Stikkord: shakespearetidsskrift.no

Nationaltheatret: Den kaukasiske krittringen

elinlindberg8
Hanna-Maria Grønneberg og Tone Mostraum i teaterforestillingen Den kaukasiske krittringen på Nationaltheatret, høsten 2020
Foto Øyvind Eide

Publisert på shakespearetidsskrift.no og i Norsk shakespearetidsskrift 4-20

De godes evangelium

Bertolt Brechts Den kaukasiske krittringen på Nationaltheatret er presis og kraftfull i Johannes Holmen Dahls regi av Øyvind Bergs oversettelse. Skuespillerne i den dystre og hjerteskjærende komedien er svært gode og samspilte.

Av Elin Lindberg

Bertholt Brecht: DEN KAUKASISKE KRITTRINGEN

Oversatt av Øyvind Berg. Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi: Nia Damerell

Kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim

Lysdesign: Ingrid Tønder

Komponist: Alf Lund Goboli

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Nationaltheatret, Amfiscenen, premiere 16.oktober 2020

Stykkets virkelighet er mørk og speiler verden da stykket ble skrevet, men er dessverre også gjenkjennbar for oss i dag. Bertholt Brecht skrev Den kaukasiske krittringen i 1944 i eksil. Det løfter opp krigens ofre og deres ofte moralske overlegenhet. Stykket stiller blant annet spørsmål om rett, rettferdighet, skyld, straff og riktig soning. Det gir egentlig ingen klare svar, det er opp til publikum å gå ut i verden å gjøre de riktige moralske valgene. Denne folkelige komedien får rollen som narren som på sitt uhåndgripelige vis viser verden de ubehagelige sannhetene gjennom å avkle makta.

Gamle legender

Den kaukasiske krittringen er bygd på eldgamle legender. Den mest kjente er fra Bibelen, 1.Kongebok, kapittel 3, der kong Salomo blir oppsøkt av to prostituerte kvinner som begge hevder at det samme barnet er deres. Salomo sier han vil dele barnet i to med et sverd. Den ene av kvinnene protesterer og sier at den andre kvinnen heller skal ha barnet. Salomo gir så barnet til kvinnen som protesterte – dette er barnets rette mor. En kinesisk legende fra 1300-tallet skal også være en inspirasjonskilde til stykket.

I Brechts stykke er det tjenestejenta Grusje (Hanna-Maria Grønneberg) som redder barnet Michel etter at Guvernøren er drept og Guvernørfrua (Amina Sewali) er rømt. Grusje ofrer alt for den lille gutten. Hun flykter med det vesle, uskyldige barnet mens hun har terrorister i hælene. Når krigen er over, blir spørsmålet: Hvem er guttens riktige mor – hun som har ofret alt for ham, eller hun som rømte? Hanna-Maria Grønneberg er sterk og trassig, smart og standhaftig som det gode menneske – et menneske som handler moralsk riktig i en skitten, brutal verden. Øyvind Bergs røffe språklige tone kler Brechts stykke, oversettelsen hans er som vanlig stødig og god.

Teater og rettssal

I disse tider med den pågående saken mot Laila Bertheussen er teater og juss spektakulært sauset sammen. Brecht brukte faktisk teatersalen som modell for sin måte å lage teater på. Rettsakens dramaturgi med sin dialog og sine avgjørelser lå til grunn for hans dramatiske metode. I stykkets første del er hovedpersonen tjenestejenta Grusje og hennes moralsk riktige handling. I andre del er det det landsbyskriveren Azdak (Jan Gunnar Røise) som kommer i fokus. Han bekjenner at han har hjulpet en flyktning som viste seg å være den tyranniske guvernøren. Han har vist medynk og medmenneskelighet, men han har også vært naiv og blitt lurt. Han krever seg selv dømt, men ender opp med å bli dommer selv – et folkelig og karnevalistisk grep. Jan Gunnar Røise spiller Azdak som en rommelig figur. Han er en gjøgler og en sann mann av folket. Er han pålitelig – eller er han ikke? Det er det opp til oss som publikum å svare på.

Mørkt og brutalt

Dualisme preger ikke bare stykket, men også scenerommet på Nationaltheatrets amfiscene. Golvet er dekket av noe som ser ut som små, svarte plastbiter. Det minner om kull, men er som et mykt teppe. Det gir et dystopisk preg at menneskenes verden er fullstendig dekket av plast. Bak på sceneveggen henger en sirkel konstruert av lysrør. Denne store sirkelen lyser hvitt mot oss hele forestillingen gjennom. Scenerøyk bryter nå og da opp det visuelle, men scenografien er gjennomgående mørk og manende. Kostymene er i svart og fungerer godt. Skuespillerne går stedvis ut og inn av roller med enkle kostymeskift. Det dempede og lite prangende kler stykket.

Enkelt og musikalsk

De åtte skuespillerne er på scenen hele tiden, det er også musiker og komponist Elisabeth Mørland Nesset. Hun spiller slagverk. Noen steder akkompagnerer hun, andre steder er det tydelig at musikken er sidestilt med de andre sceniske elementene. Hanna-Maria Grønneberg knytter an til Brecht-tradisjonens sangstil, hun synger godt og særegent, enkelt og presist. Jan Gunnar Røises musikalske uttrykk er også enkelt og presist, han knytter sitt musikalske bidrag til rollefiguren Azdak på en fremragende måte. Det er varme midt i elendigheten, samtidig som rollefiguren beholder sitt uforutsigbare uttrykk.

Vellykka helhet

Oppsetninga er blitt et godt og helhetlig verk. Det forurolige som ligger i materialet kommer fint fram. Komposisjonen er renskåret og godt balansert. Skuespillerne er svært gode, alle som en. Det er en nytelse å oppleve så godt skuespillerhåndverk som vi får her. Enkeltprestasjonene er gode og samspillet musikalsk og lekent. Dette er godt teater.

Stykket lar oss ikke glemme at det finnes krig og en evig strøm av flyktninger og krigstraumatiserte mennesker. Det finnes de som profiterer på krig. Det finnes umoral og grusomhet. Det finnes ondskap. Men Johannes Holmen Dahl, skuespillerne og det kunstneriske laget hans viser gjennom stykket at det finnes håp. Det er håp for de gode. Det finnes også en skakk form for rettferdighet i verden. Brechts stykke er så mørkt, så mørkt, vi har på en måte mistet håpet om et noe godt kan skje, at en historie kan ende godt, men stykket minner oss på at vi aldri må gi opp håpet – for gode ting skjer!

Centralteatret: Per Olov Enquist: Den 25.timen

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2020

Iver Innset er troverdig med sin helt egen virkelighetsforståelse og syn på hvordan verden henger i hop, mener vår anmelder.

Brutal ensomhet

Per Olov Enquists stykke Den 25.timen blir severdig og berørende teater på Centralteatret selv om noe av karakterarbeidet blir for endimensjonalt

Av Elin Lindberg

Per Olov Enquist: DEN 25. TIMEN

Oversatt av Toril Solvang

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi og kostymedesign: Helle Bendixen

Lysdesign: Norunn Standal

Lyddesign: Torgny Amdam

Maskeansvarlig: Birgit Haugå

Dramaturg: Marianne Sævig

Oslo Nye Teater, Centralteatret, premiere 9.september 2020

Originaltittelen på stykket er I lodjurets timma – i gaupas time – det viser til ei myte om at gaupa har 25 timer i sitt døgn. Den ekstra timen dette sky og sjeldne kattedyret skal ha, blir sett på som et metafysisk rom utenfor menneskelig fatteevne, et rom vi ikke har begreper for å forstå. Det mørket Gutten som er hovedpersonen i stykket befinner seg i, kan være et slikt ufattelig rom. Den ensomheten han er fanget i er utenfor alt menneskelig fellesskap.

Tett på

I disse koronatider har man av og til følt seg litt alene i teatersalen. Det har vært langt mellom publikummerne, salen har av smittvernshensyn vært nokså tom. På Centralteatret er det heller ikke så mange mennesker og vi blir forsvarlig geleidet til plassene våre, men publikumplassene er plassert oppå scenen rundt spillestedet på en slik måte at det skaper et fellesskap rundt teaterhendelsen. Publikum sitter akkurat passe tett, og vi ser hverandre. Det fungerer meget godt og gir følelsen av å være sammen om dette her og nå – akkurat slik teater er når det fungerer på sitt beste.  

Effektiv start

Midt på scenen står en enkel svingstol. Gutten (Iver Innset) kommer inn og setter seg her. Han er kledd i klær vi forbinder med fengsel eller psykiatrisk institusjon – løse joggebukser og T-skjorte. Han nynner svakt. Torgny Amdams lyddesign er ikke påtrengende. Den gir rom til hovedpersonen og akkurat passelig støtte og trykk i starten og slutten av forestillinga. Under etableringa av første scene høres en foruroligende, klirreaktig lyd. Det er som om noe er så skjørt at det står i fare for å knuse. Torgny Amdam og regissør Maren E. Bjørseth har med hell samarbeidet før, blant annet med Tvillingenes dagbok på Trøndelag Teater som også tok for seg mennesker som lever under svært vanskelige oppvekstvilkår.

Presten (Birgitte Victoria Svendsen) og eksperimentlederen Lisbeth (Henriette Faye-Schjøll) kommer inn. På samme måte som oss i publikum plasserer de seg hele tiden rundt gutten – han er alltid sentrum for undersøkelsen og for oppmerksomheten. Presten etablerer raskt historien: Gutten har drept et middelaldrende par som har flyttet inn i huset der han bodde sammen med morfaren som barn. Han er nå innlagt på lukket psykiatrisk avdeling.

Urealistisk helsefagarbeider

Det er etablert et forskningsprosjekt som Lisbeth leder sammen med en gruppe forskere fra et universitet. Gutten får en katt slik at forskerteamet kan undersøke om dette kan vekke empati hos ham. Iver Innset spiller guttens forhold til katten Valle svært rørende. Katten er oppkalt etter Guttens døde morfar som i stykket er det eneste mennesket han har vært knyttet til. Katten Valle blir det som knytter Gutten til livet, den han kan snakke med.

Det som ikke fungerer så godt er den firkantede måten forskeren Lisbeths rolle er blitt utformet på. Karakteren blir for enkel og usympatisk. Det framstår som nokså urealistisk at en forsker i helsefag er så aggressiv og hard som Lisbeth blir framstilt her. En slik oppførsel som hennes, i møte med en labil, svært syk gutt er ikke bare uetisk, den ville rett og slett vært livsfarlig. Her fungerer ikke samspillet særlig godt. Det skurrer at Gutten ikke møter Lisbeths aggresjon med sin egen aggresjon.

Det mørkeste mørke

Per Olov Enquists tekster er ofte mørke, Den 25.timen er ikke noe unntak. Innset gjør en svært god jobb med å dra oss lenger og lenger inn i mørket og ensomheten der Gutten til slutt endelig klarer å ta sitt eget liv etter å ha forsøkt flere ganger. Når han på grunn av en voldelig episode skal fratas katten sin av forskerpersonalet, mister han alt han har, all mening og tilknytning til verden. Birgitte Victoria Svendsen som presten med sin vaklende tro, fungerer bedre i samspillet enn forskeren Lisbeth. Dette er nok fordi presten får en mer romslig rolle – her er det rom for tro og tvil, liv og død.

Hva er et menneske?

En av grunnene til at vi fortsetter å se teater, lese bøker og forholde oss til kunst er kanskje at vi aldri blir ferdige med å reflektere over hva det menneskelige er, over hva menneskelige uttrykk er, over hva det er mulig for et menneske å utføre. Det er Lisbeth i stykket som sammen med forskerteamet skal forske på «hva er et menneske», men her er det snakk om å fange mennesket, kategorisere det, nærmest drepe det magiske eller uforutsigbare i det menneskelige. Det blir noe plumpt og ufølsomt over undersøkelsen. Men det er nettopp dette å forske i hva det menneskelige er som blir et viktig tema i stykket og som gjør dette til et så godt teaterstykke. Vi får et glimt inn i den magiske og mystiske 25.timen, inn i noe ubegripelig og ikke begrepsliggjort. Mennesket, gjennom Gutten, får en tilknytning til det metafysiske og noe som aldri kan begrepsliggjøres. Den kunstneriske laget bak oppsetninga på Centralteatret klarer å løfte stykket slik at det blir berørende, poetisk og meningsfullt.

De ultimate: Ny norsk dramatikk

elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no juni 2020

Sporty stunt

De ultimate har som mål å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. De enkle iscenesettelsene avslører både sterke og svake sider ved tekstene. Prosjektet er et samarbeid mellom Vega Scene og Dramatikkens hus.

Av Elin Lindberg

Oda Fiskum: DOMEN

Fredrik Brattberg: PIL-OG-BUE-GUTTEN

Marta Huglen Revheim: BESTEFARSTOLEN

Malmfrid H.Hallum: LEIEBOEREN

De ultimate består av Line Heie Hallem, John S. Kristensen, Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes

Vega Scene fredag 5.juni 2020

Det spilles alt for lite ny norsk dramatikk på norske scener, så denne presentasjonen av noe av den dramatikken som finnes, er absolutt velkommen. Korona-pandemien har bremset prosjektet litt. Målet til De ultimate var å sette i scene rekordmange stykker i løpet av ett år, men på grunn av omstendighetene er det blitt til denne visningen og til en planlagt visning i desember. De ultimate vil jobbe innfor noen dogmer de selv har satt: De skal sett opp så mange stykker som skuespillere klarer å lære seg teksten til på kort tid. Stykkene skal ikke ha vært satt opp før. De skal bare bruke det som er tilgjengelig i scenerommet.

Stykkene

De stykkene gruppen har valgt til denne visningen er skrevet av erfarne dramatikere. Tre av stykkene er helt ferdige, ett er under arbeid. Visningen av stykkene, presentasjonen av prosjektet og samtalen med dramatikerne etterpå var behagelig effektivt utført. Salen var smittesikret ved at publikum ikke satt for tett og ved at publikumsverter styrte publikums inn- og utgang. Skuespillerne møtte stykkene lekent og enkelt. De utfordrer ikke stykkene særlig teatralt, men lar teksten hele tiden være det bærende elementet. Den enkle iscenesettelsen blir mest som en presentasjon av tekstene og tydeliggjør det potensialet som eventuelt ligger i dem. Dette står som prosjektets hovedanliggende.

Domen

Det første stykket som presenteres er Domen av Oda Fiskum. Fiskum er dramatiker og sinolog. Hun startet den første profesjonelle kinesisk-europeiske teatergruppa i Kina. Stykket hennes Ibsen in One Take gjestet Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i 2014. Fiskum bor i Stockholm og underviser ved Biskops Arnö-skolen. Hun har samarbeidet mye med Dramatikkens hus og stykkene hennes er blitt spilt i mange land. For tiden er hun aktuell med forestillingen Beintørr ved Riksteatret i Sverige.

Domen er ikke et ferdig arbeid. Vi møter to personer: Domkantoren (Line Heie Hallem) og Lo (Sebastian Skytterud Myers). Stykket skal handle om en katedral som stikker av fra byen sin. Det skal bli et helaftens stykke for to personer. I første scene skal det digre orgelet i katedralen stemmes. Det er en nærmest umulig oppgave siden orgelet har 1500 piper – den største ti meter lang og: «den minste får plass i munnen min», sier Lo. Teksten er mer indre dialog – mer prosa, enn dialogbasert dramatikk. Dette gjør foreløpig at stykket framstår som nokså statisk og krevende å iscenesette. Noen av bildene teksten framkaller er svært gode, mens andre er i overkant pompøse og noe hule. Passasjen hvor en ni-åring sammenligner en perfekt stemt fiolin og heroin virker noe søkt, men stykket rommer også flotte passasjer som: «Men i mellomrommet mellom tonen Ass og tonen Aiss ligger et helt osean av forskjellige vibrasjoner som alle heter “A”». Favorittformuleringene ble disse, der vi får et frampek mot at katedralen skal stikke av: «Midtskipet dupper i det tykke lyset fra nattsola» og «[l]ivet forsvinner bak meg, midtskipet legger fra kai».

Pil-og-bue-gutten

Fredrik Brattberg er kanskje den mest renommerte av kveldens dramatikere. Han er nettopp nominert til Heddaprisen for beste scenetekst med Sørsiden som ble spilt på Den Nationale Scene. Brattbergs stykker er oversatt til rundt 20 språk og iscenesatt i like mange land. Han har vunnet flere priser, blant annet Ibsenprisen.

            Denne kvelden får vi utdrag fra Pil-og-bue-gutten. Her møter vi Faren (John S. Kristensen) og Moren (Line Heie Hallem). Vi følger dem fra de skal ha barn til sønnen flytter hjemmefra. Scenene går kronologisk fra graviditet til nyfødt, til skolealder og til sønnen som ungdom. Moren og Faren får til stadighet besøk av et nabopar (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) som forteller den samme historien på nesten samme måte hver gang. Det er en enkel historie om alle foreldres mareritt: at barnet deres dør. Dette repetisjonsgrepet er kjent i Brattbergs dramatikk. Brattberg, som også skriver musikk, sier selv i samtalen etterpå at repetisjoner er grunnfundamentet i musikk, repetisjoner som utvikler musikken. Også stykket utvikler seg gjennom repetisjonene. De ultimate leker stoffet fram, det gjør stykket i overkant lett. For å lykkes med stykket bør man nok finne en god balanse mellom tragedien og komedien i stoffet.

Bestefarstolen

Marta Huglen Revheim er utdanna på Filmskolen i Lillehammer. Hun skriver mest for film og tv. Hun har blant annet skrevet manuset til kortfilmen Fucking Norway som ble produsert av Barbosa Film. Bestefarstolen ble plukket ut til Dramatikkens hus sin barnedramatikksatsning, det er nylig blitt oversatt til tysk av Ulrike Kort ved Theaterverlag Hofmann-Paul.

            Bestefarstolen handler om barnet Helena (Line Heie Hallem) som får en hamster (John S. Kristensen) når foreldrene (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) på en klumsete måte forteller at Helenas kjære bestefar er gått bort. Helena prøver, sammen med sin nye venn hamsteren, å finne bestefaren. I stykket leter de under havet, der de treffer rare fisker og dyr. De leter i Leningrad, de de treffer et postbud. De oppsøker bestefars kjæreste. Og de reiser til Island for å lete og treffer en pussig islandshest.

            Det er scenen med postbudet i Leningrad som De ultimate viser. Postbudet (Christina Sleipnes) er rasende og frustrert. Hun har ikke bare mistet mye av jobben sin på grunn av at alle bruker e-post, men også selve bokstaven «e». Det er et lekent grep, men det krever mye skuespillerarbeid å framføre replikkene uten denne viktige bokstaven. Dette er nokså klassisk barneteater, nesten litt gammeldags. Men det er godt dramatikerhandverk. Språket er lekent. Publikum involveres – de må rope ut ord som begynner med «e» for at stykket skal gå videre. Postbud-scenen ble kanskje litt i lengste laget slik De ultimate presenterte den.

Leieboeren

Malmfrid H.Hallum er en erfaren dramatiker med 20 dramatiske verk bak seg. Hun har fått flere priser for stykkene sine, blant annet Ibsenprisen for Solveigs 2.sang i 2014. I år har hun dramatisert Jonas av Jens Bjørneboe i Mari Vatne Kjelstadlis regi for Kilden Teater.

            Leieboeren er bygd på romanen Leigjandinn av den islandske forfatteren Svava Jakobsdottir. Romanen kom ut i 1969 og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 1970. Det er vanlig å lese romanen som en allegori over undertrykkelse av kvinner og små nasjoner. De ultimate viser første del av stykket. Her møter vi Kvinnen (Christina Sleipnes) og Mannen John S. Kristensen) som bor i en liten leilighet.  Den Fremmede (Sebastian Skytterud Myers) kommer med kofferten sin og bare flytter inn uten noe om og men. Utover i stykket blir stemningen sakte, men sikkert, mer og mer trykket og ubehagelig. Et godt stykke for tradisjonelt kammerspill, men også med potensiale for mange teatrale tolkninger.

Lovende prosjekt

Det er et prisverdig prosjekt å presentere ny norsk dramatikk på en slik enkel og ujålete måte – all honnør både til De ultimate, Dramatikkens hus og Vega scene. Det er bare å glede seg til De ultimates neste stunt og håpe at de når målet sitt om å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. Og så kan vi håpe på at teatrene får med seg at denne dramatikken finnes og velger å sette opp dette i stedet for å sette opp nok en dramatisert populær roman.

Oslo Nye Teater: Dag Solstad: GYMNASLÆRER PEDERSENS BERETNING OM DEN STORE POLITISKE VEKKELSEN SOM HAR GJEMSØKT VÅRT LAND

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no i november 2019

foto_gymnaslaererpedersen_oslonye2019_larsopstad_042
Stine Fævik, Eldar Skar og Ingvild Holthe Bygdnes i «Gymnaslærer Pedersens beretning…», regi: Ole Johan Skjelbred. Oslo Nye/ Centralteatret 2019. Foto: Lars Opstad

Karnevalesk og sprudlende

Oslo Nye Teaters versjon av Dag Solstads klassiker Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er herlig teatral og lekende. Selv om det er et savn at vi ikke kommer så veldig under huden på hovedpersonene, blåses vi av banen av Nina Skåtøy.

 

Av Elin Lindberg

 

Dag Solstad: GYMNASLÆRER PEDERSENS BERETNING OM DEN STORE POLITISKE VEKKELSEN SOM HAR GJEMSØKT VÅRT LAND

Dramatisert av Ole Johan Skjelbred

Kostymer: Ane Ledang Aasheim

Scenografi: Skjelbred/Aasheim

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lyddesign: Audun Melbye og Ole Johan Skjelbred

Maskeansvarlig: Ida Frithioff

Dramaturg: Ilene Sørbøe

Oslo Nye Centralteatret, urpremiere 21.november 2019

 

Centralteatret har dreiescene. Rundt på denne snurrer en liten industriheis når vi kommer inn i teaterrommet, og på bakveggen henger tepper av metallfolie. Men det er ikke så mye annet enn dette som visuelt kan knyttes til industriarbeiderne og den arbeiderklassen AKP(ml) omfavnet. De fem skuespillerne kommer slentrende inn i Ane Ledang Aasheims ganske outrerte kostymer. Det er litt som et moteshow. Kostymene er interessante visuelle verk og får en framtredende plass. De er preget av kontraster. Neonfarger bryter med mer anonyme farger. Stilige sko med sylspisse hæler går sammen med treningstøy-aktige klær. Gymnaslæreren selv (Andreas Stoltenberg Granerud) har på seg en lys jumpsuit med en veldig utringet knallrosa body under. Alle har parykker. Men hva har dette med Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land å gjøre? Det er jeg ikke helt sikker på, men kostymene er med på å vri forestillinga mot det heftig teatrale i stedet for å gå mot et realistisk uttrykk, og det blir interessant og ganske vellykka teater.

 

Skolen

I Dag Solstads roman er Knut Pedersen – som fornøyelig nok har samme navn som Knut Hamsun hadde før han byttet etternavn – en lektor som lidenskapelig formidler sine fag norsk og historie. I starten av forestillinga kommer denne versjonen av lektor Pedersen fram. Han spør oppglødd publikum som sitter i nærheten, om når parlamentarismen ble innført i Norge – akkurat som enhver annen historielektor ville gjort. Og han skriver energisk og fornøyd svaret på en imaginær tavle. Vi hører lyden av kritt mot tavla. Denne lyden er det nok svært sjelden å høre nå for tiden. Kanskje konservative Katta – Oslo Katedralskole – fortsatt bruker tavle og kritt, men elles går det nok i tusj og white-board, eller digitale tavler. I forestillinga er vi altså ikke i nåtida, dette hinter til romanens tid: slutten av 1960-tallet og 1970-tallet. Også eksperimentering med undervisningssituasjoner – fjerning av stoler og pulter for å sitte på golvet for å kunne snakke friere, hører denne tida til. De klassebevisste elevene Werner (Eldar Skar) og Hanne Klavenes (Ingvild Holthe Bygdnes) krever at historieundervisninga skal vinkles slik at den ses fra arbeiderklassens perspektiv. Ikke lenge etter erklærer lektor Pedersen at han er blitt kommunist.

 

Kjærligheten og lykka

I Solstads roman kommer vi under huden på jeg-personen som beskriver seg selv med humor og snev av sjølironi – i starten av romanen beskriver han seg sjøl som «en halvgammel giftesjuk yngling på jakt etter lykka, i det sterkt erotisk prega Larvik». Kåtheten lekes med i stykket, uten at det er spesielt «erotisk prega». Humoren kommer veldig godt fram, men den er noe annerledes enn i romanen. I romanen ligger humoren sjølsagt i språket og i skråblikket på kultur og AKP(ml). Det er en viss distanse til det som formidles, men også en omsorgsfull nærhet. Humoren i stykket er karnevalesk og noen ganger klovnete, men på en merkelig måte kler dette romanstoffet. Det ligger kanskje i den distansen formen skaper til stoffet.

 

Språk og satire

Språk, væremåte og estetikk forandra seg radikalt under Den Politiske Vekkelsen. For generasjonene som opplevde det blir referansene tydelige, men jeg lurer på om de treffer dem som er yngre? Kanskje er det nettopp fordi ensemblet er så unge at de kan behandle dette med den røffe distansen vi opplever i stykket. Den parodiske reisen for å komme til årsmøtet til Vestfold AKP(ml) er kostelig. De kjører i timevis fra sted til sted og mottar nye instrukser om hvor årsmøtet skal holdes. Det er paranoia og hemmelighold.

Dramatiseringa av romanen er vellykka – det er godt gjort å dramatisere den så effektivt som det er gjort her, dramaturgien fungerer godt. Regien er stort sett presis. Ole Johan Skjelbred er jo også skuespiller, det kan se ut som om han har jobbet med skuespillerne som et lekende ensemble. Det har gjort dem samkjørte. Noe som ikke fungerer så godt er når skuespillerne får et ekte instrument i hendene som det er tydelig at de ikke kan spille på. Det blir nesten flaut. Det fungerer mye bedre når de «liksomspiller».

 

Nina Skåtøy

Dette er Nina Skåtøys kveld. I romanen opplever vi verden gjennom jeg-personen, men i Ole Johan Skjelbreds dramatisering og regi er det hele ensemblet som får fokus. Mest fokus tar likevel Nina Skåtøy som spilles av Stine Fevik. Fevik har tidligere i høst spilt hovedrolla i Elena Ferrantes Min brilliante venninne. Nå spiller hun Nina Skåtøy slik at hun blåser resten av ensemblet av banen. Måten den unge vestkantkvinnen forvandles på er rørende. Hun går fra å være en lovende turnuskandidat til å bli en sjølproletarisert fabrikkarbeider. Hun er enormt pietistisk. Denne pietismen ligner på den vi finner i deler av miljø-rørsla i dag. Et høydepunkt er en svært lang, insisterende monolog som starter med at en av gjengen kommer med en liten kritikk av postverket. Vi får en vill historie om en kinesisk postmann. Historien kommer fra Dag Solstads roman Arild Asnes fra 1970, her er den ispedd en god dose improvisasjon. Den passer absolutt veldig godt inn her. Fevik som Nina Skåtøy snakker på inn- og ut-pust og er som en besatt. I det hun heiser seg sjøl opp med industriheisen som har stått på scenen under hele forestillinga roper hun ut til publikum: «For de som syns det skulle være et komma i den setninga: Kjøss meg i ræva!». Publikum hoier og klapper.

 

Godt ensemblespill

De fem skuespillerne (Eldar Skar, Ingvild Holthe Bygdnes, Andreas Stoltenberg Granerud, Modou Bah og tine Fevik) behersker den teatrale spillestilen veldig fint og samspillet deres er flott. Noen overganger er litt lurvete her og der, men det er ikke særlig plagsomt.

I andre akt er scenografien en gymsal. Jeg er litt usikker på hvorfor. Er det fordi arbeiderklassen heller dyrker sport enn kunst? Eller er det for at vi er på skolen? Eller er det her lokallaget av AKP(l) har møtene sine? De treningstøyinspirerte kostymene kommer i hvert fall til sin rett her. Som helhet er dette uansett både originalt og vellykka teater.

MaisonDahlBonnema: YOGA FOR THEATRES

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2019

yoga_for_theatres_redigert-9.jpg
foto Audun S. Eftevåg

Lettbeint chanting med hund

Som en del av ICON-programmet sitt presenterer Nationaltheatret Yoga for Theatres av og med MaisonDahlBonnema på Malersalen. Det er prisverdig at slike små og litt skakke teaterhendelser kan få plass her.

Av Elin Lindberg

MaisonDahlBonnema: YOGA FOR THEATRES

Tekst: Anna Sophia Bonnama

Musikk: Hans Petter Melø Dahl

Kostymer: Love&Orgasm

Yogaturge: Elke van Campenhout

Teknikk: Truls Hannemyr

Co-produksjon: Nationaltheatret, Teatergarasjen og Needcompany

Nationaltheatret, Malersalen, galaktisk premiere 10.oktober 2019

 

MaisonDahlBonnema er et norsk/nederlandsk prosjekt som Hans Petter Melø Dahl og Anna Sophia Bonnama står bak. De har tidligere vært medlemmer av Baktruppen og Needcompany. De siste 20 årene har de skapt forestillinger og teaterhendelser. På 1990-tallet jobbet de først og fremst i Amsterdam, siden har de turnert verden rundt. I Yoga for Theatres har MaisonDahlBonnema med seg Elke van Campenhout og Joana Preiss som aktører. I tillegg har de med seg den svært sjarmerende hunden Daisy.

 

Ritualrommet

Det står stoler til publikum i et kvadrat på Malersalen på Nationaltheatret. På hver stol ligger et teksthefte. De fire aktørene går rundt blant publikum som finner plassene sine. Melø Dahl er kledd i kjole og hvitt, kvinnene har lange, smått sexy, kjoler i rødt, hvitt og svart i tillegg til sko med svært høye hæler. De er kledde for konsert. Rundt oss svinser den søte hunden Daisy. Hun hilser på den ene etter den andre og tar gjerne mot kos og klapp.

Aktørene starter å synge sammen mens de sitter på stoler sammen med publikum. Det er rolig og melodiøst, en slags pop-chant. En del av refrenget går: «this theatre is in this galaxy and this galaxy is in you». De fire fortsetter å synge mens de beveger seg rundt i rommet. De beveger seg trygt og selvsikkert. Stort sett danser og beveger de seg mykt, men på et tidspunkt i performancen går flere av dem rundt på kne og en av kvinnene spiller en orgasme. På et annet tidspunkt kler Melø Dahl av seg livkjolen og tar på seg kvinnesko. Hele tiden går sangen, eller chanten og Daisy svinser rundt.

 

Teksten

Tekstheftet som følger Yoga for Theatres har undertittelen «a galactical song situation». Her kan vi lese om MaisonDahlBonnemas tanker bak peformancen og følge tekstene mens de synger, noe mange i publikum gjør. Bakerst er det også en essay-aktig tekst av aktøren og yogaturgen Elke van Campenhout. I en av tekstene står det at «Yoga for Theatres will practice mindful streching and bending of the world as we know it, expanding our consciouness through songs». Det er jo både ganske ambisiøst og fint. Arbeidet søker å bryte opp og resirkulere ord fra dagligliv og teater. Det klarer teksten til en viss grad, men det er kanskje startpunktet som er mest interessant og også noe urovekkende. Teksten starter med å fortelle om at Hans Petters grandonkel var en naturelsker og en lidenskapelig nazist som trodde på Hitler og en sunn livsstil. MaisonDahlBonnema skriver også at SS anbefalte yoga til de ansatte i konsentrasjonsleirene for at de skulle opprettholde en indre fred. Dette er virkelig besynderlig. Er det virkelig sant? Dette kan uansett stå for en «bending of the world as we know it».

 

Dyret

Det sterke fokuset på miljø- og klimaspørsmål de siste årene har ført til en større bevissthet rundt det å forholde seg til natur og dyr – andre levende skapninger på jorda. Hunden Daisy som en selvstendig aktør på scenen, der hun får gjøre akkurat som hun vil, understreker nettopp dette tankegodset. Hunden blir sidestilt med mennesket, på et vis, den blir like verdig. Daisy er ikke trent opp til å gjøre noen antropomorfe handlinger. Hun kles ikke opp for å ligne et menneske, hun har heller ingen spesielle ferdigheter utover det å være en helt vanlig hund som driver på med hundeting.

 

Bærplukking

De fire menneskeaktørene har roller som «bærplukkere» ifølge den utleverte teksten. Den eneste referansen vi får til bærplukking er et bilde Hans Petters grandonkel E. har malt av ham som barn mens han plukker blåbær i skogen. Vi får ellers høre om et gresskar som plukkes opp og blir kokt suppe på. Blåbærplukking kan unektelig ha noe meditativt over seg. Man kan holde på med sitt over lengre tid på en og samme tue mens tankene får tid til å gå både hit og dit. Man er fysisk i kontakt med både galakse og moder jord. Molteplukking er derimot mer av en jakt der man må bevege seg over lengre avstander og der bevegelsesmønsteret har en helt annen rytme. Jeg kunne godt ha tatt for meg plukking av nype, tyttebær og epler, men det tror jeg at jeg skal la ligge i denne sammenhengen.

 

Sangritualet

Yoga for Theatres synger seg inn i en lang ritualtradisjon. Tanken er ofte her at verden skal heles og fellesskapet skapes og styrkes gjennom sang. Sangen er bare et element i det hele, den er ikke hovedsaken her. Den er heller ikke spesielt utviklet i Yoga for Theatres. Noen steder er det tilløp til flere stemmer, men i lange partier er det unison allsang. Musikken kan kanskje karakteriseres som pop-chant. Chanting er ofte å finne i religiøse kontekster, her settes den inn i en sammenheng som ser ut til å ønske å skape en rensende effekt. Seansen fungerer helt greit. I neste uke skal kompaniet synge seg videre til Meteor-festivalen i Bergen.