Oslo Nye Teater: TIL ETTERTIDEN

Publisert på shakespearetidsskrift.no mai 2020

Om å ikke glemme

Med det nyskrevne danske lytteteaterstykket Til ettertiden (sammen hver for seg) tar Oslo Nye Teater pulsen på krisesituasjonen vi er midt oppe i nå. Dette dugnadsarbeidet er velprodusert og har en friskhet over seg.

Av Elin Lindberg

Marie Bjørn, Ida Marie Hede, Niels Erling og Jörgen Dahlqvist: TIL ETTERTIDEN (SAMMEN HVER FOR SEG)

Regi: Ilene Sørbøe

Lyddesigner: Audun Melby

Original musikk: Audun Melby og Steffen Hofseth

Oslo Nye Teater, premiere som lytteteater 30.april 2020

Teaterene begynner så smått å åpne dørene sine igjen, men før dette, midt i koronakrisetida, heiv Oslo Nye Teater seg rundt og lagde lytteteater. Og resultatet ble riktig så fint. Prosjektet ble startet av det faste ensemblet ved teateret med Henriette Faye-Schjøll i spissen. De fant stykket Til eftertiden (sammen hver for sig) som opprinnelig ble skapt av det danske AKT1 – Danmarks Lydteater og Teater Momentum. Oslo Nye Teater fikk rettighetene og en gruppe skuespillere ved teatret oversatte teksten til norsk. De spurte en mengde skuespillere om de ville være med. Responsen var overveldende, skriver de på hjemmesiden sin, 85 skuespillere ble med.

Å huske, å ikke glemme

I den første tida etter at verdenen vår ble stengt ned, fikk vi en følelse av at alt sto stille. Alle avtaler var plutselig strøket fra kalenderen, alle reiser, fester, møter, korøvelser, konserter og teaterforestillinger. Vi hadde plutselig mer tid. Og hva gjør du når du stopper opp etter å ha bevegd deg framover, framover, nærmest uten stans? Jo, det kan hende du ser deg tilbake. Det kan hende at du begynner å huske. Du mimrer. Du minnes. Det er dette som er utgangspunktet for stykket Til ettertiden (sammen hver for seg). Her er det et jeg som ber et du om å ikke glemme. Jeget snakker til duet, men også til seg selv. Noen ganger forsvinner nærmest jegets talestrøm og anmodning om ikke å glemme, inn i seg selv. Andre steder henvender jeget seg mer formanende til duet. Nesten alle setningene i stykket starter med: «Jeg vil be deg om ikke å glemme…». Det som ikke skal glemmes er alt fra de mest prosaiske ting til det store og essensielle.

Alfabet

Teksten i stykket minner om Inger Christensens berømte dikt «Alfabet» fra 1981. I dette diktet starter Christensen på første bokstav i alfabetet og nevner opp ting i verden, det starter slik: «abrikostræerne findes, abrikostræerne findes//bregnerne findes; og brombær, brombær/brom findes; og brinten, brinten». Strukturen i diktet baserer seg på den italienske middelaldermatematikeren Leonardo Fibonaccis tallrekke. Det er en formel der hvert nye tall utgjør summen av de to foregående. Jeg nevner dette her fordi når teksten i Til ettertiden (sammen hver for seg) minner såpass mye om diktet savner jeg en enda tydeligere struktur og rytme, men bevares, stykket har klart sine egne kvaliteter. Og kanskje er den flate strukturen i stykket vel så bra for å formidle vårt alles hverdagsliv?

Menneskemylderet

En styrke ved stykket er nettopp at det gir stemme til svært mange. Det er 85 skuespillere og tre barn med! Det er faktisk veldig gøy at det er så mange stemmer. Skuespillerne som er med, får bare et lite innsmett hver, den drøye timen stykket varer. De høres spillesugne ut, alle som en av dem. Det er som om de roper ut underteksten: «Jeg ber deg om ikke å glemme meg!» Og det gjør vi ikke. Det er virkelig fint å sitte hjemme i sofaen og lytte og kjenne igjen stemmene til kjente skuespillere. Det er skuespillere i alle aldre. De kommer til å representere et mangfold, et menneskemylder. Det blir en flat struktur der alle får komme til orde. Alle blir like verdige og like viktige. Dette er dugnad, og den flate strukturen der alle får sin korte tilmålte tid understreker at «alle er med», vi står sammen om dette skulder ved skulder.

Inderlighet

De anmodningene, oppfordringene og kravene om at vi ikke må glemme, som skuespillerne framfører, er klipt tett sammen. Det er inderlighet i framføringa, noen ganger på grensen til det nesten litt for patosfylte. Men det er driv og sug i produksjonen. Det er Ilene Sørbøe som står for regien, den er presis og effektiv. Lytteteateroppsetninga er virkelig godt komponert. Audun Melby har vært lyddesigner, og sammen med Steffen Hofseth har han laget original musikk til stykket. Musikken skaper et fint univers for teksten og er med på å gi den et godt løft. Musikken underliggjør stykket på en effektiv måte. Den norske oversettelsen  fungerer godt. Det er prisverdig at skuespillerne får snakke på sine egne dialekter og sosiolekter.

«Å huske er å elske»

Det er forfatteren Ursula Andkjær Olsen som krediteres dette sitatet i stykket. Det er mange av tekstsnuttene som handler om kjærlighet, om det å ikke glemme kjærligheten. Det er mørke ting i tilværelsen som vi heller ikke må glemme: Angst, skitt, døden. Og det er helt konkrete, grufulle ting som hører til situasjonen vi er oppe i akkurat nå: «Jeg vil be deg om ikke å glemme at katastrofer er kriser med for få ambulanser». Noen av tekstsnuttene handler om tiden akkurat nå mens vi sitter hver for oss og lytter: «Og jeg vil at du skal huske dette øyeblikket hvor vi er i ensomheten sammen».

Friskhet, med litt småskurr

De aller fleste tekstbitene fungerer utmerket, men ett sted ble det noe småskurr. Det er der Midtgardsormen kommer inn. Her blir det presentert som en slags dyster profeti om undergang at Midtgardsormen allerede omslutter jorda og snart strammer han til! Her kan det virke som om tekstskaperne har misforstått den norrøne myten. I myten er det nemlig svært viktig at Midtgardsormen ligger der den skal, altså rundt den flate jorda og biter seg sjøl i halen slik at jorda holder seg sammen og er stabil. Det er når undergangen kommer at den slipper taket, altså motsatt av det stykket presenterer.

Til slutt får vi en Hamlet-referanse og den fungerer fint som avslutning: «Du var her helt til bråket opphørte og alt ble stille igjen» – the rest is silence.