Anne Eriksen: MUSEUM En kulturhistorie

Publisert i Kunst + #3/2009

Anne Eriksen: MUSEUM En kulturhistorie

Pax, 2009, 260 sider

Museet – rommet mellom ord og ting

En av de siste gangene jeg besøkte et kulturhistorisk museum – Salten museum, avdeling Kjerringøy – ble jeg fylt av en merkelig tristesse og fremmedgjorthetsfølelse. Her, i disse vakre omgivelsene på Kjerringøy gamle handelssted holdt helt seriøse museumsansatte på med sin formidling, ikledd historistiske kostymer. Vevstoler og separatorer, rokk og karder – ting jeg selv har sett i bruk og som er en del av min egen kulturhistorie ble her demonstrert av museumsfolkene. Vel og bra, men hvorfor denne fremmedgjorthetsfølelsen? Anne Eriksens bok er intelligent, den oppklarer langt på vei dette for meg. Jeg liker Eriksens bok og må skynde meg å anbefale den til alle som sysler med museumsdrift – i tilfelle de ikke leser lenger enn dette.  Denne boka gir en grundig innføring i museumshistorie og setter dages museer i perspektiv.

Hva er et museum? Og hva har det vært? Eriksen går historisk til verks. Hun legger størst vekt på de kulturhistoriske museene som det også finnes flest av. Hun ser på hvilke ulike ideologier og begrunnelser disse museene representerer – hva er det de reflekterer? Eriksen trekker fram tendenser gjennom historien og viser noen mønstre. Hun formidler i et lett og ledig språk, slik at boka når fram til alle som har interesse for kulturhistorie, ikke bare museumsfolk. Boka har også mye fint billedmateriale.

Historien

Det er interessant å lese om hvordan museene utvikler seg gjennom mentalitetshistorien. Fra renessansens museum som var et sted for studier og kontemplasjon, et lukket sted der kunnskap ble dyrket, til 1600-tallets rarietetskabinetter fylt av objekter etter en slags uforutsigbarhetens dramaturgi – en trerot som har vokst omkring kjevebeinet på en hest er eksempel på hva denne type museum kunne romme.

På 1700-tallet utviklet museene seg mot det pedagogiske. Her trekker Eriksen fram en tekst fra1779 av sogneprest J.N. Wilse. Det er en framtidsfabel og en topografisk beskrivelse over Spydeberg prestegjeld i Østfold. Denne framtidsfabelen er en fortelling om Spydeberg i år 2000! Wilse beskriver her et museumsbesøk i framtida. Dette museet er en modellsamling, med modeller av teknologisk, sosial og moralsk karakter – nettopp slik idealet var for museer på Wilses tid. Her savner jeg større tekstutdrag fra Wilses egen tekst. En nærhet til det materielle ved ortografien fra denne tiden ville ført oss enda nærmere Wilses visjon. Mer av 1700-tallsortografien i original ville fungert som et fint musealt eksemplar i boka, som en slags språkplansje.

Folkekulturen var nasjonalkulturens kjerne. På 1800-tallet ble museenes oppgave å vise fram folkekulturen og de fikk i oppgave å styrke en nasjonal identitet, skriver Eriksen. Bondekulturen var eldst og ble sett på som mest ekte. Den holdt forbindelsen med Norges storhetstid i vikingtid og middelalder levende. ”Både Norsk Folkemuseum og folkemuseumsparadigmet oppnådde raskt en stor grad av selvfølgelighet. I ettertid framstår folkemuseumstanken som ukontroversiell inntil det naturgitte”, skriver Eriksen. Utover 1900-tallet er spenningen mellom by og land stadig kreativ og levende. Det universelle kunnskapsmuseet møter det historiske identitetsmuseet. Eriksen bygger på Tony Bennett som framhever museumsinstitusjonens oppdragende effekt på arbeiderklassen. Slike perspektiver er interessante for kulturhistorieleseren.

Ting og tegn

Eriksen benytter seg av den britiske filosofen Beth Lord som bygger på Michel Foucaults bestemmelse av museet som heterotopi. Heterotopi betyr bokstavelig talt et annet eller et annerledes sted – ”et sted der alle andre tenkelige steder i kulturen blir brakt sammen og der de representeres (gjengis), bestrides og endevendes.” Det er her, når Eriksen presenterer Lords teorier at jeg virkelig får en dypere innsikt i hva museum egentlig er. For å vise hvordan Lord forstår museet siterer Eriksen Lord: ”et system for å knytte begreper til gjenstander, og et sted for å presentere, reflektere over og sette spørsmålstegn ved forholdet mellom begreper og ting.” Representasjon, fortolkning, framstilling. Gjennom Eriksens og Lords tanker om refleksjon omkring forholdet mellom ting og tegn – mellom gjenstander og de begrepene og kategoriene som gjør dem meningsfulle – forstår jeg mer av min egen museumsopplevelse på Kjerringøy. Spesielt også når Eriksen skriver om museumsutstillingen som iscenesettelse. For det er nettopp her i iscenesettelsen at det butter. Museets framstilling framsto her med en slags tanke om at den var autentisk, noe den selvfølgelig ikke var, den var en representasjon, en fortolket framstilling. Denne erkjennelsen virket det som museumsfolkene ikke hadde tilegnet seg. Viktig, viktig.

Eriksen framhever interessante iscenesettelser. Sverre Fehns for eksempel. Han lot gjenstandene være det sentrale og utnyttet deres egen ornamentikk i monteringen av en utstilling på Hedmarksmuseet på Hamar. Tromsø museums arbeid med en draktutstilling framheves også i boka.

Museer, spesielt de kulturhistoriske, har fortsatt autoritet. Hvis de skal fortelle vår historie er det viktig å være våken og kritisk til hvordan museene formidler den. Denne boka er ikke bare en interessant kulturhistorie, den kan også ha en slik bevisstgjørende effekt.