Publisert i Marg 4-2009

Teaterkritikk?

av Elin Lindberg

Teateranmelderi betyr å gjøre teateret synlig utenfor teateret eller forestillinga. Hvordan står det til med teateranmelderiet/teaterkritikken i Norge? Og hva er egentlig god teaterkritikk?

Teater er øyeblikkets kunst, det er over når forstillinga er over, ofte er teateranmeldelsen det eneste som står igjen som dokumentasjon av teaterforestillinga når den er ferdig spilt. Slik står teateranmelderi i en særstilling når det gjelder kunstanmelderi. Teateranmelderi foregår i aviser, radio og tv, på nettsteder og på blogger. Godt anmelderi er viktig både for teatrene og publikum. Da Aftenposten i høst skulle engasjere en ny hovedteateranmelder, kanskje den viktigste anmelderposisjonen i Norge, ble kulturredaktøren i avisa, Knut Olav Åmås, kontaktet av flere norske teaterledere som var engstelige for at avisa skulle ansette ”feil” teaterkritiker.

Plass og penger påvirker teateranmelderiets posisjon. Teater, performance og teaternære kulturuttrykk brer om seg, men det er begrenset plass og økonomi i media til faglig gode og uavhengige kritiske ytringer. Mange bloggere legger ut anmeldelser eller synsing på sidene sine. Noen av dem er gode, andre ikke. Bloggere trenger ikke forholde seg til vær-varsom-plakaten på samme måte som etablerte kritikere og dette utfordrer presseetikken. De mest sentrale arenaene for teateranmelderi i Norge er de største avisene, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og NRK P2s program Scenerom. Men først, det mest sentrale mediet er allikevel tv, hvordan ser teateranmelderiet ut på tv?

Og nå sport

Hovedproblemet for teaterkritikken i Norge er at det er begrenset plass til den i aviser og på tv. Vel, ikke bare i Norge – i juni i år forsøkte det danske Betty Nansen Teateret selv å søke etter kritikere, i mangel på kritisk vurdering av stykkene sine. Og samtidig – på en tv rett i nærheten av deg: Sport. Hva er det som gjør at sporten får breie seg ut i beste sendetid og teater bare blir avspist med en lårkort reportasje fra en premierefest? Det er litt pussig når vi vet at i hvert fall de største teatrene hver kveld spiller for smekkfulle hus, mens det er noe tynt i rekkene på Ham-kams og Lyns kamper. Hvorfor blir allikevel fotballkampene jevnlig kommentert og kritisert og ikke teater? Handler det om et slags norsk finkulturkompleks? Eller er det det norske antimodernismesyndromet? En utfordring, men ikke en forklaring på dette, er at teater rett og slett ikke gjør seg så godt på tv. Den internasjonalt anerkjente franske regissøren Claude Règy påpekte dette i et portrettprogram om Jon Fosse, laget for NRK for et par år siden og sendt i reprise i høst i anledning Fosses 50-årsdag. Règy ville ikke la tv-teamet filme den Fosse-forestillinga han holdt på å sette opp. Den ellers utmerkede tv-journalisten gjorde nærmest narr av denne innstillinga. Et av hovedpoengene med teater er jo det samtidige møtet på samme sted mellom aktør og publikum – mellom disse skapes teateret. Dette går tapt når en forestilling forsøkes gjengitt på tv. Det samtidige, altså tid, er sentralt her, men også rom. Det å overføre inntrykk fra det spesifikke teaterrommet til en flat tv-skjerm er ikke ukomplisert, teater er her vesensforskjellig fra film.

Nå kan jo teater være så mangt. Det kan også være et utvisket skille mellom scene og sal. En presentasjon av en slik ambient forestilling snek seg plass mellom nyheter og sport på Dagsrevyen for ikke så lenge siden. Det var det et lite innslag fra ei forestilling som hadde premiere i Tromsø. Forestillinga var lagt opp slik at publikum selv var aktører. De bevegde seg gjennom ei løype med forskjellige sanseinntrykk. Hele kroppen måtte brukes. Under og over ting. Forskjellige taktile opplevelser underveis. Nyhetsankeret så litt brydd ut etter innslaget: ”Ja, dette var teater for de spesielle”, sier hun så til sportsnyhetsdamen som skal ta over oppmerksomheten på skjermen. Stotrende retter hun det til: ”kremt, teater for spesielt interesserte”. Vel, her synder nyhetsankeret mot teaterkritikerens første bud: Respekt for det kunstneriske uttrykket. Jeg skal komme tilbake til de 11 budene International Association of Theatre Critics har satt opp for teaterkritikere senere i artikkelen.

Jeg var også vitne til en lignende episode. Denne gangen tror jeg reportasjen var fra Det Norske Teateret. Det var premiere på et stykke der skuespillerne uttrykte seg kraftig fysisk. Overgangen til sporten ble denne gangen: ”Ja, er ikke dette sport, så vet ikke jeg!” Og her traff nyhetsankeret blink, hun scoret midt i målet, traff så det suste – eller kanskje jeg skulle bruke den vemmelige sportskommentatorklisjeen: Hun fikk hull på byllen! Ja, for det er nemlig det som er poenget – hun vet rett og slett ikke. Hun mangler kunnskap og her skulle det absolutt vært gitt plass til en ekspertkommentator – en teaterkritiker – som faktisk vet og kan sette en slik forestilling i perspektiv. For jeg tror faktisk tv-publikummet er interessert. Og jeg tror de fortjener mer godt og dyptpløyende kulturstoff i beste sendetid, levert av kompetente og kunnskapsrike formidlere. Det er pinlig og frekt å henvise til kulturnytt som sendes midt på natta på NRK1.

En degradering og pinliggjøring av teater er leit. Det teater trenger på tv er mer tid og rom. Det trengs tid for å kunne gå i dybden og få fram hva en forestilling eller et teaterprosjekt handler om. Løsrevne bilder er ikke nok. Talkshowene Skavlan og Senkveld med Thomas og Harald inviterer ofte gjester som snakker om både filmer og teaterforestillinger, men noen kritikk eller analyse er det jo ikke plass til i en slik setting. For et par år siden ble den engelsk-norske skuespilleren Kate Pendry invitert på Skavlan i forbindelse med forestillinga Pornography som hun akkurat da hadde laget. Et svært interessant prosjekt både teatermessig og samfunnsmessig, men framstillinga av henne og teaterprosjektet hennes på Skavlan, eller det het vel Først og sist her, ble mangelfull, hektisk og, ja, pinlig. Hvorfor? Fordi hun fikk alt for lite plass, for lite tid og rom, til å forklare premissene for forestillinga. Og fordi det hadde vært alt for lite saklig synliggjøring av prosjektet hennes i media på forhånd. Hvis publikum hadde hatt mer forhåndskunnskap om denne type teater, hadde det kanskje holdt med et par minutters tv-tid akkurat denne kvelden. Mer tv-tid gir mer kunnskap og mer interesse.

Et teaterprosjekt som ikke bare var vellykka som forestilling, men også har lykkes på tv var Vildanden som ble spilt under Festspillene i Bergen i år. Dette var skikkelig skandale. Og dermed både nyhets- og sladder-tv-stoff. Samtidig som det var en teaterfaglig interessant oppsetning. Forestillinga av Ida Müller og Vegard Vinge var svært lang. Festspilldirektør Per Boye Hansen måtte gå på egne ben og få stoppet forestillinga etter ca ni timer, i to-tre-tida om natta. Da var ikke første akt av Ibsens stykke engang ferdigspilt. Herlig furore og skandale! Vigdis Hjorth skrev i Dagbladet og var over seg av begeistring og bergenske besteborgerfruer var nær hjerteinfarkt. Ja! Ja! Ja! Mer av sånt også. Men først og fremst mer kunnskapsrikt og informativt stoff om teater på tv! Og nå sport: Vi dagsrevyseere vet mye om hvordan det går med Örgryte i svensk toppfotball og vi vet hvor skoen trykker og at Thor Hushovd sliter med en lyskestrekk nå, seks måneder før sesongstart (krise!), men vi vet null og nix om hva som foregår på svenske eller franske teaterscener. Og – er det ikke et teater i Molde? Det har jeg ikke hørt eller lest noe om på lenge. Og det frie scenekunstfeltet? Hvorfor blir det så sjelden omtalt? Usynliggjøring er skummelt, det kan føre til latterliggjøring og umyndiggjøring. Teateranmelderi på tv? Vi trenger mer av det. Og det bør være en svært spennende utfordring å lage godt tv av scenekunst.

Hva er nå egentlig god teaterkritikk?

Teaterkritikk kan være så mangt. Den kan være glitrende eller begredelig, ofte er den midt på treet. Uansett er den en subjektiv ytring. For teaterkritikk og journalistikk i offentlige media er integritet, troverdighet og uavhengighet sentrale grunnbegreper. Kritikken skal være faglig og så langt som mulig være uavhengig av maktstrukturer og økonomi. Det er positivt at kritikken kommer fra ulike stemmer og at den vektlegger forskjellige sider ved et verk, men til nå har det ikke eksistert noe felles rammeverk for teaterkritikk. Det har IATC – International Association of Theatre Critics – gjort noe med. IATC har kommet fram til noen krav som vi bør stille til en teaterkritiker og formulert et draft som er sendt til alle nasjonale kritikerlag for at de skal ta stilling til dokumentet innen januar 2010. Disse 11 budene antas vedtatt på IATCs 25. internasjonale kongress i juni 2010.

Teaterkritikerens 11 bud

1. Theatre critics should respect both artistic and intellectual freedom, and should acknowledge that they themselves are also explorers in the art of theatre.
2. Theatre critics should always act in what they believe to be the best interests of theatrical art as a whole.
3. Theatre critics should recognize that their own imaginative experience and knowledge is often limited and should welcome new ideas, forms, styles and practice.
4. Theatre critics should speak truthfully and appropriately while respecting the personal dignity of the artists they are responding to.
5. Theatre critics should be open-minded and reveal (as appropriate) prejudices – both artistic and personal – as part of their work.
6. Theatre critics should have as one of their goals a desire to motivate discussion of the work.
7. Theatre critics should strive to come to the theatrical performance in their best physical and mental condition, and should remain alert throughout the performance.
8. Theatre critics should try to describe, analyze, and evaluate the work as precisely and specifically as possible, supporting their remarks with concrete examples.
9. Theatre critics should make every possible effort to avoid external pressures and controls, including personal favours and financial enticements.
10. Theatre critics should make every possible effort to avoid situations which are or which can be perceived to be conflicts of interest by declining to review any production with which they are personally connected or by serving on juries with which they are personally connected.
11. Theatre critics should not do anything that would bring into disrepute their profession or practice, their own integrity or that of the art of the theatre.

(IATC – draft August 09)

Som teaterkritiker og medlem av kritikerlaget bifaller jeg absolutt disse budene. Det handler om å ta oppgaven som teateranmelder på alvor og å kreve å bli tatt på alvor av media. Det skulle bare mangle. Disse budene er gode for å korrigere anmelderens kurs. For anmelderen står jo ofte ganske alene der på sin utpost. Anmelderen ser og formidler det hun ser og opplever, hun blir et vitne. Og som oftest blir hun i media stående uimotsagt. Litt pompøst kanskje, men et sitat av dikteren Paul Celan passer inn her: ”Niemand zeugt für den Zeugen – ingen vitner for vitnet”. Kritikeren har selv ansvar for sin integritet og troverdighet. IATCs 11 bud kan være gode å holde seg til.

Anmelderi og kontekst

Gode anmeldelser bruker kunsten til å tenke med. Jamfør teaterkritikerens 8.bud skal teaterarbeidet beskrives, analyseres og evalueres så nøye som mulig, men det bør også settes i en kontekst. Anmeldelsen må plasseres i tid og rom. Hvordan forholder stykket seg til samtiden og historien? Hvor finner stykket sted? Det siste har kanskje en annen og større betydning i Norge enn i mange andre land. Vi er genuint opptatte av distriktene her i landet og har en bevisst distriktspolitikk. By versus land er en reell, levende og kreativ konflikt. Dette holder liv i spenninga mellom bykultur og bygdekultur. Den ikoniserte hellige bonden var ikke bare skytsengelen for nasjonsbygginga for over hundre år siden, han har fortsatt makt, også makt over norske kulturuttrykk. Jeg skal selvfølgelig ikke harve over alle bønder med samme redskap, uten bondepartiets Anne Enger Lahnstein hadde vi vel for eksempel neppe hatt noen ny opera, en slik finkulturell byborg som vi nå alle, med rette, er så stolte av. Men bondekulturen står ofte for lokal kultur, dugnads- og amatørkultur. Amatørteateret lever godt på bygda, det er ofte en viktig institusjon her. De siste årene har det også vokst fram spel og kulturdager på hvert nes. Det har ført til ny giv på bygda, positive ringvirkninger og tømt kulturbudsjett i kommunen. Vel, her kommer anmelderperspektivet inn: Disse spelene, teatralske kulturdagene og festivalene krever å bli tatt på alvor. Og her er som regel kritisk anmelderi totalt fraværende. For hvis vi skal ta denne bygdekulturen på alvor, og selvfølgelig skal vi ta den på alvor, bør den også møtes med mer inngående kritikk. Dette er en spenstig anmelderutfordring. Det skal vises respekt for arbeidet som er gjort av amatører og profesjonelle. Og her spiller konteksten til det aktuelle spelet eller forestillinga en viktig rolle. Hva slags tradisjon står det i? Hva er historia bak? Det er allikevel på sin plass å gå i dybden og være kritisk, og ikke stryke alle disse kulturevenementene med hårene. Jeg har en mistanke om at det er en del feite kalkuner ute og går i bygde-Norge, jeg mener at de må tas, slaktes og fortæres slik det seg hør og bør. Det er på høy tid og det er å gjøre kalkunene en tjeneste. Og jeg tror også at det finnes svært gode, interessante og nyskapende teaterhendelser der ingen skulle tru at noko slikt kunne bu. Disse perlene bør få den kunstfaglige oppmerksomheten de fortjener og anmeldelser og informasjon om dette bør bli hele folket til del gjennom nasjonale media. Det er jo også å håpe at lokalmedia, aviser og lokal-tv, i større grad blir sitt ansvar bevisst og tar sin rolle som formidlere på alvor gjennom å skaffe seg tilstrekkelig kunnskap til å kunne gi god faglig vurdering av lokalt teater. Det beste og mest seriøse er selvfølgelig at disse benytter profesjonelle teaterkritikere til anmelderjobbene.

Den amerikanske litteraturforskeren Stephen Greenblatt er kjent som en av grunnleggerne av ny-historismen. I denne teoripraksisen snakker man om en kulturell poetikk, den samfunnsmessige konteksten et kunstverk befinner seg i tillegges stor betydning. Ved å benytte en slik praksis vil man kunne trekke interessante linjer fra verket til verden og motsatt. Greenblatt har forsket mye på William Shakespeare. Gjennom å forske på teateroppsetningene på The Globe – Shakespeares teater, har han kunnet si mye om det engelske renessansesamfunnet. Gjennom å tilnærme seg en slik Greenblattmåte å arbeide på som kritiker, vil man kunne la teaterforestillinga bli et nav som resten av det aktuelle samfunnet spinner rundt. Det kan føre til interessante og relevante blikk på lokalsamfunnet og verden.

Det nasjonale og det internasjonale

Det nasjonale teateret befinner seg ikke bare på bygda, det finnes i byen også.

Vi har nå fått et Nationaltheater vi ikke lenger trenger å skamme oss over. Det er kanskje Nationaltheatrets forrige sjef Eirik Stubø vi først og fremst kan takke for det. Nå spilles det faktisk like interessant teater her som på store scener ellers i Europa. Internasjonale regissørstørrelser kommer hit og setter opp forestillinger. Det er ofte vellykket, men ikke alltid. Til årets samtidsfestival på Nationaltheatret satte den litauiske regissøren Oskaras Korsunovas opp Maxim Gorkijs Nattherberget eller På bunnen som stykket kom til å hete på Nationaltheatret. Jeg anmeldte ikke denne forestillinga selv, men så den på premieren. Korsunovas hadde også scenografien her. Og bildene var fantastiske, svært poetiske. Anslagene i forestillinga var gode. Skuespillerne gjorde en grei jobb. Men spillescenene ble alt for lange. Forestillinga varte tre timer. Mot slutten av forestillinga hørtes en ralling fra et menneske i bakre parkett. En annen stemme ropte: ”Få på lyset’a!” Spillet stopper. En person geleides ut og teatersjef Hanne Tømta entrer scenen og forteller at en person har fått et illebefinnende, men at alt er ok. Spillet på scenen settes i gang igjen. Jeg satt og var redd for at vedkommende hadde kjedet seg i hjel. En virkelig dramatisk hendelse. Det var det viktigste som skjedde denne teaterkvelden, men ingen anmeldere hadde det med i sine anmeldelser. Pussig. Anmeldelsene var jevnt over ikke særlig positive. Den i Aftenposten slaktet nærmest forestillinga. På bunnen ble tatt av plakaten etter kort tid. Og nå skyldte teateret på anmelderen! Det var på grunn av den dårlige anmeldelsen at folk ikke kom! Jo, teateranmeldelser tillegges makt og myndighet.

Det usynlige mangfoldet

Forestillingene på de store teatrene får som regel alltid noenlunde kvalifiserte anmeldelser i media. Det er vel og bra. Men det er et hav av teater og teaternære uttrykk som aldri blir anmeldt.

Det som kalles det frie scenekunstfeltet er ikke en homogen gruppe, her er det store variasjoner både i uttrykk og kvalitet. Norge har internasjonale størrelser innen dette miljøet, for eksempel Verdensteatret og Baktruppen, disse får alt for lite oppmerksomhet i norsk presse.

En del av scenekunsten innen det frie feltet skapes som en del av et dyptgående faglig forskningsarbeid og er ofte del av større internasjonale nettverk. Jeg opplever at utøvere innen det smaleste smale også savner saklig og kyndig kritikk. Det handler om å ta disse forskningseksperimentene på alvor, disse blir dessverre ofte latterliggjort og umyndiggjort i offentligheten. Det syndes mot flere av teaterkritikerens bud her.

Det spilles mye barneteater rundt om i landet. Den kulturelle skolesekken sender forestillinger til skoler både i bygd og by, men disse får sjelden kvalifisert kritikk. Det er synd og skam. Publikummet er landets viktigste – våre egne barn, de har krav på godt teater. Og ikke alt de får servert er godt teater, noe er rett og slett fantastisk dårlig. Mye er strålende bra. Det er viktig å ta disse forestillingene på alvor, slakte ned det som trengs og dyrke det som er godt. Flere kritikerstemmer bør komme inn og anmelde disse forestillingene. Men det er media som må ta initiativet til dette og brukerne av Den kulturelle skolesekken bør også kreve mer offentlig kritikk av teaterforestillingene de tilbys.

Det samme bør gjelde for Den kulturelle spaserstokken som tilbyr forestillinger til den eldre garde. Her er det også altfor lite kritikk å spore. Det å gi plass til anmeldelser av disse forestillingene handler om i større grad å respektere både aktører og publikum.

Kritikk av nysirkus-forestillinger er stort sett ikke særlig avansert. Denne scenekunstformen er ikke gammel her til lands, det kan virke som det mangler fagkunnskap her.

Mange kunstuttrykk i randsonen av det som kan kalles teater og som befinner seg utenfor de store institusjonene blir usynliggjort på grunn av manglende plass i media. Publikum går ofte glipp av godbiter fordi de rett og slett ikke vet at de finnes. Mer kunnskapsrikt og inngående teateranmelderi er kuren her.

Teaternære uttrykk som laivspill bør også være gjenstand for anmelderi. For eksempel hadde det vært svært interessant å se en teaterkritikkvinkling på den type eventer som de to dødsdømte unge mennene Joshua French og Tjostolf Moland angivelig planla i jungelen i Kongo. Nå vet vi jo ikke hva som er fakta og fiksjon i denne konkrete saken, men bare muligheten av at det går an å planlegge slike action-events der styrtrike hvite menn leker krig i verdens mest krigsherja land er interessant, uhyggelig umoralsk og setter det teatrale i perspektiv.

Scenekunstkritikk, trenger vi det?

Trenger vi i det hele tatt profesjonelle teateranmeldere? Er kritikeren en vesenlig stemme i offentligheten? Bloggerne finnes, holder ikke det? Noen bloggere legger ut svært interessante, velskrevne anmeldelser. Vel, bloggernes stemmer i offentligheten bør være av det gode, men vi trenger selvfølgelig profesjonelle kritikere i offentlige media også. Både i avisene, i radio og tv og på nettsteder. Vi trenger anmeldere med solid fagkunnskap og integritet som er mest mulig uavhengige. Og det handler om penger og plass. Det handler om at media gir mer plass til anmelderi og at anmelderne får lønn for å gjøre en god jobb. Anmeldere får dessverre pinlig lave honorarer og svært få klarer å leve av å være anmeldere på heltid. Det er synd, for det svekker muligheten for et mangfold av stemmer. Noen har holdt ut i år etter år. Blant annet den norske teaterkritikkens førstedame Ida Lou Larsen. Hun har sitt eget nettsted www.idalou.no der hun presenterer sine anmeldelser med sin særegne og kunnskapsrike stemme. Fremragende. Flere slike gode nettsteder er absolutt ønskelig. Et nordisk nettsted som tilsvarer det www.litlive.no er for litteraturen hadde vært på sin plass. Et nettsted med bred og faglig god scenekunstkritikk. www.scenekunst.no kunne vært et slikt sted, men satser dessverre foreløpig alt for marginalt og prøver for hardt på å være kult, det funker bare ikke.

Teaterkritikk? Ja. Jeg ønsker meg en mye bredere kritikk. En teaterkritikkpraksis som gir plass til faglig dyptloddende kritikk av norsk og internasjonal scenekunst for et publikum som er spesielt interessert i dette. Og en kritikkpraksis som gir plass til kritikk av alle mulige teaterformer for å gi kunnskap til et stort publikum. Mangfold, i form av mange forskjellige anm