Sille Dons Heltoft og Grith Ea jensen: WOMOON ”fra bunad til burka”
Musikk: Deborah Vlaeymans
Kostymer: Birgitte Erikson
Teknikk: Søren Knud Christensen
Grafikk: Mads Thorsø Nielsen
Black Box Teater, premiere 9.februar 2012
Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2012
Remediering av feminisme
Dokumentarteaterprosjekt som mangler litt tyngde og presisjon.
Av ELIN LINDBERG
Mens de gamle feministene trekker seg tilbake og hevder at enhver kultur må ta sin egen likestillingskamp, tropper yngre feminister opp og tar til orde for en mer global likestillingsstrategi. Det er nesten noe fortvilende i at hver generasjon skal være nødt til å ta denne kampen for at kvinner skal ha en selvfølgelig likestilt posisjon med menn. Men fortsatt er for eksempel kvinnerepresentasjonen i de fleste kunstfelt lavere enn mannsrepresentasjonen. I et intervju med kunsttidsskriftet Kunst + fortalte nylig årets festspillutstiller Marianne Heier at det bare er omtrent 20 prosent kvinnerepresentasjon i norske kunstgallerier. Men som Heier også sa i dette intervjuet: ” Det handler om å ta plass, ikke vente på å få plass, så gammeldags er det fortsatt”. Og det er nettopp det Sille Dons Heltoft og Grith Ea Jensen gjør. De tar sin plass og dykker ned i en refleksjon over kjønnsroller, kultur og væremåte. Intensjonen er god, men de skulle kanskje jobbet enda mer med stoffet for å kunne si noe mer vektig og gi det en tydeligere form.
Urtid
På den lange lista i forestillingas program over personer skaperne av Womoon ønsker å takke, står Kirsten Dehlholm øverst. Hva hun har tilført prosjektet står det ikke noe om, men nettopp dette at Dehlholm som en av verdens ledende scenekunstskapere, står som en slags beskytter for slike prosjekt er fint. Hun har på en måte også røtter tilbake til teknologisk visuell scenekunsts urtid. Og det er nettopp bilder fra en urtid som først møter oss i Black Box’ lille sal. På tre skjermer vises fargefelter, en slags stjernetåke og ”hvit støy” – slik det kunne se ut på tv-skjermer i gamle dager. I følge astronom Knut Jørgen Røed Ødegård er denne ”hvite støyen” rester fra The Big Bang, fra universets begynnelse. Det blir en slags dans ut av vekslingen mellom bildene på skjermene. De samme elementene gjentas. Ligger det en fatalisme i at alt gjentas slik?
Klær skaper folk
Sille Dons Heltoft og Grith Ea Jensen sitter bak et bord til høyre på scenen. Dons Heltoft i en merkelig, heldekkende, men tettsittende, rutete drakt. Jensens kostyme er skyhøye platåsko, slike som var mote på 90-tallet og en grønn body – litt science fiction-look. Etter den ganske lange urbilde-seansen kommer Jensen ut. Hun forsikrer oss om at hun skal smile under hele forstillinga, slik at hun ikke virker så streng og at Sille skal holde seg alvorlig, slik at hun ikke virker fjollete. Det understrekes at identitet er noe som skapes. Igjen og igjen. Identitet blir slik ingen statisk posisjon. Men i hvilken grad har individet makt til å skape sin egen identitet? Heltoft og jensen holder fram at identitet er noe som skapes i samspillet mellom aktører.
Hvem er du?
Jensen stiller personlige spørsmål til publikum: Hvilke sko bruker du til hverdags? Hvilken farge har du på undertøyet? Er du lett å påvirke? Det manes til selvrefleksjon.
Tekstfragmenter kommer som voice-over og på skjermene. Kvinner som samtaler, først og fremst om påkledning. Her tas det ikke stilling. Ingenting ses som riktig eller galt. Tekstfragmentene strømmer over i hverandre og kommer til å nærme seg poesi.
”Den 13.juli skrev jeg på facebook-profilen min: I dag tok jeg på meg en burka og begynte å gråte,” sier Jensen. Vi får en video der to kvinner går over Besseggen ikledd burka, lydsporet er norsk folkemusikk. Det ser litt upraktisk ut med burka på fjelltur, men bildene har ingen stor slagkraft. Noe lignende kommer senere i forestillinga med en lengre videosekvens der en nesten naken kvinne – hun er ikledd skistrømper og skisko – går på ski i en ørken. Kanskje det er fordi bildene er så pass vakre og dermed ligner reklamebilder at de ikke makter å formidle en kritikk eller en refleksjon i en særlig tungtveiende grad.
FNs kvinnekonvensjon
Forestillinga presenterer FNs kvinnekonvensjon for oss og det pekes på svakheter i Norges oppfølging av konvensjonen. Her savner jeg et bredere perspektiv. Det er synd ikke anledningen brukes til å påpeke at USA er det eneste vestlige landet som ennå ikke har ratifisert denne konvensjonen. For det er virkelig hårreisende og enormt provoserende.
”Det er viktig at vi kan dele rom, uten nødvendigvis å dele verdier”, sier Jensen i forestillinga. Det er vel det samme som demokrati. Hvilket ståsted har Jensen og Heltoft? Snakker de om mangfold eller multikulturalisme, at vi virkelig lever i samme rom, eller at mennesker lever i etniske grupper som lukker seg rundt seg selv? Her savner jeg mer tydelighet.
F-ordet
”Skal vi si f-ordet?” Jensen stiller det retoriske spørsmålet til Heltoft. F-ordet er ”feminisme”, viser det seg. Feminisme er altså ikke helt stuerent i denne sammenhengen? Litt tekst om hva feminismer kan være kommer her. Det er jo trist at dette må gjentas og gjentas til det kjedsommelige, men patriarkalske maktstrukturer er seig materie å forandre på. Til slutt kommer både Jensen og Heltoft ut og forteller at Woomon er konstituert som en bevisstgjøringsorganisasjon. Finfint. Men det blir kanskje litt for mye snakk om klesdrakter og overflate i forestillinga, jeg savner et enda grundigere dykk ned til underliggende maktstrukturer. Og jeg savner modigere formmessige grep.