Per Bäckström og Bodil Børset (red.): Norsk avantgarde

Publisert i Kunst + #1/2012

Per Bäckström og Bodil Børset (red.): Norsk avantgarde

Novus forlag, 2011, 790 sider

 

Grundig og overdådig verk om norsk avantgardehistorie

Bokomtale av Elin Lindberg

 

Per Bäckstrøm og Bodil Børset har i boka Norsk Avantgarde fulgt forbindelseslinjer mellom de radikale norske formeksperimentene og tilsvarende aktiviteter i de andre nordiske landene, og mellom de norske kunstnerne og avantgarder i andre land. De tar for seg linjer mellom kunstnere fra ulike kunstfelt, og mellom forskjellige uttrykksformer og medier. ”Den norske avantgarden inngår i et globalt rhizom av ulike avantgarder fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. En slik forståelse av norsk avantgarde innebærer også en revurdering av hvordan vi vanligvis posisjonerer Norge i forholdet mellom ”sentrum” og ”periferi”, skriver Børset.

Gilles Deleuze’ og Félix Guattaris rhizombegrep er gjennomgående brukt i boka. Begrepet rizom er hentet fra planteverdenen, og viser til et stort horisontalt rotsystem.

 

Omfattende

Dette er meg bekjent det mest omfattende og grundige arbeidet som er gjort for å ordlegge norsk avantgarde noensinne. Ganske imponerende. Børset og Bäckstrøm har komponert boka med artikler av fagfolk fra mange kunstarter. Grundig arbeid, blant annet ved at en stor del av boka er viet avantgardens framvekst. Den ble i stor grad beredt grunnen for på slutten av 1800-tallet av moderne norske forfatter og kunstnere som Henrik Ibsen, Edvard Munch og Knut Hamsun, skriver Børset og Bäckstrøm. I bokas andre del får vi selve kartlegginga av norsk avantgarde på 1900- og 2000-tallet. Den tredje delen er viet dypdykk i et par case studies.

Det er en friskhet over mange av vinklingene i boka. I den første delen som tar for seg framveksten av det moderne skriver Helge Rønning om karakterene i Ibsens teater stilles overfor den nye frihetens ambivalente og paradoksale natur. Subjektive fortellerprinsipper finnes både hos Hamsun og Munch, skriver både Erik Mørstad og Knut Brynhildsvoll. Hamsuns August-skikkelse blir kalt fantasmagorisk surrealisme. Martin Humpal tar for seg Nagel-skikkelsen i Hamsuns mysterier og leser denne som et kubistisk sammensatt portrett. Henning Howlid Wærp leser på originalt vis polarekspedisjonene som en form avantgardeprosjekt, med utgangspunkt i avantgardens betydning av å flytte grenser, utforske nytt territorium og slik utvide vår bevissthet. At Roald Amundsen knyttes til et avantgarde-begrep er i seg selv så overraskende at lesninga av dette kapitlet ble en fryd.

Et inspirerende oppkomme

Hoveddelen av boka er bygd opp om markante trekk ved avantgarden: prefigurasjon, forbindelseslinjer, innovasjon, knutepunkter, performance og remediering. Prefigurasjon brukes for å forklare avantgardens tilknytning til linjer bakover i tid. Forbindelseslinjer viser til det internasjonale rhizomet som kalles avantgarde. Siren Leirvåg skriver for eksempel om Stein Bugges teatereksperimenter, hun viser hvordan han i teori og praksis plasserer seg på et internasjonalt nivå i vår samtid. Innovasjon og evnen til å tenke annerledes finner Hadle Oftedal Andersen hos Eldrid Lunden og Cecilie Løveid. De skriver begge parallelt med franske feministiske og poststrukturalistiske tenkere og forfattere som Julia Kristeva, Luce Irigaray, Hélène Cixous, med en poetikk fundert på écriture féminine. Eivind Røssaak skriver om essayfilmens særegne blikk på verden gjennom Jan Knutzens essayfilm Filmens billeddannelse. Her dannes det komplekse og sammensatte bilder som åpner opp for en helt egen måte å sanse verden på.

Boka er i det hele tatt overdådig med sine mange og omfattende dykk inn i norsk avantgarde-historie. Når og hvordan kom konkret poesi til Norge? Hvem introduserte den elektroakustiske musikken i Norge? Det avantgarde-rhizom-begrepet Børset og Bäckström benytter seg flittig av, viser ikke bare til forbindelseslinjer, men også til knutepunkter. De presenterer grupperinger som Samisk kunstnergruppe/Sámi Dáidojoavku, Gruppe 66 og Gras-gruppa. Knut Ove Arntzen gir en overgripende og teoretisk gjennomgang av performance. Siri Meyer skriver om Kjartan Slettemark og Ingvild Krogvig om Viggo Andersen. Krogvig peker på at dagens avantgardekunstnere i økende grad benytter seg av remediering, reproduksjon og rekontekstualisering av allerede tilgjengelig materiale.

Vi leser oss inn i et oppkomme av kunstnerstrategier. Det er i det hele tatt, om enn noe krevende, inspirerende lesning.

 

Kartlegging og case studies

Boka avsluttes med to case studies. Det første er et dykk ned i Jan Erik Volds og Helge Rykkjas konkrete poesi, avantgardeforlaget Kommet og deltakelsen i tidsskriftet Profil på 60-tallet. Det andre er 80-tallets lyriske avantgarde i form av Stuntpoetene: Jón Sveinbjørn Jónsson, Karin Moe, Erlig Kittelsen, Torgeir Rebolledo Pedersen, Thorvald Steen, Thor Sørheim og Triztan (Kjell Erik) Vindtorn.

 

Avantgardebegrepet er kanskje ikke spisset så kraftig i boka, boka er i det helet att ikke særlig spiss, den er mer vidstrakt og myk og vidtrekkende slik det organiske rhizomet er det. Et supert oppslagsverk!