Stikkord: Anmeldelse

Nationaltheatret: SKYLIGHT

elinlindberg8

Alt er politikk

Rikholdig stykke om kjærlighet og klasse

Av Elin Lindberg

 

Skylight

David Hare: Skylight 

Oversatt av Kjetil Bang-Hansen

Regi: Kjetil Bang-Hansen

Scenografi: Even Børsum

Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag

Med: Marte Engebrigtsen, Lasse Lindtner og Thomas Ottersen

Nationaltheatret, hovedscenen 22.april 2015

 

Alle dine valg og erfaringer er en del av deg, hele livet. Dette minner David Hare oss på i stykket Skylight. Vi blir også minnet på de livsomstendighetene vi lever under, det samfunnet vi lever i og de brutale kreftene som finnes både i det lille livet og i det store.

Det er selve stykket Skylight av David Hare som spiller hovedrolla i denne oppsetninga. Hare har skrevet for tv, film og teater i en årrekke. Han ble adlet i 1998. Han ble Oscar-nominert for adapsjonen av Michel Cunninghams roman The Hours i 2002. Stykket Skylight er blitt mye spilt siden urpremieren i London i 1996. For tida spilles det på Broadway med Bill Nighly og Carey Mulligan i hovedrollene. Skylight er satt opp på Nationaltheatret en gang før – i 1996 med Liv Heløe og Nils Ole Oftebro.

I stykket møter vi Kyra Hollis (Marte Engebrigtsen), navnet blir uttalt Kira her, Tom Sergeant (Lasse Lindtner) og Toms sønn Edward (Thomas Ottersen). Kyra kommer fra et lite sted i Vest-England. Som 18-åring får hun seg jobb i restauranten til Tom og hans kone Alice. Tom er 20 år eldre enn Kyra, han har arbeiderklassebakgrunn og har jobba seg opp til å bli en rik mann. Kyra blir etter hvert som en del av familien, og Kyra og Tom får et hemmelig forhold. Når kona oppdager forholdet slutter Kyra med en gang i jobben og forlater familien. Ved stykkets start har Alice vært død ett år og Tom oppsøker Kyra for å se om de kan finne sammen igjen. Kyra bor i en kummerlig leilighet og jobber som lærer ved en belastet skole på Londons østkant. Even Børsums versjon av Kyras leilighet blir kanskje i overkant mer kul og trivelig enn så kald og fattigslig som teksten påstår at den er.

Karakterene i stykket er innholdsrike. Rollene passer godt til institusjonsteaterskuespillere i Lasse Lindtners generasjon – det er dette de er utdannet til, og det ser ut til at Lindtner trives svært godt som Tom. Han spiller virkelig virtuost. Engebrigtsen spiller litt stivere, men hun fyller både rollen og scenen godt. Det er for øvrig flott, og dessverre alt for sjelden i slike kammerspill, at en kvinnelig karakter er på scenen hele stykket gjennom. Thomas Ottersen som sønnen til Tom, spiller rollen sympatisk, men ganske stivt og kantete.

Det er Kjetil Bang-Hansen som har oversatt stykket. Kanskje han skulle fått en dramatiker til å gjøre den jobben. Teksten bærer preg av at den noen steder er direkte oversatt og det går på bekostning av språklig flyt. Det er synd i ei forestilling der teksten er det bærende elementet.

 

Kapitalist og idealist

Tom er kapitalist, han er opptatt av å bygge seg opp mer og mer kapital. Kyra framstår som idealist – hun vil hjelpe mennesker og ”ha noe å gjøre som er meningsfullt”, sier hun. Hun har gitt avkall på et liv med Tom der hun hadde hatt det materielt sett mye bedre enn hun har det nå. Hun har også gitt avkall på en akademisk karriere – hun var den beste på sitt kull. Kyra framstår som en idealist, men hun ser merkelig nok ikke nyheter på tv og hun leser ikke aviser. Kyra og Tom representerer to ulike livsveier selv om de begge kommer fra omlag lik bakgrunn, han klatrer oppover, mens hun snobber nedover, i det klassedelte engelske samfunnet. Han kaller hennes elever for bunnfall og sier at hun har er en sentimental holdning om at helt vanlige folk kan lære henne noe som helst, mens hun sier at han ikke har rett til å se ned på menneskene som lever på Østkanten. Tom og Kyra speiler et fastlåst klassesystem. Stykket ble skrevet i ei tid der ei rekke konservative britiske regjeringer oppskattet det private næringsliv og skar ned på offentlig sektor. Tom og Kyra blir menneskene som levde i denne virkeligheten. Det er kanskje ikke så mye som har skjedd rent strukturmessig i det britiske samfunnet siden stykket ble skrevet, men en del tidsmarkører viser oss at det er 20 år gammelt. Det skrives brev og mobiltelefoner finnes ikke. En litt kuriøs ting er Toms fotballreferanse. Han liker selvsagt snobbelaget Chelsea og refererer til spillestilen deres som ”å poole ballen så langt som mulig framover og håpe på det beste” – såkalt drillo-fotball altså. Denne spillestilen holder ikke lenger i 2015, nå som Chelsea er det kanskje aller beste engelske fotballaget.

 

Den vanskelige kjærligheten

Skylight er i høyeste grad en kjærlighetshistorie. Kyra og Tom elsker hverandre, men å leve sammen er bortimot umulig for dem. De kalde og harde forholdene kjærligheten deres lever under illustreres ved regnet og snøen som innhyller Kyras leilighet. For Kyra var det perfekt å ha et hemmelig forhold til Tom. Hun fikk en familie ved å bo sammen med Alice, Tom og barna. Hun hadde en grei jobb. Og hun hadde kjæreste. For Kyra blir dette hemmelige forholdet kjærlighet på sitt aller reneste. For Tom er det motsatt. Han mener at det beste er å elske noen helt åpenlyst. ”Det er da risikoen er der. Ikke risken for å bli avslørt. Men risikoen når to mennesker virkelig drar videre sammen. Men det innebærer alt det du har unnveket. Å virkelig gi seg hen”, sier Tom til Kyra.

Programheftet til stykket inneholder et intervju med parterapeut Sissel Gran. Hun kaller Kyra og Tom grenseløse. Begge føler at de har rett til å ta det som ligger rett foran dem. Kyra sier at hun ikke følte et snev av bedrag ved å ha et hemmelig forhold til Tom bak ryggen på sin gode venninne Alice. Kyra sier at hun derimot alltid følte ”en dyp fred”. Gran mener at et slikt par som Kyra og Tom har lave odds for å komme hverandre i møte – fryktelig sta og overbeviste om at deres egen levemåte er den rette, som de er. Avslutninga av stykket på Nationaltheatret gir ingen tydelige svar på hvordan livene deres ville kunne ha utviklet seg. Det eneste som er sikkert er at du bærer med deg alle dine forhold og minner så lenge du lever.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015

Ibsenfestivalen 2016: GRØNLANDSSŪTRAEN, LA DEG VÆRE, NOEN KOMMER TIL Å KOMME (AH! AH! AH! AH!)

elinlindberg8

Relasjoner i spill

Poetisk og smått desperat om livsmening, solid, men noe slørete refleksjon over relasjoner i forandring og rop og hyl i dukkehjemmet. Tre urpremierer på norsk samtidsdramatikk under Ibsenfestivalen undersøker på forskjellig vis grunnforholdene vi lever under i vår del av verden.

AV ELIN LINDBERG

Fredrik Høyer Foto Ole Kristiansen
Foto Ole Kristiansen

 

Fredrik Høyer: GRØNLANDSSŪTRAEN

Regi: Mattis Hermann Nyquist

Komponist/lyddesigner: Gaute Tønder

Framført av Fredrik Høyer

Urpremiere 27. august 2016 Torshovteatret

 

Arne Lygre: LA DEG VÆRE

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymedesign: Rebecca Ringst

Med: Tone Mostraum. Andrine Sæther, Glen André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad

Nationaltheatret, Amfiscenen, 10. september 2016

 

Sara i Stensrud:

En forviklingskomedie om flyktningkrisen

Regi og scenografi: Sara Li Stensrud

Med Magdalena Sousa Helly-Hansen og Dag Håvard Engebråten

Nationaltheatret, Malersalen, 21.september 2016

 

 

GRØNLANDSSŪTRAEN

Komponisten/lyddesigneren Gaute Tønder er alene på scenen på Torshovteatret. Han spiller en kort melodilinje igjen og igjen – i loop. Fredrik Høyer kommer inn på det runde scenegulvet. Her står det et par mikrofoner og en stol. Scenen er ganske naken. Han setter i gang med sin musikalske prosa som både tekstlig og tematisk går i loop, på samme måte som musikken allerede har antydet.

 

Slapp av – det går bra!

Høyer er en dyktig performer, han er slampoet, i tillegg til å være forfatter. Han formidler teksten musikalsk. Teksten går fra det nære og hverdagslige til de store utfordringene verden står overfor – klimakrise, terror, fattigdom. Jeget i teksten leter etter mening i tilværelsen. Alt er tilsynelatende helt bra, men Høyer lar oss mer enn ane en underliggende reell trussel. Meningen i det lille livet synes fraværende. Depresjon og selvmord ligger som en mulighet, kos og varme vennskap ligger som en likeverdig mulighet. Det ligger eksistensiell fortvilelse her og standup-aktige refleksjoner rundt det lille livet. Teksten hans berører oss.

 

Knakende god tekst

Grønlandssutraen er gitt ut både som bok og plate, og Høyers tekst fungerer veldig godt som scenetekst.  Mattis Hermann Nyquists regi er enkel. Høyer framfører teksten live, det er små musikk/lyd-intermessoer, og noe av teksten er i opptak. Høyer står, sitter litt på en stol, skifter fra mikrofon til mikrofon og setter seg blant publikum på første rad. Alt rolig og nedpå. I en sekvens kjører han teksten ut i et crescendo – det blir litt maniert, mer som et påfunn.

Teksten har rap-rim og gode one-linere – om Grønland og klimakrisa: «De har 50 ord for snø, alle betyr regn» og «Determinisme – det er min isme». Den gode kvaliteten på teksten og Høyers evne til å kommunisere direkte med publikum er med på å gjøre oppsetninga svært vellykka. Så får det heller være at den ikke kanskje har så mye med Henrik Ibsen å gjøre.

 

La deg være – bak slør

Mennesket i Grønlandssutraen trenger seg nærmest på oss. Høyer borrer i mennesket etter mening. Han konfronterer oss direkte med sine spørsmål om hvordan skape mening i et menneskeliv. Disse spørsmålene finnes også i Arne Lygres tekst, men det er som om både menneskene og deres meningssøken ligger bak et slør. Teksten har glidende overganger. Karakterene i den vender teksten innover mot seg selv. Elementene teksten bringer opp er både dramatiske og allmenngyldige, det er utroskap, død, kjærlighet, vennskap. Det ligger en mykhet over måten temaene presenteres på, i stykket ser vi på dem med distanse.

 

På de skrå bredder

Rebecca Ringst er scenograf for forestillinga. Hun har laget et scenerom på Amfiscenen som består av store bølger i lyst tre. Bølgene blir som store trappetrinn som skuespillerne kan gå og sitte på. De kan gå skrått oppover og nedover og de kan rutsje på det glatte treverket. Bølgekonstruksjonen kan gi assosiasjoner til svaberg – der noe av handlingen i stykket utspiller seg. Konstruksjonen er også så åpen at skuespillerne til enhver tid er synlige for oss. De må hele tiden relatere seg til hverandre og oss. Det minner oss på at vi aldri slipper unna de menneskelige relasjonene.

 

Foranderligheten

I stykket møter vi «Mennesket», «Venn», «Bekjent», «Fremmed» og «Fiende». På et tidspunkt i stykket vendes dette, mykt og sømløst, og vi møter «Et annet menneske», «En annen venn» – og så videre. Rollenavnene blir elegant projisert på bølgekonstruksjonen.

«Bekjent» sier et sted i begynnelsen av forestillinga: «Du er menneske, og du er foranderlig». Nettopp denne evnen til foranderlighet gjennomsyrer stykket. Vi spør oss: «Hvem er denne karakteren egentlig?», «Hvem er du? Hvem er jeg? Hvem er mennesket?» Det er pauser og luft rundt teksten. Det er tid til refleksjon – slik det ofte er i Arne Lygres stykker. Er det kanskje litt vel mye luft her? Dette stykket har ikke den samme slående og intense nerven som for eksempel Jeg forsvinner. Vi blir allikevel dratt inn i stykkets verden. Kanskje på grunn av at replikkene bretter mennesket ut slik at det kommuniserer både i dialog med andre mennesker og med individet selv i en indre monolog.

 

Relasjonene

Stykket stiller spørsmål ved hvem individet er, men i enda sterkere grad stiller det spørsmål om hvem vi er for hverandre. Det spør om hvem vi er for hverandre når livet forandrer seg. Skuespillerne levendegjør teksten på en utmerket måte, men de framstår som noe anonyme, det er ikke på grunn at de ikke gjør en god og grundig jobb – kunne regien vært strammere? Skuespillerne sklir fra karakter til karakter. Av og til oppleves overgangene litt upresise og det kan være litt vanskelig å få med seg hvem som er hvem.

 

Omsorg og melankoli

Det ligger noe truende i det faktumet at alt er foranderlig. Når som helst kan man miste noen. Her er det relasjoner som brytes opp på grunn av utroskap, at noen bare blir borte uten at det er noen tydelig grunn til det, eller at det er noen som dør. Smerten som kan komme i kjølvannet av slike brudd, er ikke særlig artikulert her. Det hviler heller en melankoli over stykket. En slags forsoning med livets omskiftelige omstendigheter. Alle karakterene er vevd sammen. De viser at menneskene ikke slipper unna hverandre, de trenger hverandre, og uten omsorg for hverandre går de under, allikevel er karakterene ofte vendt inn mot seg selv. Replikkene framstår ofte som en indre dialog som her:

 

Menneske: Og nå er det over.

Bekjent: Jeg svarer ikke.

Menneske: Du nikker, og jeg går ut av rommet.

 

Karakterene sammenblandes og agerer sammen både på et ytre og det indre plan.

La deg være framstår som mykt og dempet. Smerten finnes, men den er under kontroll. Relasjonene undersøkes på poetisk vis. Forestillinga fungerer nærende for refleksjonene våre over våre egne relasjoner og relasjonen til oss selv. Oppsetninga fungerer godt, selv om jeg savner en litt strammere regi noen steder. Men nå over til noe helt annet:

 

Noen kommer til å komme (Ah!-versjonen)

På scenen på Malersalen står en sofa, to stoler og et salongbord. På gulvet ligger et gulvteppe med imitert persisk mønster. Det lukter loppemarked. I en av stolene sitter en kvinne i mønstret, tettsittende treningstøy. Hun blåser i en slags fuglefløyte av plast i det vi kommer inn i salen. Fløytelyden imiterer fugl, på samme måte som interiøret imiterer en salong. Det billige, kunstige og loslitte understrekes.  Kvinnens fuglefløyte får etter hvert svar. Det står noen utenfor døra som vil inn. Det er mannen. Han kommer inn med favnen full av julepakker. Vi får scenen fra Henrik Ibsens Et dukkehjem der det er Thorvald, og ikke Nora, som er lerkefugl, ekorn og spillefugl som har satt penger over styr. Det er litt uklart hva denne overskrivningen av Ibsen vil. På grunn av at kjønnsrollene er så annerledes enn de var på Ibsens tid, virker ikke dette hverken provoserende eller revolusjonerende. Det er det nok ikke heller ment at det skal være, den viser heller til en noe tom og meningsløs runddans.

 

Stivt og hardt

Spillet er stivt og utenpå. De to menneskene er som to mekaniske dukker i dette slitne hjemmet. De snakker ikke, de roper til hverandre. Her er det ikke snev av varme og mykhet. Denne spillemåten står i en slags barnlig opposisjon til måten Jon Fosses stykker ofte spilles på der det kan dveles lenge og vel ved pauser og replikkveksling. Referanser til Fosse finnes det flere av, de framstår her som parodier. Hos Fosse har menneskene dybde og indre liv, det har ikke menneskene i Stensruds farse. Her er de bare overflatiske sjablonger. Det er replikkvekslinger, men mannen og kvinnen snakker egentlig ikke sammen.

Stilen kan virke som et lån fra Elfride Jelinek. Men hos Jelinek finnes, i tillegg til dyp tragedie, også humor – beksvart humor. Humor finnes også hos Fosse, her er den ofte tragikomisk og lun. Stensruds oppsetning er antimorsom. De to dukkemenneskene roper og roper. De løper og løper. Vitsene er flåsete og banale: «Bank, bank – det er fra Norges Bank». Blødmene bidrar til å gjøre forestillinga tung og flat.

 

Et lukket og låst helvete

Til slutt vil Thorvald gå. Men han kommer seg ikke ut, dette er en farse fra helvete. Han er innelåst sammen med Nora. De to blir sittende å puste og pese i sofaen i stykkets virkelighet. Gjennom pustingen og pesingen til de to desillusjonerte figurene hører vi lydene utenfra – det er lyden fra saksofonen til en gatemusikant. Antakelig en som kommet hit fra et annet land. Ja, noen kommer til å komme – hele tiden.

Oppsetninga insisterer på aggressivt overflatespill. Vi tar det samfunnsrefsende poenget ganske raskt, men den todimensjonale spillestilen fungerer dårlig i scenerommet. Forestillinga kommer ikke av flekken, selv om den er aldri så fysisk.

 

Ja takk til ny dramatikk!

Det er et godt grep å presentere ny norsk dramatikk under festivalen. Ny scenetekst blir synliggjort og kan ses i forhold til internasjonal scenekunst som gjester festivalen. Fredrik Høyers Grønlandssutraen fungerer godt både som scenetekst og forestilling. Arne Lygre er godt etablert som dramatiker. Som hus-dramatiker ved Nationaltheatret er det naturlig at hans seneste stykke blir presentert under årets festival. Stykket hans har høy kvalitet, og det er spennende forfatterskap å følge. Selv om Sara Li Stensruds stykke og oppsetning kanskje ikke nådde helt til topps denne gang, er det allikevel svært positivt at nye dramatikere kommer til.

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2016

Det Norske Teatret: FRIDOMENS VEGAR

elinlindberg8

All makt til quizskaparen

Fridomens vegar går i mange retningar samstundes, vi sirklar rundt testregime og fridomen til individet, vi pirkar i moralske og etiske spørsmål, medan vi kosar oss med quiz – kva er det framsyninga eigentleg vil?

AV ELIN LINDBERG

Fridomens-vegar-DNT-1-1128x637

FRIDOMENS VEGAR

Audiovisuelt konsept, regi/musikk: Tore Vagn Lid

Leiar av scenografisk team: Kyrre Bjørkås

Kostyme: Kyrre Bjørkås/Ingunn Birkeland

Med: Ane Dahl Torp, Marie Blokhus, Joachim Rafaelsen og Bjørn Sundquist

Musikar: Thomas Valeur

Det Norske Teatret, scene 2, onsdag 26.oktober 2016

 

«Kven testar testaren?», er eit gjennomgangstema i Fridomens vegar. Det blir eit emblem for framsyninga. Det står som tekst på golvet framfor der vi sit, det står på stempelet som er brukt for å forsegle konvoluttane med quiz-materiell vi blir tildelte. Ja, kven testar testaren? Fridomens vegar? Kritikaren testar i alle fall framsyninga.

 

Kvar er vi?

Vi sit på krakkar som er festa til kvarandre i sirklar. Desse sirklane av krakkar dekker mesteparten av scenegolvet. Skodespelarane har speleområde rundt oss og i midten av scena. Store skjermar heng på sidene. Skodespelarane (Ane Dahl Torp, Marie Blokhus og Joachim Rafaelsen) er kledde i like kostyme, de er vertar og quizleiarar, samstundes som dei har sine eigne historier som dei speler ut.

Men kvar er vi? I eit regime av testar laga av testarar vi ikkje veit kven er og ikkje veit kvifor finst? Først ut i Fridomens vegar er den utskjelte PISA-testen. Vi ser to ungar, ei jente kledd i blå overall og overbeskyttande blå hjelm og ein gut kledd i raud overall og raud hjelm. De sit i eit trasig klasserom og gjer parodiske, meiningslause og uforståelege oppgåver på eit ark. Ein namnlaus karakter med bustete hår og skjegg (Bjørn Sundquist) sit i rullestol og overvaker dei to stakkars elevane. Filmen vi ser har stumfilmestetikk og han er ganske melodramatisk. Men kva er no eigentleg denne PISA-testen som dei stakkars ungane blir utsette for?

 

Pisa og PISA

Det skeive tårnet i Pisa dukkar opp i Fridomens vegar som ein noko ullen, i beste fall mangetydig, metafor. Men dei fleste veit at det dreier seg om PISA, altså Programme for International Student Assessment. Det er ein skuletest eit tilfeldig utval av 15-åringar i mange land tek del i. Dei blir testa i lesing, matematikk og naturfag. Resultata blir samanlikna internasjonalt. I 2012 kom PISA-sjokket. Det viste seg at Noreg ikkje var best i klassen, noko vi har ein lei tendens til å tru når det gjeld kva det skal vere. Finland var best i test. Sjå til Finland – kva gjer dei der? Jau, der er det å vere lærar eit høgstatusyrke, alle lærarar har masterutdanning, mange har ein PhD. Og – noko som før ikkje har komme så mykje fram i media, er at det i Finland blir sette i gang støttetiltak tidleg om elevar har utfordringar. Korleis finn ein ut at desse elvane har utfordringar kan ein spørje seg? Det blir vel ikkje tatt testar? Det er dei emna elevane blir testa i med PISA-testen som er det kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen kallar basisferdigheitene. Desse meiner han og Høgre må styrkast, men kva må da ut? Jau, dei praktisk-estetiske faga som musikk, dans, drama, kunst- og handverk til dømes. Men da spørst det om ikkje ungen blir kasta ut med badevatnet…

 

Koseleg med quiz

Framsyninga steller aktuelle spørsmål om fridomen sine grenser når vi kan teste og bli testa på alle baugar og kantar. Vi blir inviterte til quiz og midt mellom filmar og quiz og presentasjonar speler skodespelarane som i oppsetjinga har bytt namn med kvarandre (Ane heiter Marie og omvendt) ut historier om karakterane «skodespelarane» i stykket. I ei scene er det jobbintervju på teatret, i ei anna scene vurderer to av dei om dei skal få barn. Desse historiene engasjerer oss berre sånn halvvegs, dei blir berre nokre av mange andre trådar. Det at dei forskjellige elementa i stykket blir blanda saman og får like verd er med på å gjere det heile noko uoversiktleg, men det er kanskje meininga.

Quizlaga er sette saman av dei som sit i same sirkel av krakkar. Sirkelen viser seg å vere litt upraktisk for samtale fordi han er så vid og stor at det blir vanskeleg å kommunisere med kvarandre. Tilfeldig? Kanskje ikkje. Oppsetjingane til Tore Vagn Lid er brechtianske – vi skal lære noko av å delta. Quiz blir brukt som pedagogisk hjelpemiddel i både skule og organisasjonsliv, og quiz finst som underhaldning, sosial aktivitet og som appar du kan laste ned på mobiltelefonen. Eg er ikkje heilt sikker på om quizen fungerte så godt i denne samanhengen. Ja, vi lærer best når vi sjølve er aktive, men når quizen blir så framtredande forsvinn andre element i stykket. Eg er nøgd med at eg fekk briljert med fiskekunnskapen min (det er altså makrellen som ikkje har svømmeblære, ikkje raudspetta!) og at eg lærte at det var Noreg ved dei to norske stortingsrepresentantane Erling Bjørnson (Bondepartiet) og Alf Mjøen (leiar i Radikale folkeparti) som foreslo den tyske rasehygienikaren dr. Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris. Men kom vi noko djupare i forståinga av kva desse testane gjer med oss?

 

Kven testar? Kva? Kvifor?

Det seier seg sjølv at det er av det gode at ein kan bli testa for alvorlege sjukdomar, som kreft til dømes, og få behandling så fort som råd er. Fridomens vegar gjer kunnskap om eigne genetiske disposisjonar og diagnosar til eit moralsk-etisk spørsmål. I ein chatte-dialog på skjerm mellom eit barn fødd i 2006 og mora blir ho konfrontert med at ho visste at ho hadde ein arveleg sjukdom før ho blei gravid. Grepet står og vippar mellom å angå oss personleg og å vere så melodramatisk at vi ikkje tar det inn.

Ja, vi blir testa heile tida. Og ja, det er særs viktig at vi er oppmerksame på kven som testar, kvifor vi blir testa og kva testresultata blir brukte til. Mot slutten av oppsetjinga blir ein modell av det skeive tårnet i Pisa hengd opp på ein krok midt på scena. Det bringer oss tilbake til skulen. Som kjend blir testresultata brukte til å stake ut vegen framover. Men kva for ein veg? Korleis blir testresultata leste? Kva blir plukka ut som særskilt verdfullt? I skulesamanheng brukar skuleleiarane ofte testresultata til den australske forskaren John Hattie til å seie at det det ikkje er nokon samanheng mellom kor mange elevar det er i ein skuleklasse og læring. Kvifor gjer dei det? Av omsyn til elevar og lærarar? Neppe. Dei gjer det sjølvsagt for å spare pengar.

Til slutt i Fridomens vegar har Ane (Marie Blokhus) ein samtale med karakteren i rullestol (Bjørn Sundqiust). Dei to ungane i raud og blå overall har allereie vore inne medan dei messa den kristne truvedkjenninga. Vi trur på testen. Vi trur på testaren. Bjørn Sundquist har spela Gud på Det Norske Teatret før, og han får denne rolla her òg. Som ein slags gudfader som ikkje lenger er til stades når skjermen blir mørk. Fridomens vegar peikar på at det er vanskeleg å finne ut av kven testaren er, og kva og kvifor det blir testa, men stykket stansar litt på halvvegen. Eg saknar endå meir djupn og vilje til å finne svar.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift – 4/2016

Nationaltheatret: MYSTERIER

elinlindberg8

Livskampen

Jan Gunnar Røise gjør en god Nagel i Calixto Bieitos noe monologtunge versjon av Knut Hamsuns Mysterier.

AV ELIN LINDBERG

Mysterier
Foto: Øyvind Eide

 

Knut Hamsun: MYSTERIER

Dramatisert av Calixto Bieito

Regi: Calixto Bieitos

Scenograf: Rebecca Ringst

Kostyme: Kathrine Tolo

Lysdesign: Reinhard Traub

Med: Jan Gunnar Røise, Jan Sælid, Andrea Bræin Hovig, Heidi Goldmann, Håkon Ramstad, Anne Krigsvoll, Marian Saastad Ottesen, Mari Maurstad, Ellen Horn, Nils Goldberg Mulvik, Per Christian Ellefsen og Per Frisch

Nationaltheatret, hovedscenen, lørdag 4.juni 2016

 

«Jeg er en tilværelsens utlending», forkynner Johan Nilsen Nagel (Jan Gunnar Røise). I den lille byen han er kommet til, uten noen tilsynelatende grunn, er han en fremmed. Et menneske er kastet inn i verden og store eksistensielle spørsmål dukker opp til overflaten: Hva er meningen med det hele? Individet er ikke anonymt og unnselig. Dette er en person i en iøynefallende og sær gul frakk. Til og med en mannsperson. (Hvordan ville en kvinnelig Nagel fortone seg? Det er, dessverre, litt slitsomt at det fortsatt i alt for høy grad er slik at det er fortellingene om menns individuelle kamp mot og med verden som får mest oppmerksomhet.)

 

Menneskerommet

På dreiescenen står to flere etasjer høye «leilighetskomplekser». De to stillaslignende konstruksjonene har rom i forskjellig størrelse. De kan dyttes sammen slik at de framstår som en «bygning». Rebecca Ringst har skapt et rom der vi til enhver tid har muligheten for å observere mennesker i sine små avlukker. Det skapes tablåer i de forskjellige rommene. Og det vil alltid være mulig å bli observert av en eller annen. Mennesket er ikke alene. Konstruksjonen til Ringst kan også minne om et bilde på en slags hjerne. Tanker, minner, impulser hviler, vaker og er virksomme til enhver tid i dette menneskeskapte objektet.

Kostymer og interiør holdes i 1890-tallsstil. Det samme gjør språket. Hamsuns språk klinger både historisk og teatralt nærværende.

 

Alt er bedrag

Navnet Nagel er i seg selv teatralt. Det gir assosiasjoner til negl og nagle. Noe skarpt og spisst som kan bore seg innover i materien, noe som kan skape smerte, uro og aldri hvile. Navnet Nagel gir også assosiasjoner til kors og stigmatisering.  I Nationaltheatrets forestilling borrer han etter en mening eller et holdepunkt i tilværelsen. Han veksler mellom å forholde seg inderlig og ironisk til verden. Han forelsker seg i Dagny Kielland (Andrea Bræin Hovig), frir til Martha Gude (Heidi Goldmann) og har et forhold til stuepiken Sara (Mariann Saastad Ottesen). Alt er like dypt alvorlig og like overflatisk. Nagel speiler seg i taperen Minutten (Jan Sælid) samtidig som han måler seg med tides store menn. Navnet Ibsen gjentas av ensemblet og gir gjenlyd i veggene på Nationaltheatret. Mysterier rommer det friske sitatet: «De fleste av Ibsens skuespill er dramatisert tremasse».

Hamsun skrev Mysterier i modernismens oppstart, mennesker løsrev seg fra slekt og hjemsted og søkte til byene som vokste i en voldsom fart. Forutsetningene for mennesket forandret seg, og individets forhold til seg selv forandret seg. Hamsuns artikkel «Fra det ubeviste sjæleliv» som sto på trykk i Samtiden, er blitt en bauta over den tidlige modernismens mentalitet. I disse dager kikkes det på postmodernismen, på avstand. Det er gått noen tiår siden postmodernismen var hot. Ironi og fornuftskritikk var hedersord, og alle de store ordene sannhet, virkelighet, objektivitet, fakta kunne verken skrives eller uttales uten hermetegn. Det er i denne moderne verdenen Nagel lever. Alt oppleves som illusjon. Eller det møtes som om det skulle være en illusjon, noe uegentlig.

 

Overflaten

Mye av spillet i Calixto Bieitos forestilling er overflatisk og teatralt. Skuespillerne behersker dette stort sett godt, men det er litt forskjell på spillestilene. Mariann Saastad Ottesen spiller lekende, intuitivt og impulsivt, det kler materialet godt. Absurde og teatrale fysiske opptrinn gir gode bilder på det indre liv i hovedpersonens hjerne. Mari Maurstad som Kamma, denne ukjente kvinnen som oppsøker Nagel på rommet hans på pensjonatet der han bor, har en helt annen spillestil. Hun spiller komedie som om det skulle være en operette hun er med i. Timingen hennes er god, men den overflatiske spillestilen står ut som litt utdatert. Det fungerer i forestillinga som et besøk fra en verden som er forlatt og bare står igjen i minnet som sjablonger på levd liv.

 

Mysteriet

I Hamsuns Mysterier er naturen svært nærværende. Nagel går turer i skogen om natten. Det finnes hav og utsikt. I Bieitos Mysterier er vi hele tiden i bylandskapet. Mørket omkranser scenografikonstruksjonen på scenen, som den omkranser hovedpersonen Nagels liv. Vi vet ikke hvor han kommer fra. Vi får bare kunnskap om fragmenter fra hans tidligere liv. Ingen av fragmentene er helt til å stole på. Han bader i mystikk. Han dyrker og henter næring fra dette mystiske dypet han kommer fra. Menneskene i den lille byen tiltrekkes av mystikken, og de vender den like fort ryggen.

Et element i Reinhard Traubs lysdesign er at sterke søkelys rettes ut mot publikum mellom de to store scenografiske elementene. Publikum får ikke gjemme seg i mørket her, publikum er under oppsikt.

 

Liv og død

Nagels liv er her like mye en kamp med døden som en kamp med livet. Dødslengselen er aksentuert hos Bieito. Hos Hamsun framstår kampen som mer den overlevendes kamp. Det ligger en tanke om egen storhet og tro på egen suksess under fernissen av galskap, forvirrethet og forstillelse. Hos Hamsun kan det nesten virke som om hovedpersonen bevisst driver sitt spill og skaper seg et image som den labile fremmede. Hos Bieito er den fremmedes liv håpløst. Livet for Nagel, den fremmede blant oss, er ikke levelig. Røise spiller Nagel med intensitet og inderlighet. Nå mot slutten av spilleperioden framstår han som ganske rusten. Stemmen er slitt. Noen ganger er det som om han knapt får ordene ut. Dette gir Nagel en ekstra dimensjon. Han blir en mann som har levd et hardt liv og som ikke har så mye tid igjen.

En ting å sette fingeren på er kanskje selve dramatiseringsarbeidet. Forestillinga blir noe monologtung. Dette gjør at hovedpersonens nervøse og angstbiterske vakling fra det ene til det andre ikke får disse brå kastene som Hamsuns hovedperson har.

 

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2016

Oslo Nye Teater: FØRSTEREIS

elinlindberg8

Mestermøte

Godt gammeldags fortellerteater med en fortsatt fremragende skuespiller

 

AV ELIN LINDBERG

 

Helge Jordal

På scenen: Helge Jordal

Manus: Morten Lorentzen

Regi: Lasse Kolsrud

Scenografi: Carle Lange

Lyddesign: Espen Beranek Holm

Lysdesign: Morten Reinan

Produsert i samarbeid med Riksteatret og Den Nationale Scene

Oslo Nye Teater, Centralteatret, 18.mai 2017

 

Førstereis er ikke, som tittelen sier, ute for første gang – dette er tredje gang forestillinga er ute på turné etter premieren i 2011. Den er blitt spilt over hele landet. I Oslo spilles stykket på den lille scenen på det nokså loslitte og litt glorete Centralteatret. På scenen står et stillas, to store kasser, en søppelboks – eller et boss-spann som det vel heter på bergensk – og ei dobbel stolrekke – slike som finnes på blant annet flyplasser. På den bakre stolrekka ligger Helge Jordal. En stemme på spansk over høytaleren. Noe med Panama og at flyet er forsinka. Lyset er på i salen. Jordal reiser seg: «Jasså, dokker e frå Norge!» Som den nå pensjonerte sjømannen Martin, bosatt i Panama, er han både jovial, men også konfronterende. Martin har gode grunner for å være mistenksom overfor nordmenn, han har en historie om svik i bagasjen.

 

Barnehjemsbarn

Historien om Martin starter på Garnes guttehjem i 1959. Han er tyskerunge, moren kan ikke/vil ikke ta seg av ham. «Du var den medaljen eg satt igjen med etter den bedritne krigen», sier hun til sin sønn når han oppsøker henne som voksen. På guttehjemmet blir Martin «banket, spylt og rævpult». Læreren Sylen er verst. Martin er en smart gutt. Han stjeler identifikasjonspapirene til en eldre gutt, kommer seg som blindpassasjer på et godstog, i Bergen har han flaks og får seg hyre på en båt – M/S Gardanger. Han er femten år og har jobb som dekksgutt. Han er flink til å jobbe og blir etter hvert godtatt av resten av mannskapet.

 

Skillingsvise

Det er litt skillingsvisepreg over stykket, selv om den fiktive historien stort sett er ganske troverdig. Det er landlov i havnebyer med drikking og horer, det er julaften, gråt, gaver og savn, det er fellesskap og vakttørner om bord. For første gang blir Martin sett. Kapteinen framstår som en trygg farsfigur. I Rio de Janeiro forelsker Martin seg grundig. Kjærlighetshistorien er heftig og dramatisk og ender med arrestasjon. Og den fargerike historien fortsetter – Buenos Aires, tango, horer, pistoler. Durban, Suez, Kapp Horn, kneiper i St. Pauli i Hamburg der Beatles spilte på 1960-tallet. Selveste Rasmus – storstormen kommer – mannskapet frykter for livet, mens kapteinen er den eneste som står oppreist. Tømmer har satt seg i roret. Martin, som har vist at han er en god svømmer, dykker med slegge og spett og reparerer roret egenhendig. Han er en redningsmann, en helt.

 

Forførende

Historien er altså veldig dramatisk – en skikkelig skipperskrøne, men vi lar oss forføre. Vi lar oss rive med i alle kastene historien har. Grunnen til det er først og fremst at Helge Jordal er en fantastisk skuespiller og formidler. Han er høyt og lavt. Han beveger seg sprettent opp på broen og ned leideren. De følelsene han formidler beveger seg også i alle retninger, han ler og gråter, publikum berøres. Dette er god, gammeldags teatermagi. Vi løftes ut av hverdagen og inn i ei fortelling. Det hele er ujålete og rett fram.

 

Folkelig

Centralteatret har en brokete historie. I dette bygget er det blitt spilt teater siden slutten av 1700-tallet. Det har vært et serveringssted som het Alhambra her – på folkemunne kalt «Ølhambra». Det har blitt brukt av NRK på 60-tallet, og som bingo-lokale av Olav Thon. Dette er fortsatt et folkelig sted. Publikum her er litt annerledes enn det for eksempel er på Black Box. Og Førstereis er ei folkelig forestilling. Her trenger du ikke forkunnskaper om hverken teaterhistorie eller filosofi. Men dette er likevel ikke bare lett underholdning. Historien er viktig. Den handler om norske sjøfolk – en nokså utdøende rase – og måten de har blitt behandlet på i etterkrigstiden. Og det handler om svik og utenforskap. Og ikke minst om hvordan det å reise til sjøs var en hard, men effektiv måte for unge menn som ikke fant seg til rette andre steder, å bli voksen og få seg et yrke på. Denne muligheten for ungdom er dessverre ikke der lenger – selv om vi har historier som beviser det motsatte. Samuel Massie – også bergenser som Jordal – har en lignende historie fra i dag å berette.

 

Kunst

Historien om Martin – som førstereisgutt og som voksen mann – er absolutt underholdende, men måten den blir formidlet på gjør den også til kunst. Det er ikke det faktum at den spilles i et teater – en kunstinstitusjon – som gjør det. Det er skuespilleren, teatermennesket som gjør dette til kunst. Helge Jordal gir oss den besluttsomme, unge barnehjemsgutten som rømmer. Han er den usikre, hengslete, men lærevillige dekksgutten. Han gjør oss rørt som den store, trygge kapteinen som tar unggutten under sine vinger. Det er godt gjort å kun med ord ta oss med til en varm kjærlighetshistorie i Rio. Vi tror nesten på at den unge gutten var hallik i Buenos Aires også. Vi ler av den parodisk skravlete, bergenske taxi-sjåføren som bokstavelig talt snakker på inn- og utpust på bilturen helt fra Oslo til Bergen. Vi vemmes over Martins mor som han besøker for absolutt siste gang på 60-tallet. Alle i Jordals skikkelse.

 

Panama

Historien slutter der den begynte – på flyplassen i Panama. Her bor den gamle Martin nå. Han har en båt som han kjører turister ut til eksotiske øyer med. Det er stort sett backpackere og små grupper han frakter. Et rolig liv. Han har fortsatt sitt felleskap med folka han traff på M/S Gardander. «Glunten», opprinnelig fra Brønnøysund, driver en bar her. Martin har venner, han er avslappet. Men han venter på noen på flyplassen. Kjærlighetsmøtet i Rio har gjort at han har familie. Han skal treffe den for første gang. En lykkelig slutt for Martin. Og et godt og varmt møte med en fargerik fortelling, men først og fremst med en mester i skuespillerfaget. Det er bare å bøye seg i støvet. Og det er godt gjort, og profesjonelt til fingerspissene, å holde en slik enmannsforestilling så levende og vital etter så lang tid på veien.

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 2-3/2017