Tino Seghal: This progress

Publisert i Kunst Pluss #1/2011

Tino Sehgal på Kunstnernes hus

Kuratert av Ruth Hege Halstensen

 

Et verk der publikum er aktive fortolkere og medskapere.

 

Av Elin Lindberg

 

Jeg ble interessert i hvordan opplevelsen av verket virker på meg, rett etterpå, etter et par timer, etter en dag. Hvordan fungerer minnet om en slik kunstopplevelse?

Denne teksten er en ganske uredigert refleksjon over mitt møte med Tino Sehgals kunst.

 

Umiddelbart etter opplevelsen:

Framskritt. Samtalen som utstilling. Hva hadde jeg forventet meg? Et tomt rom? Opplevelsen av det tomme rommet? Jeg så egentlig nesten ingenting av rommene, jeg ble ledet rett inn i samtalen.

– Hei, sier ei jente på 11-12 år – hun har asiatisk utseende, kinesisk kanskje? Litt gebrokkent språk. Vi går inn i rommet. Utstillinga har nettopp åpnet, her er det premierenerver. – Hva er framskritt? Spør jenta meg og jeg må jo svare. – Framskritt for meg er et steg framover i positiv retning, sier jeg og tenker at ordet ”framskritt” i seg selv ikke sier noe om skrittet framover er positivt eller negativt, men framover oppleves som positivt, eller jeg vil at framskritt skal være noe positivt. Fremskrittspartiet, tenker jeg, Fremskrittspartiet som ikke står for meg som noe positivt i det hele tatt. Fremskrittspartiet, Fremskrittspartiet, jeg forsøker å ikke tenke på Fremskrittspartiet, mens jeg snakker med jenta. Jeg snakker om samfunnsmessig positiv utvikling. Å bevare jorda, å ikke forurense. Finne alternative måter å skape energi på. –Energi? Spør jenta.  – Ja, strøm, elektrisitet. Det slår meg at hvis dette skal være en samtale må jeg formulere meg enklere, jeg samtaler tross alt med et barn. Jeg begynner å snakke om skolesystemet, framskritt, det må hele tida utvikles slik at det fungerer bedre. Jeg ser at dette er noe jenta forstår. Samtalen blir et tema, tenker jeg og sier at jeg vil at framskrittet skal være opp og fram og ikke ned og tilbake. Akkurat det fikk meg til å tenke på min avdøde far, det var noe han kunne sagt. Ordene flyter ut og jeg har mye jeg har lyst til å si for jeg liker å samtale.

Jeg blir overlevert fra jenta til en ny samtalepartner – en ung mann, 19-20 kanskje. Han er opptatt av hva han skal satse på som utdannelse og livsvei. Han spør meg om hva det var som fikk meg til å gjøre det jeg gjør. Han er interessert fordi han er opptatt av dette selv. Vi går i trapper, vi går i rom, men omgivelsene våre har ingen betydning. Jeg er oppatt av at jeg snakker. – Prosessen, er prosessen mot målet viktig? – Ja, sier jeg, prosessen må være god. Når vi har nådd målet finner vi nye mål.

Neste person er en kvinne som har tatt abort, hun er 32 år, sier hun. Og jeg snakker om mitt voksenliv, jeg har barn o.s.v. Om det moralske dilemma. Samtalen blir svært personlig og åpner opp. Ansvaret for liv. Det å ha en kunstnerkarriere og få barn. Det å kombinere barn og kunst. Et alvorlig dilemma.

Den neste jeg møter er en eldre mann. Han snakker om sprog – hvor tidlig barnet får sprog – er det ikke merkelig? Etter en kort stund kommer Tino Sehgal og klapper ham på skuldra. Han tar ham antakelig med til instruksjonssamtale. Jeg får en bestemor å snakke med i stedet. Hun er litt stressa og ikke helt til stede. Vi snakker om uforbeholdenheten som finnes hos barn – forsvinner den når vi blir eldre? Det å ta vare på livet.

Jeg tenker, nå rett etterpå, at dette førte til refleksjoner rundt meg og mitt liv. Samtalene kunne vært lenger. Avbruddene, avslutningene av samtalene var litt ufølsomme. Men det er jo en risiko man tar ved å samtale og åpne opp. Vi var to damer som samtalte med bestemoren – vi ble stående å snakke etter at verket var ferdig. Det ble åpnet opp for refleksjon – slik jeg ofte opplever i møte med andre kunstneriske verk. Det er vel egentlig det jeg søker i all kunst. En opplevelse i møte med det og en åpning som gjør at refleksjonen kommer etterpå. At det får meg til å se, erkjenne.

(Det er noe med det økonomiske aspektet her. Det må jeg huske å tenke mer på.)

Refleksjonen i samtalen åpnet for dybde, men i etterkant er det litt vanskelig å gripe, å skrive fram, den følte dybden. For samtalen virket rensende, å bli utfordret til å snakke helt åpent er vederkvegende. Opplevelsen, det objektløse. Øyeblikket gripes. Det fungerer. Verket fokuserer på at vi lever forskjellige liv. Det individuelle blir kunst. Jeg følte meg forholdsvis trygg og ivaretatt.

 

Etter tre timer:

Kvaliteten på samtalen. Samtalen som kunst. Du fikk ikke sagt nok, formulert deg godt nok. Du vil inn til kjernen raskt og effektivt. Det må engasjere (det må selge – økonomi – tiden som økonomi – jeg kjøper tid, kunstneren selger tid). Innadvendt. Jeg var innadvendt, la merke til akustikken i gangen ved heisen i 1.etasje. Likte den ikke så godt. Så en balkong i 4.etasje på bygningen bak Kunstnernes Hus gjennom et vindu, jeg syntes den var vakker i solskinnet. Gruppene av andre samtalende mennesker enset jeg. Så dem egentlig ikke. Minner om lignende verk dukker opp:

1) – i et off-off-galleri på Grünerløkka. En kunstner, Alexandria, bodde i et galleri en periode, verket hennes var besøkene hun fikk. Jeg stakk innom. Alexandria kom heseblesende ut fra det jeg tror var toalettet, sammen med en ung mann. Det var ganske tydelig at de nettopp hadde hatt sex. Hun insisterte på at jeg skulle bli og få en kopp te. En samtale utfoldet seg. Den ble ikke spesielt viktig i seg selv, men selve situasjonen ble minneverdig. Dette er flere år siden – kanskje 10 – 12 år.

2) – Dansekompaniet Diggapony brukte også samtalen og publikumsdeltakelsen i et arbeid under scenekunstfestivalen Marstrand volum 1 på Black Box Teater 2009. De inviterte til en slags fest der publikum ble oppfordret til å danse selv. Dansepartneren ble tilfeldig utvalgt av kompaniet. Jeg danset med teatersjefen på Teater Avantgarden. Samtalen som oppsto mellom oss kunne defineres som ny scenetekst og utdrag av den er gjengitt i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2009.

Tino Sehgal er danser. Koreografien i verket virker viktig. Hvordan ser det ut? Hvordan ter vi oss? Hvor går grensene? Inne i verket kan samtalen bli privat – det åpner bevisst for det private. ”Jeg har tatt abort”, en kvinne utleverer en svært personlig sak. Hvordan reagerer jeg? Det er åpning for det nære, intime og private. Kontrasten er klar til samtaler utenfor – der er grensene for hvor privat man kan være overfor fremmede mennesker strengere.

 

Fem timer etter:

Minnet om opplevelsen fragmenteres. Bruddstykker kommer opp i bevisstheten. Jentas tannregulering. Måten jeg svarte den eldste mannen på. Han snakket om ”sprog” (jeg la spesielt merke til at han sa ”sprog” og ikke ”språk”) og jeg begynte å fortelle om min mellomste datter som er så musikalsk og at jeg hadde merket at hun reagerte spontant på musikk allerede mens hun lå i magen. Jeg fortalte at jeg jobbet med musikk og sang da jeg var gravid med henne.

En bevegelse jeg gjorde da jeg snakket med Louise, kvinnen på 32, da jeg snakket om det å skape noe i kunstpausen mens man har små barn. – Man skal ha flaks for å få det til, sa jeg. Jeg husker bevegelsen jeg gjorde for å illustrerte dette raske, effektive, målrettede, med flaks.

Kjenner at jeg blir litt flau over det jeg sa til den eldre mannen.

Samtalen kan ikke gjentas. Men strukturen kan gjentas. Slik ligner verket på jazz og improteater.

 

 

Dagen etter:

Einstein som ikke begynte å snakke før han var flere år gammel. Jeg hadde lyst til å si noe om det, men formulerte meg dårlig i forhold til den eldre mannen. Han snakket om at barnet oppfatter sprog så tidlig (han uttalte nok ”d-en” i ”tidlig”). Det var noe forskning som viste at de mest intelligente barna begynte å snakke seint som jeg hadde lest et sted – det var noe rundt dette jeg ville si til mannen, men jeg rotet det til og begynte å snakke om min musikalske datter. Og jeg tenkte på barna mine når samtalen ble penset inn på språk og barn. Samtalen her ble tatt videre fra hun som hadde tatt abort. Spørsmål om liv. De eldre menneskene representerte på en måte døden som kommer. Da jeg ble overtatt av den eldre kvinnen var det blitt kluss i vekslingen mellom gaidene på grunn av at Tino Sehgal hadde tatt ut min første gaid – jeg lurer på om det var fordi han ikke fulgte koreografien (kunne det være det?). Vi var to som skulle samtale med den eldre kvinnen samtidig på grunn av vekslingsklusset. Jeg hadde sett denne medsamtalepartneren tidligere. Hun hadde veltet et glass hvitvin under kunstnersamtalen kvelden før. Det knuste og en servitør kom og kostet opp restene. Hun satt rett foran meg. Litt eldre enn meg, tror jeg hun var. Den eldre kvinnen snakket om barnebarnet sitt. Samtalen dreide seg mye om hennes liv, livet som pensjonist. Hun hadde både god tid og var så oppatt at. Tiden som går fortere, eller det føles sånn. –Rutine, sa min medvandrer. Jeg mente: Nei, livet blir ikke rutine. Jeg begynte å snakke om våren – at jeg er blitt så mye mer glad i våren i voksen alder. (Sa den eldre damen ”flørting” om ting hun drev med som pensjonist, eller hørte jeg feil?)