Nationaltheatret: OMSORG

 

 

Publisert i norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2013

Omsorgsfullt teater

Vellykket og velformulert om eldre og deres pårørende

 

AV ELIN LINDBERG

 

OMSORG

Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens

Scenografi: Olav Myrtvedt

Dramaturger: Oda Radoor og Mari Vatne Kjeldstadli

Nationaltheatret, Bakscenen, onsdag 6.november 2013

 

 

Det finnes så mange triste og fæle historier om sykdom og død, om uverdige forhold på sykehjem, om eldre som er redde og ensomme og om eldre som sliter med smerter og depresjon. Mye av dette blir vi minnet på i denne forestillinga. Allikevel føler jeg meg oppstemt på vei ut av teatersalen. Jeg føler meg lettere enn jeg var da jeg gikk inn til forestillinga. Jeg føler meg trøstet. Jeg har rett og slett fått litt omsorg. Alle har vi erfaringer med død på en eller annen måte. Vi er de levende, noen har dødd fra oss. Det å være en pårørende kan være en svært ensom ting. Man kan føle seg hjelpeløs og utilstrekkelig. Nettopp på grunn av at denne rollen som pårørende er så knyttet til dette kjentes det trøstende og støttende å være en del av det fellesskapet denne forestillinga skapte. Den hadde en lindrende effekt.

 

Tredelt

Forestillinga er delt i tre. Delene har på en måte overskriftene: ”Nå”, ”Framtid” og ”Fortid”.

Bakscenen på Nationaltheatret kan ikke romme så mange publikummere per forestilling. I første del sitter vi tett og trangt på puter og dingler med beina på et høyt stillas rundt spillestedet. Vi ser alt i fugleperspektiv. Vi ser ned på fire sykehjemssenger, nattbord, sofa, teakbord med duk, husfred og en klumpete messinglysestake, bokhyller i teak med gamle bøker, et gammelt spisebord, en rullestol. Det er slik et sykehjem ofte ser ut.

Martens og Goksøyr satte i 2011 opp forestillinga Foreldremøte på Nationaltheatret. Her var vi en del av et foreldremøte i barnehagen. Vi satt på små barnehagestoler og rundt oss spilte skuespillerne et realistisk foreldremøte. Barnehage og sykehjem er to institusjoner som rammer inn livet vårt i vår del av verden. Forestillinga Omsorg starter i den ene enden av livet. I mørket hører vi en kvinne som ynker seg. Hun har det vondt. Er det en gammel kvinne på sykehjem som ligger og dør? Kvinnen roper og ynker seg lenge. Til slutt høres barnegråt. Et barn er født. Lyset kommer på. Det er skarpt og klinisk. Vi er på et sykehjem. Hit kommer både mødre og fedre til slutt. Realistiske scener fra et sykehjem i Oslo utspiller seg. Det eneste som kanskje ikke er så realistisk er at pleierne stort sett er hvite og etnisk norske. De gamle hjelpes opp til frokost. Noen er mer rørlige enn andre. En mann (Ole Johan Skjelbred) sitter og våker over sin døende mor (Anne-Karin Kjeldset). En eldre mann (Fred Borg) faller på vei ut av sengen og blir liggende.  En sengeliggende, eldre mann (Haakon Aars) vaskes mens han småprater med pleieren (Andrine Sæther). Ved frokostbordet sitter en dement kvinne (Inger Johanne Ravn) og en deprimert eldre kvinne (Maj Johansen). En kvinne (Oddrun Nøring) sitter stille for seg selv i utkanten av scenen. Sykehjemsbeboeren Nina Røhder er svært aktiv og ganske surrete, hun vanner husfreden med rød saft og er svært geskjeftig med å ”hjelpe”, hun kan finne på hva som helst hvis pleierne snur ryggen til et øyeblikk. Hennes velmenende og anarkistiske virksomhet setter hennes egen og andres sikkerhet i fare. De eldre skuespillerne har masse energi og er så pass spillekåte at stemningen blir ganske lun og godmodig. De simultane scenene er som hentet rett ut av et hvilket som helst sykehjem. Realistisk er også det besøkende barnebarnets (Gina Bernhoft Gørvell) frustrasjon over mormorens situasjon. Pleierne Laila Goody, Mattis Herman Nyquist, Nader Khademi og Andrine Sæther gir masse omsorg og nærhet til beboerne på dette sykehjemmet slik de fleste omsorgsarbeidere gir på et helt ordinært sykehjem.

 

Framtid

I den andre delen av forestillinga inviteres vi ned fra plassene på stillaset og inn i stua på sykehjemmet. Vi sitter som i et debattforum og publikum blir oppfordret til å fortelle sine egne historier. Andrine Sæther forteller at skuespillerne hatt vakter på sykehjem i arbeidet med forestillinga. Mange historier kommer fra publikum. De fleste av oss har en eller annen historie fra erfaringer med syke- og gamlehjem. En mann forteller om moren sin som sier at hun heller vil dø enn å komme på sykehjem. En forteller om familien sin i Tunis der storfamilien passer en pleietrengende gammel far. Spørsmål kommer opp: Hvordan kan de eldre behandles individuelt? Det er 60 % eneboere i Oslo – hvilken omsorg kan disse få på sine gamle dager? Løsninger presenteres: En kvinne som arbeider i eldreomsorgen forteller at hos dem arbeides det systematisk med beboernes nettverk. En annen kvinne foreslår at pårørende organiserer seg på samme måte som foreldre organiserer seg gjennom FAU i skolesystemet. Arkitektur blir også løftet fram som noe som har betydning. En mener det er en god idé at ungdom som tidligere ble kalt inn til militærtjeneste, nå kalles inn til samfunnstjeneste i eldreomsorgen. Det kommer i det hele tatt mye omsorg opp i denne sekvensen. Vi bryr oss. Vi vil så vel.

 

Fortid

I forestillingas siste del spiller Kai Remlov, Laila Goody og Liv Bernhoft Osa de voksne barna som rydder opp etter at mor er gått bort. De slitne bøkene og pyntesakene som nå ikke lenger tilhører et sykehjem, men et barndomshjem, legges i esker. Ting fordeles mellom dem. Hjemmet tømmes. De voksne barna rydder også opp i sine forhold til foreldrene. Og de rydder opp i forholdene seg imellom som søsken. Det hele er svært realistisk. Det kommer fram mye grums og smerte i denne ryddeprosessen der de som voksne konfronteres med sin fortid som barn. Barndommen er ikke bare fortid, den er også en del av dem som voksne.  Forestillingas tittel har dobbelbetydning. ”Omsorg” kan deles opp til ”om sorg”. I siste del av forestillinga er det en slik sorgprosess vi gjennomlever. De voksne barna har, hver og en, motstridende følelser for, og erfaringer med, moren sin. De kjemper med hverandre om eierskap til den avdøde. Skuespillerne er gode og troverdige. I god realismeånd møter vi oss selv i dem. Forestillinga er konfronterende. Den både rører og berører oss. Den vil noe med oss både på individplan og som samfunn. Goksøyr og Martens har laget nok ei forestilling som sier noe vesentlig om det store i det lille livet.