrivelser av Norge – sånn som i Joanna Lumleys allerede nærmest legendariske reiseprogram fra Nordlyslandet Norge og vi liker også å lese om det kvalmt sjølopptatte, navlebeskuende Norge. Det ligger en slags katharsis i dette. Her kommer det en innvandrer og pisker oss og sier at det er typisk norsk å være sjølgod. Det er så man kjenner behovet for å skrifte: Frue, jeg har syndet, jeg har forbrutt meg mot Janteloven. Witoszek påstår at satirekunsten gikk i dvale med Welhaven. Det er jeg ikke enig i. Boka sjøl er et eksempel på at satire over det norske er noe som fortsatt kultiveres i dag. Kunst og satire forenes i for eksempel Kebbevenner av Mette Hellesnes og i radioprogrammet Hallo i uken, fora med store publikum.

 

By og land

En dynamisk spenning mellom by og land er for Witoszek hovednerven i den norske kulturen. Hun følger den tilbake til begynnelsen av 1800-tallet da Patriotene og Intelligenspartiet sto på hver sin side i debatten om norsk uavhengighet. Hun overfører denne kampen mellom disse to partene til Aschehougs hagefest. Det er fiffig, men det funker ikke helt, det blir litt haltende og nærsynt. Det skarpe haukeblikket Witoszek viser at hun har andre steder i boka, savnes her.

Witoszeks stil er mer essayistisk enn rent analytisk. Teksten hennes piler hit og dit, det strømmer på med ideer, observasjoner, skarpe og ofte overraskende beskrivelser. Noen steder framstår teksten som litt for enkle skisser, men den personlige streken hennes gjør allikevel teksten overlegent særegen. Jeg har stor sans for lekenheten i formen og språket. Hun er spesielt god når hun bruker religiøse metaforer. Hun skriver om ikonet ”Den hellige bonden” som blir til ”Den hellige industriarbeideren”. Shabana Rehmans løfting av Mullah Krekar ser hun på som godt anvendt blasfemi ved at det rokkes ved ”Den hellige mannens” posisjon. Witoszek er på jakt etter det ”kjetterske” og fortrengte innholdet i den norske intellektuelle tradisjonen og hun mener at Norge er ”offer” for en selvpålagt Jantelov – en lov som framstår som kanonisert og hellig. Finfint. Men i metaforbruken rundt den norske venstresida er det verre. Typologiseringa i kategorier som ”Barnerumper”, ”Tvisynte venstre”, ”Horevenstre”, ”Dag Solstad” og ”Pampersgenerasjonen” er jo friskt, men det er forvirrende og vanskelig å begripe helt.

Witoszek som selv er en del av Norges intellektuelle elite, har skrevet en forfriskende bok med mye klokt klarsyn på norsk kultur, og med både litt ufokuserte sleivspark og velrettede slag mot norsk moralsk fortreffelighet og selvrettferdighet.

Elin Lindberg

 

 

 

 

 

 

Per Bäckström og Bodil Børset (red.): Norsk avantgarde

elinlindberg8

Publisert i Kunst + #1/2012

DNVA

Per Bäckström og Bodil Børset (red.): Norsk avantgarde

Novus forlag, 2011, 790 sider

 

Grundig og overdådig verk om norsk avantgardehistorie

Bokomtale av Elin Lindberg

 

Per Bäckstrøm og Bodil Børset har i boka Norsk Avantgarde fulgt forbindelseslinjer mellom de radikale norske formeksperimentene og tilsvarende aktiviteter i de andre nordiske landene, og mellom de norske kunstnerne og avantgarder i andre land. De tar for seg linjer mellom kunstnere fra ulike kunstfelt, og mellom forskjellige uttrykksformer og medier. ”Den norske avantgarden inngår i et globalt rhizom av ulike avantgarder fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. En slik forståelse av norsk avantgarde innebærer også en revurdering av hvordan vi vanligvis posisjonerer Norge i forholdet mellom ”sentrum” og ”periferi”, skriver Børset.

Gilles Deleuze’ og Félix Guattaris rhizombegrep er gjennomgående brukt i boka. Begrepet rizom er hentet fra planteverdenen, og viser til et stort horisontalt rotsystem.

 

Omfattende

Dette er meg bekjent det mest omfattende og grundige arbeidet som er gjort for å ordlegge norsk avantgarde noensinne. Ganske imponerende. Børset og Bäckstrøm har komponert boka med artikler av fagfolk fra mange kunstarter. Grundig arbeid, blant annet ved at en stor del av boka er viet avantgardens framvekst. Den ble i stor grad beredt grunnen for på slutten av 1800-tallet av moderne norske forfatter og kunstnere som Henrik Ibsen, Edvard Munch og Knut Hamsun, skriver Børset og Bäckstrøm. I bokas andre del får vi selve kartlegginga av norsk avantgarde på 1900- og 2000-tallet. Den tredje delen er viet dypdykk i et par case studies.

Det er en friskhet over mange av vinklingene i boka. I den første delen som tar for seg framveksten av det moderne skriver Helge Rønning om karakterene i Ibsens teater stilles overfor den nye frihetens ambivalente og paradoksale natur. Subjektive fortellerprinsipper finnes både hos Hamsun og Munch, skriver både Erik Mørstad og Knut Brynhildsvoll. Hamsuns August-skikkelse blir kalt fantasmagorisk surrealisme. Martin Humpal tar for seg Nagel-skikkelsen i Hamsuns mysterier og leser denne som et kubistisk sammensatt portrett. Henning Howlid Wærp leser på originalt vis polarekspedisjonene som en form avantgardeprosjekt, med utgangspunkt i avantgardens betydning av å flytte grenser, utforske nytt territorium og slik utvide vår bevissthet. At Roald Amundsen knyttes til et avantgarde-begrep er i seg selv så overraskende at lesninga av dette kapitlet ble en fryd.

Et inspirerende oppkomme

Hoveddelen av boka er bygd opp om markante trekk ved avantgarden: prefigurasjon, forbindelseslinjer, innovasjon, knutepunkter, performance og remediering. Prefigurasjon brukes for å forklare avantgardens tilknytning til linjer bakover i tid. Forbindelseslinjer viser til det internasjonale rhizomet som kalles avantgarde. Siren Leirvåg skriver for eksempel om Stein Bugges teatereksperimenter, hun viser hvordan han i teori og praksis plasserer seg på et internasjonalt nivå i vår samtid. Innovasjon og evnen til å tenke annerledes finner Hadle Oftedal Andersen hos Eldrid Lunden og Cecilie Løveid. De skriver begge parallelt med franske feministiske og poststrukturalistiske tenkere og forfattere som Julia Kristeva, Luce Irigaray, Hélène Cixous, med en poetikk fundert på écriture féminine. Eivind Røssaak skriver om essayfilmens særegne blikk på verden gjennom Jan Knutzens essayfilm Filmens billeddannelse. Her dannes det komplekse og sammensatte bilder som åpner opp for en helt egen måte å sanse verden på.

Boka er i det hele tatt overdådig med sine mange og omfattende dykk inn i norsk avantgarde-historie. Når og hvordan kom konkret poesi til Norge? Hvem introduserte den elektroakustiske musikken i Norge? Det avantgarde-rhizom-begrepet Børset og Bäckström benytter seg flittig av, viser ikke bare til forbindelseslinjer, men også til knutepunkter. De presenterer grupperinger som Samisk kunstnergruppe/Sámi Dáidojoavku, Gruppe 66 og Gras-gruppa. Knut Ove Arntzen gir en overgripende og teoretisk gjennomgang av performance. Siri Meyer skriver om Kjartan Slettemark og Ingvild Krogvig om Viggo Andersen. Krogvig peker på at dagens avantgardekunstnere i økende grad benytter seg av remediering, reproduksjon og rekontekstualisering av allerede tilgjengelig materiale.

Vi leser oss inn i et oppkomme av kunstnerstrategier. Det er i det hele tatt, om enn noe krevende, inspirerende lesning.

 

Kartlegging og case studies

Boka avsluttes med to case studies. Det første er et dykk ned i Jan Erik Volds og Helge Rykkjas konkrete poesi, avantgardeforlaget Kommet og deltakelsen i tidsskriftet Profil på 60-tallet. Det andre er 80-tallets lyriske avantgarde i form av Stuntpoetene: Jón Sveinbjørn Jónsson, Karin Moe, Erlig Kittelsen, Torgeir Rebolledo Pedersen, Thorvald Steen, Thor Sørheim og Triztan (Kjell Erik) Vindtorn.

 

Avantgardebegrepet er kanskje ikke spisset så kraftig i boka, boka er i det helet att ikke særlig spiss, den er mer vidstrakt og myk og vidtrekkende slik det organiske rhizomet er det. Et supert oppslagsverk!

 

Anne Eriksen: MUSEUM En kulturhistorie

elinlindberg8

Publisert i Kunst + #3/2009

Anne Eriksen: MUSEUM En kulturhistorie

Pax, 2009, 260 sider

Museum.jpg

Museet – rommet mellom ord og ting

 

En av de siste gangene jeg besøkte et kulturhistorisk museum – Salten museum, avdeling Kjerringøy – ble jeg fylt av en merkelig tristesse og fremmedgjorthetsfølelse. Her, i disse vakre omgivelsene på Kjerringøy gamle handelssted holdt helt seriøse museumsansatte på med sin formidling, ikledd historistiske kostymer. Vevstoler og separatorer, rokk og karder – ting jeg selv har sett i bruk og som er en del av min egen kulturhistorie ble her demonstrert av museumsfolkene. Vel og bra, men hvorfor denne fremmedgjorthetsfølelsen? Anne Eriksens bok er intelligent, den oppklarer langt på vei dette for meg. Jeg liker Eriksens bok og må skynde meg å anbefale den til alle som sysler med museumsdrift – i tilfelle de ikke leser lenger enn dette.  Denne boka gir en grundig innføring i museumshistorie og setter dages museer i perspektiv.

Hva er et museum? Og hva har det vært? Eriksen går historisk til verks. Hun legger størst vekt på de kulturhistoriske museene som det også finnes flest av. Hun ser på hvilke ulike ideologier og begrunnelser disse museene representerer – hva er det de reflekterer? Eriksen trekker fram tendenser gjennom historien og viser noen mønstre. Hun formidler i et lett og ledig språk, slik at boka når fram til alle som har interesse for kulturhistorie, ikke bare museumsfolk. Boka har også mye fint billedmateriale.

 

Historien

Det er interessant å lese om hvordan museene utvikler seg gjennom mentalitetshistorien. Fra renessansens museum som var et sted for studier og kontemplasjon, et lukket sted der kunnskap ble dyrket, til 1600-tallets rarietetskabinetter fylt av objekter etter en slags uforutsigbarhetens dramaturgi – en trerot som har vokst omkring kjevebeinet på en hest er eksempel på hva denne type museum kunne romme.

På 1700-tallet utviklet museene seg mot det pedagogiske. Her trekker Eriksen fram en tekst fra1779 av sogneprest J.N. Wilse. Det er en framtidsfabel og en topografisk beskrivelse over Spydeberg prestegjeld i Østfold. Denne framtidsfabelen er en fortelling om Spydeberg i år 2000! Wilse beskriver her et museumsbesøk i framtida. Dette museet er en modellsamling, med modeller av teknologisk, sosial og moralsk karakter – nettopp slik idealet var for museer på Wilses tid. Her savner jeg større tekstutdrag fra Wilses egen tekst. En nærhet til det materielle ved ortografien fra denne tiden ville ført oss enda nærmere Wilses visjon. Mer av 1700-tallsortografien i original ville fungert som et fint musealt eksemplar i boka, som en slags språkplansje.

Folkekulturen var nasjonalkulturens kjerne. På 1800-tallet ble museenes oppgave å vise fram folkekulturen og de fikk i oppgave å styrke en nasjonal identitet, skriver Eriksen. Bondekulturen var eldst og ble sett på som mest ekte. Den holdt forbindelsen med Norges storhetstid i vikingtid og middelalder levende. ”Både Norsk Folkemuseum og folkemuseumsparadigmet oppnådde raskt en stor grad av selvfølgelighet. I ettertid framstår folkemuseumstanken som ukontroversiell inntil det naturgitte”, skriver Eriksen. Utover 1900-tallet er spenningen mellom by og land stadig kreativ og levende. Det universelle kunnskapsmuseet møter det historiske identitetsmuseet. Eriksen bygger på Tony Bennett som framhever museumsinstitusjonens oppdragende effekt på arbeiderklassen. Slike perspektiver er interessante for kulturhistorieleseren.

 

Ting og tegn

Eriksen benytter seg av den britiske filosofen Beth Lord som bygger på Michel Foucaults bestemmelse av museet som heterotopi. Heterotopi betyr bokstavelig talt et annet eller et annerledes sted – ”et sted der alle andre tenkelige steder i kulturen blir brakt sammen og der de representeres (gjengis), bestrides og endevendes.” Det er her, når Eriksen presenterer Lords teorier at jeg virkelig får en dypere innsikt i hva museum egentlig er. For å vise hvordan Lord forstår museet siterer Eriksen Lord: ”et system for å knytte begreper til gjenstander, og et sted for å presentere, reflektere over og sette spørsmålstegn ved forholdet mellom begreper og ting.” Representasjon, fortolkning, framstilling. Gjennom Eriksens og Lords tanker om refleksjon omkring forholdet mellom ting og tegn – mellom gjenstander og de begrepene og kategoriene som gjør dem meningsfulle – forstår jeg mer av min egen museumsopplevelse på Kjerringøy. Spesielt også når Eriksen skriver om museumsutstillingen som iscenesettelse. For det er nettopp her i iscenesettelsen at det butter. Museets framstilling framsto her med en slags tanke om at den var autentisk, noe den selvfølgelig ikke var, den var en representasjon, en fortolket framstilling. Denne erkjennelsen virket det som museumsfolkene ikke hadde tilegnet seg. Viktig, viktig.

Eriksen framhever interessante iscenesettelser. Sverre Fehns for eksempel. Han lot gjenstandene være det sentrale og utnyttet deres egen ornamentikk i monteringen av en utstilling på Hedmarksmuseet på Hamar. Tromsø museums arbeid med en draktutstilling framheves også i boka.

Museer, spesielt de kulturhistoriske, har fortsatt autoritet. Hvis de skal fortelle vår historie er det viktig å være våken og kritisk til hvordan museene formidler den. Denne boka er ikke bare en interessant kulturhistorie, den kan også ha en slik bevisstgjørende effekt.

Trond Giske (red.): Mangfold eller enfold

elinlindberg8

 Publisert i Kunst+ #2/2009

 Mangfold eller enfold.jpg

Bok til å bli klokere av

En av sommerens sosiale begivenheter for denne anmelderen var et 30-årsjubileum for ungdomsskolen – ei skole på bygda i Nord-Norge. På et tidspunkt utpå kvelden, midt i fjortisfaktene, ble jeg sittende sammen med en tidligere klassefrende og filosofere over at her vi samlet, vi som er vokst opp under så like forhold, så ens jordsmonn og se så forskjellige vi er blitt! Så forskjellige liv og verdier vi har! Så forskjellige kulturer vi er blitt en del av! Merkelig mangfoldig i grunn. Men dette er allikevel et heterogent mangfold, nærmest et enfold, i forhold til den skolevirkeligheten mine egne barn opplever på skolen sin, midt i Oslo. Der er det barn med tilknytning til alle verdensdeler, mange land, forskjellige religioner og sosiale forhold. Både deres generasjon og min er en del av framtidas Norge.

Vi har alle våre egne innfallsvinkler til det kulturelt mangfoldige samfunnet vi lever i og diskusjonen om dette er vel en av de mest eksplosive og vanskelige i vår tid. Derfor er denne boka, Enfold eller Mangfold – 21 stemmer om kultur i vår tid, ei viktig bok. Boka er redigert av kulturminister Trond Giske. Her tar 21 bidragsytere med svært forskjellige ståsteder, for seg spørsmålet om hvordan mangfoldet setter oss på prøve, endrer samfunnet og stiller krav til både majoritet og minoriteter. Blant skribentene finnes både nåværende og tidligere kulturministre, norske og internasjonale forskere, debattanter og forfattere. Boka er blitt ei broket tekstsamling. Jeg liker godt at stemmene i boka får stå ukommentert. Kvalitetsmessig er de forskjellige. De fleste av tekstene er velskrevne. Noen er svært gode, kloke og berikende, fra egenartede stemmer. Noen få er nokså svake og står litt skolestilaktige med slapt språk – som Haddy N’jies tekst ”Regnbuebarn og peanøtt med piss på”. Erik Fosnes Hansens tekst. ”Mangfoldets pris”, er velskrevet, kåseripreget, men ikke særlig dyptloddende. Politikere fra flere steder i verden presenterer tekster med sjølskryt over oppnådde resultater, men med visjoner og tanker om strategier for videre samfunnsutvikling. Bente Guro Møller gir en detaljert gjennomgang av det administrative arbeidet bak Mangfoldsåret 2008 og gir dermed stemme til mangfoldskulturbyråkraten.

De mest interessante tekstene er skrevet av forskere. Unni Wikans solide og kunnskapsrike tekst er en fryd å lese. Hun og Thomas Hylland Eriksen representerer noe av det viktigste med boka: grundige og kompetente begrepsavklaringer og definisjoner på kulturelle uttrykk som ”hijab” og på samfunnsmodeller som ”multikulturalisme” og ”kosmopolitisk tenkning”.  For som Lena Lindgren skriver i sin tekst, er det koriander og ikke Koranen, henna ikke hijab som ofte har vært hyllet som mangfold. De mer dyptpløyende tekstene i Mangfold eller enfold makter faktisk å belyse mangfoldssamfunnet slik at vi ser at det ikke er eksotisk krydder eller dekor det handler om.

Kulturministres og politikeres sjølskryt er det vanskelig ikke å bli kvalm av, men det kan se ut som om Giske her har truffet spikeren på hodet med sin tekstsamling. Boka går rett inn i en tidsmessig trend der flere interesserer seg for og engasjerer seg i saker som har med samfunnsutvikling å gjøre, ja, i å bygge landet. Lindgrens harselas over Erlend Loes verdensanskuelse er både fin og svært viktig. For kvalmere enn politikeres sjølskryt, er voksne menn i etter hvert framskutte posisjoner som påstår på ironisk vis at de ikke har noen annen oppgave i livet enn å forvalte et samfunn som ikke er bygd av dem sjøl. Lindgren er forfriskende og oppbyggelig. Hun skriver med patos (!) at vi må forlate Erlend Loes bankebrettunivers en gang for alle: ”For det er vi som vet hvor landet ligger nå, og staten, det er oss.”

Tilbake til jubileumsfesten og samtalen med klassekompisen. Det som slo oss var at vi og våre gamle klassevenner er mennesker som ser grunnleggende forskjellig på verden. Gjennom jobb og venner omgås vi vel stort sett folk som ikke er så veldig forskjellig fra oss sjøl, så å møte disse menneskene som har utvikla seg så forskjellig var faktisk overraskende. Som Unni Wikan skriver ”identitet er ikke medfødt, det er noe vi skaper igjen og igjen”. Det er viktig å se og være bevisst forskjellene. Her har boka en viktig funksjon – og klassefesten. Vi skålte faktisk for dialog og demokrati! Det er det mangfoldige vi som bygger landet, hammeren må bort fra bankebrettet.

Elin Lindberg