Dag Solhjell og Jon Øien: DET NORSKE KUNSTFELTET – en sosiologisk innføring

Publisert i Kunst+ #2/2012

Dag Solhjell og Jon Øien: DET NORSKE KUNSTFELTET – en sosiologisk innføring

Universitetsforlaget 2012, 396 sider

Makten og æren

Omtalt av Elin Lindberg

 

I forkant av lanseringa av denne boka var den kilde til et oppslag i Aftenposten. Her kunne vi lese lister over hvem som er de viktigste kunstnerne her til lands. Kunstnerne var lista opp etter et salgs karaktersystem som viste til hvor mange ganger de er kjøpt inn av prestisjefylte gallerier og museer. Denne sirlige opplistingen provoserte mange, både kunstnere og andre som ikke er så glade i slike kanoniseringer. Det var derfor med en stor porsjon fordommer jeg tok fatt på boka Det Norske Kunstfeltet.

 

Kunsttopografi

Dag Solhjell og Jon Øien er begge sosiologer. Det legger de ikke skjul på i denne boka. Begge er erfarne skribenter. Hvis vi skulle falle for fristelsen og lage en liste over hvilke kunstkritikere som har makt og anseelse i Norge, ville Dag Solhjell kommet høyt opp på denne lista. Men her i denne omtalen skal det ikke lages lister. Her skal vi se litt nærmere på hva det er slags kunsttopografi Solhjell og Øien presenterer for oss. Forfatterne er som allerede nevnt, sosiologer. Sosiologer liker å lage modeller og system, og kan hende nettopp lister. I denne boka presenteres det modeller over hvem som er hvem i den norske billedkunstverdenen på en faktabasert og analytisk måte. Det er grundig og omfattende og kanskje en smule langtekkelig framstilt. Nå er ikke dette ei bok som er tenkt som en bestselger. Dette er først og fremst ment som ei lærebok for studenter i kunst- og kulturfeltet og et oppslagsverk for politikere, byråkrater, kunstnere og forskere som skal orientere seg innenfor kunstpolitikk, støtteordninger, utdanninger og slikt.

 

Sympatiske tekster

Et sted i boka skriver forfatterne om katalogtekster. De beskriver disse tekstene, som ofte er skrevet av utstillingens kurator, som ”sympatiske tekster”. Dette er tekster som løfter fram et kunstnerskap eller en tematikk uten å ha en direkte kritisk vinkling. Denne boka framstår som en slik ”sympatisk tekst”. Her er så godt som alt med. Forfatterne gjør nøye rede for stedet de skriver fra. De gjør greie for hva kunstsosiologi er. Mye av boka handler om definisjonsmakt. Solhjell og Øien er fullstendig klare over sin egen makt. De gjør ryddig rede for sin egen definisjon av hva som er kunst. Hele tiden på en sympatisk måte. Kunstlandskapet beskrives. Vi leser modeller for kunstens kretsløp, om hvem kunstpublikumet er, om hvem som formidler kunst, om kunstmuseer og kunsthistorie og om økonomi.

 

Tro, kunst og kapital

Forfatterne støtter seg på Pierre Bourdieu når de skriver at en viktig funksjon ved kunsten er å produsere troen på den. De som produserer denne troen er ikke kunstnerne selv, men andre instanser i disse finurlige systemene som kunsten er en del av. En viktig del av dette bildet forvaltes av det Solhjell og Øien kaller portvakter. Dette er mennesker som sitter på ulik mengde symbolsk kapital. Juryer, innkjøpskomiteer i museer, samlere, stipendiekomiteer, kuratorer, gallerier, kritikere og andre er slike portvakter. Disse har en type kapital som de etter eget skjønn kan gi som en slags belønninger til utvalgte kunstnere.

 

Stakkars kunstner

Solhjell og Øien skriver også om den brutale virkeligheten kunstnere flest lever i. Forfatterne lister opp de harde arbeidsvilkårene de har: Ingen sykepenger, ingen arbeidsledighetstrygd, intet oppsigelsesvern, intet personalkontor å henvende seg til, intet verneombud som kontrollerer deres fysiske og psykiske arbeidsmiljø, ingen tjenestepensjon som sikrer deres framtid utover minstepensjon. På bakgrunn av dette skriver forfatterne at: ”Det er noe jomfruelig uskyldig ved ’ekte’ kunstnere”. Kanskje en litt nedlatende vurdering.

 

Historier om kunst

Selv om dette er fremstillinger basert på fakta blir teksten også lest som historie, eller historier. Forfatterne forteller for eksempel fascinerende om særegenheter ved kunstmarkedet. Boka har kanskje også potensial i utdanninga av kunstkjøpere. Solhjell og Øien skriver:

 

Kunstnere flest liker ikke å sette priser på arbeidene sine når de selger direkte fra eget atelier. Noen løser det ved å ta høyere pris av velstående kjøpere, altså fra det som økonomer kaller markedsdiskriminering. En annen måte er å invitere til omvendt pruting – kunstneren nevner en lav pris, og så må kjøperen prute oppover ved å tilby en høyere pris. Kjøpere som ikke skjønner spillet, men som i en slik situasjon kan prute nedover, er ikke velkomne tilbake.

 

Selv om det er å gi ”en unik og etterlengter faktabasert og analytisk oversikt over det norske kunstfeltet” som er hovedhensikten, er det maktforholdene i kunstverdenen boka først og fremst holder fram. Skrivemåten er sympatisk, men makthierarkiene som listes opp er brutale.