Stikkord: Kunst +

Ketil Nergaard, Erlend Hammer, Marie Nerland (red.): Norsk kunstårbok 2010

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ #3/2010

Norsk kunst 2010.jpg

Norsk kunstårbok 2010

Årgang 18

Ketil Nergaard, Erlend Hammer, Marie Nerland (red.)

KIK Kunstnernes informasjonskontor

Pax forlag

 

Fint tidsdokument

av Elin Lindberg

 

Når jeg leser gjennom Norsk kunstårbok får jeg følelsen av at det er i Norge det skjer. Boka viser fram en utrolig mengde interessante kunstprosjekter – alle fra Norge! I denne innholdsrike boka er det anmeldelsene som er de beste tekstene.

 

En av sakene som skjedde kunståret 2009 var at Trond Giske forlot kulturministerposten og Anniken Huitfeldt overtok. Mange kulturfolk savner Giske, det gir Kunstårboka uttrykk for. Boka starter med en utgreiing om leksikonsaken – Huitfeldt vedtok ikke å fortsette arbeidet med Store Norske Leksikon. Leksikonet, som har vært fritt tilgjengelig på nett siden februar 2009, blir mest sannsynlig lagt ned. Grunnen til at redaksjonen av Kunstårboka tar dette opp er at denne utgivelsen står i fare for å lide samme skjebne. Kutt i statlig finansiering kan føre til at Kunstårboka som papirutgave kan bli borte.

Kunstnernes informasjonskontors (KIK) intensjon med Kunstårboka er at den skal være aktuell når den kommer ut og også fungere som et tidsdokument. Gjennom et utvalg artikler om aktuelle tema og presentasjon av utvalgte utstillinger og prosjekter som redaksjonen av boka har funnet spesielt interessante, gis et sammensatt bilde på kunståret 2009 – eller for å være helt nøyaktig, fra juli 2008 og ut 2009.

 

Provoserende kunst

Tilbake til Giske. Giske uttalte på årskonferansen for Norsk Kulturråd at han ønsket seg ”provoserende kunst i godhetens tjeneste”. Han ønsket seg selvfølgelig rød-grønn kunst – kunst tilpasset hans egen ideologi, han er tydelig på det. Tydeligheten er prisverdig og befriende. Men begrepet ”provoserende kunst” provoserer kanskje mest fordi det er så konvensjonelt og så ofte brukt i sensasjonspregede overskrifter i media. Litt synd og trøttende at til og med Norsk Kunstårbok åpner med artikkelen ”Dop, død og pedofili”, en artikkel nettopp knyttet til kunst som ble førstesideoppslag på grunn av spektakulære provokasjoner. Et interessant element i artikkelen er allikevel diskusjonen om kunstnere og etisk ansvar. Alf van der Hagen ble provosert av Bjarne Melgaard som hevdet at kunstneren ikke har noe etisk ansvar. Melgaard hevdet dette i kulturprogrammet Safari på NRK 1, i forbindelse med at han viste uferdige malerier med utgangspunkt i fotografier av nakne gutter hentet fra tidsskriftet til en amerikansk forening for menn med dragning mot ulovlig unge gutter. Van der Hagen mente at en insistering på å skille kunst og moral er et etterslep fra modernismen. Det er vanskeligere å komme unna med dette som kunstner i dag, i en tid hvor politisk kunst og relasjonell estetikk har plassert kunsten i samfunnets midte, hevdet han. Det hefter en forpliktelse til dette.

Det er litt problematisk at Kunstårboka bruker så mye plass på å presentere en overvekt av akkurat denne siden av Melgaards kunst.

OCA

Norwegian Office for Contemporary Art (OCA) er både fra kunstnerhold og kuratorhold blitt kritisert for å være for innadvendt og selvopptatt, og for å være nokså usynlig i norsk kulturliv. Mange har ment at det er problematisk med dobbelrollen OCA har som støtteinstans og produsent. Johanne Færevaag Nome og Ketil Nergaard tar i en artikkel i Kunstårboka for seg OCA’s virksomhet. De spør blant annet om hvordan man best mulig kan balansere de nasjonale forpliktelsene som stiftelsen har, samtidig som man er en internasjonal aktør.

Øystein Aasan som er bosatt i Berlin reflekterer over om man fremdeles er ”norsk kunstner” etter mange år i utlandet. I en annen tekst gjengis en samtale mellom to kuratorer om Artist in residence-programmer.

 

Anmeldelsene

De desidert beste tekstene i Kunstårboka er anmeldelsene. Av og til kan anmeldelser av kunst være vederkvegende lesning – nærmest en kunstopplevelse i seg sjøl. Erling Mostue Bugges anmeldelse ”Den hodeløse kroppen”, om Johanne Høies utstillingsprosjekt Disintegration, er litt sånn. Mostue Bugge skriver blant annet om den postindustrielle kapitalismen og volden den menneskelige identitet utsettes for i den.

Marit Paasche har skrevet en svært solid og god anmeldelse av Guttorm Guttormsgaards utstillingsprosjekt på Blaker gamle meieri og boka Arkiv som han har laget sammen med Guri Dahl og Thomas Sørlie Hansen. Johanne Norby Wernø skriver om Marte Johnsliens kunst og gjør en interessant problematisering av postkolonialistiske dilemma.

Ellers i boka omtales mange utstillingsprosjekter, redaksjonen har også invitert et utvalg deltakere fra det norske kunstlivet til å omtale sine favoritter fra perioden boka dekker. Et godt grep. Det gjør at boka gir en god opplevelse av bredden i kunståret.

 

 

 

 

Veiviseren. Kulturhistorisk håndbok for Norge.

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ #3/2010

Veiviseren.jpg

 

Veiviseren. Kulturhistorisk håndbok for Norge.

Norsk kulturarv

Aschehoug forlag 2010

 

Noe skrinn kulturhistorisk håndbok

av Elin Lindberg

 

Kulturhistorisk håndbok for Norge er en presentasjon av ca. 500 steder som Norsk Kulturarv anbefaler en kulturhistorisk turist å besøke. De utvalgte stedene presenteres regionvis. I tillegg rommer boka 28 korte artikler som behandler forskjellige emner knyttet til kulturarven.

Trond Giske igjen. Det kan virke som om Giske figurerer i hver eneste bok som tar for seg norsk kulturliv. Den forhenværende kulturministeren har virkelig vært ekstremt flink til å gjøre seg synlig. I denne boka har han igjen skrevet et forord. Boka er utgitt av Norsk Kulturarv. Jeg savner en presentasjon av denne organisasjonen. Hvilke mennesker står bak? Hva slags organisasjon er det? ”Olavsrosa” blir i boka presentert som Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke. Før tildeling blir stedet og den opplevelsen man som publikum blir tilbudt, underlagt en streng kvalitetskontroll, står det skrevet. Ja, jeg savner en presentasjon av hvilke kvalifikasjoner slike kontrollører har.

Skrint

Det første de fleste sikkert gjør når man setter seg ned med ei slik bok, er å sjekke hvordan ens eget hjemsted eller favorittsted er presentert. Det samme gjør jeg. Og jeg finner at boka presenterer sørgelig få steder av kulturhistorisk interesse fra mitt eget område på Nordlandskysten. Troms og Finnmark har, ifølge boka, heller ikke så mye å by på av kulturhistoriske steder og opplevelser. Er dette resultat av dårlig research? Oppland og Buskerud blir derimot svært fyldig presentert. Boka gir absolutt informasjon om kulturhistorisk interessante steder, men det meste blir svært sjølskrytende og varebetont.

Man kan kanskje spørre seg om Norsk Kulturarv gaper over for mye når de lager en Kulturhistorisk guide for hele Norge. Mulig det hadde vært bedre å lage regionale utgaver.

 

Kulturhistoriske artikler

De kulturhistoriske artiklene som finnes i boka virker ved første øyekast korte og stikkordspregede, men ved lesning viser det seg at flere av dem fungerer godt. De fleste av dem gir en kortfattet historisk innsikt det kan være fint å få med seg. Artiklene tar for seg for eksempel byggeskikk, treskurd, kystkultur og landbruk. En av dem tar for seg hjemmeinnredning i et historisk perspektiv. Teksten om norsk skihistorie har dessverre dette noe kvalmende turistvarepreget over seg, mens tekster om norsk mattradisjon, jordvern og pilegrimsveien til Nidaros er fine. Fagartiklene står for en annen måte å oppleve kulturhistorien på enn det å oppsøke mer eller mindre historistisk drevne overnattingssteder. De beste tekstene inviterer til refleksjon rundt kulturhistoria vår.

 

Kjersti Bale: ESTETIKK. EN INNFØRING

elinlindberg8

Estetikk Bale.jpg

Kjersti Bale: ESTETIKK. EN INNFØRING

Pax 2009, 178 sider

 

Publisert i Kunst+ #1/2010

Hva er estetikk?

av Elin Lindberg

 

Kjersti Bale er dr.philos og professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Hun har utgitt flere bøker og har, blant mye annet, vært en av de programansvarlige for det tverrfaglige program ved Estetiske studier ved Universitetet i Oslo. Da Bale var min foreleser på UiO for et par år siden avsluttet hun en svært inspirerende og oppløftende forelesning i litteraturteori med å se alvorlig utover mot oss studenter i auditoriet på Blindern og si omtrent noe sånt som:” Når dere skal anmelde en bok – ikke skriv at den er god”. Dette er innprentet i hjernebarken min så ettertrykkelig at jeg aldri kommer til å glemme det. Og jeg skal forsøke å ikke skrive at boka er god, men det kan kanskje bli vanskelig.

Det er komplisert stoff Bale tar for seg i boka Estetikk. En innføring. Veldig mye stoff på ikke så altfor stor plass. For hva er egentlig estetikk? Et noe ullent begrep for mange. Det brukes i utdanningssystemet – estetiske fag er alt fra treskjæring til dans. Noe sanselig og vakkert kan beskrives som en estetisk nytelse og adjektivet estetisk brukes av og til nedsettende om noe som er overflatisk og uten dybde. Bale åpner opp feltet og presenterer både et historisk syn på estetikk og et samtidssyn på feltet. I denne boka benytter Bale begrepene estetikk og estetisk om sanselig erkjennelse (aisthetikos er gresk og betyr sansende, aisthesis betyr fornemmelse eller sans), om analytisk praksis og om et teorifelt som spenner fra kunstfilosofi til teorier med utgangspunkt i de enkelte estetiske fenomener.

Elegant og eksemplarisk

Noe av det jeg liker best ved denne boka er at den så elegant knytter både historiske dimensjoner

og kunstteori til et rikt utvalg av aktuelle kunstuttrykk. Jeg liker også svært godt måten Bale bruker

den tyske filosofen Gernot Böhmes begrep iscenesettelsesøkonomi for å vise til de porøse grensene

mellom kunstfeltet og samfunnslivet for øvrig.

Når det undervises kunstteori og spørsmålet om hva kunst er og readymades står på timeplanen, trekker forleseren som regel fram Marcel Duchamps Fontene. Dette verket har fått en så ikonisk plassering i humaniora at posisjonen nesten har fått et komisk skjær over seg. Bale skal ha pluss og honnør for at hun ikke bruker dette eksempelet! Forfriskende. Bale har ikke bare oversikt over historisk kunst, hun bruker eksempler fra A.K. Dolven og Baktruppen til Quentin Tarantinos film Kill Bill. Ja, jeg håper denne boka kommer på mange pensumlister, også fordi den er så oppdatert på samtidskunst og på resepsjonsstrategier i møte med kunst og kunstnære erfaringer.

 

Sofistikert, sober stil

Bale er en dreven og dyktig formidler. Innføringen hun gir oss i estetikk er effektiv, og svært folksom. Det gjelder å følge med i svingene her. Hennes lesning av Kill Bill ved hjelp av Platon er tankevekkende og relevant. Hun gir oss to hovedperspektiver på representasjon: Et forhold mellom et forelegg og en gjentakelse av dette forelegget eller en selvstendig, skapende virksomhet som framstiller noe eget. Bale setter Kant opp mot Bourdieu: ”Der Kant hevder at smaken er interesseløs og allmenn, ser Bourdieu derimot smak som et sett av forbindelser mellom sosiale posisjoner, disposisjoner eller tilbøyeligheter.” Hennes kjappe lesning av et Sapfo-dikt er fint.

Bales bruk av eksempler er, som jeg allerede har ymtet om, mesterlig. Men et sted savnet jeg et ekstra eksempel. Det er der hun skriver om avkunsting og avpoetisering. Her bruker hun et dikt av Bertolt Brecht. Finfint. I tillegg til det hadde det vært interessant med et eksempel fra billedkunst her.

 

Fortettet kunnskap

Bale er som nevnt, svært effektiv, men det kan bli mye å ta inn i løpet av få sider. For virkelig å forstå Martin Heideggers Der Ursprung des Kunstwerkes må man nok lese mer enn det lille som blir presentert her. Rommelige og interessante utsnitt som dette kan være fint å bære med seg: ”For Heidegger er diktning navnet på sannhetens fremtredelse. Det tyske Dichtung betyr ikke bare diktning, men også fortetning. All kunst er i sitt vesen diktning, hevder Heidegger, både byggekunsten, billedkunsten, tonekunsten og diktekunsten i snever forstand.”

For noen vil denne boka fungere som et første møte med estetisk teori, for andre vil den være en fin repetisjon. Det er interessant å bli minnet på for eksempel hvor viktig tilfeldigheten var for avantgarden på 1920-tallet og om hvordan, hvorfor og hvor det egentlig var postmodernismen ble etablert som begrep. Sånn var det ja! Tenker jeg mens jeg leser om hvordan arkitekturen er knyttet til det postmoderne. Jeg liker svært godt måten Bale bruker estetisk teori til å se på verden, blant annet ved å bruke filosofen Jean Baudrillard: ”I dagens situasjon er det kanskje viktigere å se på sammenvevingen av enn adskillelsen mellom for eksempel kunst og finans, og heller se på hvordan kultur virker enn på hvordan den er skapt.”

Det er en glede å lese en slik velskrevet bok. Jeg håper den blir lest og brukt av mange. Og for dem som vil fordype seg ytterligere i stoffet er det bare å ta fatt på antologien Estetisk teori. En antologi.(2008) som Kjersti Bale har redigert sammen med Arnfinn Bø-Rygg. Som nevnt allerede – en interessant, velskrevet og leseverdig bok, men jeg har altså ikke skrevet at den er god.

 

Dag Solhjell og Jon Øien: DET NORSKE KUNSTFELTET – en sosiologisk innføring

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ #2/2012

Dag Solhjell og Jon Øien: DET NORSKE KUNSTFELTET – en sosiologisk innføring

Universitetsforlaget 2012, 396 sider

Det norske kunstfeltet.jpg

Makten og æren

Omtalt av Elin Lindberg

 

I forkant av lanseringa av denne boka var den kilde til et oppslag i Aftenposten. Her kunne vi lese lister over hvem som er de viktigste kunstnerne her til lands. Kunstnerne var lista opp etter et salgs karaktersystem som viste til hvor mange ganger de er kjøpt inn av prestisjefylte gallerier og museer. Denne sirlige opplistingen provoserte mange, både kunstnere og andre som ikke er så glade i slike kanoniseringer. Det var derfor med en stor porsjon fordommer jeg tok fatt på boka Det Norske Kunstfeltet.

 

Kunsttopografi

Dag Solhjell og Jon Øien er begge sosiologer. Det legger de ikke skjul på i denne boka. Begge er erfarne skribenter. Hvis vi skulle falle for fristelsen og lage en liste over hvilke kunstkritikere som har makt og anseelse i Norge, ville Dag Solhjell kommet høyt opp på denne lista. Men her i denne omtalen skal det ikke lages lister. Her skal vi se litt nærmere på hva det er slags kunsttopografi Solhjell og Øien presenterer for oss. Forfatterne er som allerede nevnt, sosiologer. Sosiologer liker å lage modeller og system, og kan hende nettopp lister. I denne boka presenteres det modeller over hvem som er hvem i den norske billedkunstverdenen på en faktabasert og analytisk måte. Det er grundig og omfattende og kanskje en smule langtekkelig framstilt. Nå er ikke dette ei bok som er tenkt som en bestselger. Dette er først og fremst ment som ei lærebok for studenter i kunst- og kulturfeltet og et oppslagsverk for politikere, byråkrater, kunstnere og forskere som skal orientere seg innenfor kunstpolitikk, støtteordninger, utdanninger og slikt.

 

Sympatiske tekster

Et sted i boka skriver forfatterne om katalogtekster. De beskriver disse tekstene, som ofte er skrevet av utstillingens kurator, som ”sympatiske tekster”. Dette er tekster som løfter fram et kunstnerskap eller en tematikk uten å ha en direkte kritisk vinkling. Denne boka framstår som en slik ”sympatisk tekst”. Her er så godt som alt med. Forfatterne gjør nøye rede for stedet de skriver fra. De gjør greie for hva kunstsosiologi er. Mye av boka handler om definisjonsmakt. Solhjell og Øien er fullstendig klare over sin egen makt. De gjør ryddig rede for sin egen definisjon av hva som er kunst. Hele tiden på en sympatisk måte. Kunstlandskapet beskrives. Vi leser modeller for kunstens kretsløp, om hvem kunstpublikumet er, om hvem som formidler kunst, om kunstmuseer og kunsthistorie og om økonomi.

 

Tro, kunst og kapital

Forfatterne støtter seg på Pierre Bourdieu når de skriver at en viktig funksjon ved kunsten er å produsere troen på den. De som produserer denne troen er ikke kunstnerne selv, men andre instanser i disse finurlige systemene som kunsten er en del av. En viktig del av dette bildet forvaltes av det Solhjell og Øien kaller portvakter. Dette er mennesker som sitter på ulik mengde symbolsk kapital. Juryer, innkjøpskomiteer i museer, samlere, stipendiekomiteer, kuratorer, gallerier, kritikere og andre er slike portvakter. Disse har en type kapital som de etter eget skjønn kan gi som en slags belønninger til utvalgte kunstnere.

 

Stakkars kunstner

Solhjell og Øien skriver også om den brutale virkeligheten kunstnere flest lever i. Forfatterne lister opp de harde arbeidsvilkårene de har: Ingen sykepenger, ingen arbeidsledighetstrygd, intet oppsigelsesvern, intet personalkontor å henvende seg til, intet verneombud som kontrollerer deres fysiske og psykiske arbeidsmiljø, ingen tjenestepensjon som sikrer deres framtid utover minstepensjon. På bakgrunn av dette skriver forfatterne at: ”Det er noe jomfruelig uskyldig ved ’ekte’ kunstnere”. Kanskje en litt nedlatende vurdering.

 

Historier om kunst

Selv om dette er fremstillinger basert på fakta blir teksten også lest som historie, eller historier. Forfatterne forteller for eksempel fascinerende om særegenheter ved kunstmarkedet. Boka har kanskje også potensial i utdanninga av kunstkjøpere. Solhjell og Øien skriver:

 

Kunstnere flest liker ikke å sette priser på arbeidene sine når de selger direkte fra eget atelier. Noen løser det ved å ta høyere pris av velstående kjøpere, altså fra det som økonomer kaller markedsdiskriminering. En annen måte er å invitere til omvendt pruting – kunstneren nevner en lav pris, og så må kjøperen prute oppover ved å tilby en høyere pris. Kjøpere som ikke skjønner spillet, men som i en slik situasjon kan prute nedover, er ikke velkomne tilbake.

 

Selv om det er å gi ”en unik og etterlengter faktabasert og analytisk oversikt over det norske kunstfeltet” som er hovedhensikten, er det maktforholdene i kunstverdenen boka først og fremst holder fram. Skrivemåten er sympatisk, men makthierarkiene som listes opp er brutale.

 

Bjarne Melgaard: A NEW NOVEL

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ 3-2012

Melgaard.png

 

Bjarne Melgaard: A NEW NOVEL

Aschehoug Forlag, 2012, 296 sider

 

Boys keep swinging

Bjarne Melgaard debuterer som forfatter av roman mellom to permer med A new novel, men som Ina Blom skriver i et innmontert essay i boka er dette en roman i en rekke romaner Melgaard har produsert. I følge henne har mange av Melgaards installasjoner hatt ordet ”roman” i verktittelen og også fungert som nettopp romaner med sine mange tekster, fragmenter av fortellinger og karakterer. Romansjangeren er i seg selv en blandingssjanger og har vært det siden romanen oppsto med Michel Cervantes Don Quijote på 1500-tallet (og Laurence Sternes The Life and Opinions of Tristam Shandy, Gentleman på 1700-tallet). Ved å kalle installasjonene for romaner får tittelen på Melgaards bok en dobbelhet i seg. Den blir en ny roman i en rekke romaner og den viser til en utvidelse av sjangeren.

Boka A new novel er interessant som objekt. Teksten begynner og slutter på smussomslaget. Data om forfatter, forlag og produksjon finner vi midt i. En fargerik ”tråd” løper gjennom hele boka og skriftstørrelsene varier.

 

Sex, smerte, vold

Bokas hovedperson er ”han” eller ”B”. Gjennom fragmenter beskrives hovedpersonens liv, fortrinnsvis på homsescenen i New York og noen større europeiske byer. Det handler stort sett om sex menn i mellom. Sex er det eneste som interesserer ”han”. Dette er omdreiningspunktet. Slik står kanskje også boka som en kommentar til vår gjennomkommersialiserte og gjennomseksualiserte verden.

Hovedpersonens arbeid får vi ikke så mye innblikk i. ”Han” er kunstner og kan minne om Melgaard selv. Et sted i teksten finnes en slags selvanalyse av hovedpersonen:

 

This is not something that happens when you are a drugged-out teenager in a post-punk LA landscape, but something you drift into after years of disillusionment with the contemporary gay lifestyle. It’s when you’re getting so fed up with spending half your life in a gym, shaving your asshole, going out shirtless, the endless fun, the lousy music, the lack of any romance, any compassion. You just want some action. It’s that simple. It’s the boredom that makes us abuse each other. And that’s what happened: he got bored. Permanently.

 

Det er noen ganske voldsomme s/m-sex-scener i boka. Sex som kanskje innebærer at noen dør eller blir alvorlig kvestet. Smerten dyrkes i romanens univers. Smerten blir et tegn på liv, den blir den grunnleggende følelsen i hovedpersonens liv.

 

Blikket

Det er trøkk i teksten. Beskrivelser av mennesker og miljø er gode og inngående. Fortellerens blikk er skarpt. Det ligger også hele tiden noe angstfylt, paranoid eller skremmende og lurer i bakgrunnen. Både tematisk og språklig kan Melgaards A new novel minne litt om den franske forfatteren Michel Houellebecq.

Hovedpersonen ser og blir sett. Han er en slags flanør der han doper seg og frekventerer barer og sexklubber. Opplevelsene hans ligner på hverandre. Menn kommer og går i livet hans. En person gir hovedpersonen ikke slipp på, det er Claude, eller Jean Claude. Denne mannen beskrives som ultravoldelig og nærmest farlig. I et miljø som det ”han” lever i vil kanskje nettopp personer som befinner seg helt på grensen til det mulige, rent menneskelig, være de mest interessante. I opplevelsene i grenselandet til det forsvarlige ligger en mulighet for hovedpersonen til å føle noe.

Selve fortellerstrukturen i boka er stort sett ganske flat med nokså like episoder om menn som har sex. Det selvransakende hos hovedpersonen gjør at det også kommer inn andre perspektiver. Mot slutten av boka kommer utsagn eller en slags intervjuer med flere av personene hovedpersonen har forholdt seg til, der de formidler sitt syn på ham. De forteller om en person som er mer kompleks enn den leseren møter gjennom hovedpersons egen fortelling.

Å lese denne boka er på en måte som å befinne seg inni et visuelt verk av Bjarne Melgaard. Slutten er forholdsvis åpen. På tross av vold og smerte går livet videre, David Bowie er sitert i boka: ”Boys keep swinging/Boys always work it out”.