Stikkord: Kritikk

Per Bäckström og Bodil Børset (red.): Norsk avantgarde

elinlindberg8

Publisert i Kunst + #1/2012

DNVA

Per Bäckström og Bodil Børset (red.): Norsk avantgarde

Novus forlag, 2011, 790 sider

 

Grundig og overdådig verk om norsk avantgardehistorie

Bokomtale av Elin Lindberg

 

Per Bäckstrøm og Bodil Børset har i boka Norsk Avantgarde fulgt forbindelseslinjer mellom de radikale norske formeksperimentene og tilsvarende aktiviteter i de andre nordiske landene, og mellom de norske kunstnerne og avantgarder i andre land. De tar for seg linjer mellom kunstnere fra ulike kunstfelt, og mellom forskjellige uttrykksformer og medier. ”Den norske avantgarden inngår i et globalt rhizom av ulike avantgarder fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. En slik forståelse av norsk avantgarde innebærer også en revurdering av hvordan vi vanligvis posisjonerer Norge i forholdet mellom ”sentrum” og ”periferi”, skriver Børset.

Gilles Deleuze’ og Félix Guattaris rhizombegrep er gjennomgående brukt i boka. Begrepet rizom er hentet fra planteverdenen, og viser til et stort horisontalt rotsystem.

 

Omfattende

Dette er meg bekjent det mest omfattende og grundige arbeidet som er gjort for å ordlegge norsk avantgarde noensinne. Ganske imponerende. Børset og Bäckstrøm har komponert boka med artikler av fagfolk fra mange kunstarter. Grundig arbeid, blant annet ved at en stor del av boka er viet avantgardens framvekst. Den ble i stor grad beredt grunnen for på slutten av 1800-tallet av moderne norske forfatter og kunstnere som Henrik Ibsen, Edvard Munch og Knut Hamsun, skriver Børset og Bäckstrøm. I bokas andre del får vi selve kartlegginga av norsk avantgarde på 1900- og 2000-tallet. Den tredje delen er viet dypdykk i et par case studies.

Det er en friskhet over mange av vinklingene i boka. I den første delen som tar for seg framveksten av det moderne skriver Helge Rønning om karakterene i Ibsens teater stilles overfor den nye frihetens ambivalente og paradoksale natur. Subjektive fortellerprinsipper finnes både hos Hamsun og Munch, skriver både Erik Mørstad og Knut Brynhildsvoll. Hamsuns August-skikkelse blir kalt fantasmagorisk surrealisme. Martin Humpal tar for seg Nagel-skikkelsen i Hamsuns mysterier og leser denne som et kubistisk sammensatt portrett. Henning Howlid Wærp leser på originalt vis polarekspedisjonene som en form avantgardeprosjekt, med utgangspunkt i avantgardens betydning av å flytte grenser, utforske nytt territorium og slik utvide vår bevissthet. At Roald Amundsen knyttes til et avantgarde-begrep er i seg selv så overraskende at lesninga av dette kapitlet ble en fryd.

Et inspirerende oppkomme

Hoveddelen av boka er bygd opp om markante trekk ved avantgarden: prefigurasjon, forbindelseslinjer, innovasjon, knutepunkter, performance og remediering. Prefigurasjon brukes for å forklare avantgardens tilknytning til linjer bakover i tid. Forbindelseslinjer viser til det internasjonale rhizomet som kalles avantgarde. Siren Leirvåg skriver for eksempel om Stein Bugges teatereksperimenter, hun viser hvordan han i teori og praksis plasserer seg på et internasjonalt nivå i vår samtid. Innovasjon og evnen til å tenke annerledes finner Hadle Oftedal Andersen hos Eldrid Lunden og Cecilie Løveid. De skriver begge parallelt med franske feministiske og poststrukturalistiske tenkere og forfattere som Julia Kristeva, Luce Irigaray, Hélène Cixous, med en poetikk fundert på écriture féminine. Eivind Røssaak skriver om essayfilmens særegne blikk på verden gjennom Jan Knutzens essayfilm Filmens billeddannelse. Her dannes det komplekse og sammensatte bilder som åpner opp for en helt egen måte å sanse verden på.

Boka er i det hele tatt overdådig med sine mange og omfattende dykk inn i norsk avantgarde-historie. Når og hvordan kom konkret poesi til Norge? Hvem introduserte den elektroakustiske musikken i Norge? Det avantgarde-rhizom-begrepet Børset og Bäckström benytter seg flittig av, viser ikke bare til forbindelseslinjer, men også til knutepunkter. De presenterer grupperinger som Samisk kunstnergruppe/Sámi Dáidojoavku, Gruppe 66 og Gras-gruppa. Knut Ove Arntzen gir en overgripende og teoretisk gjennomgang av performance. Siri Meyer skriver om Kjartan Slettemark og Ingvild Krogvig om Viggo Andersen. Krogvig peker på at dagens avantgardekunstnere i økende grad benytter seg av remediering, reproduksjon og rekontekstualisering av allerede tilgjengelig materiale.

Vi leser oss inn i et oppkomme av kunstnerstrategier. Det er i det hele tatt, om enn noe krevende, inspirerende lesning.

 

Kartlegging og case studies

Boka avsluttes med to case studies. Det første er et dykk ned i Jan Erik Volds og Helge Rykkjas konkrete poesi, avantgardeforlaget Kommet og deltakelsen i tidsskriftet Profil på 60-tallet. Det andre er 80-tallets lyriske avantgarde i form av Stuntpoetene: Jón Sveinbjørn Jónsson, Karin Moe, Erlig Kittelsen, Torgeir Rebolledo Pedersen, Thorvald Steen, Thor Sørheim og Triztan (Kjell Erik) Vindtorn.

 

Avantgardebegrepet er kanskje ikke spisset så kraftig i boka, boka er i det helet att ikke særlig spiss, den er mer vidstrakt og myk og vidtrekkende slik det organiske rhizomet er det. Et supert oppslagsverk!

 

Anne Eriksen: MUSEUM En kulturhistorie

elinlindberg8

Publisert i Kunst + #3/2009

Anne Eriksen: MUSEUM En kulturhistorie

Pax, 2009, 260 sider

Museum.jpg

Museet – rommet mellom ord og ting

 

En av de siste gangene jeg besøkte et kulturhistorisk museum – Salten museum, avdeling Kjerringøy – ble jeg fylt av en merkelig tristesse og fremmedgjorthetsfølelse. Her, i disse vakre omgivelsene på Kjerringøy gamle handelssted holdt helt seriøse museumsansatte på med sin formidling, ikledd historistiske kostymer. Vevstoler og separatorer, rokk og karder – ting jeg selv har sett i bruk og som er en del av min egen kulturhistorie ble her demonstrert av museumsfolkene. Vel og bra, men hvorfor denne fremmedgjorthetsfølelsen? Anne Eriksens bok er intelligent, den oppklarer langt på vei dette for meg. Jeg liker Eriksens bok og må skynde meg å anbefale den til alle som sysler med museumsdrift – i tilfelle de ikke leser lenger enn dette.  Denne boka gir en grundig innføring i museumshistorie og setter dages museer i perspektiv.

Hva er et museum? Og hva har det vært? Eriksen går historisk til verks. Hun legger størst vekt på de kulturhistoriske museene som det også finnes flest av. Hun ser på hvilke ulike ideologier og begrunnelser disse museene representerer – hva er det de reflekterer? Eriksen trekker fram tendenser gjennom historien og viser noen mønstre. Hun formidler i et lett og ledig språk, slik at boka når fram til alle som har interesse for kulturhistorie, ikke bare museumsfolk. Boka har også mye fint billedmateriale.

 

Historien

Det er interessant å lese om hvordan museene utvikler seg gjennom mentalitetshistorien. Fra renessansens museum som var et sted for studier og kontemplasjon, et lukket sted der kunnskap ble dyrket, til 1600-tallets rarietetskabinetter fylt av objekter etter en slags uforutsigbarhetens dramaturgi – en trerot som har vokst omkring kjevebeinet på en hest er eksempel på hva denne type museum kunne romme.

På 1700-tallet utviklet museene seg mot det pedagogiske. Her trekker Eriksen fram en tekst fra1779 av sogneprest J.N. Wilse. Det er en framtidsfabel og en topografisk beskrivelse over Spydeberg prestegjeld i Østfold. Denne framtidsfabelen er en fortelling om Spydeberg i år 2000! Wilse beskriver her et museumsbesøk i framtida. Dette museet er en modellsamling, med modeller av teknologisk, sosial og moralsk karakter – nettopp slik idealet var for museer på Wilses tid. Her savner jeg større tekstutdrag fra Wilses egen tekst. En nærhet til det materielle ved ortografien fra denne tiden ville ført oss enda nærmere Wilses visjon. Mer av 1700-tallsortografien i original ville fungert som et fint musealt eksemplar i boka, som en slags språkplansje.

Folkekulturen var nasjonalkulturens kjerne. På 1800-tallet ble museenes oppgave å vise fram folkekulturen og de fikk i oppgave å styrke en nasjonal identitet, skriver Eriksen. Bondekulturen var eldst og ble sett på som mest ekte. Den holdt forbindelsen med Norges storhetstid i vikingtid og middelalder levende. ”Både Norsk Folkemuseum og folkemuseumsparadigmet oppnådde raskt en stor grad av selvfølgelighet. I ettertid framstår folkemuseumstanken som ukontroversiell inntil det naturgitte”, skriver Eriksen. Utover 1900-tallet er spenningen mellom by og land stadig kreativ og levende. Det universelle kunnskapsmuseet møter det historiske identitetsmuseet. Eriksen bygger på Tony Bennett som framhever museumsinstitusjonens oppdragende effekt på arbeiderklassen. Slike perspektiver er interessante for kulturhistorieleseren.

 

Ting og tegn

Eriksen benytter seg av den britiske filosofen Beth Lord som bygger på Michel Foucaults bestemmelse av museet som heterotopi. Heterotopi betyr bokstavelig talt et annet eller et annerledes sted – ”et sted der alle andre tenkelige steder i kulturen blir brakt sammen og der de representeres (gjengis), bestrides og endevendes.” Det er her, når Eriksen presenterer Lords teorier at jeg virkelig får en dypere innsikt i hva museum egentlig er. For å vise hvordan Lord forstår museet siterer Eriksen Lord: ”et system for å knytte begreper til gjenstander, og et sted for å presentere, reflektere over og sette spørsmålstegn ved forholdet mellom begreper og ting.” Representasjon, fortolkning, framstilling. Gjennom Eriksens og Lords tanker om refleksjon omkring forholdet mellom ting og tegn – mellom gjenstander og de begrepene og kategoriene som gjør dem meningsfulle – forstår jeg mer av min egen museumsopplevelse på Kjerringøy. Spesielt også når Eriksen skriver om museumsutstillingen som iscenesettelse. For det er nettopp her i iscenesettelsen at det butter. Museets framstilling framsto her med en slags tanke om at den var autentisk, noe den selvfølgelig ikke var, den var en representasjon, en fortolket framstilling. Denne erkjennelsen virket det som museumsfolkene ikke hadde tilegnet seg. Viktig, viktig.

Eriksen framhever interessante iscenesettelser. Sverre Fehns for eksempel. Han lot gjenstandene være det sentrale og utnyttet deres egen ornamentikk i monteringen av en utstilling på Hedmarksmuseet på Hamar. Tromsø museums arbeid med en draktutstilling framheves også i boka.

Museer, spesielt de kulturhistoriske, har fortsatt autoritet. Hvis de skal fortelle vår historie er det viktig å være våken og kritisk til hvordan museene formidler den. Denne boka er ikke bare en interessant kulturhistorie, den kan også ha en slik bevisstgjørende effekt.

Trond Giske (red.): Mangfold eller enfold

elinlindberg8

 Publisert i Kunst+ #2/2009

 Mangfold eller enfold.jpg

Bok til å bli klokere av

En av sommerens sosiale begivenheter for denne anmelderen var et 30-årsjubileum for ungdomsskolen – ei skole på bygda i Nord-Norge. På et tidspunkt utpå kvelden, midt i fjortisfaktene, ble jeg sittende sammen med en tidligere klassefrende og filosofere over at her vi samlet, vi som er vokst opp under så like forhold, så ens jordsmonn og se så forskjellige vi er blitt! Så forskjellige liv og verdier vi har! Så forskjellige kulturer vi er blitt en del av! Merkelig mangfoldig i grunn. Men dette er allikevel et heterogent mangfold, nærmest et enfold, i forhold til den skolevirkeligheten mine egne barn opplever på skolen sin, midt i Oslo. Der er det barn med tilknytning til alle verdensdeler, mange land, forskjellige religioner og sosiale forhold. Både deres generasjon og min er en del av framtidas Norge.

Vi har alle våre egne innfallsvinkler til det kulturelt mangfoldige samfunnet vi lever i og diskusjonen om dette er vel en av de mest eksplosive og vanskelige i vår tid. Derfor er denne boka, Enfold eller Mangfold – 21 stemmer om kultur i vår tid, ei viktig bok. Boka er redigert av kulturminister Trond Giske. Her tar 21 bidragsytere med svært forskjellige ståsteder, for seg spørsmålet om hvordan mangfoldet setter oss på prøve, endrer samfunnet og stiller krav til både majoritet og minoriteter. Blant skribentene finnes både nåværende og tidligere kulturministre, norske og internasjonale forskere, debattanter og forfattere. Boka er blitt ei broket tekstsamling. Jeg liker godt at stemmene i boka får stå ukommentert. Kvalitetsmessig er de forskjellige. De fleste av tekstene er velskrevne. Noen er svært gode, kloke og berikende, fra egenartede stemmer. Noen få er nokså svake og står litt skolestilaktige med slapt språk – som Haddy N’jies tekst ”Regnbuebarn og peanøtt med piss på”. Erik Fosnes Hansens tekst. ”Mangfoldets pris”, er velskrevet, kåseripreget, men ikke særlig dyptloddende. Politikere fra flere steder i verden presenterer tekster med sjølskryt over oppnådde resultater, men med visjoner og tanker om strategier for videre samfunnsutvikling. Bente Guro Møller gir en detaljert gjennomgang av det administrative arbeidet bak Mangfoldsåret 2008 og gir dermed stemme til mangfoldskulturbyråkraten.

De mest interessante tekstene er skrevet av forskere. Unni Wikans solide og kunnskapsrike tekst er en fryd å lese. Hun og Thomas Hylland Eriksen representerer noe av det viktigste med boka: grundige og kompetente begrepsavklaringer og definisjoner på kulturelle uttrykk som ”hijab” og på samfunnsmodeller som ”multikulturalisme” og ”kosmopolitisk tenkning”.  For som Lena Lindgren skriver i sin tekst, er det koriander og ikke Koranen, henna ikke hijab som ofte har vært hyllet som mangfold. De mer dyptpløyende tekstene i Mangfold eller enfold makter faktisk å belyse mangfoldssamfunnet slik at vi ser at det ikke er eksotisk krydder eller dekor det handler om.

Kulturministres og politikeres sjølskryt er det vanskelig ikke å bli kvalm av, men det kan se ut som om Giske her har truffet spikeren på hodet med sin tekstsamling. Boka går rett inn i en tidsmessig trend der flere interesserer seg for og engasjerer seg i saker som har med samfunnsutvikling å gjøre, ja, i å bygge landet. Lindgrens harselas over Erlend Loes verdensanskuelse er både fin og svært viktig. For kvalmere enn politikeres sjølskryt, er voksne menn i etter hvert framskutte posisjoner som påstår på ironisk vis at de ikke har noen annen oppgave i livet enn å forvalte et samfunn som ikke er bygd av dem sjøl. Lindgren er forfriskende og oppbyggelig. Hun skriver med patos (!) at vi må forlate Erlend Loes bankebrettunivers en gang for alle: ”For det er vi som vet hvor landet ligger nå, og staten, det er oss.”

Tilbake til jubileumsfesten og samtalen med klassekompisen. Det som slo oss var at vi og våre gamle klassevenner er mennesker som ser grunnleggende forskjellig på verden. Gjennom jobb og venner omgås vi vel stort sett folk som ikke er så veldig forskjellig fra oss sjøl, så å møte disse menneskene som har utvikla seg så forskjellig var faktisk overraskende. Som Unni Wikan skriver ”identitet er ikke medfødt, det er noe vi skaper igjen og igjen”. Det er viktig å se og være bevisst forskjellene. Her har boka en viktig funksjon – og klassefesten. Vi skålte faktisk for dialog og demokrati! Det er det mangfoldige vi som bygger landet, hammeren må bort fra bankebrettet.

Elin Lindberg

Fin Serck-Hanssen: In Between pictures

elinlindberg8

Publisert i Kunst + 3-2011

 Fin Serck-Hanssen.png

Fin Serck-Hanssen: In Between pictures

Teknisk industri 2011

 

Just kids

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Det første som slår meg når jeg åpner Fin Serck-Hanssens bok In Between Pictures er nettopp dette: Just kids – bare unger, alle menneskene som er portrettert her ser bemerkelsesverdig unge ut. Boka rommer 167 foto fra den alternative musikkscenen i Norge og Storbritannia tatt mellom 1979 og 1986, samt fire essays skrevet av Peter J. Amdam, Ole Robert Sunde, Paola Cortes-Rocca og Christian Refsum. Cortes-Roccas tekst er skrevet på engelsk, de andre er oversatt fra norsk til engelsk – godt oversatt, så vidt jeg kan bedømme.

Just kids, Jørn Christensen fra legendariske De Press er ung, Anne Grete Preus, Prepple, til og med Iggy Pop har hatt glatt, ungdommelig hud får vi vite her. Det hviler en uskyld over bildene. Overraskende rent og pent til punkscener å være. Er det stillheten i bildene som gjør det? Er det lyset? Eller er det det milde sløret av nostalgi som gjør bildene så uskyldsrene og pene? Jeg vet ikke. Jeg stusser allikevel litt, for det var jo nettopp estetikken til styggheten som punken tok i bruk for å stå opp mot det de så på som borgerskapets hykleri.

Bare unger – Paola Cortes-Rocca gjenforteller scenen som ga navnet til Patti Smiths seneste bok:

One Indian summer day of ’68 or ’69, she and Robert Mapplethorpe spend the afternoon in Washington Square. They are young and have no money. The share coffee while watching the tourists, folksingers, and the crowd of chess players. Agitated revolutionaries distribute antiwar leaflets, sharing the space with bongos and barking dogs. “An older couple stopped and openly observed us”, Smith recalls. “Oh, take their picture – said the woman to the bemused husband – I think they’re artists’. ‘Oh go on’ – he shrugged. ‘They are just kids!’”

 

Denne scenen skaper i likhet med Fin Serck-Hanssens bilder en viss melankoli, noe Cortes-Rocca også er inne på. Det er forgjengeligheten bildene av de den gang unge menneskene, minner oss på. Kroppene til disse menneskene som nå – 30 år seinere – er preget av fysisk og emosjonell slitasje og forfall er her unge og skinnende. ”Body music” kaller Peter J. Amdam det fotografiske arbeidet til Serck-Hanssen i sitt essay og fokuserer nettopp ved det kroppslige i bildene.

 

 

Nostalgi

”There is something touchingly naive about Fin Serck-Hanssen’s images of the Eighties; or rather, a sadness at the speed of mood changes; these photographs are already  ”the world of yesterday”, this loving reference to a different age”, innleder Ole Robert Sunde i sitt essay før han makter å dykke inn i et utvalgt bilde fra boka, et foto av den amerikanske forfatteren William Burroughs. Et dypdykk. Sunde berører det nostalgiske ved prosjektet. Nostalgi er sammensatt av de greske ordene nostos og algos, hjemlengsel og smerte. Emmanuel Kant har hevdet at nostalgien peker mer på et ”da” enn et ”der”. Altså har det mest med en lengsel etter en forgangen tid å gjøre. Og det ligger en nostalgisk dimensjon i fotoene. En lengsel tilbake til en tid da livet var litt enklere og mulighetene flere.

Det tidsmessige er viktig her, men også det stedlige – klubbene, konsertstedene, byene. Christian Refsum knytter tiden til stedet i essayet som avslutter boken. Han bruker blant annet begrepet glocalisation, lansert av sosiologen Roland Robertson, for å forklare rockens lokale og globale tilhørighet. Han skriver også om fotoets spesielle betydning for musikkscenen i den førdigitale verden, i norsk sammenheng sto Serck-Hanssens foto i en særstilling:

 

Fin Serck-Hanssen’s photographs of 1979-1986 are active contributions in a particular social and historical situation. They touch on an existential level in the alternative culture they both document and promote: dream life, religious life, sex life, freedom of choice, protest and belonging, feelings of dignity and defeat.

 

Fin Serck-Hanssens In Between Pictures er blitt et viktig tidsdokument og en vakker bok.

 

Oslo Nye Teater: ZUPERHELT 1 og ZUPERHELT 2

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no februar 2012

Zuperhelt

Lars Erik Holter og ensemblet: ZUPERHELT 1 og ZUPERHELT 2

Regi: Lars Erik Holter

Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen

Med: Bartek Kamininski, Espen Reboli Bjerke og Jan Martin Johnsen

Oslo Nye Centralteatret, ZUPERHELT 2, urpremiere 2. februar 2012, ZUPERHELT 1, 7.februar 2012.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Ujevn Zuperhelt

To lekne forestillinger som spinner rundt hver sine superhelter. Mye er vellykket humor, men ingen av stykkene kommer helt i mål.

 

”Humor utvikler seg hele tiden”, skriver teatersjef Catrine Telle i programmet til ZUPERHELT 2. Hva som er dagens humor er det mange som prøver å finne ut av. På Torshovteatret er det i det siste blitt forsket i humor med prosjektet Komilab. Det kan virke som om forestillingene ZUPERHELT 1 og 2 er i slekt med dette prosjektet. For hva er morsomt? Bård Tufte Johansen og Harald Eia har regjert på humortoppen ei stund, men de har trådt til side og på en måte pensjonert seg. Hva nå? Telle mener at: ”Den nye humoren formidles stort sett av yngre mennesker uten respekt og tyngende historiske forpliktelser”. Disse yngre menneskene som formidler humor viser seg oftest å være menn

ZUPERHELT 2 med undertittelen Los magnificos fablos del il grande zuperhombre español,

viser seg raskt å være en versjon av selveste anti-zuperhelten Don Quijote fra Cervantes roman. Vi får en rask presentasjon av hovedpersonen (Bartek Kaminski) som er ikledd en lekker brynje, hans lojale væpner Sancho Panza (Espen Reboli Bjerke)samt hans herlige esel (Jan Martin Johnsen). Åpningssangen til cha-cha-cha-akkompagnement på hammondorgel signert Klaus Wunderlich er passelig femi, overskuddspreget og morsom. Det er litt skrulle-estetikk hele veien.

 

Mellomkrigstidspreg

Men så er det dette med tidens humor. Jeg får, merkelig nok, raskt en følelse av å være plassert i en annen tid, nærmere bestemt i mellomkrigstida. Ei tid da cabareter og musikalske show ble spilt på små scener rundt om i den vestlige verden for å muntre opp mennesker plaget av økonomiske kriser og arbeidsløshet. Jeg kjenner at det sannelig er godt å le litt av fjollete opptrinn og morsomme gags. Humoren i ZUPERHELT 2 er kanskje mer klassisk enn nyskapende.

Første del av forestillinga er preget av overskudd og lekenhet. Det er også en lekenhet over scenografien. Gjennom projisering av enkle skisser som skuespillerne maler underveis, skapes spansk landskap, vindmøller, vertshus og trollmannens hule. Enkelt og effektivt.

Skuespillerne snakker et sjarmerende ”spansk”. En lek med uttalen av navnet til Sancho Panza blir for lang, ikke bra nok komisk timing her. Men stort sett er det fart og fin, morsom fantasi i denne delen.

 

Krise

Midt i forestillinga brytes den av – det er krise, skuespillerne går ut av rollene og spiller en versjon av seg selv som krangler om fortsettelsen. De ringer regissøren Lars Erik Tomter. Herfra faller alt. Skuespillerne klarer ikke lenger å holde forestillinga oppe. Det er ikke morsomt nok at de ikke har lest boka, og at ikke engang regissøren har lest den. Det er ikke morsomt når de parodierer å være ”seriøse” med musikk av Arne Nordheim og minimalistisk spill. Det er fryktelig pinlig når de prøver å få det til å bli morsomt ved å spille på egen dialekt, dialekt i seg selv er ikke morsomt. Huff og huff. Det er så jeg synes synd på skuespillerne. De vil så fryktelig gjerne. De bønnfaller nærmest publikum om å like dem og se at de er fantastiske skuespillere. Men de sliter med energien, de sliter med timingen og de sliter først og fremst med at dette ikke er godt nok gjennomarbeidet stoff. Det er dessverre for tynt. Humor er alvorlig, det er dødsens seriøst arbeid.

 

Kryptisk discofantasi

Zuperhelt 1 har undertittelen das parapsycologische enigma von Doctor Electro. ”Enigma” betyr visstnok ”gåte” på gresk. Enigma var også navnet på en elektromagnetisk krypteringsmaskin som ble flittig brukt av tyske militærstyrker til kryptering og dekryptering av informasjon under den andre verdenskrig.

Forestillinga starter med at en forvirret Axel Strøm (Jan Martin Johnsen) i 70-tallsdress og afrohår befinner seg på utsiden av noe, eller kanskje stengt inne et sted. Bak det hvite sceneteppet hører vi stemmer, men det er ikke mulig å oppfatte hva som blir sagt. Det er klaustrofobisk. En mann i legefrakk kommer inn og tilbyr Axel en bolle.

Ved hjelp av den samme småfikse scenografiløsninga som blir brukt i Zuperhelt 2, der elementer males live og projiseres på bakteppet, blir en bar skapt. Bartenderen (Bartek Kaminski) dukker opp og vi får Axel Strøms historie. Han har jobb i et bollebakeri og i 1973, i denne baren, møter han kvinnen i sitt liv: Magneta Volt (Espen Reboli Bjerke). Søt musikk, i form av et 70-talls disco-potpurri, oppstår. Morsom og herlig koreografi. Vi ler høyt og godt.

 

Tegneseriehumor

Magneta får et barn, men den slemme Dr. Electro (Bartek Kaminski) som snakker med tysk aksent og ler ondt, røver guttebabyen og Magneta dør av sorg. Axel vil også ta livet av seg, men Zuperhelten Enigma (Espen Reboli Bjerke) kommer flygende og redder ham. Sammen skal de finne den røvede babyen. Enigma er avhengig av boller, det er noe med gjæringa som gir ham oppdrift. Ferden går til Oslos underverden, en slags krypt, nemlig byens kloakksystem. Gåten skal løses. Linjer trekkes til klassiske science fiction-eventyr som Star Wars og Toy Story. Dr. Electro viser seg å være Axels sønn fra fremtiden som er dratt tilbake i tid for å hente seg selv som spebarn med en plan om å klone seg selv og skaffe seg evig liv og verdensherredømme. Via kloakksystemet og en tidsmaskin og en masse morsomme gags, havner heltene i 2033. Et dystopisk sted, et Orwellsk storebror-ser-deg-samfunn der det er ”verboten å bake boller”. Slik det ofte er i eventyr får heltene hjelp av ei gammel kjerring (Bartek Kaminski). Strøm får hjelp av denne Kjerringa mot straumen som snakker en buskisparodi av en dialekt. Hun gjenkjenner Strøm som ”den audnvaldnje” – den utvalgte. Også et klassisk eventyrtrekk – the One, Askeladden, Luke Skywalker.

 

The Force

Forestillinga inneholder mange gode og morsomme sekvenser. En av de ypperste er Jan Martin Johnsens indiske telefonservicemann, morsomt og nydelig humorarbeid! Karakterene er fine, men mange av scenene er litt for lange og omstendelige, de kunne trengt en litt bedre klipp.  Dansenumrene er artige og tegneserieslossinga er super. Jeg har stor sans for lekenheten til regissør og ensemble. Men på slutten av Zuperhelt 1 virker det som om fantasien, kraften, the force, har forlatt dem. Magien forsvinner, virkeligheten blir blek og tam, dessverre. Det realistiske nivået i forestillinga fungerer ikke så godt som det fantastiske nivået. Men det er et potensial i dette realistiske nivået som handler om utenforskap, sykdom, tomhet. Det tomme blikket til Zuperhelten på forestillingas plakat har også noe urovekkende og skremmende ved seg. Allikevel – hvis det er det å skape stor humor som er guttas mål her, var det kanskje ikke et helt heldig valg å la fantasien psykeliggjøres helt til slutt i forestillinga.

På tross av visse svakheter er dette ei forestilling som nok vil gi unge fra 11-12 år en zuper teateropplevelse!