Nina Witoszek: Verdens beste land

Publisert i Kunst+ #2/2009

Skarpt blikk – sprelsk tekst

Verdens beste land heter Nina Witoszeks siste bok eller pamflett, som hun har valgt å kalle den. Den leksikalske betydningen av ”pamflett” er: Flygeblad, især av politisk art og det kan gjerne være utfordrende skrevet, et smedeskrift. Dette korresponderer bra med Witoszeks skrivelse.

Verdens beste land er selvfølgelig Norge. Witoszek påstår at Norge er en nesten realisert utopi – vi har likestilling, frihet, velstand, rettferdighet og rikdom. Samfunnet vårt er fredfullt, reformorientert og felleskapsfokusert og vi har et av verdens beste velferdssystemer. Witoszek kaller det Den norske drømmen. Prosjektet hennes er å finne ut av hvem som er moderne skapere, formidlere og motstandere av Den norske drømmen, og hva slags forhold det er mellom disse. Witoszek er opprinnelig polsk og hun vil presentere en fornorsket outsiders blikk på den norske kultur – og det hun opplever som dens hovedspenninger.

Witoszek bruker den platonske tredelingen av sjelen for å illustrere innvandrerkvinnenes posisjon i Norge. Platon brukte i tillegg til begrepene eros – begjær og logos – fornuft, begrepet thymos som betyr åndfullhet og knyttes til anerkjennelse, for å beskrive sjelen. Immigranter og spesielt innvandrerkvinnene er i følge boka ofte ikke velsignet med en lykkelig thymos på grunn av manglende anerkjennelse. Kan det være noe med denne thymosen som gjør at vi nordkvinner og nordmenn setter så stor pris på framstillinger og blikk på oss? Blikket utenfra gir oss en form for ønsket og sårt tiltrengt anerkjennelse. Kildene til vår selvforståelse kommer jo tradisjonelt utenfra, helt fra den arabiske geografen Ahmed Ibn Fadlan som i 921 skrev om vikingene på besøk i det som nå er Russland og ikke minst fra den fordelsaktige fortellingen til Pietro Querini fra 1432. Han var en veneziansk adels- og handelsmann som kom veldig ut av kurs med båten og havna på Røst, et sted han etterpå beskrev som paradisets første krets. Ja, det er grisgrendt mellom beskrivelser og analyser av det norske, Hans Magnus Enzenbergers bok fra 1984, Norsk Utakt, huskes også ennå. Vi elsker rosende beskrivelser av Norge – sånn som i Joanna Lumleys allerede nærmest legendariske reiseprogram fra Nordlyslandet Norge og vi liker også å lese om det kvalmt sjølopptatte, navlebeskuende Norge. Det ligger en slags katharsis i dette. Her kommer det en innvandrer og pisker oss og sier at det er typisk norsk å være sjølgod. Det er så man kjenner behovet for å skrifte: Frue, jeg har syndet, jeg har forbrutt meg mot Janteloven. Witoszek påstår at satirekunsten gikk i dvale med Welhaven. Det er jeg ikke enig i. Boka sjøl er et eksempel på at satire over det norske er noe som fortsatt kultiveres i dag. Kunst og satire forenes i for eksempel Kebbevenner av Mette Hellesnes og i radioprogrammet Hallo i uken, fora med store publikum.

By og land

En dynamisk spenning mellom by og land er for Witoszek hovednerven i den norske kulturen. Hun følger den tilbake til begynnelsen av 1800-tallet da Patriotene og Intelligenspartiet sto på hver sin side i debatten om norsk uavhengighet. Hun overfører denne kampen mellom disse to partene til Aschehougs hagefest. Det er fiffig, men det funker ikke helt, det blir litt haltende og nærsynt. Det skarpe haukeblikket Witoszek viser at hun har andre steder i boka, savnes her.

Witoszeks stil er mer essayistisk enn rent analytisk. Teksten hennes piler hit og dit, det strømmer på med ideer, observasjoner, skarpe og ofte overraskende beskrivelser. Noen steder framstår teksten som litt for enkle skisser, men den personlige streken hennes gjør allikevel teksten overlegent særegen. Jeg har stor sans for lekenheten i formen og språket. Hun er spesielt god når hun bruker religiøse metaforer. Hun skriver om ikonet ”Den hellige bonden” som blir til ”Den hellige industriarbeideren”. Shabana Rehmans løfting av Mullah Krekar ser hun på som godt anvendt blasfemi ved at det rokkes ved ”Den hellige mannens” posisjon. Witoszek er på jakt etter det ”kjetterske” og fortrengte innholdet i den norske intellektuelle tradisjonen og hun mener at Norge er ”offer” for en selvpålagt Jantelov – en lov som framstår som kanonisert og hellig. Finfint. Men i metaforbruken rundt den norske venstresida er det verre. Typologiseringa i kategorier som ”Barnerumper”, ”Tvisynte venstre”, ”Horevenstre”, ”Dag Solstad” og ”Pampersgenerasjonen” er jo friskt, men det er forvirrende og vanskelig å begripe helt.

Witoszek som selv er en del av Norges intellektuelle elite, har skrevet en forfriskende bok med mye klokt klarsyn på norsk kultur, og med både litt ufokuserte sleivspark og velrettede slag mot norsk moralsk fortreffelighet og selvrettferdighet.

Elin Lindberg