Atle Næss: NIDAROSDOMEN

Publisert i Kunst+  #3/2011

Nidarosdomen_productimage.jpg

Atle Næss: NIDAROSDOMEN

–en biografi om Norges nasjonalmonument og menneskene som bygde det

Gyldendal norsk forlag 2011, 320s

 

Passe monumentalt

Fyldig om Norges nasjonalkatedral.

 

Av Elin Lindberg

 

”Denne boka er ikke en arkitektur- eller kunsthistorisk behandling av Nidarosdomen. Dette er et forsøk på å lage domens ’biografi’: beskrive dens kulturelle og historiske rolle og gi korte glimt av noen av de tusener av mennesker som har spilt en rolle i domens ’liv’”, skriver Atle Næss i bokas innledning. Etter endt lesing mener jeg at han har lykkes med det. Han har skrevet om Nidarosdomens kulturelle og historiske rolle, men har også samtidig berørt både arkitektur- og kunsthistorie i boka. Det jeg savner er litt mer litteraritet. I den siste boka jeg leste av Næss – Din nestes eiendom, er det nettopp evnen til å skape et stort litterært rom i en historisk roman som fasinerer meg.

 

Jesus med trønderbart

Boka er rikt illustrert og har et imponerende kilderegister. Den er svært detaljrik. Den inneholder interessante og morsomme detaljer. Boka starter i 1030, ei utrygg tid i Nidaros. Det gikk mot ufred og krig og en rikmann graver ned en skatt som skulle bli funnet igjen lenge etterpå. Her var det tyske og angelsaksiske mynter, noen var også arabiske. Skatten besto også av et smykke, et sølvkors der Jesus kuriøst nok var utstyrt med trønderbart! Det er helt sant. Det står i boka til Atle Næss.

Vi følger utviklinga til Nidarosdomen, ”hovedkarakteren” i boka, kronologisk. Altså fra år 1030 da historia om domen begynner. Næss skriver grundig om Olav Haraldsson og de politiske forholdene i Norge på 1000-tallet. Olavs liv før han ble hellig var ganske broket. Han tjente til livets opphold som leiesoldat og delvis som ren røver i England. Han ble døpt i Rouen som 18-19-åring. Han hadde Kvitekrist som alliert da han gikk til kamp mot bondehæren på Stiklestad. Olav var ikke særlig hellig da han levde, men ble det etter sin død. Med olavsdyrkelsen kommer et nytt syn på kongemakten i Norge – kongedømmet blir en del av Guds skaperordning og kongen blir en skikkelse som står utenfor den vanlige samfunnsordninga.

 

Katedralbygging

Etter Olavs kanonisering bygges det. Og det bygges og restaureres den dag i dag – Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider er blitt en permanent institusjon som har ansvaret for bevaring, utvikling og formidling av Nidaros domkirke og Erkebispegården.

I 1070 begynner Olav Kyrre å bygge Kristkirken over et trekapell bygd over Hellig Olavs grav. Erkebiskop Øystein er den som er kjent som den store byggeren. Antakelig er domen bygd med Lincoln-katedralen som forbilde, denne sto ferdig i 1321. Det opprettes en katedralskole. Pilegrimer begynner å vandre langs veiene til Nidaros. Snorre Sturlason kommer på besøk. Kirka er veldig mektig. I 1328 eide kirka over 40 % av jordeiendommene i Norge. Nidarosdomen sto fjong og flott med både glassmalerier og orgel. Datidens mennesker hadde sikkert store estetiske opplevelser når de besøkte katedralen.

Næss tråkler seg gjennom historien og det er driv i fortellinga. Svartedauen, branner, stormer herjer. I påsken 1537 drar Olav Engebrektson fra Nidaros, han var den siste katolske erkebiskop i Norge.

 

Nytt nasjonalsymbol

På 1800-tallet blir Nidarosdomen sett på som et nasjonalsymbol. Ruinen den da var ble en ubehagelig påminnelse om Norges forfall og hjelpeløshet. Et stort restaureringsarbeid begynner for å få domen tilbake til det den var i sin storhetstid i middelalderen.

Kuriøse detaljer finnes. Blant annet at det store rosevinduet ble finansiert gjennom en nasjonal håndarbeidsbasar organisert av bispefruen Marie Gleditsch før olavsjubileet i 1930.

Mange kunstnere og store personligheter har vært tilknyttet bygging og restaurering av domen. Blant andre Arne Fjellbu, en uredd prest under andre verdenskrig. Glassmaleriskaperen Gabriel Kielland. Arkitekten Helge Thiis. Skulptører som Stinius Fredriksen, Gustav Vigeland og Wilhelm Rasmussen. Involverte billedhoggere er nesten en katalog over norsk 1900-tallsskulptur. Med blant andre Arne Haukeland og Dyre Vaa. Mange av skulpturene er i god middelaldertradisjon. Det er blant annet en serie med ”de små plager” og ”de små gleder”: tannpine, liktær, gikt … spise, leke med barna, synge i badet. En vakker ting er at skulptøren Kristofer Leirdal på 1960-tallet ga erkeengelen Mikael som står oppe i det høyeste tårnet ansiktstrekkene til sangeren Bob Dylan!

Ja, Atle Næss har skrevet en flott bok. Den er ikke bare lærerik, den er også vakker. Men jeg savner altså mer kjøtt på beinet på bikarakterene i boka – menneskene som levde rundt domen, men det kan vi kanskje få seinere?