Stikkord: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift

Black Box Teater: Marstrand volum 1

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2009

Marstrand volum 1

Akkurat passe smal

Scenekunstfestival på Black Box Teater i Oslo 16.- 19. April 2009

 

Sympatisk minifestival

En langhelg med inspirerende teaterforestillinger i Marstrandgata 8

 

Scenekunstfestivalen Marstrand volum 1, med undertittelen Akkurat passe smal, på Black Box Teater, er en langhelg med forestillinger fra Norge, Sverige, Belgia, Tyskland, Storbritannia og New Zealand. ”Scenekunst i randsonen av teater, bortenfor dans, etter performance,” står det i programmet. Altså den stadige vanskeligheten med å definere scenekunst, den ønsker jo ofte ikke å bli definert eller satt i bås. En opprettholdelse av modernismen rett og slett? Med det alltid underliggende spørsmålet: Hva er kunst? Hva er scenekunst? Hva er dans? Et utforskende utgangspunkt. Og hva er det Black Box Teater anser som viktig scenekunst akkurat nå? Det er det morsomt og interessant å finne ut av.

Rimini Protokoll med sitt dokuteater og forestillinga Black Tie, og Heine Avdal/deepblue med danseforestillinga you are here, åpnet minifestivalen (se egne anmeldelser).

 

Teaterhistorieutvikling

Den siste forestillinga på festivalens første dag er Trine Falchs Teaterhistorien – Død og/eller levende. Hun reflekterer seg gjennom teaterhistoria fra dens spede begynnelse med dionysiske fester, sex og dop, gjennom Hellas, Roma, middelalder, renessanse, Shakespeare, barokk, fram til moderne tid. Hun starter forestillinga surret inn i bandasjer, og vikler seg ut av dem mens hun vikler seg gjennom historiens gang. Hun formidler på en sympatisk måte, men hvorfor må hun bruke en sånn jentete stemme? Den fungerer kanskje som en maske. Fortellinga blir så søt og sympatisk at den blir uangripelig. Jeg liker allikevel forestillinga svært godt. Jeg liker gjennomgangen hennes av teaterhistoria. Dette er kjent stoff for størsteparten av publikum, skulle jeg tro. Av de rundt femti menneskene som er publikum her, er det svært mange scenekunstnere, andre kunstnere, Knut Ove Arntzen, kritikere og teater- og litteraturvitere – et inneforstått publikum. Trine Falchs teaterhistorieformidling avsluttes med Black Box Teaters egen historie som hun forteller gjennom et intervju med en av gutta på gølvet – en tekniker som har arbeidet på Black Box siden starten. Det å la håndverkere, gravere eller tjenere kommentere historien er jo en gammel teaterkonvensjon. Publikum ler litt overbærende av denne mannens folkelige språk. Jeg tar meg faktisk i å kjenne et snev av nostalgi og tenke at det er ganske lenge siden åpninga av det første Black Box på et Aker Brygge som var under bygging. (Jeg spilte faktisk selv på den åpninga i 1985!) På Black Box i april 2009 har Trine Falch, med litt hjelp av publikum og et par assistenter. Spesielt Knut Ove Arntzen som bidro som konsulent til forestillinga. Det er blitt en inkluderende og sympatisk forestilling.

 

Milde og brutale samtidshistorier

a smiths forestilling the next two days of everything er også både inkluderende og sympatisk. I tillegg er den politisk korrekt og svært energisparende, den er absolutt miljøvennlig. a smith bruker svært enkle virkemidler, i tillegg til seg selv har han et lite bord med et glass vann, et stearinlys og en xylofon på scenen. Han bruker ikke en gang hendene i forestillinga, bortsett fra til å tenne på lyset og av og til ta en trudelutt på xylofonen; ellers er hendene plassert i bukselommene. a smith forteller om sin verden, han forteller om reiser han har vært på som scenekunstner – Stamsund og Singapore, Portugal og Barentsregionen, et buddhistkloster i Skottland. Han betror oss at han føler skyld ved at han flyr så mye, all denne reisinga er verken miljøvennlig eller helt stueren. a smiths teaterfortelling er både harmoniserende og lett moraliserende. Han skaper ei rolig, åpen og enkel forestilling det er behagelig å være publikum i. – Jada, jada, jeg skal være snill! Og jeg skal huske å lukte på blomstene, tenker jeg etter å ha forlatt scenerommet.

Kate McIntosh fra New Zealand viste forestillinga Loose Promise. Hun arbeider også med å fortelle historier, men på en mer kompleks måte enn a smith. For å komme fram til historiene forestillinga er satt sammen av ga McIntosh samme sett narrative ingredienser til fem ulike skribenter og ba dem skrive sin egen versjon. Historiene er ganske forskjellige, i forestillinga fungerer de som ulike synsvinkler å se verden gjennom. Det er allikevel ikke teksten som fascinerer meg mest ved denne forestillinga, det er McIntoshs måte å framføre dem på som gjør sterkest inntrykk. Hun insisterer på å utsette seg selv for fysisk smerte – hun puster i en papirpose til hun nesten besvimer, hun dusjer i iskaldt vann, hun blør. Fra Trine Falchs teaterhistorieforestilling husker vi at det å se aktørene på scenen ha det vondt kan føre til en renselse – katharsis – hos publikum. Det kan virke som om McIntosh har ambisjonen om å oppnå dette. Hun lykkes langt på vei med sin noe rituelle og ganske brutale forestilling.

 

 

Klassefest

Diggapony er et ganske ungt svensk/norsk ensemble. De er på festivalen med danseforestillinga Shut your eyes up. Vi blir møtt i døra til spillelokalet på Rom for Dans for å få en billett og stempel på handa slik man får på utesteder. Discomusikk og discolys. De tre aktørene er kledd i store hvite T-skjorter og jeans. Vi blir servert en velkomstdrink og jeg føler meg som om jeg er tilbake på en klassefest på starten av 80-tallet. Vi setter oss og ”The Voice” gir oss beskjed om å lukke øynene og om å åpne øynene. Aktørene forflytter seg mens vi har øynene lukket og står på et nytt sted når vi får beskjed om å åpne øynene igjen: discostrobelysvirkning. Vi holder på med det en stund før danserne tar jeansene av og står på hver sin stol og danser og rister. De setter seg ned og snakker litt. Hva er nå dette med dans i dag? De forteller at det finnes et rart danseforbud i Sverige: Hvis flere enn åtte personer danser på et sted der det serveres alkohol kan de bli anmeldt. Diggapony snakker om å lage en instruksjonsvideo for å få folk til å bruke dans som trening. Så skal vi ta fram billettene våre, og så er det slik det kan være på diverse firmafester og lignende, at det er to personer som har samme bilde på billetten – finn den andre! Discomusikk. De tre Diggaponyene gjør som mange samtidsdansere: de tar en sang, selv om de ikke er så spesielt gode til å synge. Ja, og så er det visst meninga at vi skal danse. Svett, svett. Jeg har samme bilde som en kar som sier på bergensk at han er fra Finnmark. Han sier hva han heter, han sa ikke Ananasen, det bare hørtes sånn ut. Hyggelig kar. Teatersjef. Dette minner meg allikevel fortsatt veldig om klassefest på ungdomsskolen. Alle danser. Ananasen er flink til å danse, dette går fint. Vi er jo på scenen, det er vi som er aktørene nå og sceneteksten utfolder seg mellom de dansende parene. Dette er ny norsk dramatikk. Her er et utdrag:

 

Jeg: Ka e dette slags musikk?

Ananasen: Eg e ikkje sikker.

(Jeg angrer på at jeg spurte om musikken.)

Jeg: Produsere dokker egne forestillinger også?

Ananasen: Nei, vi e et programmerende teater?

Jeg: Ka sett dokker opp?

(Her nevner han forestillinger i fleng, de fleste kjenner jeg, men til slutt sier han noe som på grunn av den høye musikken høres ut som Death Squad (sa han Death Squad?).)

Jeg: De har e ikkje hørt om.

Ananasen: Nei, Kristian liker de ikkje så du har nok ikkje sett de.

(Og så blir det litt snakk om Knut Ove Arntzen. Dansen er ferdig.)

Jeg: E forestillinga over?

(Vi takker for dansen og setter oss på plassene våre.)

Sidemannen: Er forestillinga over?

(Jeg tar et overblikk, konstaterer at det ikke er mer å drikke og at lyset er slått på.)

 

Artig fest!

 

Akkurat passe

Torgny Amdam spilte også på festivalen. Han er først og fremst er kjent som musiker, særlig som vokalist i Amulet – men jeg forbinder ham mest med en hovedoppgave i Medier og Kommunikasjon om IKEA som jeg leste i da jeg for ei stund siden samvittighetsfullt anmeldte IKEA-katalogen for et litteraturtidsskrift. Denne gangen er det Amdam Classical Trio som fremfører et verk av komponisten Tan Dun fra 1993 som heter Memorial 19 Fucks. Piano, bass og stemme. Amdam roper ”fuck” på 19 språk og bassisten tar en søt dans med bassen. Forestilling over. Jeg kjenner ikke partituret til Tan Duns verk, men jeg undrer meg litt over at ikke Amdam utnyttet registeret og dynamikken i stemmen sin bedre i framføringa av stykket.

Ved endt festival, etter ei langhelg med forestillinger, slår det meg at dette er et atopisk prosjekt. Dette festivalprosjektet kunne funnet sted i nesten hvilken som helst by. Dette er ikke stedsspesifikt, men det tilhører en teaterkultur. Det nasjonale er underordnet. Det er nærliggende å kalle det en subkultur med tanke på programtekstens definering av prosjektet som marginalt.

Både festivalen og forestillingene rammes inn av den marginaliserende definisjonen:

«i randsonen av teater, bortenfor dans, etter performance». En annen strategi ville være å kalle det som spilles på Black Box Teater for nettopp teater og de ikke-institusjonelle scenekunstaktørene for skuespillere, for så å utvide disse begrepene innenfra, i stedet for å definere dette som noe marginalt.

Forestillingene på Marstand volum I framstår som gjennomgående gode og vitale. Det kan kanskje være nettopp på grunn av det utforskende og utprøvende utgangspunktet som ligger til grunn for forestillingene. De framstår som inspirerende og givende. Jeg ser allerede fram til Marstrand volum II. Marstrand har gitt mersmak.

 

 

 

 

Nationaltheatret: Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

 

Lite djerv ad hoc-forestilling

 

Nationaltheatret utnytter ikke potensialet i diktet ”Solaris korrigert”.

 

av Elin Lindberg

 

Øyvind Rimbereid: SOLARIS KORRIGERT

Regi: Runar Hodne

Nationaltheatret, 25.mai 2010

 

”Solaris korrigert” av Øyvind Rimbereid er verdens beste dikt. Dette er selvfølgelig mitt særdeles subjektive syn, men det ser ut til at det lange titteldiktet i fra boka Solaris korrigert som kom ut i 2004, fortsetter å fascinere nye lesere – og tilhørere. I 2008 ble boka tatt inn i Norsk litterær kanon som er en samling av de 25 viktigste tekstene i norsk litteratur gjennom tidene. Øyvind Rimbereid mottar i disse dager også Dobloug-prisen for sitt forfatterskap.

For tida forgår det oppussing av hovedscenen, jernteppet er senket og Nationaltheatret inviterer til ad hoc-forestillinger på forscenen som er alt fra performance til konsert til altså et møte med diktet ”Solaris korrigert”. Det er Runar Hodne som har tatt initiativ til denne Ad hoc-kvelden og det er Audun Lindholm som er kveldens vert. Lindholm er redaktør i tidsskriftet Vagant og kjenner Rimbereids diktning godt.

 

”Solaris korrigert”

Dette er et episk dikt på 42 strofer, skrevet på et konstruert framtidsspråk. Diktet følger en hovedperson som i år 2480 lever i Siddy Stavgersand, et framtidssted som kanskje er en blanding av Stavanger og Sandnes. ”AIG”, den navnløse hovedpersonen, er en mann på 38 år. Han bor sammen med kjæresten ”Shiri” og han arbeider med høyteknologiske maskiner eller roboter. Det er gjennom hans blikk og gjennom Rimbereids fantastiske språk vi ser verden i 2480 og samtidig vår egen tid. Slik starter første strofe:

 

WAT vul aig bli

om du ku kreip fra

din vorld til uss?

SKEIMFULL, aig trur, ven

du kommen vid diner imago

ovfr oren tiim, tecn, airlife,

all diner apocalyptsen

                                          skreik-

mare. OR din beauty draum! NE

wi er. NE diner ideo!

 

Solaris korrigert-forestillinga på Nationaltheatret rammes inn av et foredrag om planeten Mars av romfartsekspert Erik Tandberg i forkant og en samtale med forfatteren Lars Jacobson i etterkant. Det er godt tenkt. I Solaris korrigert kan vi finne både et kjærlig og et nøkternt forhold til teknologi, som Erik Tandbergs representerer her med sin sjarmerende powerpointpresentasjon. Diktet kan også stå for en sivilisasjonskritikk, på en liknende måte som Lars Jacobsons kontrafaktiske roman Vännerna.  Rimbereid sier også selv at han leste mye litteratur om romfart og teknologi da han skrev diktet.

 

Forestillinga

Anneke von der Lippe, Per Egil Aske, Andrine Sæther, Trond Brænne og Tone Mostraum framfører diktet. De sitter på rekke på forscenen. Bak vises en videoprojeksjon av Ivar Smedstad. Smedstad har bred og lang erfaring med videokunst, men selv om dette arbeidet til Nationaltheatrets hovedscene ikke er helt håpløst, fungerer det ikke videre godt. Dessverre gir det assosiasjoner til en type konvensjonelle bilder som ofte ledsager opplesning av dikt. Natur, vann, fjell. Smått romantiserende og idylliserende. Her er det med en viss kunstnerisk vri, men videoarbeidet forholder seg overhodet ikke til teksten. Det møter den ikke, spiller verken med eller mot ”Solaris korrigert”. Har Smedstad lest teksten?

Skuespillerne skifter på å lese teksten. De har ikke en gang tatt seg bryet med å lære den utenat. Men det er jo prisverdig at hele teksten presenteres. De leser den som realisme, skulle det være noen som synes det er vanskelig å lese Rimbereids solarisspråk får de god hjelp til å forstå, i hvert fall overflateinnholdet, her. Men hvor er poesien? Dvelingen ved dette forunderlige språket? Opplesninga blir nærmest antipoetisk. Det som kunne vært av dramatisk potensial i teksten blir overhode ikke utnyttet. I en av strofene blir jeg-personen i diktet avbrutt mens han tenker på kjæresten ”Shiri” av oter som dukker opp:

 

”SHI … ein vett, glinsen

dyr

seer an meg, fra kaien

 

Andrine Sæther leser bare – litt barneskoleaktig – rett fram.

Det er interessant å høre diktet lest på østlandsk. Jeg har tidligere bare hørt forfatteren selv lese. Det østlandske tonefallet gjør at konsonantene som diktet har mange av – en del vokaler har nemlig erodert bort i dette språket fra 2480, ikke blir så framtredende. Språket lyder mykere på østnorsk enn på vestnorsk (kommer det til å finnes slike forskjeller i 2480 også?). Noen poetiske grep blir borte. I en strofe står det: ”OR var den som/    ein duft/fra organic 1.1? EIN duft som uss?” På østnorsk vil dette lyde: ”organic en – en. Ein … ” og ikke ”organic ein.ein. Ein..” som det blir på vestnorsk. Altså ikke så insisterende og energisk. Det ligger i det hele tatt mye ekspressivitet og temperatur her som ikke blir utnyttet i det hele tatt.  Det er for feigt at Hodne & co ikke engang prøver å gå inn og virkelig gjøre et teatralt møte med denne teksten! Boka er best!

Nationaltheatret: NATIONAL SPESIAL

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

 

NATIONAL SPESIAL

Trine Falch

Nationaltheatret, 11.mai 2010

 

 

Vellykket og lekent

av Elin Lindberg

Trine Falch inntar Nationaltheatret med en solid teatral bevisshet.

 

Trine Falch gir i National spesial en gjennomgang av teaterhistorien, helt fra førantikke ritualer fram til dagens teater. Denne gangen i en vandreforestilling tilpasset Nationaltheatret. Sist hun dro denne historien, var på Black Box Teater i fjor, med Teaterhistorien – Død og/eller levende. Det er lekent, med en stødig, kunnskapsrik bevissthet om teater og det teatrale. Forestillinga beveger seg inn i, bak og rundt teateret og teaterhistoria. Den omfavner teateret.

Forestillinga starter med at inspisient Christina Johannessen henter publikum i Nationaltheatrets vestibyle. Vi føres bort til sceneinngangen. Her kommer Trine Falch gående med et skjellett under armen. Litt hektisk og smilende ønsker hun oss velkommen, mens hun fester kraniet til skjellettet. Et sceneteppe kommer gående forbi før vi blir geleidet inn. Nettopp denne dekonstrueringen av teatrets virkemidler har vært et kjennetegn ved flere av forestillingene til Baktruppen som Trine Falch tidligere var en del av.

Vi blir ført opp til teaterets konferanserom. Med publikum rundt det lange, blanke bordet i dette ærverdige rommet presenterer Trine Falch inspisienten, kveldens publikumsvert, seg selv og ikke minst suffløren Wenche Blix Rudi som har fått en framskutt plass i forestillinga. Blix Rudi var jo også aktiv på scenen i Romeo og Julie tidligere i år. Da var hun synlig plassert og en del av bildet, men arbeidet der med den tradisjonelle suffløroppgaven. I National spesial diskuterer Falch teksten med Blix Rudi. Aktørene i forestillinga sidestilles. Alle er like verdige. En sympatisk tanke.

Baktruppen er også kjent for å arbeide med undersøkelser i forhold til publikums posisjon og status i teaterforestillinga. I National spesial legges det opp til at det er publikum selv som skal spille forestillinga. Det vi skal spille er ”teaterhistorien”. Falch har invitert oss til et modellmøte og leseprøve i konferanserommet. Teaterhistorien skal bli vår.  Som formidling av teaterhistorien fungerte kanskje Teaterhistorien – Død og/eller levende bedre. På Nationaltheatret går det fort i svingene og det kreves en god porsjon innforståtthet for å få med seg alt. Hva er for eksempel forskjellen mellom gresk og romersk antikt teater? Det vet mange i det teaterinteresserte publikumet, men sikkert langt fra alle. Jeg liker allikevel gjenfortellingen hennes svært godt. Og jeg liker måten hun forholder seg til spillestedet på. Hun åpner blant annet døra slik at vi hører publikum som klapper når forstillinga Blodig alvor på hovedscenen er ferdig. Publikums reaksjoner diskuteres med inspisienten – var den bedre eller dårligere enn i går? Hele teateret tas inn. Falchs stemmebruk er bedre i denne forestillinga enn i den forrige, der hun hadde en jentete stemme. Her bruker hun sin egen stødige, voksne stemme.

Etter fire akter, der vi som publikum er blitt plasser inn i teaterets historie, blir vi ført ned til ”Masken” – til sminkerommet. Her fortsetter Falch historien, mens hun gradvis blir maskert om til geit av maskøren Ruth Haraldsdottir Norvik. Falch forteller Nationaltheatrets nære historie. Fortsatt ut fra ideen om at det er publikum som skal spille rollene i historien.

Etter et opphold i Masken er det skuespillerfoajeen som står for tur. Her møter vi Tobias i tårnet alias Lars Wikdal, en av teaterets eldre skuespillere. For en skuespiller er det en stor opplevelse hvis noe går galt på scenen. Kanskje noen ikke husker teksten, noen kommer feil inn – eller dukker ikke opp i det hele tatt, kanskje scenografien faller ned – noe gikk ikke slik det skulle. Mange skuespillere sitter med anekdoter om slike ting, og hvis de er gode til å fortelle kan det bli ganske artig. Det at Lars Wikdal sitter i skuespillerfoajeen og forteller anekdoter fra sitt lange teaterliv gir forestillinga et metaperspektiv. Slike historier sitter i veggene her. Wikdal blir ”skuespilleren”, nærmest objektifisert.

Til sist kalles vi til hovedscenen. Vi setter oss på stoler og får en rundtur på dreiescenen slik at vi plasseres mot teppet. Sceneteppet går opp. Et magisk øyeblikk. Salen er som et smykkeskrin, skinnende og stille. Vi er kommet til tragediens fødsel – geiteslaktet. Falch er i fullt geitekostyme og suffløren Blix Rudi stiger opp fra sufflikassen og forestår det rituelle drapet, til Geir Jenssens versjon av Henry Purcells ”What power art thou”. Dette er teater! Dette er supert!

 

Dramatikkens hus: TÆSJERN PÅ GRØNLAND

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

Tæsjern på Grønland.jpg

Teaterfolk med skills

Av Elin Lindberg

 

TÆSJERN PÅ GRØNLAND

Tekst og utøvere: Emire Mulaosmanovic, Assad Arif (Lillebror), Amina Sewali og Sarah Ramin Osmundsen m.fl.

Dramaturg: Oda Radoor

Dramatikkens hus, 24.4.2010

 

 

Med Tæsjern på Grønland viser Dramatikkens hus (Drh) at det evner å få fram ny dramatikk av høy kvalitet. Men selv om det er Drh og Nordic Black Theatre som står bak prosjektet, er det aktørene som først og fremst skal ha æren for at dette både er god, ny og særegen dramatikk og godt, interessant teater. De evner å vitalisere teateret gjennom sin energiske rap/poetryslam-versjon av William Shakespeares stykke Kjøpmannen fra Venedig.

 

Nye dramatikere

I mars i år hadde Drh invitert et knippe framstående, godt etablerte, norske forfattere for å snakke om det å skrive for teateret. Dag Solstad, Marit Eikemo, Ole Robert Sunde og Merete Morken Andersen. Alle forfattere som kunne skrevet veldig spennende scenetekster. Men de inviterte forfatterne gjorde seg svært så kostbare. De var rett og slett ikke interessert i teater, sa de. Synd. Synd for dem.  For det spørs om de kommer til å få slippe til igjen, hvis de skulle få lyst til å skrive scenetekst. Tæsjern på Grønland viser nemlig at det finnes dramatikere i Norge som kan komme til å blåse de etablerte forfatterne av banen.

Dramatikerne og skuespillerne bak forestillinga er: Emire Mulaosmanovic, Assad Arif (Lillebror), Amina Sewali og Sarah Ramin Osmundsen. De har vært så heldige å få med seg den dyktige dramaturgen Oda Radoor. Emire Mulaosmanovic og Assad Arif (Lillebror) er rappere og involvert i ungdomsarbeid i Oslo. Sammen med Amina Sewali er de en del av Forente minoriteter. Sewali utgjør også en duo i Oslos poetry-slammiljø sammen med Sarah Ramin Osmundsen som er poet og skuespiller. I tillegg til disse er det en talentfull tryllekunstner, fire fantastiske dansere og to strålende musikere på scenen. Oda Radoor har jobbet som dramaturg på Nationaltheatret i mange år. Hun, Emire Mulaosmanovic og Assad Arif har tidligere samarbeidet om forestillinga Shakespeare in rap – Romeo og Julie på Nordic Black Theatre.

 

Shakespirer

Det er Kjøpmannen i Venedig av William Shakespeare som er grunnteksten til Tæsjern på Grønland. I det klassiske dramaet vil den venetianske kjøpmannen Antonio hjelpe sin venn Bassanio som har forelska seg i den vakre og rike adelskvinnen Portia. Bassianio trenger masse penger, han ikke har, for å kunne fri til henne. Antonio låner pengene for Bassanio av den jødiske pantelåneren Shylock. Shylock krever et pund kjøtt fra Antonios egen kropp i pant, dersom han ikke kan betale tilbake lånet. Og så forliser Antonios båt slik at han ikke lenger kan betale.. Dette er en komedie, det blir forviklinger. Alle får hverandre og det ender bra for alle, unntatt for Shylock – han må konvertere til kristendommen og betale en masse penger.

Det kan se ut som om bakgrunnen til aktørene i Tæsjern på Grønland er mer muslimsk enn kristen. Det faktum at Shylock er jøde, får en interessant klangbunn. Stykket Tæsjern på Grønland er lagt ganske tett oppå Shakespeares tekst. Jeg forstår det sånn at dramaturgen Oda Radoor, har skapt det dramaturgiske skjellettet og at aktørene har skrevet sine egne tekster. Her heter vennen Tony og den forelska unge mannen Ismael (Emire Mulaosmanovic og Assad Arif). Den rike, vakre jenta (Amina Sewali) som eier halve Oslo City, er døpt Poscha. Tæsjern er pengeutlåneren.

Spillsekvensene blir brutt opp av musikk og av de sinnssykt gode danserne. Jeg har vel aldri opplevd dramatikk i bunden form blitt framført så frampå og vitalt. Skuespillerstilen er enkel og tilforlatelig. Teksten er rørende og den har masse humor og sjølironi, den er streetsmart. Som Shakespeares verdensteater hadde det, har dette stykket referanser til den omkringliggende internasjonale byen. Projeksjonen av Oslo Plaza på bakveggen minner oss på at det er akkurat der vi er, midt på Grønland. Her er blant annet khattyggere og moralpoliti, de lettkledde norske jentene og sjefete brødre, bling og bergensere, og nettverket med de tusen fetterne.

Episoder fra prosjektet ble presentert med et par ukers mellomrom. Gruppen har brukt imponerende kort tid på å improvisere og skrive fram stoffet. Den 24.april ble hele stykket vist for et usedvanlig livlig publikum, mye spontane tilrop og klappsalver. Ja, forestillinga ga virkelig publikum masse energi. Strålende! Jeg håper disse folkene kjører på med mer Shakespeare-battle!

Nok en tilknytning prosjektet har til Shakespeareteatret er at her har aktørene et eierskap til tekst og stykke. Slik William Shakespeare og hans skuespillere hadde det. Et problem, både med Shakespeares stykker og i teaterverdenen for øvrig, er at det ikke finnes nok interessante kvinneroller. I både Kjøpmannen i Venedig og i Tæsjern på Grønland er det kvinnene som ordner opp – forkledd som menn. Men allikevel, det er bare to jenter med på scenen. Det er for få.

 

 

 

Black Box Teater: Marstrand volum II

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2010

Marstrand 2.jpg

Den vanskelige andrefestivalen

av Elin Lindberg

 

Forestillingene under årets scenekunstfestival  på Black Box Teater, Marstrand volum II, holder ikke samme høye nivå som forestillingene under fjorårets festival. Noen av forestillingene hadde en heller tvilsom kvalitet.

 

Nature Theater of Oklahoma åpnet festivalen med Romeo og Juliet. Forestillinga er bygd på en rekke telefonsamtaler der folk ble bedt om å gjenfortelle William Shakespeares skuespill med egne ord. Fornøyelig og glimrende, selv om forestillinga ikke når helt opp til nivået til Nature Theater of Oklahomas Rambo Solo som ble vist under samtidsfestivalen på Nationaltheatret i fjor (anmeldt i NST 2/2009). Romeo og Juliet er anmeldt av Knut Ove Arntzen i NST 4/2009.

 

God tur

Det Norske Gamelanorkester er et perkusjonsensemble som spiller nykomponert musikk på tradisjonelle indonesiske instrumenter og moderne instrumenter. Det er i hovedsak utøverne sjøl som har skrevet musikken. De har bakgrunn fra disco, elektronika, jazz og klassisk musikk.

Gamelangutta tar seg god tid med å komme på scenen på festivalens åpningskveld. Vi får god tid til å tenke over livet. Teatersjefen sitter på første benk så vi føler oss trygge på at vi kommer til å få beskjed hvis det skulle være en katastrofe på vei. Vi har kaptein på skuta. Projeksjonen på bakveggen (Andreas Paleologos) viser indonesisk tekstil. Og så kommer musikerne på scenen. I spisse røde hatter og med noe munkekutteaktig på seg. De begynner å spille. Så fint, så fint. På pc-lokket til en av dem står en stor ”T”. Den Norske Turistforening? Ut på tur. Og jo da, her titter sannelig en diger pingvin fram på skjermen bak musikerne. Den ser død og utstoppa ut, men den er allikevel opphøyd og fin. O, du hellige fugl! Musikken er klangfull og underfundig. Meditativ. Nærbilder av indonesisk broderi på skjermen. Musikk til å kontemplere over mønstrene. Sympatisk, tilforlatelig og ujålete. Suggererende rytmisk, melodisk.

 

Field Works

Yukiko Shinozaki og Heine Røsdal Avdal har utarbeidet ene rekke stedsspesifikke forestillinger der forskjellige typer konvensjonelle rom blir erfart og utforsket. Prosjektet heter Field Works. På festivalen er det et hotellrom på Clarion Hotell Folketeateret som skal utforskes. Forestillingen vises for en person ad gangen. Du får tildelt et nøkkelkort og går alene inn på hotellrommet. Kun 50 mennesker fikk sjansen til å se forestillinga. Jeg vil beskrive hva jeg opplevde:

Jeg kommer inn i rommet. Ser meg rundt. Er det jeg som er aktøren? Ingen instruksjoner er blitt gitt. Det er ingen andre i rommet. Jeg setter meg i en lenestol. ”Hei Elin”, står det på hotellrommets tv-skjerm. Det vises en liten film som introduserer hotellet. Etter en stund brytes hotellets presentasjonsfilm av og en mann kommer fram på skjermen. Han befinner seg i et hotellrom som er likt det jeg sitter i. Rommet mitt begynner å leve. Mannen på skjermen drikker noe fra minibaren på rommet sitt. Lydene av drikkingen hans kommer fra minibaren på rommet mitt. Mannen går på badet, lyden av toalettet, dusj og hårtørrer fra mitt bad. Filmen viser mannen som zapper på tv. Han forsvinner av og til i løse lufta som et spøkelse. Jeg hører pusten hans i rommet. Jeg får Twin Peaks-følelsen. Bob? Jeg er plutselig selv på skjermen. Kameraet er skjult. Jeg finner ut at det er plassert midt i bildet som henger over senga. Et bilde av en vindeltrapp som minner meg om filmen Vertigo av Alfred Hitchcock. På skjermen er mannen og jeg i samme rom nå. Han er her og er ikke her. Det er noe sofistikert over forestillinga og elementene i den. En slags renhet, presishet. Men følelsen, eller vissheten om at jeg blir observert, om ikke av noe annet enn et kamera er litt ubehagelig. Hvem ser meg? Ser danseren meg? Er det en form for interaksjon? Jeg beveger meg. Strekker armene opp og ut til siden. Det gjør danseren også. Telefonen ringer. ”Telefonen er for tiden uten forbindelse”, hører jeg fra hotellbadet – omtrent det samme svaret jeg fikk sist jeg ringte til Black Box Teater. Hotelltelefonen min ringer. Jeg tar den for sikkerhets skyld. Ingen svarer. Mannen tar en svingom på golvet før han forlater rommet. Og så får jeg beskjed på skjermen om at forestillinga er over.

Var det virkelig danseren, mannen i den hvite skjorta, med den svarte trillebagen, jeg så snurten av på vei inn i heisen da jeg kommer ut døra fra hotellrommet? Eller var det ikke det?

 

Feminisme

Norsk-amerikanske Petter Alexander Goldstine viste forestillinga Markings – the longest journey is the journey within. Han fikk ideen til forestillinga da han drakk en kopp yogi-te og leste et sitat som sto trykt på teposen. Et sitat av den legendariske generalsekretæren i FN, Dag Hammarskjöld: ”the longest journey is the journey within”. Te kan som kjent, ha den virkning at man begynner å produsere kunst om seg sjøl. Jeg vet ikke helt om det er tilfellet for Karl Ove Knausgård, det var i alle fall det for Marcel Proust. En kopp lindete er uløselig knyttet til På sporet av den tapte tid. Om Goldstine har lest Proust er ikke godt å vite, Goldstine er en opptatt og aktiv mann som forteller at han bruker mye tid på å forholde seg til forskjellige virkeligheter i verden. Han har, blant mye annet, besøkt Romfolket og Midtøsten, sittet på en fjelltopp og meditert og fastet i fire dager og fire netter.

Rekkefølgen av sekvensene i forestillinga blir vilkårlig. Goldstine har et sett med kort, han ber publikum trekke et kort og lese høyt det som står der. Det korresponderer med en side eller to, i heftet vi fikk tildelt da vi ankom. Noen kort har oppgaver til publikum, for eksempel skal vi skrive hvem vi er og hva som er vår største frykt. Vi kan brette en origamisommerfugl av et vedlagt ark og heftet gir oss teksten til taler han fikk tak i da han var på klimakonferansen i København som aktivist og en tekst om hva han tenkte da han var kunstturist i Nablus. Han er opptatt av medmenneskelighet og miljøvern. Det er ingenting galt i å være politisk korrekt. Goldstine er svært politisk korrekt. I hvert fall på overflaten.

Goldstine presenterer også en gåte for oss. Jeg husker den fra min barndom på 70-tallet:

 

Far og sønn kjører til en fotballkamp en søndagsformiddag. Bilen kræsjer, faren dør, sønnen blir kritisk skadd og fraktes til sykehuset. Legen kommer og sier: ”Denne pasienten kan jeg ikke operere, han er min sønn.” Hvem er legen?

 

Jeg husker at det tok litt tid før min salige bestefar fant løsningen på gåta, da jeg fortalte den til ham, den gang da, på 70-tallet, men bestefaren min ble tross alt født før kvinner fikk stemmerett i Norge. Det er skremmende at Goldstine forventer at et publikum i Norge ikke vet svaret. Goldstine er kledd i dress som en amerikansk forretningsmann. Han har en vakker, blid, slank, sympatisk sekretær. Kvinnelig. Hun holder orden på det praktiske. Delikat og perfekt. Hvem er hun? Har hun noe navn? Hun er på scenen hele tiden, i en scene får hun lov til å presentere en tekst, men teksten hennes drukner i Goldstines ego-dansenummer som han framfører samtidig. Jeg håper det var meningen. Hvis dette var ment som ironi, fungerer ikke ironien. Det er Mannen som framstår som kunstneren, det er han som handler, Han det handler om. Hva handler dette om?

 

Samtidig dramatikk

Hvilken posisjon har dramatikken eller boka i forhold til forestillinga? Tekst eller bok fungerer oftest som utgangspunkt for- eller dokumentasjon av det sceniske uttrykket. For eksempel ble det vi kjenner som William Shakespeares stykker skrevet ned etter at forestillinga var spilt, boka kom etterpå. I Mette Edvardsens forestilling every now and then inviterer hun og Phillippe Beloul oss til å lese en bok som en forestilling. Boka er samtidig med forestillinga. Vi får boka ved ankomst, den inneholder bilder fra forstillinga, ikke noe tekst bortsett fra tittelen på bokryggen. Forestillinga har heller ikke tekst. Publikums bokblading blir en del av helheten. Noen av elementene i boka korresponderer ikke helt med det som foregår på scenen. Til en viss grad er forestillinga en tolkning av boka, eller det er et samspill mellom bok og forestilling. Utforskende og interessant. Den stiller relevante spørsmål om hva dramatikk er og kan være.

 

Uforløst

Volumen Express som hadde stor suksess med den stedsspesifikke teaterinstallasjonen Tyskerjenter på Hovedøya i 2008, viste dokuteaterforestillinga (IM)POTENCIA på festivalen. Den var ikke helt vellykket.

Teaterrommet er fylt av tomme pappesker. Publikum sitter på flatklemte pappesker, innelåst bak et gitter. Bak publikum er et slags glassbur/kontrollrom der kvinnene bak forestillinga styrer det tekniske og av og til kommuniserer med de to utøverne på scenen.

Utøverne er fra Argentina. Forestillinga ønsker å utforske resultatet av den økonomiske kollapsen i Buenos Aires i 2001, der tusenvis av mennesker mistet alle sparepengene sine over natten. Hva skjer med mennesker i en økonomisk krise? Grunnlaget for forestillinga er intervjuer med innbyggere i Buenos Aires, forfatternes og utøvernes personlige erfaringer, bilder, lyder, found objekts, samt subjektive dokumentariske beskrivelser av hverdagslivet. Et absolutt interessant utgangspunkt. Hvorfor fungerer ikke forestillinga så godt? Det er stort sett historier fra middelklassen vi får servert. Middelklassens hverdagshistorier er jo sjelden enormt spektakulære og ekstreme, det er ikke alltid så lett å gjøre dem interessante nok. Her blir det rett og slett ganske kjedelig. Dramaturgisk er det også ganske rotete. Et problem er kanskje aktørenes nærhet til materialet. Det blir litt for nærsynt. Jeg savner et større perspektiv i tillegg til det personlige, mer om maktforhold, politiske forhold og bakgrunn for den økonomiske krisa. Forestillinga på Black Box var en snikpremiere. Den offisielle premieren fant sted i Berlin 22.april, forhåpentligvis forløst i en bedre, bearbeidet og mer potent utgave.

 

Støyforelesning

Erlend Hammer, Lasse Marhaug og Robin Fox hadde ingenting verbalt å si, men støykonserten de holdt i teatrets foaje var ikke meningsløs. De legger opp til en slags lecture-performance, de tre aktørene er plassert i et panel. På veggen bak vises private dokumentarfoto. Bilder fra Amerika. Vi gjenkjenner blant annet Michael Elmgreens og Ingar Dragsets verk Prada Marfa – Head on. En Prada-butikk som er plassert midt i amerikansk ødemark. Forelesninga begynner, men etter en halv setning bryter det verbale sammen, det blir støy, fysisk lyd. Tekstens innhold blir borte. Støyen er av og til smertefullt høy. Ut fra støyen får privatfotoene ny betydning, ny mening.

Ellers på festivalen viste belgiske Manah Depauw og Bernhard Van Eeghem figurteaterforestillinga How do you like my landscape og Julian Apostata Blaue og Liv Kristin Holmberg presenterte noe fascistisk visvas som ble anmeldt til Mattilsynet.

Marstrand volum II ble en ujevn festival der Heine Avdal og Yukiko Shinozaki var høydepunktet.