Nationaltheatret: Shakespeares sonetter

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2014

Shakespeare sonetter.jpg
foto Gisle Bjørneby

Kjærlighetsmeditasjoner

Avslappet og upretensiøs framføring av Shakespeares sonetter.

 

Av Elin Lindberg

 

William Shakespeare: SONETTER

Gjendiktet av Erik Blystad

Regi: Laurent Chétouane

Scenografi og kostymedesign: Sanna Dembowski

Komponist og musiker: Leo Schmidthals

Medvirkende: Petronella Barker, Thorbjørn Harr, Hermann Sabado, Ågot Sendstad og Andrine Sæther

Nationaltheatret, Amfiscenen, premiere 12.februar 2014

 

Sonetten er i seg sjøl en veldig streng form. Formen er behersket og formell. Det skal bestå av fjorten linjer, faste rim og en gjennomgående rytme med femfotet jambisk versemål. Fastheten i diktene er beholdt i Nationaltheatrets oppsetning, men formen på forestillinga er løs og ledig. Forestillingas form blir en kontrast til sonetteformen. Laurent Chétouane og ensemblet har lykkes i å skape et Shakespeare-rom som gir sonettene luft og lys.

Rommet på amfiscenen er tomt, tre settstykker står til venstre, et svart sceneteppe henger til høyre. Renessansekostymer ligger i en haug på golvet, noen rekvisitter ligger rundt omkring. Skuespillerne og pianisten er i rommet i det publikum kommer inn. De er alle kledd i ledige hverdagsklær. Pianisten spiller en enkel, rolig melodi. Hermann Sebado stemmer i med Shakespeares sonette nummer 23, den starter med: ”Som når aktøren i et skuespill,/ nervøs og uøvd, glemmer alt han vet” og ender med: ”Begrip de ord jeg stumt har sammenført:/ Med øyet kan min kjærlighet bli hørt.” Tonen i forestillinga er satt.

 

En enkel dans

Skuespillerne beveger som i en lett dans. Chétouane er kjent for å arbeide med et ekspressivt fysisk uttrykk. Han har flere ganger arbeidet med dansere, vi kjenner også formspråket hans fra andre andre forestilinger han har satt opp på Nationaltheatret – Et Dukkehjem og Misantropen (Torshovteatret). I Sonetter er skuespillernes ansikter avslappede, munnene halvåpne. Noen steder i forestillinga minner ansiktene deres om masker fordi uttrykkene deres kommer til å ligne hverandre. Sonettene framføres, en etter en. Det er valgt ut 25 av Shakespeares 154 sonetter til forestillinga. Det er befriende lite dramatisering av tekstene, diktene får stå for seg sjøl. Erik Blystads gjendiktninger er greie, men de er kanskje litt tamme.

Forestillinga er fri for noen logisk sammenheng, den flyter fra dikt til dikt, det fungerer som en slags poetisk meditasjon. Skuespillerne gjør en rekke handlinger uten at disse er noen illustrasjon av sonettene. Ensemblet er samspilt, de lytter til hverandre og arbeider mykt sammen. Det strøs grønne blad på gulvet. Fragmenter av renessansekostymer tas på og av igjen. Skuespillerne holder rundt hverandre. Smiler til hverandre. Løper lett. Snurrer rundt. Legger seg på gulvet, reiser seg igjen. Tekstene får lys, rom, luft og letthet rundt seg. Sonettene framstår som dyp eller brønner i dette lette landskapet. Det ligger et alvor, med en underliggende glede, i framføringa av dem. Lun humor dukker også opp – helst på grunn av småpussige kostymer og ditto handlinger. Hele tiden følges diktene av Leo Schmidthals på piano. Det lette og tilforlatelige sceneuttrykket kler disse gamle tekstene.

 

Kjærlighet til teksten

Sonettene i forestillinga tematiserer, på forskjellig vis, kjærlighet. Det er, opp gjennom årene, lagt mange studietimer i å finne seksuelle hentydninger i Shakespeares tekster, i denne forestillinga er ikke dette særlig fremhevet – kanskje tvert i mot. Det erotiske antydes bare så vidt spillemessig. Det handler kanskje mer om død, enn om sex i framføringa av disse sonettene. Glimt av minner, sorg og vemod kommer fram i tekstene. Skuespillerne i forestillinga er voksne, det er moden kjærlighet som formidles.

Tiden tematiseres i forestillinga. I en sekvens tegnes det krittstreker rundt aktørene som står lent mot den svarte bakveggen. Når aktørene går bort fra veggen er bare omrisset av dem igjen. Mennesket er forsvunnet, men har etterlatt seg spor. I Shakespeares tekster ligger det mye av dette vemodet som lidenskapen legger igjen etter seg – kanskje på grunn av at lidenskapen så sterkt minner oss om det forgjengelige ved livet og øyeblikket.

 

Shakespeare-reise – og hvile

Den spesielle spillestilen som ofte benyttes i Chétouanes oppsetninger kler dette materialet. Noen av sonettene er ganske kjente, de kan være vanskelige å bruke uten at de framstår som svisker. Den lette og avslappede måten de framføres på her, med både et snev av distanse og av inderlighet, fungerer godt. Det er behagelig å være publikum, vi føler oss ivaretatt, nærmest kjærlig behandlet, men forestillinga setter seg kanskje ikke så dypt. Den gir velbehag, men lettheten i den kan kanskje gjøre at den litt for raskt blander seg med luft og blir borte. Men hvem vet – kanskje den vil fortone seg som et kjært minne.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s