Black Box Teater – Side 3 – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

TG Stan: THE TANGIBLE

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

TG Stan: THE TANGIBLE

Black Box Teater, Oslo

April 2010

Intelligent og velformulert om Midtøsten

av Elin Lindberg

Det belgiske teaterkompaniet tg STAN har vanligvis en tekst som utgangspunkt for produksjonene sine, som regel tekst som inneholder sosial kritikk. Teksten er også viktig i forestillinga the Tangible, men her kom den til etter hvert. Kompaniet har denne gangen laget en forestilling der Midtøsten står i sentrum.

Den ”fruktbare halvmåne” eller ”Al Hilal Al Khaeeb” omfatter i dag Egypt, Israel, Libanon, deler av Jordan, Syria, Irak, Kuwait, det sydøstlige Tyrkia, det sydvestlige Iran og ikke minst det som blir sett på som episentret i regionen: Palestina. Med the Tangible sier tg STAN noe om hvordan det oppleves å være menneske i dette konfliktfylte området. Forestillinga peker utover seg selv som teater, den fokuserer på den reelle konflikten i Palestina.

I forestillinga deltar tre dansere: Norske Tale Dolven, kanadiske Liz Kinoshita og italienske Federica Porello. Tre skuespillere: Rojina Rahmoon fra Syria, Eid Aziz fra Palestina og Frank Vercruyssen fra Belgia. To billedkunstnere: Ruanne Abou Rahme og Yazan Khalili fra Palestina. Musikken i forestillinga er av Mazen Kerbaj, Ramallah Underground, Glenn Gould, Burial, Vex’d, John Zorn, The Bug, Naseer Shamma, Rima Khcheich, og Sublime Frequencies. Tekstene er av John Berger, Etel Adnan, Abbas Beydoun, Samih Al-Qasim og Zakariah Tamer.

Den sosialt bevisste skuespilleren

Tg STAN (Toneelspelersgezelschap STAN) ble etablert i Antwerpen i 1989. Det er skuespilleren som er nøkkelpersonen i denne gruppas arbeid. Det som har fascinert meg mest med forestillingene til tg STAN er nettopp den utrolig sterke tilstedeværelsen og konsentrasjonen skuespillerne har på scenen. En aldri hvilende årvåkenhet. De sier selv at arbeidet deres er skuespillerorientert og udogmatisk. Det udogmatiske aspektet reflekteres i navnet på kompaniet: S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). Tg STAN jobber uten regissør og er lite opptatt av å sette merkelapp på det de gjør. Kompaniet er også kjent for å ha en høy bevissthet om scenerommet.

Tg STAN er et svært anerkjent kompani og har spilt i Norge en rekke ganger. Teaternettverket som består av Black Box Teater, Teatergarasjen og Avantgarden har programmert mye teater som arbeider i samme tradisjon som dette kompaniet. Dette er teater som arbeider med den kontinentale dramaturgi- og regitradisjonen som har stått særlig sterkt i Tyskland og Belgia. I tillegg til tg STAN er Jan Fabre og Needcompany representanter for denne tradisjonen. En tradisjon som er preget av ujålete spill og preget av å være dypt begrunnet av iscenesetterne. Her arbeides det i første instans med lesning, med å forstå – deretter handlig – altså å velge formen. Skuespillerens arbeid blir en formbevisst, sosial handling foran et publikum. Skuespillerens arbeid er ikke bare basert på innlevelse. Dette teateret har røtter tilbake til tradisjonen etter Bertolt Brecht og det episke teateret, mer enn etter Konstantin Stanislavskij og den psykologiske realismen. Selv om altså elementer fra denne tradisjonen, som innlevelse, forståelse og kontroll er med. Fra Brecht kommer ekspresjonismen og fremmedgjøringseffekten inn.

”Life is a story told now.”

Skuespillerne og danserne er allerede i rommet når vi kommer inn til forestillinga på Black Box Teater. Vi setter oss og en kvinne i blått begynner å danse. Det er stille. Rommet er åpent. Etter en stund begynner de to andre kvinnene også å danse. Det kommer en slags elektrisk spenningslyd. Mer og mer lyd. Projeksjoner på bakveggen – bilder fra Palestina. En kvinne og en mann, A og X, tar fokus, de snakker arabisk. Teksten deres kan leses i engelsk oversettelse på bakveggen. Språket blir svært nærværende. Jeg forstår ikke arabisk, det er tvilsomt at mange i publikum gjør det. Akkurat det faktum blir følbart fordi det at vi må lese teksten gjør at vi ikke kan se på A og X som snakker.

Teksten oppleves som fragmentert. Den tar for seg hverdagshendelser, men også dramatiske livs-, døds- og krigssituasjoner. Kvinnen og mannen på scenen forholder seg ikke til hverandre, men til publikum. Projeksjonene viser bilder av nedslitte bygninger med kulehull, urbane landskap, det er ingen mennesker i bildene.

En del av tekstmaterialet er hentet fra John Bergers siste bok, From A to X. Dette sitatet er sentralt:

The next day I accompagnied him to the ruin. There were several epicenters where everything had been reduced to dust, surrounded by tiny fragments. Except for pipes and wires no recognizable objects remained. Everything which had been assembled during a lifetime had gone without trace, had lost its name. An amnesia not of the mind but of the tangible.

Når vi kommer ut fra forestillinga får vi ei fyldig tekstsamling I handa. Den inneholder presentasjoner av forfattere som kommer fra Midtøsten eller som forholder seg aktivt til området. Tekstsamlinga er med på å rette fokuset ytterligere mot konteksten og ikke mot forestillinga vi nettopp har sett. Vi får også her forslag til videre lesning. Blikket og bevisstheten blir ledet mot det reelle og ikke det fiksjonelle som teateret representerer.

Det blir Bergers tekster som blir stående som de mest interessante. På den ene siden er de preget av hans vestlige blikk og det Edward Said kaller orientalismen. Det må for eksempel en mann fra Vesten til for å skrive dette: ”’For us’, a Palestinian mother says at a checkpoint after an IDF soldier has lobbed a tear gas bomb behind her, ’for us the silence of the West is worse’ – she nods towards the armoured car – than their bullets’”. Den vestlige selvforherligelsen sitatet presenterer er kvalmende. På den andre siden beskriver Berger brutaliteten i konfliktene som preger Midtøsten svært sansbart. Han skriver godt om hvordan befolkningen på tre og en halv million mennesker lever på det knøttlille Gaza-området – et område som stadig reduseres ytterligere av israelske nybyggere.

Jeg sitter igjen med opplevelsen av å ha sett en intelligent og velformulert forstilling fra tg STAN som absolutt har gitt meg mer kjennskap til Midtøsten.

Publisert i Marg 1/2 2010

Verdensteatret: And All the Questionmarks Started to Sing

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2010

Verdensteatret:

And All the Questionmarks Started to Sing

Performance/konsert og installasjon

Black Box Teater, Oslo, 9.september 2010

Særegent, solid og fragilt

Anmeldt av Elin Lindberg

Verdensteatret har i mange år vært et av de ledende teaterkompaniene i Norge. Det blir ledet av Lisbeth J. Bodd og Asle Nilsen. Kompaniet ble etablert i 1986 og har base i Oslo. De samarbeider med kunstnere fra flere kunstdisipliner og viser arbeidene sine i forskjellige kontekster, i Norge og resten av verden. De siste verkene deres har vært komposisjoner i form av hybrider mellom performance/konsert og installasjon. Materialet til And All the Questionmarks Started to sing er blitt presentert som ren installasjon i Guangzhou, Kina tidligere i år. Installasjonen er også invitert til Shanghaibiennalen 2010. Den første visningen av liveversjonen fant sted på festivalen Theater der Welt, i Essen, Tyskland, i år.

Det forskende og undersøkende har alltid ligget som bakgrunn for Verdensteatrets arbeider. De er ikke kjent for å komme med postulater eller entydige svar på noen ting som helst. Spørsmålstilling er en vesentlig del av deres virksomhet – og her begynner altså spørsmålstegnene å synge.

Håndverk

And All the Questionmarks Started to sing er en del av samtidsmusikkfestivalen Ultima. Temaet for denne festivalen er i år håndverk. Og nettopp håndverk preger Verdensteatrets forestilling. Svært mange aktører står bak verket. Mange forskjellige håndverk.

Scenen på Black Box er fylt av apparater, skulpturer og objekter. Disse er utviklet av Verdensteatret selv. Utvilsomt nitidig utført håndverk. Objektene brukes i ulike animasjonteknikker og en slags skyggeteater for mikroobjekter. Sykkelhjul er et visuelt gjennomgangstema. Mange av objektene er selvgående roboter. Mangfoldet av apparater og bevegelige skulpturer som alle produserer sin egen kunst gir et mangefasettert uttrykk. På grunn av at uttrykket er så enormt sammensatt er det svært rikt på referanser og på rom for assosiasjoner. Men assosiasjonene vil komme til å tilhøre hver og ens personlige lesning av verket. Billedskapingsprosessen vi er vitne til kan forklares rent fysisk ut fra de forskjellige elementene som er med i aksjon og skyggespill, men den refleksjonsrekken som settes i gang i hver enkelt tilskuer vil bli særegen og knytte seg til verket som en ny tråd.

Åpning av rommet

Både det soniske og det visuelle skaper forskjellige nivå av dybdepersepsjon.

En visuell antydning av elektrisk, knitrende spenning ligger som tråder over bakveggene ved verkets start. Et menneske, en mann, står på scenen. Han plystrer. Det asiatiske utseendet hans får meg til å minnes Konsert for Grønland, den av Verdensteatrets forestillinger som for alvor hevet kompaniet opp på et høyt internasjonalt nivå. Stemningen er maskinell og melankolsk. Vi får en følelse av at vi befinner oss i en framtidsverden, en følelse som går igjen gjennom forestillinga/konserten. Midt i skjermenes elektriske strømmer kommer det en kjempemåse, behandlet slik at den minner om negativet til et analogt fotografi. En antifugl. En ikkefugl. Jeg vet ikke om det ligger noen økologiske meldinger her, men våre assosiasjoner går i den retning. Vi vet at stråling fra foreksempel mobiltelefoner, radiobølger, påvirker fuglenes evne til å finne fram på sinne trekk over hele verden. Noen fuglearter står i fare for å dø ut fordi de ikke klarer å finne sin vei gjennom stråleforurensningen. Fuglene og andre av videoprojeksjonene får et nærmest et metafysisk preg. De gir assosiasjoner til Karl Ove Knausgårds måser/ engler i romanene Ute av verden og En tid for alt. Det kan virke som fuglene både truer og passer på oss. De er ikke av vår verden – eller det er vel akkurat det de er, siden disse bildene er menneskeskapte. Et spørsmål som slår meg er knyttet til natur: Finnes det fortsatt natur når vi har uttrykt det vi ser? Når vi gjennom å begrepsliggjøre den har kultivert den? Uberørt er naturen i hvert fall ikke.

Dystopisk?

Lys/videoarbeidet som projiseres på sykkelhjul minner om arbeidene til videokunstneren Tony Oursler. Her fungerer disse til å angi en mer intimt rom, der fokuset rettes mot objektene selv, mot det materielle. Video/film-elementet som vises på bakveggen av landskap i svart/hvitt åpner rommet mot en lesning som ligger nært science fiction og dystopier. En svært forførende verden som både er skremmende og vakker. Verket gjør to ting, ofte samtidig, det minner oss nettopp på vår status som materielle vesen, som noe rent fysisk. Og det minner oss på at vi er menneskelige i form av at vi drømmer, vi reflekterer. Vi skaper konstant vår verden. I følge astrofysikere er den hvite støyen, den elektriske spenning på skjermen, signaler fra big bang og tidenes morgen. Rent fysisk hører alt sammen med alt.

En av aktørene formidler en tekst på et språk jeg ikke forstår. Jeg kjenner igjen ord som ”passport” og ”bagasje”. Land som ”Danmark”, ”Canada”. Jeg tror språket han snakker er persisk. Teksten drar oss også utover det umiddelbart forståelige. Nok et av disse spørsmålstegnene forestillinga er fylt av. Disse spørsmålstegnene som dukker opp sammen med maskinenes dans, skyggespillene, menneskene på scenen.

Verdensteatret makter å sette det maskinelle, det tekniske og materielle i sammenheng med det fysisk menneskelige på en måte som kjennes svært samtidsrelevant. And All the the Questionmarks Started to sing er blitt et særegent og solid verk. Et hengivent, undersøkende stykke arbeid.

Showcase Beat Le Mot: 1534

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1- 2/2011

Revolusjon?

Das wort wird fleisch (ordet blir kjøtt)

Anmeldt av Elin Lindberg

Showcase Beat Le Mot: 1534

Utøvere, tekst, scenografi og kostymer: Showcase Beat Le Mot

Black Box Teater, 5.mars 2011

Det tyske teaterkollektivet Showcase beat le Mot har med 1534 laget en forestilling som tematiserer revolusjonen. Men blir dette en grell og dekadent kontrast til dagens virkelige revolusjoner i Nord-Afrika og Midtøsten? Disse revolusjonene var neppe i tankene til Showcase da de laget forestillinga, men på grunn av nærheten i tid mellom forestillingssituasjon og revolusjon blir dette relevant.

Showcase Beat le Mot er i hvert fall en del av en teaterrevolusjon, det mener Knut Ove Arntzen, førsteamanuensis i teatervitenskap ved Universitet i Bergen, de er en av etablererne av det ambiente teater. Han forklarer ambient teater slik:

Teater hvor den sosiale atmosfæren blir underbygd og brukt som et virkemiddel i forbindelse med teaterforestillinger. Det skjer gjerne ledsaget av pop-kulturelle klisjeer og elementer slik som musikk og klubbaktig atmosfære. Prosjektteatergruppen Baktruppen har i norsk og internasjonal sammenheng vært med på å utvikle ambient teater.

Showcase er en del av den såkalte Giessen-skolen. De er utdannet i det som kalles anvendt teatervitenskap. De fire mannlige medlemmene er på samme tid skuespillere, kunstneriske ledere og regissører. De arbeider et sted mellom tekst-, danse-, og musikkteater. I forestillingene integrerer de referanser til politikk, sport, pop, massemedia og kunstteori.

Forestillinga 1534 ble spilt under Black Box Teaters tredje Marstrand-festival. Festivalen hadde denne gangen fått undertittelen A la Grande Nuit. Begrunnelsen for dette, i følge teatersjef Jon Refsdal Moe, er at lyrikeren André Breton i 1927 ga ut pamfletten Au Grand Jour (Midt på lyse dagen) der han forklarte hvorfor surrealismen, som han anså seg som lederen for, nødvendigvis måtte lede til revolusjon. Denne pamfletten fikk sitt motsvar fra Antonin Artaud som ga ut det lille skriftet A la Grande Nuit (Midt på svarte natta). Breton så surrealismen som en marxistisk bevegelse, han valgte politikken, mens Artaud valgte estetikken. Og Refsdal Moe velger altså Artauds vinkling. Han mener, skriver han i festivalens program, at det er så mye saklighet omkring oss likevel. Han spør seg om ikke revolusjonen bør lanseres som et rent kunstnerisk prosjekt, nå når ingen lenger bryr seg om den politisk allikevel. (!) Et noe bråkjekt bomskudd fra Refsdal Moe her.

1534

Utgangspunktet for forestillinga til Showcase beat le Mot ligger langt tilbake i tid, i året 1534. Stedet er byen Münster i Westfalen. Dette var en tid med store samfunnsmessige omveltninger. Motstanden mot pavekirken er kraftig. Marin Luthers kirkereform brer om seg med adelens hjelp. På denne tiden fantes det revolusjonære bevegelser som var enda mer radikale enn Luthers. Anabaptistene var en av disse. De praktiserte voksendåp som var forbudt i pavekirken. Disse er forgjengerne for dagens baptister som vi først og fremst kjenner fra USA. Anabaptistene i Münster ville skape Det Nye Jerusalem. De anså seg som de utvalgte, de ventet på at Jesus skulle komme, tilstanden var apokalyptisk. Dette var en folkelig revolusjon, de delte alle eiendeler mellom seg. De støttet seg på de gammeltestamentlige patriarkene og bedrev flerkoneri. Hvis en kvinne skulle finne på å drive med flermanneri ble hun drept sporenstreks. Anabaptistenes revolusjon i Münster ble forholdsvis raskt slått ned av biskop Franz von Waldecks tropper. Folk ble henrettet. Lederne ble hengt opp i jernkurver på tårnet av Lambertikirken til skrekk og advarsel. Jernkurvene henger der visstnok den dag i dag.

En interessant historie.

Teaterrommet er tåkelagt av røkelse i det vi kommer inn. Tre glasshus i forskjellig utforming står på scenen. Bak publikumsradene er det stilt opp en bar, vin og hvit duk. En del tepper en hengt opp, noen med påskrifter. ”Der ausgang ist der eingang”, ”Die Zeit ist Nahe”, ”Yo encorpo la revolta”. En oppblåsbar sofa, to ”timeglass” laget av vanndispensere fylt med sand er også på scenen. En keramikkdreiebenk der en av utøverne et sted i forestillinga klisser med leire og en slags rise-maskin som en annen av utøverne under forestillingas løp legger rumpa si under, finnes også.

Gjennom et utvalg av sanger hentet fra en revolusjonær sangbok fra det salige DDR, energisk dansing og tekster formidles det. Showcase må vel sies å tilhøre ironigenerasjonen. Patos er ikke noe de setter særlig høyt, men hvordan formidle noe vesentlig om revolusjon uten patos? Ritualistisk teater og fysisk teater er nok ikke helt disse guttas greie heller, men det er elementer fra denne type teater her. Disse elementene er kanskje ment som en slags ironisk kommentar, sammen med keramikkproduksjonen, til hippiebevegelsen, men de føyer seg også i heavy metall-verdenens patosfylte estetikk. Det hele er gjennomført med en sikker hånd om teatraliteten. Et av de mest interessante momentene syntes jeg var en tekst av Martin Luther, gjengitt på norsk. Her fordømmer Luther anabaptistenes måte å leve på og gjennom dette får vi kunnskap om hvordan de kanskje virkelig levde sine liv og hva de trodde på.

Showcase gir ingen klare svar på noe som helst, de kommer ikke med manifester eller proklamasjoner om hva de tror på. Under en samtale om tro på revolusjonen som er gjengitt i festivalens program svarer de at ”(s)everal stories are being told in several parallel-universees. If we like it or not.” Og slik er det vel. Men noen historier står som mer livsnødvendige å formidle enn andre.

Med påminnelsen friskt i minne om at revolusjon er livsviktig for så mange, at mennesker står opp for noe de virkelig tror på og at samfunnsomveltninger skjer på ordentlig, og at det ikke bare livsfjernt drømmeri, framstår ikke Showcase Beat Le Mots forestilling særlig viktig. Men den var velregissert, tett og fin. Morsomme virkemidler, fin tilstedeværelse av aktørene. Og det var hyggelig å bli invitert til et glass vin og en bit godt brød under nattverden ved forestillingas slutt.

Forced Entertainment: VOID STORY

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2 2011

Tvungen underholdning

Renskåret forestilling med elementer fra radioteater og billedroman

Anmeldt av Elin Lindberg

Tekst, bilder regi: Tim Etchells.

På scenen: Robin Arthur, Richard Lowdon, Cathy Naden og Terry O’Connor.

Black Box Teater, Oslo 1.mars 2011

Forced Entertainment har status som et av Storbritannias mest profilerte teaterkompanier. De er et fast ensemble på seks og har base i Sheffield, de viser arbeidene sine over hele verden. Kompaniet ble etablert i 1984. Forced Entertainment lager teaterforestillinger, men de har også produsert installasjoner, fotoutstillinger, bøker og stedsspesifikke verk. Kompaniet er en del av en eksperimentell teatertradisjon og kan knyttes til utviklingen av den britiske Live Art-scenen. De framhever selv det britiske The People Show fra 1960-tallet og Impact Theatre fra 1980-tallet som grupper de er inspirert av, i tillegg til samtidsteater- og performance fra ellers i Europa og USA.

Forestillingene eller performancene til Forced Entertainment jobbes fram kollektivt av kompaniet. Som regel starter arbeidet med improvisasjoner og diskusjoner. Noen av forestillingene inneholder mye tekst, andre lite. Noen forestillinger er kaotiske og energiske, andre minimalistiske og rolige. De fleste forestillingene til Forced Entertainment er bygd opp som collager med referanser til og materiale fra mange forskjellige slags kilder. De benytter seg av elementer fra høy og lav kultur, samt tekster skrevet av kompaniet. Både det sceniske uttrykket og skuespillerarbeidet deres har en enkelhet over seg. Selv om de fleste forestillingene deres er gjennomregissert søker de i spillsituasjonen å holde en upolert og improvisert stil.

Forced Entertainment har spilt i Norge flere ganger. De har blant annet vist And on the Thousandth Night… som ble produsert i 1999. En forestilling inspirert av historiefortellingen i Tusen og en natt. I Forced Entertainments versjon deltok åtte aktører, alle framsto som konger og dronninger, men hverdagslig kledd og barføtt, med et rødt tøystykke som kappe og pappkrone på hodet. De avbrøt hverandres fortellinger, av og til tok de seg en drikkpause, eller la seg til å sove. Mat og hvile var nødvendig for forestillinga varte opprinnelig i 24 timer. Den versjonen som ble vist på Black Box Teater varte i seks timer. Publikum kunne komme og gå som de ville.

Void Story

Tim Etchell er Forced Entertainments kunstneriske leder. Han har også gjort en del soloprosjekter og han har utgitt skjønnlitteratur. Det er han som har skrevet teksten til Void Story. I denne forestillinga spiller teksten en større rolle enn i andre av oppsetningene deres. Tim Etchell står også for regi og bilder.

Det er fire aktører på scenen. To og to sitter ved bord på hver sin side av det tomme scenegulvet. På den store skjermen bak på scenen projiseres stills. Det hele har form som radioteater og bilderoman koblet sammen. Det første som slår meg er at stemmene deres er gode og at de snakker et nydelig engelsk. Skuespillerne sitter med manuskriptet foran seg slik de ville gjort i en radio- eller lydstudiosituasjon.

Historien som spilles er svært litterær, den er romanaktig. Vi møter en kvinne, Kim, og en mann, Jackson. Et ganske ungt par. Stillsene av dem på skjermen er i svart/hvitt. Bildene blir et storyboard for teksten. De er kornete og manipulerte. Det gir en slags tegneseriepreg. Både teksten og bildene er hyperrealistiske.

Settingen er en dystopi. Stilen er science fiction. Noe har skjedd. Krig? Miljøkatastrofe? Verden er i total oppløsning, både rent fysisk og kulturelt, moralsk og menneskelig. De to menneskene, Kim og Jackson, beholder sin menneskelighet, verdighet og ro gjennom den odysseen de legger ut på i denne ødelagte sivilisasjonen. De snakker rolig med hverandre selv om de er utsatt for de grusomste ting. De skytes, angripes av morderiske, svære insekter, av en aggressiv bjørn og de knivstikkes. Det er noe svært sjarmerende og erkebritisk over denne lette og uanstrengte måten de konverserer på mens de gjennomlever de voldsomme handlingene. Humoren som ligger i dette minner om humoren til Monty Python – tørr, britisk humor. Humoren til Forced Entertainment er i tillegg svært svart.

De to hovedpersonene anser situasjonen hjemme hos seg selv for uholdbar etter at de er blitt ranet og Kim knivstukket, de bestemmer seg for å reise, men denne reisen blir raskt til en flukt. De rømmer fra voldsmenn og de møter hele tiden en rekke personer og situasjoner. En av de første de møter er en gammel dame med huset fullt av katter som hun ber dem avlive fordi de har fått i seg noe forurenset fòr og er syke. Etter å ha svømt gjennom en kloakksjø og gått seg vill i en skog, tråkket i en revesaks og blitt jaget av bjørn, kommer de til en hytte. Telefonen ringer:

– Kjenner du Jesus? Spør en kvinnestemme. Vil du vite mer om Jesus?

Her følger en historie om Jesus som hadde kjøpt seg en Honda og så fått problemer med gps’en.

Og Kim og Jackson blir jaget videre av den ene personen skumlere enn den andre. Et barn som truer med at hun kommer til å si at de har prøvd å misbruke henne seksuelt hvis de ikke gjør som hun sier, får dem til å følge seg til et tivoli. Senere havner de tilfeldigvis i en maratondansekonkurranse. Både dans og tivoli er kjent som lett underholdning, men her i den dystopiske, grå tilværelsen blir det nitrist, grotesk og et livsfarlig helvete.

Den grå tilværelsen i fortellinga er monoton. Det er barokt og hyperbolsk. Det føles av og til som å bli overfora med tegneserier. Det pøses på med stadig nye dramatiske situasjoner som hovedpersonene på nærmest magisk vis kommer seg ut av. Ja, dette føles som tvungen underholdning. Men i framføringen av denne teksten ligger sivilisasjonsundersøkende spørsmål. Og noen helt grunnleggende spørsmål. I og med at hovedpersonene er så vanlige og siviliserte blir kontrasten til amoralen og det degenererte tydeliggjort. Selve Mennesket og Kulturen blir skåret ut i papp, slik at forestillinga på en måte spør: Hva er et menneske? Og hva er kultur og sivilisasjon?

Sille Dons Heltoft og Grith Ea jensen: WOMOON ”fra bunad til burka”

november 6, 2018november 6, 2018 elinlindberg8

Sille Dons Heltoft og Grith Ea jensen: WOMOON ”fra bunad til burka”

Musikk: Deborah Vlaeymans

Kostymer: Birgitte Erikson

Teknikk: Søren Knud Christensen

Grafikk: Mads Thorsø Nielsen

Black Box Teater, premiere 9.februar 2012

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2012

Remediering av feminisme

Dokumentarteaterprosjekt som mangler litt tyngde og presisjon.

Av ELIN LINDBERG

Mens de gamle feministene trekker seg tilbake og hevder at enhver kultur må ta sin egen likestillingskamp, tropper yngre feminister opp og tar til orde for en mer global likestillingsstrategi. Det er nesten noe fortvilende i at hver generasjon skal være nødt til å ta denne kampen for at kvinner skal ha en selvfølgelig likestilt posisjon med menn. Men fortsatt er for eksempel kvinnerepresentasjonen i de fleste kunstfelt lavere enn mannsrepresentasjonen. I et intervju med kunsttidsskriftet Kunst + fortalte nylig årets festspillutstiller Marianne Heier at det bare er omtrent 20 prosent kvinnerepresentasjon i norske kunstgallerier. Men som Heier også sa i dette intervjuet: ” Det handler om å ta plass, ikke vente på å få plass, så gammeldags er det fortsatt”. Og det er nettopp det Sille Dons Heltoft og Grith Ea Jensen gjør. De tar sin plass og dykker ned i en refleksjon over kjønnsroller, kultur og væremåte. Intensjonen er god, men de skulle kanskje jobbet enda mer med stoffet for å kunne si noe mer vektig og gi det en tydeligere form.

Urtid

På den lange lista i forestillingas program over personer skaperne av Womoon ønsker å takke, står Kirsten Dehlholm øverst. Hva hun har tilført prosjektet står det ikke noe om, men nettopp dette at Dehlholm som en av verdens ledende scenekunstskapere, står som en slags beskytter for slike prosjekt er fint. Hun har på en måte også røtter tilbake til teknologisk visuell scenekunsts urtid. Og det er nettopp bilder fra en urtid som først møter oss i Black Box’ lille sal. På tre skjermer vises fargefelter, en slags stjernetåke og ”hvit støy” – slik det kunne se ut på tv-skjermer i gamle dager. I følge astronom Knut Jørgen Røed Ødegård er denne ”hvite støyen” rester fra The Big Bang, fra universets begynnelse. Det blir en slags dans ut av vekslingen mellom bildene på skjermene. De samme elementene gjentas. Ligger det en fatalisme i at alt gjentas slik?

Klær skaper folk

Sille Dons Heltoft og Grith Ea Jensen sitter bak et bord til høyre på scenen. Dons Heltoft i en merkelig, heldekkende, men tettsittende, rutete drakt. Jensens kostyme er skyhøye platåsko, slike som var mote på 90-tallet og en grønn body – litt science fiction-look. Etter den ganske lange urbilde-seansen kommer Jensen ut. Hun forsikrer oss om at hun skal smile under hele forstillinga, slik at hun ikke virker så streng og at Sille skal holde seg alvorlig, slik at hun ikke virker fjollete. Det understrekes at identitet er noe som skapes. Igjen og igjen. Identitet blir slik ingen statisk posisjon. Men i hvilken grad har individet makt til å skape sin egen identitet? Heltoft og jensen holder fram at identitet er noe som skapes i samspillet mellom aktører.

Hvem er du?

Jensen stiller personlige spørsmål til publikum: Hvilke sko bruker du til hverdags? Hvilken farge har du på undertøyet? Er du lett å påvirke? Det manes til selvrefleksjon.

Tekstfragmenter kommer som voice-over og på skjermene. Kvinner som samtaler, først og fremst om påkledning. Her tas det ikke stilling. Ingenting ses som riktig eller galt. Tekstfragmentene strømmer over i hverandre og kommer til å nærme seg poesi.

”Den 13.juli skrev jeg på facebook-profilen min: I dag tok jeg på meg en burka og begynte å gråte,” sier Jensen. Vi får en video der to kvinner går over Besseggen ikledd burka, lydsporet er norsk folkemusikk. Det ser litt upraktisk ut med burka på fjelltur, men bildene har ingen stor slagkraft. Noe lignende kommer senere i forestillinga med en lengre videosekvens der en nesten naken kvinne – hun er ikledd skistrømper og skisko – går på ski i en ørken. Kanskje det er fordi bildene er så pass vakre og dermed ligner reklamebilder at de ikke makter å formidle en kritikk eller en refleksjon i en særlig tungtveiende grad.

FNs kvinnekonvensjon

Forestillinga presenterer FNs kvinnekonvensjon for oss og det pekes på svakheter i Norges oppfølging av konvensjonen. Her savner jeg et bredere perspektiv. Det er synd ikke anledningen brukes til å påpeke at USA er det eneste vestlige landet som ennå ikke har ratifisert denne konvensjonen. For det er virkelig hårreisende og enormt provoserende.

”Det er viktig at vi kan dele rom, uten nødvendigvis å dele verdier”, sier Jensen i forestillinga. Det er vel det samme som demokrati. Hvilket ståsted har Jensen og Heltoft? Snakker de om mangfold eller multikulturalisme, at vi virkelig lever i samme rom, eller at mennesker lever i etniske grupper som lukker seg rundt seg selv? Her savner jeg mer tydelighet.

F-ordet

”Skal vi si f-ordet?” Jensen stiller det retoriske spørsmålet til Heltoft. F-ordet er ”feminisme”, viser det seg. Feminisme er altså ikke helt stuerent i denne sammenhengen? Litt tekst om hva feminismer kan være kommer her. Det er jo trist at dette må gjentas og gjentas til det kjedsommelige, men patriarkalske maktstrukturer er seig materie å forandre på. Til slutt kommer både Jensen og Heltoft ut og forteller at Woomon er konstituert som en bevisstgjøringsorganisasjon. Finfint. Men det blir kanskje litt for mye snakk om klesdrakter og overflate i forestillinga, jeg savner et enda grundigere dykk ned til underliggende maktstrukturer. Og jeg savner modigere formmessige grep.