Kjersti Bale: ESTETIKK. EN INNFØRING

Kjersti Bale: ESTETIKK. EN INNFØRING

Pax 2009, 178 sider

 

Publisert i Kunst+ #1/2010

Hva er estetikk?

av Elin Lindberg

 

Kjersti Bale er dr.philos og professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Hun har utgitt flere bøker og har, blant mye annet, vært en av de programansvarlige for det tverrfaglige program ved Estetiske studier ved Universitetet i Oslo. Da Bale var min foreleser på UiO for et par år siden avsluttet hun en svært inspirerende og oppløftende forelesning i litteraturteori med å se alvorlig utover mot oss studenter i auditoriet på Blindern og si omtrent noe sånt som:” Når dere skal anmelde en bok – ikke skriv at den er god”. Dette er innprentet i hjernebarken min så ettertrykkelig at jeg aldri kommer til å glemme det. Og jeg skal forsøke å ikke skrive at boka er god, men det kan kanskje bli vanskelig.

Det er komplisert stoff Bale tar for seg i boka Estetikk. En innføring. Veldig mye stoff på ikke så altfor stor plass. For hva er egentlig estetikk? Et noe ullent begrep for mange. Det brukes i utdanningssystemet – estetiske fag er alt fra treskjæring til dans. Noe sanselig og vakkert kan beskrives som en estetisk nytelse og adjektivet estetisk brukes av og til nedsettende om noe som er overflatisk og uten dybde. Bale åpner opp feltet og presenterer både et historisk syn på estetikk og et samtidssyn på feltet. I denne boka benytter Bale begrepene estetikk og estetisk om sanselig erkjennelse (aisthetikos er gresk og betyr sansende, aisthesis betyr fornemmelse eller sans), om analytisk praksis og om et teorifelt som spenner fra kunstfilosofi til teorier med utgangspunkt i de enkelte estetiske fenomener.

Elegant og eksemplarisk

Noe av det jeg liker best ved denne boka er at den så elegant knytter både historiske dimensjoner

og kunstteori til et rikt utvalg av aktuelle kunstuttrykk. Jeg liker også svært godt måten Bale bruker

den tyske filosofen Gernot Böhmes begrep iscenesettelsesøkonomi for å vise til de porøse grensene

mellom kunstfeltet og samfunnslivet for øvrig.

Når det undervises kunstteori og spørsmålet om hva kunst er og readymades står på timeplanen, trekker forleseren som regel fram Marcel Duchamps Fontene. Dette verket har fått en så ikonisk plassering i humaniora at posisjonen nesten har fått et komisk skjær over seg. Bale skal ha pluss og honnør for at hun ikke bruker dette eksempelet! Forfriskende. Bale har ikke bare oversikt over historisk kunst, hun bruker eksempler fra A.K. Dolven og Baktruppen til Quentin Tarantinos film Kill Bill. Ja, jeg håper denne boka kommer på mange pensumlister, også fordi den er så oppdatert på samtidskunst og på resepsjonsstrategier i møte med kunst og kunstnære erfaringer.

 

Sofistikert, sober stil

Bale er en dreven og dyktig formidler. Innføringen hun gir oss i estetikk er effektiv, og svært folksom. Det gjelder å følge med i svingene her. Hennes lesning av Kill Bill ved hjelp av Platon er tankevekkende og relevant. Hun gir oss to hovedperspektiver på representasjon: Et forhold mellom et forelegg og en gjentakelse av dette forelegget eller en selvstendig, skapende virksomhet som framstiller noe eget. Bale setter Kant opp mot Bourdieu: ”Der Kant hevder at smaken er interesseløs og allmenn, ser Bourdieu derimot smak som et sett av forbindelser mellom sosiale posisjoner, disposisjoner eller tilbøyeligheter.” Hennes kjappe lesning av et Sapfo-dikt er fint.

Bales bruk av eksempler er, som jeg allerede har ymtet om, mesterlig. Men et sted savnet jeg et ekstra eksempel. Det er der hun skriver om avkunsting og avpoetisering. Her bruker hun et dikt av Bertolt Brecht. Finfint. I tillegg til det hadde det vært interessant med et eksempel fra billedkunst her.

 

Fortettet kunnskap

Bale er som nevnt, svært effektiv, men det kan bli mye å ta inn i løpet av få sider. For virkelig å forstå Martin Heideggers Der Ursprung des Kunstwerkes må man nok lese mer enn det lille som blir presentert her. Rommelige og interessante utsnitt som dette kan være fint å bære med seg: ”For Heidegger er diktning navnet på sannhetens fremtredelse. Det tyske Dichtung betyr ikke bare diktning, men også fortetning. All kunst er i sitt vesen diktning, hevder Heidegger, både byggekunsten, billedkunsten, tonekunsten og diktekunsten i snever forstand.”

For noen vil denne boka fungere som et første møte med estetisk teori, for andre vil den være en fin repetisjon. Det er interessant å bli minnet på for eksempel hvor viktig tilfeldigheten var for avantgarden på 1920-tallet og om hvordan, hvorfor og hvor det egentlig var postmodernismen ble etablert som begrep. Sånn var det ja! Tenker jeg mens jeg leser om hvordan arkitekturen er knyttet til det postmoderne. Jeg liker svært godt måten Bale bruker estetisk teori til å se på verden, blant annet ved å bruke filosofen Jean Baudrillard: ”I dagens situasjon er det kanskje viktigere å se på sammenvevingen av enn adskillelsen mellom for eksempel kunst og finans, og heller se på hvordan kultur virker enn på hvordan den er skapt.”

Det er en glede å lese en slik velskrevet bok. Jeg håper den blir lest og brukt av mange. Og for dem som vil fordype seg ytterligere i stoffet er det bare å ta fatt på antologien Estetisk teori. En antologi.(2008) som Kjersti Bale har redigert sammen med Arnfinn Bø-Rygg. Som nevnt allerede – en interessant, velskrevet og leseverdig bok, men jeg har altså ikke skrevet at den er god.