Stikkord: Elin Lindberg

Elisabeth Beanca Halvorsen: Piker, Wien og Klagesang Om Elfriede Jelineks forfatterskap

elinlindberg8

Elisabeth Beanca Halvorsen, Jelinek

 

Elisabeth Beanca Halvorsen:

Piker, Wien og Klagesang

Om Elfriede Jelineks forfatterskap

Gyldendal Norsk Forlag 2010

Publisert i Stikkordet 2010

Særdeles leseverdig om Elfriede Jelinek!

Ja, fryd og glede, for en super leseropplevelse denne boka fra Elisabeth Beanca Halvorsen er! Denne vil jeg varmt anbefale til alle som ønsker å sette seg inn i Elfriede Jelineks forfatterskap eller er interessert i god teatertekst generelt.

Østerrikske Jelinek (f.1946) fikk Nobelprisen i litteratur i 2004, hun er både verdsatt og omstritt. Hun er spesielt kontroversiell i sitt hjemland, hatet av konservative, nasjonalister og deler av den katolske kirke. Kvinneundertrykkelse og kapitalismekritikk er hennes hovedtemaer. Et par av romanene hennes er oversatt til norsk av Halvorsen. Hun har også oversatt dronningdramaet Ulrike Maria Stuart. Det ble satt opp på Nationaltheatret i 2007 som det første skuespillet av Jelinek oppført på norsk i Norge.

Jelineks teatertekster er kjent for ikke å ha konvensjonell handling og psykologiske personskildringer. Det er selve språket som ofte blir karakterisert som hovedsaken i teaterdiktningen hennes. Halvorsen bruker også en ukonvensjonell form i denne boka om Jelinek. Hun blander sjangre, hun skriver litteraturomtale, essay, biografi, kulturhistorie og dramatikk. Hun meddikter. Skriften er svært kunnskapsrik og Halvorsen har et solid og lekent grep om dramaturgien i boka. Imponerende! Jeg liker godt at forfatteren (Halvorsen) er så synlig i boka. Hun er tydelig på hvor hun posisjonerer seg i forhold til Jelinek. Halvorsen besøker de berømte Wienerkafeene og hun jogger lett rundt i Wien mens hun formidler byens kulturhistorie og bakgrunnen for Jelineks forfatterskap. Hun tar rollen som flanøren med en herlig autoritet. Samtidas flanør har her et kjappere tempo enn han (det var alltid en han!) hadde under fortidas urbane flanering. Halvorsen bedriver feminisme i praksis. Og det er fremragende forskningsformidling.

En del av Halvorsens forskningsprosjekt er å finne ut av hvordan Jelineks kvinnefigurer og forfatteren Jelinek finner seg til rette blant sine litterære medsøstre. For å finne ut av dette har hun skrevet dramaet Døden og pikene. Det er et lystspill (en av Jelineks romaner heter Lyst) og vi møter Nora som arrangerer selvhjelpskurset ”Befri deg selv!”. Stykket er plassert innimellom de andre tekstene i boka og er interessant dramatikk i seg sjøl, samtidig som det setter Jelineks tekster i perspektiv. Det er lekent og stringent. Didaktisk, med noe 70-tallsfeministisk over seg.

Jelineks skrift er polyfon, trivialiteter og patos side ved side. Skriftene hennes er intertekstuelle og stappfulle av referanser. Halvorsens bok er opplysende, den viser fram rikholdigheten og gjør Jelineks litteratur rikere for oss. Vi får også innsikt i det” jelinekske teater”. Jelineks tekster er en gave til regiteateret, hevder Halvorsen. Dramatiker Jelinek vil gjerne at regissøren skal være medforfatter og gjøre hva han/hun vil med teksten. Jelinek mener, i følge Halvorsen, at oversetteren også er medforfatter. Slik er denne boka absolutt i Jelineks ånd!

Et av de fremste kjennetegnene for det ”jelinekske teater” er de siste årene blitt at en scenisk versjon av forfatteren selv dukker opp på scenen. Hun er blitt karikert som snakkende vagina, oppblåsbar-Jelinek-Barbara, terrorist og musikalartist.

Halvorsen ser også på hvordan kunst(ner)figuren Elfriede Jelinek framstår i massemediene og hevder at Jelinek bedriver et bevisst maskespill. Denne bevisste bruken av media bidrar til ytterligere fokus på det polyfone ved forfatter og forfatterskap. I Halvorsens lystspill deltar Jelinek som en slags fødselslege. Godt tenkt og supert utført dramatikerhåndverk og dramatikerkunst!

Halvorsen understreker det politiske og sosiale engasjementet i Jelineks tekster og den gjennomgående kapitalismekritikken som finnes i dem. Hun viser at det midt i Jelineks pessimisme og misantropi kan skimtes et lite håp om bot og bedring for menneskeheten. Og Halvorsen avslutter med det jeg oppdaget selv og som overrasket meg da jeg tok fatt på Jelineks litteratur, nemlig humoren som finnes i tekstene. En beksvart humor. Jødisk, påpeker Halvorsen – her ” får det groteske, det absurde og det sarkastiske utfolde seg fritt – sammen med en vanvittig språkmani.”

Elin Lindberg

Wakka Wakka: BABY UNIVERSE – A PUPPET ODYSSEY

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

Wakka

Varm dystopi

Science fiction som visuelt presist figurteater.

 

AV ELIN LINDBERG

Wakka Wakka: BABY UNIVERSE – A PUPPET ODYSSEY

Regi, konsept og manus: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock

Dukker: Kirjan Waage

Kostyme- og maskedesign: Gwendolyn Warnock

Scenografi: Wakka Wakka og Joy Wang

Med: Melissa Creighton, Andy Manjuck, Peter Russo, Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock

Bærum kulturhus 20.01.2011

 

”The thing’s hollow – it goes on forever – and – oh my God – it’s full of stars!” utbryter dr. David Bowman i det han kjører inn i et digert svart rektangel med det lille romskipet sitt i filmen 2001 – A Space Odyssey (1968). Denne filmen av Stanley Kubrick med manus av Arthur C. Clarke, har på en måte vært en slags stjernefabrikk. Utallige filmer, bøker og teaterforestillinger har referanser til denne filmen. Den har nærmest status som en grunnmyte i science fiction-universet. I Wakka Wakkas produksjon Baby Universe – a puppet odyssey er det svarte rektangelet personifisert som en merkelig, men ganske søt baby. I boken til Arthur C. Clarke spiller også ”The Star Child” en større rolle som en slags verdens hersker.

 

Apokalyptisk

Wakka Wakka er et figurteaterkompani med base i New York og Oslo. Forestillingen Baby Universe har kompaniet utviklet under et studieopphold på Princeton University og på selveste The Watermill Center som er Robert Wilsons laboratorium utenfor New York og på Figurteateret i Nordland i Stamsund. Med denne forestillinga skaper de klassisk science fiction og en ny fortelling basert på våre felles populærkulturelle mytologier. Forestillinga er også i slekt med cyberpunken. Dette er en undersjanger av science fiction som oppsto i USA på 1980-tallet. Den la vekt på sammensmelting av biologi og teknologi, virtual reality og computernettverk. Cyberpunk dreier seg om ”high tech og low life”. Settingene er vanligvis postindustrielle dystopier der bruken av teknologi ofte har tatt en uventet vending.

Forestillinga starter med at apokalypseradioen melder at vi er i de siste dager. Sola er blitt en rød kjempe og er i ferd med å dø. Menneskene har søkt tilflukt i skyskraperaktige bunkerser og deres eneste mulighet er å finne en ny beboelig planet. For å finne en slik planet forsøker de å dyrke fram et nytt univers – et Baby Universe. Slik skapes altså den sjarmerende, rare figuren som får navnet 7001. Den oppstår gjennom et Big Bang – et sterkt lys som blender publikum. Den er først et kravlende kakerlakklignede vesen før den etter hvert vokser til astronomiske proporsjoner. Det er en slags urmor som står for frembringelsen av babyen, med assistanse fra en hierarkisk oppbygd gjeng med vitenskapsfolk. ”Jeg er ikke alene, jeg har en mor som kan synge til meg”, sier babyen. ”Redd oss”, sier mor.

 

The one

I mange, kanskje de fleste, science fiction-fortellinger er hovedpersonen en helt som skal redde verden fra sin undergang. En alle setter sin lit til. En frelser, en Messias. I Matrix-filmene heter han ”The One”. Karakteren er ofte en ubesudlet, ung fyr. Det er han også hos Wakka Wakka. Her er han barnet som er født for å redde verden, dette er også et velkjent motiv ellers i verdenslitteraturen, for eksempel både i Bibelen og hos Ibsen. Det er jo en stund til at sola blir en rød dverg, ca fem millioner millioner år, men forskere som den populære Stephen Hawking er allerede begynt å melde at vi er nødt til å finne en annen beboelig planet for å redde menneskeheten. Vi må altså sette vår lit til de kommende generasjoner, til barna, mener han.

Den ene, den utvalgte, er også i denne fortellingen beredt til å dø, til å ofre seg selv, for å frelse verden.

 

Visuell poesi

Wakka Wakkas måte å fortelle på er først og fremst visuell. Dukkene, maskene og kostymene er stygg-vakre. Scenografien er forholdsvis enkel, den fungerer fint. Det brukes animasjon og videoprojeksjoner, men det er dukkene som bærer forestillinga. Gjengen med plantene i nabolaget, de som finnes i vårt solsystem, er herlige. Den blå månen er mystisk og skurkaktig og som den framstår i vårt jordiske perspektiv kan den her se ut som om den er både stor og liten. Selveste sola som rød kjempe er demonisk og fantastisk, den har en slående autoritet. Dukkeførernes kostymer er grå, maskene de bærer minner om gassmasker. Kostymene og maskene har referanser til roboter, martial arts og science fiction-filmer som Star Wars. De fungerer svært godt. De anonymiserer dukkeføreren slik at dukken kommer i fokus, samtidig som håndverket blir understreket. Det skulpturelle og samtidig skyggeaktige ved kostymer og masker tilfører scenebildet dybde.

Wakka wakka er nå ute på turne med Riksteatret som igjen samarbeider med Universitetet i Oslo. En fordragserie med forskere og studenter skal følge Baby Universe-turneen og besøke skoleklasser i videregående skole.

Jeg så forestillinga i Bærum kulturhus’ digre sal sammen med en håndfull andre mennesker. Det kan hende at det var det store tomme rommet som påvirket forestillinga slik at den av og til var en smule rytmisk treig. Den virker ellers svært velspilt og dynamisk. Det er noe svært forfriskende over å få historier basert på våre jordiske mytetradisjoner og tradisjonelle vitenskap presentert på en slik fremragende visuell måte.

 

 

Zachary Oberzan: YOUR BROTHER, REMEMBER?

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

brother.png

Kunsten og livet. Livet og kunsten.

Slående, sårbart og selvbiografisk.

 

AV ELIN LINDBERG

 

 

YOUR BROTHER, REMEMBER?

Utviklet/regissert/framført av: Zachary Oberzan

Med: Gator Oberzan (på video)

Tekst: Zachary og Gator Oberzan

Black Box Teater, 19.januar 2011

 

Zachary Oberzan har vært med i det New York-baserte Nature Theater of Oklahoma siden starten og har spilt i Norge flere ganger. Han har også arbeidet med The Wooster Group og gjort egne prosjekter innen film, musikk og teater. I 2009 gjestet NatureTheater of Oklahoma Samtidsfestivalen med Rambo Solo som i likhet med Your brother. Remember? er en soloforestilling med Oberzan.

Det er mange likhetstrekk mellom disse to forestillingene. Actionfilmer brukes i begge som referansemateriale. I Rambo Solo er det filmen First Blood (1982)med Sylvester Stallone som parafraseres på video av Oberzan. I Your brother. Remember? er det Kickboxer (1989) med Jean-Claude Van Damme. I begge forestillingene adapteres filmene i en hjemlig atmosfære med det som måtte finnes rundt som scenografi og rekvisitter. På denne måten blir det private en viktig bestanddel av det kunstneriske uttrykket. I Your brother. Remember? går Oberzan enda lenger mot det private og selvbiografiske enn i Rambo Solo.

 

I’ll be back

Zachary Oberzan vokste opp på landsbygda i Maine sammen med bror, søster og skilte foreldre. Zachary og den eldre broren Gator elsket å lage parodier på favorittfilmene sine. Spesielt Kickboxer og den vemmelige kultfilmen Faces of death. Etter tjue år reiser Oberzan tilbake til barndomshjemmet og får broren med på å gjenskape disse filmene. Det er disse to versjonene Oberzan presenterer i forestillinga i tillegg til av han av og til spiller med, kommenterer, synger og spiller gitar. Alt er svært usentimentalt og nøkternt utført, uten snev av ironi.

I filmen Kickboxer ønsker Kurt Sloane som spilles av Jean-Claude Van Damme å hevne sin bror som er blitt alvorlig skadet av kickboksermesteren Tong Po. Kurt lærer Muay-Thaï-boksing av en gammel kinesisk mester. På et tidspunkt i hardtreninga krever læremesteren at Kurt skal knekke et bambustre med bare skinnleggen. Kurt vegrer seg. Læremesteren sier: ”Your brother. Remember?” og Kurt starter umiddelbart den smertefulle knekkingen av treet.

Det er først og fremst gjennom forholdet til de to brødrene at forestillinga utspiller seg. Zachary Oberzan er som vi vet, en svært vellykket skuespiller og kunstner. Broren hans har vært i fengsel flere ganger, er arbeidsløs og har store problemer med dop. Fortellingen er svært presist komponert. Den er humoristisk og de tragiske dimensjonene i den gjør den sår. Å gå inn på et slikt selvbiografisk prosjekt er risikabelt, resultatet kan bli både pinlig og uinteressant. Alt kommer an på hvordan materialet behandles.

Å se seg selv i forhold til noe og noen

Forestillinga rommer speiling av seg selv og sitt eget liv, sine drømmer og ambisjoner på flere plan og nivå. De unge guttenes lek med kamera, hjemmevideoene, viser til en uskyldig tid, en slags paradisisk idyll, en grunnhistorie. Guttene leker at de er voksne helter. De måler seg med filmens ikoniserte figurer, her den tegneserieaktige Van Damme. Det er humor og lidenskap i leken. For tjue år siden var alle muligheter åpne. Livene til søsknene kunne ta alle veier. Var det tilfeldig at den ene av brødrene ble en suksessrik kunstner og den andre narkoman og kriminell? Kanskje på grunn av at de tjue år gamle videoene er så upretensiøse, og det faktum at alle har en barndom og ungdom, minner de publikum om deres egne liv. Selve tiden blir synlig gjennom den emosjonelle og fysiske slitasjen filmene avslører. En slitasje publikum også er, eller vil bli, merket av.

 

Poetikk

Nostalgi er sammensatt av de greske ordene nostos og algos, hjemlengsel og smerte. Emmanuel Kant har hevdet at nostalgien peker mer på et ”da” enn et ”der”. Altså har det mest med en lengsel etter en forgangen tid å gjøre. Og det ligger en nostalgisk dimensjon i forestillinga. En lengsel tilbake til en tid da livet var litt enklere og mulighetene flere.

I et filminnslag vises en snutt av en reportasje fra 1970-tallet. En reporter med rumbabukse med høyt liv, digre solbriller og afrosveis intervjuer mor og datter med sørstatsaksent om den digre alligatoren som har invadert badestedet deres. I en av tekstene som omkranser forestillinga står det at Zacharys bror Gator et oppkalt etter nettopp alligator. Sant, eller ikke, filmsnutten får en symbolsk funksjon i forestillinga når en uniformskledd mann blir dradd ut av båten av alligatoren i det han skal prøve å uskadeliggjøre den. Zachs bror Gator drar både ham og oss som publikum ut i en emosjonell sjø. Det er krevende å høre om overdoser og fengselsopphold, om fysisk forfall og selvdestruksjon.  Det gjør sterkt inntrykk å være vitne til at Gator ikke klarer å gjennomføre nyinnspillingen av den siste scenen i Van Damme-filmen, der helten tar en knusende hevn over brorens banemann, fordi han får et alvorlig anfall av abstinens.

Det er kanskje den nøkterne, kunstneriske behandlingen av det private materialet som først og fremst gjør at denne forestillinga føles vesentlig. Men gjennom denne nære forbindelsen mellom liv og kunst presenterer også Zachary Oberzan sin egen poetikk for oss. Han formidler hvordan han jobber, med hva og hvorfor. Alvoret, oppriktigheten og humoren gjør Your brother. Remember? til en berørende teateropplevelse.

 

 

 

Riksteatret: VILDANDEN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2013

Vildanden.jpg
foto L-P Lorentz

Vellykka versjon av Vildanden

Barnet i en offerposisjon er sentrum i dette oppdaterte og velspilte Ibsen-stykket

 

Av Elin Lindberg

 

VILDANDEN av Henrik Ibsen, bearbeidet og omskrevet av Bibbi Moslet

Regi: Stein Winge

Scenografi og kostymer: Tine Schwab

Lys: Tobias Leira

Lyd: Erik Hedin

Med: Sverre Bentzen, Jan Gunnar Røise, Mari Maurstad, Hilde Stensland, Joachim Calmeyer, Per Egil Aske, Mia Gundersen, Even Rasmussen og Tov Sletta

Riksteatret, Oslo, torsdag 21.november 2013

 

Den bebrillede Hedvig (Hilde Stensland) og hennes mor Gina (Mari Maurstad) sitter i forstillingas begynnelse hjemme i stua og venter på far. På scenen står en sofa, stålampe, bord og stol. Hedvig sitter som 14-åringer flest med pcen sin i fanget og øretelefoner på hodet. Mor har tatt jobben med seg hjem, hun sitter i sofaen med regnskapet. En hverdagslig og samtidsrealistisk situasjon. Det er nettopp det samtidsrealistiske som er forestillingas styrke.          Skuespillerne, alle som en, gjør en utmerket jobb. Spillestilen kan av og til bli litt for pompøs, men er stort sett så pass dempet at vi kommer under huden på disse sjablongaktige karakterene.

”Livsmotet, motet til å leve”, sier Hedvig i starten av forestillinga, og med kunnskapen om alle frampekene som finnes i stykket, er en tragisk ansats satt. Stykket er i seg selv velkomponert og Bibbi Moslet har gjort en meget god jobb med bearbeidelsen av det. Vildanden framstår fortsatt som Henrik Ibsens stykke, men Moslets arbeid med det har plassert teksten i vår tid på en vellykka måte. En innvending er at det blir litt overtydelig enkelte steder. Noen momenter terpes det på, igjen og igjen, som om publikum skulle ha litt tungt for det.  Andre steder har denne meskingen i et gåtefullt og symboltungt språk allikevel en klar funksjon. Barnet Hedvig er til stede. Hun prøver så godt hun kan å gjøre de voksne til lags og forstå hva det er de egentlig sier, men barn kan, som kjent, ha vanskelig for å forstå ironi og bildespråk. Barnets ensomhet blir her tydelig og sår.

 

Oppgjør og oppvask

Karakterene i stykkets verden er mer typer enn hele personer. Dette ble gjort spesielt tydelig i Vegard Vinges og Ida Müllers legendariske versjon av stykket for et par år siden. I den enormt omfattende og lange forestillinga deres (den varte 17 timer da jeg så den) var karakterene karikerte, de var groteske, forstørrede og dukkeaktige. De viste til en verden der menneskene er perverterte og ødelagte, og samfunnet gjennområttent. I Riksteatrets versjon er karakterene formet som realistiske individer som forholder seg på ulikt vis til virkeligheten. Hjalmar (Jan Gunnar Røise) har vage drømmer om å utvikle en slags oppfinnelse. Røise gir denne utflytende karakteren en fast autoritet, det krever godt skuespillerhåndverk å skape denne motsetningsfulle posisjonen, Røise gjør dette utmerket. Molvik (Tov Sletta) som i denne oppsetninga er kjæresten til Dr.Relling (Even Rasmussen), er en jålete skuespiller/artist. Han spilles også godt som en karakter som ikke har helt bakkekontakt. Gamle Ekdal (Sverre Bentzen) beveger seg ut og inn av demens og gnåler på dette forsvarsbrevet han skal skrive. Det kler forestillinga at den gamle får godt med plass. Gina er realistisk og praktisk anlagt, hun forsørger familien og jatter med mannen sin. Hun er både kynisk beregnende og selvoppofrende, dypest sett gjør hun alt hun kan for å redde seg selv. Fru Sørby (Mia Gundersen) er strålende avslappet i forhold til verden og livet og er kanskje den eneste i stykket uten hemmeligheter. Gregers Werle (Per Egil Aske) er djevelen i stykket med sin sannhetsidealisme. Alle er de egentlig bare opptatt av seg sjøl og sine egne drifter og følelser. Hilde Stensland gjør en fin jobb som Hedvig, et barn som blir forsømt av menneskene rundt seg. De voksne er opptatte med å realisere seg sjøl på ulike vis. De navlebeskuende prosjektene deres har i denne forestillinga kanskje litt til felles med frigjøringsprosjektene på 1970-tallet. På den tida var det individets plikt å frigjøre seg fra samfunnets tvangstrøyer. Det ligger en vilje til oppgjør med dette tankegodset i forestillinga. Hva gikk galt? Ble barnet ofret i frigjøringskampene?

 

Den dysfunksjonelle familien

Det drikkes mye øl på scenen. Det festes. Hedvig blir brukt både som en slags tjener der hun henter øl til de voksne og står i familiens fotobutikk i stedet for å gå på skolen. Hun prøver så godt hun kan å være flink jente og gjøre det som blir forventet av henne. Barnet er fullstendig lojalt i forhold familien. Det er lett å se paralleller til familier som sliter med å være gode og trygge hjem for barn, hjem der det er mye dop, alkohol og omsorgssvikt. Det ligger også et oppgjør med en generasjon som ikke ville bli voksne i forestillinga. En generasjon der mye av meninga med livet var å forlenge ungdomstida til fylte seksti, minst. Dyrkinga av det ungdommelige lever i beste velgående, men tendensen til at unge mennesker nå går inn i mer tradisjonelle voksne roller er økende. Det ligger en oppdragende melding i forestillinga, den ber det voksne individet ta ansvar. Stykket viser fram et råttent samfunn gjennomsyret av egoisme. Det er nærmest en dystopi. Den kommende generasjon, her representert ved barnet Hedvig, dør fordi den har ikke noe livsgrunnlag. Naturen er forpestet, forholdet til natur og samfunn er forstokket.

Både kristendommen, norrøn religion og mange naturreligioner opererer med det som på ett plan er menneskeofring. Ibsens stykke er fullt av symbolikk. Her ofres barnet, eller det ofrer seg selv som en slags jesusfigur.

Forestillinga balanserer mellom det velspilte og gripende og deler der patosen tar over så til de grader at det hele blir patetisk. Avslutningsscenen der Hedvig skyter seg selv blir nesten bokstavelig talt en slik balansegang der hun sakte og nærmest balanserende på en imaginær line, kommer mot oss på en litt zombieaktig måte. Her står forestillinga i fare for å falle pladask inn i det svulstige og overspilte, men skuespillerne er så rutinerte og velspillende at de ror det hele i havn på en overbevisende måte.

Innvendingene til tross, forestillinga er blitt en vellykka versjon av Vild

Nationaltheatret: Shakespeares sonetter

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2014

Shakespeare sonetter.jpg
foto Gisle Bjørneby

Kjærlighetsmeditasjoner

Avslappet og upretensiøs framføring av Shakespeares sonetter.

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: SONETTER

Gjendiktet av Erik Blystad

Regi: Laurent Chétouane

Scenografi og kostymedesign: Sanna Dembowski

Komponist og musiker: Leo Schmidthals

Medvirkende: Petronella Barker, Thorbjørn Harr, Hermann Sabado, Ågot Sendstad og Andrine Sæther

Nationaltheatret, Amfiscenen, premiere 12.februar 2014

 

Sonetten er i seg sjøl en veldig streng form. Formen er behersket og formell. Det skal bestå av fjorten linjer, faste rim og en gjennomgående rytme med femfotet jambisk versemål. Fastheten i diktene er beholdt i Nationaltheatrets oppsetning, men formen på forestillinga er løs og ledig. Forestillingas form blir en kontrast til sonetteformen. Laurent Chétouane og ensemblet har lykkes i å skape et Shakespeare-rom som gir sonettene luft og lys.

Rommet på amfiscenen er tomt, tre settstykker står til venstre, et svart sceneteppe henger til høyre. Renessansekostymer ligger i en haug på golvet, noen rekvisitter ligger rundt omkring. Skuespillerne og pianisten er i rommet i det publikum kommer inn. De er alle kledd i ledige hverdagsklær. Pianisten spiller en enkel, rolig melodi. Hermann Sebado stemmer i med Shakespeares sonette nummer 23, den starter med: ”Som når aktøren i et skuespill,/ nervøs og uøvd, glemmer alt han vet” og ender med: ”Begrip de ord jeg stumt har sammenført:/ Med øyet kan min kjærlighet bli hørt.” Tonen i forestillinga er satt.

 

En enkel dans

Skuespillerne beveger som i en lett dans. Chétouane er kjent for å arbeide med et ekspressivt fysisk uttrykk. Han har flere ganger arbeidet med dansere, vi kjenner også formspråket hans fra andre andre forestilinger han har satt opp på Nationaltheatret – Et Dukkehjem og Misantropen (Torshovteatret). I Sonetter er skuespillernes ansikter avslappede, munnene halvåpne. Noen steder i forestillinga minner ansiktene deres om masker fordi uttrykkene deres kommer til å ligne hverandre. Sonettene framføres, en etter en. Det er valgt ut 25 av Shakespeares 154 sonetter til forestillinga. Det er befriende lite dramatisering av tekstene, diktene får stå for seg sjøl. Erik Blystads gjendiktninger er greie, men de er kanskje litt tamme.

Forestillinga er fri for noen logisk sammenheng, den flyter fra dikt til dikt, det fungerer som en slags poetisk meditasjon. Skuespillerne gjør en rekke handlinger uten at disse er noen illustrasjon av sonettene. Ensemblet er samspilt, de lytter til hverandre og arbeider mykt sammen. Det strøs grønne blad på gulvet. Fragmenter av renessansekostymer tas på og av igjen. Skuespillerne holder rundt hverandre. Smiler til hverandre. Løper lett. Snurrer rundt. Legger seg på gulvet, reiser seg igjen. Tekstene får lys, rom, luft og letthet rundt seg. Sonettene framstår som dyp eller brønner i dette lette landskapet. Det ligger et alvor, med en underliggende glede, i framføringa av dem. Lun humor dukker også opp – helst på grunn av småpussige kostymer og ditto handlinger. Hele tiden følges diktene av Leo Schmidthals på piano. Det lette og tilforlatelige sceneuttrykket kler disse gamle tekstene.

 

Kjærlighet til teksten

Sonettene i forestillinga tematiserer, på forskjellig vis, kjærlighet. Det er, opp gjennom årene, lagt mange studietimer i å finne seksuelle hentydninger i Shakespeares tekster, i denne forestillinga er ikke dette særlig fremhevet – kanskje tvert i mot. Det erotiske antydes bare så vidt spillemessig. Det handler kanskje mer om død, enn om sex i framføringa av disse sonettene. Glimt av minner, sorg og vemod kommer fram i tekstene. Skuespillerne i forestillinga er voksne, det er moden kjærlighet som formidles.

Tiden tematiseres i forestillinga. I en sekvens tegnes det krittstreker rundt aktørene som står lent mot den svarte bakveggen. Når aktørene går bort fra veggen er bare omrisset av dem igjen. Mennesket er forsvunnet, men har etterlatt seg spor. I Shakespeares tekster ligger det mye av dette vemodet som lidenskapen legger igjen etter seg – kanskje på grunn av at lidenskapen så sterkt minner oss om det forgjengelige ved livet og øyeblikket.

 

Shakespeare-reise – og hvile

Den spesielle spillestilen som ofte benyttes i Chétouanes oppsetninger kler dette materialet. Noen av sonettene er ganske kjente, de kan være vanskelige å bruke uten at de framstår som svisker. Den lette og avslappede måten de framføres på her, med både et snev av distanse og av inderlighet, fungerer godt. Det er behagelig å være publikum, vi føler oss ivaretatt, nærmest kjærlig behandlet, men forestillinga setter seg kanskje ikke så dypt. Den gir velbehag, men lettheten i den kan kanskje gjøre at den litt for raskt blander seg med luft og blir borte. Men hvem vet – kanskje den vil fortone seg som et kjært minne.