Stikkord: Kritikk

Kjersti Bale: ESTETIKK. EN INNFØRING

elinlindberg8

Estetikk Bale.jpg

Kjersti Bale: ESTETIKK. EN INNFØRING

Pax 2009, 178 sider

 

Publisert i Kunst+ #1/2010

Hva er estetikk?

av Elin Lindberg

 

Kjersti Bale er dr.philos og professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Hun har utgitt flere bøker og har, blant mye annet, vært en av de programansvarlige for det tverrfaglige program ved Estetiske studier ved Universitetet i Oslo. Da Bale var min foreleser på UiO for et par år siden avsluttet hun en svært inspirerende og oppløftende forelesning i litteraturteori med å se alvorlig utover mot oss studenter i auditoriet på Blindern og si omtrent noe sånt som:” Når dere skal anmelde en bok – ikke skriv at den er god”. Dette er innprentet i hjernebarken min så ettertrykkelig at jeg aldri kommer til å glemme det. Og jeg skal forsøke å ikke skrive at boka er god, men det kan kanskje bli vanskelig.

Det er komplisert stoff Bale tar for seg i boka Estetikk. En innføring. Veldig mye stoff på ikke så altfor stor plass. For hva er egentlig estetikk? Et noe ullent begrep for mange. Det brukes i utdanningssystemet – estetiske fag er alt fra treskjæring til dans. Noe sanselig og vakkert kan beskrives som en estetisk nytelse og adjektivet estetisk brukes av og til nedsettende om noe som er overflatisk og uten dybde. Bale åpner opp feltet og presenterer både et historisk syn på estetikk og et samtidssyn på feltet. I denne boka benytter Bale begrepene estetikk og estetisk om sanselig erkjennelse (aisthetikos er gresk og betyr sansende, aisthesis betyr fornemmelse eller sans), om analytisk praksis og om et teorifelt som spenner fra kunstfilosofi til teorier med utgangspunkt i de enkelte estetiske fenomener.

Elegant og eksemplarisk

Noe av det jeg liker best ved denne boka er at den så elegant knytter både historiske dimensjoner

og kunstteori til et rikt utvalg av aktuelle kunstuttrykk. Jeg liker også svært godt måten Bale bruker

den tyske filosofen Gernot Böhmes begrep iscenesettelsesøkonomi for å vise til de porøse grensene

mellom kunstfeltet og samfunnslivet for øvrig.

Når det undervises kunstteori og spørsmålet om hva kunst er og readymades står på timeplanen, trekker forleseren som regel fram Marcel Duchamps Fontene. Dette verket har fått en så ikonisk plassering i humaniora at posisjonen nesten har fått et komisk skjær over seg. Bale skal ha pluss og honnør for at hun ikke bruker dette eksempelet! Forfriskende. Bale har ikke bare oversikt over historisk kunst, hun bruker eksempler fra A.K. Dolven og Baktruppen til Quentin Tarantinos film Kill Bill. Ja, jeg håper denne boka kommer på mange pensumlister, også fordi den er så oppdatert på samtidskunst og på resepsjonsstrategier i møte med kunst og kunstnære erfaringer.

 

Sofistikert, sober stil

Bale er en dreven og dyktig formidler. Innføringen hun gir oss i estetikk er effektiv, og svært folksom. Det gjelder å følge med i svingene her. Hennes lesning av Kill Bill ved hjelp av Platon er tankevekkende og relevant. Hun gir oss to hovedperspektiver på representasjon: Et forhold mellom et forelegg og en gjentakelse av dette forelegget eller en selvstendig, skapende virksomhet som framstiller noe eget. Bale setter Kant opp mot Bourdieu: ”Der Kant hevder at smaken er interesseløs og allmenn, ser Bourdieu derimot smak som et sett av forbindelser mellom sosiale posisjoner, disposisjoner eller tilbøyeligheter.” Hennes kjappe lesning av et Sapfo-dikt er fint.

Bales bruk av eksempler er, som jeg allerede har ymtet om, mesterlig. Men et sted savnet jeg et ekstra eksempel. Det er der hun skriver om avkunsting og avpoetisering. Her bruker hun et dikt av Bertolt Brecht. Finfint. I tillegg til det hadde det vært interessant med et eksempel fra billedkunst her.

 

Fortettet kunnskap

Bale er som nevnt, svært effektiv, men det kan bli mye å ta inn i løpet av få sider. For virkelig å forstå Martin Heideggers Der Ursprung des Kunstwerkes må man nok lese mer enn det lille som blir presentert her. Rommelige og interessante utsnitt som dette kan være fint å bære med seg: ”For Heidegger er diktning navnet på sannhetens fremtredelse. Det tyske Dichtung betyr ikke bare diktning, men også fortetning. All kunst er i sitt vesen diktning, hevder Heidegger, både byggekunsten, billedkunsten, tonekunsten og diktekunsten i snever forstand.”

For noen vil denne boka fungere som et første møte med estetisk teori, for andre vil den være en fin repetisjon. Det er interessant å bli minnet på for eksempel hvor viktig tilfeldigheten var for avantgarden på 1920-tallet og om hvordan, hvorfor og hvor det egentlig var postmodernismen ble etablert som begrep. Sånn var det ja! Tenker jeg mens jeg leser om hvordan arkitekturen er knyttet til det postmoderne. Jeg liker svært godt måten Bale bruker estetisk teori til å se på verden, blant annet ved å bruke filosofen Jean Baudrillard: ”I dagens situasjon er det kanskje viktigere å se på sammenvevingen av enn adskillelsen mellom for eksempel kunst og finans, og heller se på hvordan kultur virker enn på hvordan den er skapt.”

Det er en glede å lese en slik velskrevet bok. Jeg håper den blir lest og brukt av mange. Og for dem som vil fordype seg ytterligere i stoffet er det bare å ta fatt på antologien Estetisk teori. En antologi.(2008) som Kjersti Bale har redigert sammen med Arnfinn Bø-Rygg. Som nevnt allerede – en interessant, velskrevet og leseverdig bok, men jeg har altså ikke skrevet at den er god.

 

Dag Solhjell og Jon Øien: DET NORSKE KUNSTFELTET – en sosiologisk innføring

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ #2/2012

Dag Solhjell og Jon Øien: DET NORSKE KUNSTFELTET – en sosiologisk innføring

Universitetsforlaget 2012, 396 sider

Det norske kunstfeltet.jpg

Makten og æren

Omtalt av Elin Lindberg

 

I forkant av lanseringa av denne boka var den kilde til et oppslag i Aftenposten. Her kunne vi lese lister over hvem som er de viktigste kunstnerne her til lands. Kunstnerne var lista opp etter et salgs karaktersystem som viste til hvor mange ganger de er kjøpt inn av prestisjefylte gallerier og museer. Denne sirlige opplistingen provoserte mange, både kunstnere og andre som ikke er så glade i slike kanoniseringer. Det var derfor med en stor porsjon fordommer jeg tok fatt på boka Det Norske Kunstfeltet.

 

Kunsttopografi

Dag Solhjell og Jon Øien er begge sosiologer. Det legger de ikke skjul på i denne boka. Begge er erfarne skribenter. Hvis vi skulle falle for fristelsen og lage en liste over hvilke kunstkritikere som har makt og anseelse i Norge, ville Dag Solhjell kommet høyt opp på denne lista. Men her i denne omtalen skal det ikke lages lister. Her skal vi se litt nærmere på hva det er slags kunsttopografi Solhjell og Øien presenterer for oss. Forfatterne er som allerede nevnt, sosiologer. Sosiologer liker å lage modeller og system, og kan hende nettopp lister. I denne boka presenteres det modeller over hvem som er hvem i den norske billedkunstverdenen på en faktabasert og analytisk måte. Det er grundig og omfattende og kanskje en smule langtekkelig framstilt. Nå er ikke dette ei bok som er tenkt som en bestselger. Dette er først og fremst ment som ei lærebok for studenter i kunst- og kulturfeltet og et oppslagsverk for politikere, byråkrater, kunstnere og forskere som skal orientere seg innenfor kunstpolitikk, støtteordninger, utdanninger og slikt.

 

Sympatiske tekster

Et sted i boka skriver forfatterne om katalogtekster. De beskriver disse tekstene, som ofte er skrevet av utstillingens kurator, som ”sympatiske tekster”. Dette er tekster som løfter fram et kunstnerskap eller en tematikk uten å ha en direkte kritisk vinkling. Denne boka framstår som en slik ”sympatisk tekst”. Her er så godt som alt med. Forfatterne gjør nøye rede for stedet de skriver fra. De gjør greie for hva kunstsosiologi er. Mye av boka handler om definisjonsmakt. Solhjell og Øien er fullstendig klare over sin egen makt. De gjør ryddig rede for sin egen definisjon av hva som er kunst. Hele tiden på en sympatisk måte. Kunstlandskapet beskrives. Vi leser modeller for kunstens kretsløp, om hvem kunstpublikumet er, om hvem som formidler kunst, om kunstmuseer og kunsthistorie og om økonomi.

 

Tro, kunst og kapital

Forfatterne støtter seg på Pierre Bourdieu når de skriver at en viktig funksjon ved kunsten er å produsere troen på den. De som produserer denne troen er ikke kunstnerne selv, men andre instanser i disse finurlige systemene som kunsten er en del av. En viktig del av dette bildet forvaltes av det Solhjell og Øien kaller portvakter. Dette er mennesker som sitter på ulik mengde symbolsk kapital. Juryer, innkjøpskomiteer i museer, samlere, stipendiekomiteer, kuratorer, gallerier, kritikere og andre er slike portvakter. Disse har en type kapital som de etter eget skjønn kan gi som en slags belønninger til utvalgte kunstnere.

 

Stakkars kunstner

Solhjell og Øien skriver også om den brutale virkeligheten kunstnere flest lever i. Forfatterne lister opp de harde arbeidsvilkårene de har: Ingen sykepenger, ingen arbeidsledighetstrygd, intet oppsigelsesvern, intet personalkontor å henvende seg til, intet verneombud som kontrollerer deres fysiske og psykiske arbeidsmiljø, ingen tjenestepensjon som sikrer deres framtid utover minstepensjon. På bakgrunn av dette skriver forfatterne at: ”Det er noe jomfruelig uskyldig ved ’ekte’ kunstnere”. Kanskje en litt nedlatende vurdering.

 

Historier om kunst

Selv om dette er fremstillinger basert på fakta blir teksten også lest som historie, eller historier. Forfatterne forteller for eksempel fascinerende om særegenheter ved kunstmarkedet. Boka har kanskje også potensial i utdanninga av kunstkjøpere. Solhjell og Øien skriver:

 

Kunstnere flest liker ikke å sette priser på arbeidene sine når de selger direkte fra eget atelier. Noen løser det ved å ta høyere pris av velstående kjøpere, altså fra det som økonomer kaller markedsdiskriminering. En annen måte er å invitere til omvendt pruting – kunstneren nevner en lav pris, og så må kjøperen prute oppover ved å tilby en høyere pris. Kjøpere som ikke skjønner spillet, men som i en slik situasjon kan prute nedover, er ikke velkomne tilbake.

 

Selv om det er å gi ”en unik og etterlengter faktabasert og analytisk oversikt over det norske kunstfeltet” som er hovedhensikten, er det maktforholdene i kunstverdenen boka først og fremst holder fram. Skrivemåten er sympatisk, men makthierarkiene som listes opp er brutale.

 

Bjarne Melgaard: A NEW NOVEL

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ 3-2012

Melgaard.png

 

Bjarne Melgaard: A NEW NOVEL

Aschehoug Forlag, 2012, 296 sider

 

Boys keep swinging

Bjarne Melgaard debuterer som forfatter av roman mellom to permer med A new novel, men som Ina Blom skriver i et innmontert essay i boka er dette en roman i en rekke romaner Melgaard har produsert. I følge henne har mange av Melgaards installasjoner hatt ordet ”roman” i verktittelen og også fungert som nettopp romaner med sine mange tekster, fragmenter av fortellinger og karakterer. Romansjangeren er i seg selv en blandingssjanger og har vært det siden romanen oppsto med Michel Cervantes Don Quijote på 1500-tallet (og Laurence Sternes The Life and Opinions of Tristam Shandy, Gentleman på 1700-tallet). Ved å kalle installasjonene for romaner får tittelen på Melgaards bok en dobbelhet i seg. Den blir en ny roman i en rekke romaner og den viser til en utvidelse av sjangeren.

Boka A new novel er interessant som objekt. Teksten begynner og slutter på smussomslaget. Data om forfatter, forlag og produksjon finner vi midt i. En fargerik ”tråd” løper gjennom hele boka og skriftstørrelsene varier.

 

Sex, smerte, vold

Bokas hovedperson er ”han” eller ”B”. Gjennom fragmenter beskrives hovedpersonens liv, fortrinnsvis på homsescenen i New York og noen større europeiske byer. Det handler stort sett om sex menn i mellom. Sex er det eneste som interesserer ”han”. Dette er omdreiningspunktet. Slik står kanskje også boka som en kommentar til vår gjennomkommersialiserte og gjennomseksualiserte verden.

Hovedpersonens arbeid får vi ikke så mye innblikk i. ”Han” er kunstner og kan minne om Melgaard selv. Et sted i teksten finnes en slags selvanalyse av hovedpersonen:

 

This is not something that happens when you are a drugged-out teenager in a post-punk LA landscape, but something you drift into after years of disillusionment with the contemporary gay lifestyle. It’s when you’re getting so fed up with spending half your life in a gym, shaving your asshole, going out shirtless, the endless fun, the lousy music, the lack of any romance, any compassion. You just want some action. It’s that simple. It’s the boredom that makes us abuse each other. And that’s what happened: he got bored. Permanently.

 

Det er noen ganske voldsomme s/m-sex-scener i boka. Sex som kanskje innebærer at noen dør eller blir alvorlig kvestet. Smerten dyrkes i romanens univers. Smerten blir et tegn på liv, den blir den grunnleggende følelsen i hovedpersonens liv.

 

Blikket

Det er trøkk i teksten. Beskrivelser av mennesker og miljø er gode og inngående. Fortellerens blikk er skarpt. Det ligger også hele tiden noe angstfylt, paranoid eller skremmende og lurer i bakgrunnen. Både tematisk og språklig kan Melgaards A new novel minne litt om den franske forfatteren Michel Houellebecq.

Hovedpersonen ser og blir sett. Han er en slags flanør der han doper seg og frekventerer barer og sexklubber. Opplevelsene hans ligner på hverandre. Menn kommer og går i livet hans. En person gir hovedpersonen ikke slipp på, det er Claude, eller Jean Claude. Denne mannen beskrives som ultravoldelig og nærmest farlig. I et miljø som det ”han” lever i vil kanskje nettopp personer som befinner seg helt på grensen til det mulige, rent menneskelig, være de mest interessante. I opplevelsene i grenselandet til det forsvarlige ligger en mulighet for hovedpersonen til å føle noe.

Selve fortellerstrukturen i boka er stort sett ganske flat med nokså like episoder om menn som har sex. Det selvransakende hos hovedpersonen gjør at det også kommer inn andre perspektiver. Mot slutten av boka kommer utsagn eller en slags intervjuer med flere av personene hovedpersonen har forholdt seg til, der de formidler sitt syn på ham. De forteller om en person som er mer kompleks enn den leseren møter gjennom hovedpersons egen fortelling.

Å lese denne boka er på en måte som å befinne seg inni et visuelt verk av Bjarne Melgaard. Slutten er forholdsvis åpen. På tross av vold og smerte går livet videre, David Bowie er sitert i boka: ”Boys keep swinging/Boys always work it out”.

 

 

Atle Næss: NIDAROSDOMEN

elinlindberg8

Publisert i Kunst+  #3/2011

Nidarosdomen_productimage.jpg

Atle Næss: NIDAROSDOMEN

–en biografi om Norges nasjonalmonument og menneskene som bygde det

Gyldendal norsk forlag 2011, 320s

 

Passe monumentalt

Fyldig om Norges nasjonalkatedral.

 

Av Elin Lindberg

 

”Denne boka er ikke en arkitektur- eller kunsthistorisk behandling av Nidarosdomen. Dette er et forsøk på å lage domens ’biografi’: beskrive dens kulturelle og historiske rolle og gi korte glimt av noen av de tusener av mennesker som har spilt en rolle i domens ’liv’”, skriver Atle Næss i bokas innledning. Etter endt lesing mener jeg at han har lykkes med det. Han har skrevet om Nidarosdomens kulturelle og historiske rolle, men har også samtidig berørt både arkitektur- og kunsthistorie i boka. Det jeg savner er litt mer litteraritet. I den siste boka jeg leste av Næss – Din nestes eiendom, er det nettopp evnen til å skape et stort litterært rom i en historisk roman som fasinerer meg.

 

Jesus med trønderbart

Boka er rikt illustrert og har et imponerende kilderegister. Den er svært detaljrik. Den inneholder interessante og morsomme detaljer. Boka starter i 1030, ei utrygg tid i Nidaros. Det gikk mot ufred og krig og en rikmann graver ned en skatt som skulle bli funnet igjen lenge etterpå. Her var det tyske og angelsaksiske mynter, noen var også arabiske. Skatten besto også av et smykke, et sølvkors der Jesus kuriøst nok var utstyrt med trønderbart! Det er helt sant. Det står i boka til Atle Næss.

Vi følger utviklinga til Nidarosdomen, ”hovedkarakteren” i boka, kronologisk. Altså fra år 1030 da historia om domen begynner. Næss skriver grundig om Olav Haraldsson og de politiske forholdene i Norge på 1000-tallet. Olavs liv før han ble hellig var ganske broket. Han tjente til livets opphold som leiesoldat og delvis som ren røver i England. Han ble døpt i Rouen som 18-19-åring. Han hadde Kvitekrist som alliert da han gikk til kamp mot bondehæren på Stiklestad. Olav var ikke særlig hellig da han levde, men ble det etter sin død. Med olavsdyrkelsen kommer et nytt syn på kongemakten i Norge – kongedømmet blir en del av Guds skaperordning og kongen blir en skikkelse som står utenfor den vanlige samfunnsordninga.

 

Katedralbygging

Etter Olavs kanonisering bygges det. Og det bygges og restaureres den dag i dag – Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider er blitt en permanent institusjon som har ansvaret for bevaring, utvikling og formidling av Nidaros domkirke og Erkebispegården.

I 1070 begynner Olav Kyrre å bygge Kristkirken over et trekapell bygd over Hellig Olavs grav. Erkebiskop Øystein er den som er kjent som den store byggeren. Antakelig er domen bygd med Lincoln-katedralen som forbilde, denne sto ferdig i 1321. Det opprettes en katedralskole. Pilegrimer begynner å vandre langs veiene til Nidaros. Snorre Sturlason kommer på besøk. Kirka er veldig mektig. I 1328 eide kirka over 40 % av jordeiendommene i Norge. Nidarosdomen sto fjong og flott med både glassmalerier og orgel. Datidens mennesker hadde sikkert store estetiske opplevelser når de besøkte katedralen.

Næss tråkler seg gjennom historien og det er driv i fortellinga. Svartedauen, branner, stormer herjer. I påsken 1537 drar Olav Engebrektson fra Nidaros, han var den siste katolske erkebiskop i Norge.

 

Nytt nasjonalsymbol

På 1800-tallet blir Nidarosdomen sett på som et nasjonalsymbol. Ruinen den da var ble en ubehagelig påminnelse om Norges forfall og hjelpeløshet. Et stort restaureringsarbeid begynner for å få domen tilbake til det den var i sin storhetstid i middelalderen.

Kuriøse detaljer finnes. Blant annet at det store rosevinduet ble finansiert gjennom en nasjonal håndarbeidsbasar organisert av bispefruen Marie Gleditsch før olavsjubileet i 1930.

Mange kunstnere og store personligheter har vært tilknyttet bygging og restaurering av domen. Blant andre Arne Fjellbu, en uredd prest under andre verdenskrig. Glassmaleriskaperen Gabriel Kielland. Arkitekten Helge Thiis. Skulptører som Stinius Fredriksen, Gustav Vigeland og Wilhelm Rasmussen. Involverte billedhoggere er nesten en katalog over norsk 1900-tallsskulptur. Med blant andre Arne Haukeland og Dyre Vaa. Mange av skulpturene er i god middelaldertradisjon. Det er blant annet en serie med ”de små plager” og ”de små gleder”: tannpine, liktær, gikt … spise, leke med barna, synge i badet. En vakker ting er at skulptøren Kristofer Leirdal på 1960-tallet ga erkeengelen Mikael som står oppe i det høyeste tårnet ansiktstrekkene til sangeren Bob Dylan!

Ja, Atle Næss har skrevet en flott bok. Den er ikke bare lærerik, den er også vakker. Men jeg savner altså mer kjøtt på beinet på bikarakterene i boka – menneskene som levde rundt domen, men det kan vi kanskje få seinere?

Nina Witoszek: Verdens beste land

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ #2/2009

 Verdens beste land.jpg

Skarpt blikk – sprelsk tekst

Verdens beste land heter Nina Witoszeks siste bok eller pamflett, som hun har valgt å kalle den. Den leksikalske betydningen av ”pamflett” er: Flygeblad, især av politisk art og det kan gjerne være utfordrende skrevet, et smedeskrift. Dette korresponderer bra med Witoszeks skrivelse.

Verdens beste land er selvfølgelig Norge. Witoszek påstår at Norge er en nesten realisert utopi – vi har likestilling, frihet, velstand, rettferdighet og rikdom. Samfunnet vårt er fredfullt, reformorientert og felleskapsfokusert og vi har et av verdens beste velferdssystemer. Witoszek kaller det Den norske drømmen. Prosjektet hennes er å finne ut av hvem som er moderne skapere, formidlere og motstandere av Den norske drømmen, og hva slags forhold det er mellom disse. Witoszek er opprinnelig polsk og hun vil presentere en fornorsket outsiders blikk på den norske kultur – og det hun opplever som dens hovedspenninger.

Witoszek bruker den platonske tredelingen av sjelen for å illustrere innvandrerkvinnenes posisjon i Norge. Platon brukte i tillegg til begrepene eros – begjær og logos – fornuft, begrepet thymos som betyr åndfullhet og knyttes til anerkjennelse, for å beskrive sjelen. Immigranter og spesielt innvandrerkvinnene er i følge boka ofte ikke velsignet med en lykkelig thymos på grunn av manglende anerkjennelse. Kan det være noe med denne thymosen som gjør at vi nordkvinner og nordmenn setter så stor pris på framstillinger og blikk på oss? Blikket utenfra gir oss en form for ønsket og sårt tiltrengt anerkjennelse. Kildene til vår selvforståelse kommer jo tradisjonelt utenfra, helt fra den arabiske geografen Ahmed Ibn Fadlan som i 921 skrev om vikingene på besøk i det som nå er Russland og ikke minst fra den fordelsaktige fortellingen til Pietro Querini fra 1432. Han var en veneziansk adels- og handelsmann som kom veldig ut av kurs med båten og havna på Røst, et sted han etterpå beskrev som paradisets første krets. Ja, det er grisgrendt mellom beskrivelser og analyser av det norske, Hans Magnus Enzenbergers bok fra 1984, Norsk Utakt, huskes også ennå. Vi elsker rosende beskrivelser av Norge – sånn som i Joanna Lumleys allerede nærmest legendariske reiseprogram fra Nordlyslandet Norge og vi liker også å lese om det kvalmt sjølopptatte, navlebeskuende Norge. Det ligger en slags katharsis i dette. Her kommer det en innvandrer og pisker oss og sier at det er typisk norsk å være sjølgod. Det er så man kjenner behovet for å skrifte: Frue, jeg har syndet, jeg har forbrutt meg mot Janteloven. Witoszek påstår at satirekunsten gikk i dvale med Welhaven. Det er jeg ikke enig i. Boka sjøl er et eksempel på at satire over det norske er noe som fortsatt kultiveres i dag. Kunst og satire forenes i for eksempel Kebbevenner av Mette Hellesnes og i radioprogrammet Hallo i uken, fora med store publikum.

 

By og land

En dynamisk spenning mellom by og land er for Witoszek hovednerven i den norske kulturen. Hun følger den tilbake til begynnelsen av 1800-tallet da Patriotene og Intelligenspartiet sto på hver sin side i debatten om norsk uavhengighet. Hun overfører denne kampen mellom disse to partene til Aschehougs hagefest. Det er fiffig, men det funker ikke helt, det blir litt haltende og nærsynt. Det skarpe haukeblikket Witoszek viser at hun har andre steder i boka, savnes her.

Witoszeks stil er mer essayistisk enn rent analytisk. Teksten hennes piler hit og dit, det strømmer på med ideer, observasjoner, skarpe og ofte overraskende beskrivelser. Noen steder framstår teksten som litt for enkle skisser, men den personlige streken hennes gjør allikevel teksten overlegent særegen. Jeg har stor sans for lekenheten i formen og språket. Hun er spesielt god når hun bruker religiøse metaforer. Hun skriver om ikonet ”Den hellige bonden” som blir til ”Den hellige industriarbeideren”. Shabana Rehmans løfting av Mullah Krekar ser hun på som godt anvendt blasfemi ved at det rokkes ved ”Den hellige mannens” posisjon. Witoszek er på jakt etter det ”kjetterske” og fortrengte innholdet i den norske intellektuelle tradisjonen og hun mener at Norge er ”offer” for en selvpålagt Jantelov – en lov som framstår som kanonisert og hellig. Finfint. Men i metaforbruken rundt den norske venstresida er det verre. Typologiseringa i kategorier som ”Barnerumper”, ”Tvisynte venstre”, ”Horevenstre”, ”Dag Solstad” og ”Pampersgenerasjonen” er jo friskt, men det er forvirrende og vanskelig å begripe helt.

Witoszek som selv er en del av Norges intellektuelle elite, har skrevet en forfriskende bok med mye klokt klarsyn på norsk kultur, og med både litt ufokuserte sleivspark og velrettede slag mot norsk moralsk fortreffelighet og selvrettferdighet.

Elin Lindberg