Nationaltheatret: MYSTERIER

Livskampen

Jan Gunnar Røise gjør en god Nagel i Calixto Bieitos noe monologtunge versjon av Knut Hamsuns Mysterier.

AV ELIN LINDBERG

Mysterier
Foto: Øyvind Eide

 

Knut Hamsun: MYSTERIER

Dramatisert av Calixto Bieito

Regi: Calixto Bieitos

Scenograf: Rebecca Ringst

Kostyme: Kathrine Tolo

Lysdesign: Reinhard Traub

Med: Jan Gunnar Røise, Jan Sælid, Andrea Bræin Hovig, Heidi Goldmann, Håkon Ramstad, Anne Krigsvoll, Marian Saastad Ottesen, Mari Maurstad, Ellen Horn, Nils Goldberg Mulvik, Per Christian Ellefsen og Per Frisch

Nationaltheatret, hovedscenen, lørdag 4.juni 2016

 

«Jeg er en tilværelsens utlending», forkynner Johan Nilsen Nagel (Jan Gunnar Røise). I den lille byen han er kommet til, uten noen tilsynelatende grunn, er han en fremmed. Et menneske er kastet inn i verden og store eksistensielle spørsmål dukker opp til overflaten: Hva er meningen med det hele? Individet er ikke anonymt og unnselig. Dette er en person i en iøynefallende og sær gul frakk. Til og med en mannsperson. (Hvordan ville en kvinnelig Nagel fortone seg? Det er, dessverre, litt slitsomt at det fortsatt i alt for høy grad er slik at det er fortellingene om menns individuelle kamp mot og med verden som får mest oppmerksomhet.)

 

Menneskerommet

På dreiescenen står to flere etasjer høye «leilighetskomplekser». De to stillaslignende konstruksjonene har rom i forskjellig størrelse. De kan dyttes sammen slik at de framstår som en «bygning». Rebecca Ringst har skapt et rom der vi til enhver tid har muligheten for å observere mennesker i sine små avlukker. Det skapes tablåer i de forskjellige rommene. Og det vil alltid være mulig å bli observert av en eller annen. Mennesket er ikke alene. Konstruksjonen til Ringst kan også minne om et bilde på en slags hjerne. Tanker, minner, impulser hviler, vaker og er virksomme til enhver tid i dette menneskeskapte objektet.

Kostymer og interiør holdes i 1890-tallsstil. Det samme gjør språket. Hamsuns språk klinger både historisk og teatralt nærværende.

 

Alt er bedrag

Navnet Nagel er i seg selv teatralt. Det gir assosiasjoner til negl og nagle. Noe skarpt og spisst som kan bore seg innover i materien, noe som kan skape smerte, uro og aldri hvile. Navnet Nagel gir også assosiasjoner til kors og stigmatisering.  I Nationaltheatrets forestilling borrer han etter en mening eller et holdepunkt i tilværelsen. Han veksler mellom å forholde seg inderlig og ironisk til verden. Han forelsker seg i Dagny Kielland (Andrea Bræin Hovig), frir til Martha Gude (Heidi Goldmann) og har et forhold til stuepiken Sara (Mariann Saastad Ottesen). Alt er like dypt alvorlig og like overflatisk. Nagel speiler seg i taperen Minutten (Jan Sælid) samtidig som han måler seg med tides store menn. Navnet Ibsen gjentas av ensemblet og gir gjenlyd i veggene på Nationaltheatret. Mysterier rommer det friske sitatet: «De fleste av Ibsens skuespill er dramatisert tremasse».

Hamsun skrev Mysterier i modernismens oppstart, mennesker løsrev seg fra slekt og hjemsted og søkte til byene som vokste i en voldsom fart. Forutsetningene for mennesket forandret seg, og individets forhold til seg selv forandret seg. Hamsuns artikkel «Fra det ubeviste sjæleliv» som sto på trykk i Samtiden, er blitt en bauta over den tidlige modernismens mentalitet. I disse dager kikkes det på postmodernismen, på avstand. Det er gått noen tiår siden postmodernismen var hot. Ironi og fornuftskritikk var hedersord, og alle de store ordene sannhet, virkelighet, objektivitet, fakta kunne verken skrives eller uttales uten hermetegn. Det er i denne moderne verdenen Nagel lever. Alt oppleves som illusjon. Eller det møtes som om det skulle være en illusjon, noe uegentlig.

 

Overflaten

Mye av spillet i Calixto Bieitos forestilling er overflatisk og teatralt. Skuespillerne behersker dette stort sett godt, men det er litt forskjell på spillestilene. Mariann Saastad Ottesen spiller lekende, intuitivt og impulsivt, det kler materialet godt. Absurde og teatrale fysiske opptrinn gir gode bilder på det indre liv i hovedpersonens hjerne. Mari Maurstad som Kamma, denne ukjente kvinnen som oppsøker Nagel på rommet hans på pensjonatet der han bor, har en helt annen spillestil. Hun spiller komedie som om det skulle være en operette hun er med i. Timingen hennes er god, men den overflatiske spillestilen står ut som litt utdatert. Det fungerer i forestillinga som et besøk fra en verden som er forlatt og bare står igjen i minnet som sjablonger på levd liv.

 

Mysteriet

I Hamsuns Mysterier er naturen svært nærværende. Nagel går turer i skogen om natten. Det finnes hav og utsikt. I Bieitos Mysterier er vi hele tiden i bylandskapet. Mørket omkranser scenografikonstruksjonen på scenen, som den omkranser hovedpersonen Nagels liv. Vi vet ikke hvor han kommer fra. Vi får bare kunnskap om fragmenter fra hans tidligere liv. Ingen av fragmentene er helt til å stole på. Han bader i mystikk. Han dyrker og henter næring fra dette mystiske dypet han kommer fra. Menneskene i den lille byen tiltrekkes av mystikken, og de vender den like fort ryggen.

Et element i Reinhard Traubs lysdesign er at sterke søkelys rettes ut mot publikum mellom de to store scenografiske elementene. Publikum får ikke gjemme seg i mørket her, publikum er under oppsikt.

 

Liv og død

Nagels liv er her like mye en kamp med døden som en kamp med livet. Dødslengselen er aksentuert hos Bieito. Hos Hamsun framstår kampen som mer den overlevendes kamp. Det ligger en tanke om egen storhet og tro på egen suksess under fernissen av galskap, forvirrethet og forstillelse. Hos Hamsun kan det nesten virke som om hovedpersonen bevisst driver sitt spill og skaper seg et image som den labile fremmede. Hos Bieito er den fremmedes liv håpløst. Livet for Nagel, den fremmede blant oss, er ikke levelig. Røise spiller Nagel med intensitet og inderlighet. Nå mot slutten av spilleperioden framstår han som ganske rusten. Stemmen er slitt. Noen ganger er det som om han knapt får ordene ut. Dette gir Nagel en ekstra dimensjon. Han blir en mann som har levd et hardt liv og som ikke har så mye tid igjen.

En ting å sette fingeren på er kanskje selve dramatiseringsarbeidet. Forestillinga blir noe monologtung. Dette gjør at hovedpersonens nervøse og angstbiterske vakling fra det ene til det andre ikke får disse brå kastene som Hamsuns hovedperson har.

 

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2016

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s