Stikkord: Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift

Black Box teater: TRIGGERSYSTEMET – 1: «VIVARIET» av Tore Vagn Lid

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no august 2024

Brunsneglen, også spilt av Bjørn Sundquist, i «Triggersystemet – 1: ‘Vivariet’» av Tore Vagn Lid og Transiteatret-Bergen. Black Box Teater 2024. Foto: Transiteatret-Bergen

Insektenes innsikt

Triggersystemet – 1: «Vivariet» av Tore Vagn Lid og Transiteatret – Bergen er en befriende analog fabel som knytter fortidas evighet sammen med framtidas evighet. Den har politisk snert og gode, gamle skuespillere. Men også denne gangen har Tore Vagn Lid litt vel mye på hjertet og kunne kuttet noe av slutten.

Av Elin Lindberg

TRIGGERSYSTEMET – 1: «VIVARIET» av Tore Vagn Lid

Dramatiker, audiovisuelt konsept, rom, regi, musikk: Tore Vagn Lid

Medvirkende: Magne Haavard Brekke, Bjørn Sundquist, Thea Stabell, Even Stormoen, Eira Sjaastad Huse, Iver Bogen Griffiths, Bodil Rørtveit, Øystein Nesheim, Tor Christain Bleikli, Kyrre Bjørkås, Mathias Grønsdal, Anders Elsrud Hultgreen, Hans Knut Sveen, Morten Skage og Tore Vagn Lid

Black Box teater, 29.august 2024

Dette nye lesedramaet til Tore Vagn Lid handler om Avsenderen/kaptein Noah (Magne Haavard Brekke) som tar med seg insektene i arken sin. Han sender brevduer til personer som har en viss makt – i hvert fall på overflaten og i media – og han reflekterer over verdens tilstand gjennom å gi ordet til insektene mens vannene stiger og arken seiler ensom på verdenshavet. Allusjonene til Bibelen og til gamle tekster som Æsops fabler er tydelige.

Det gode gamle

Scenerommet på Black Box teater blir et godt og inkluderende sted å være under Triggersystemet – 1: «Vivariet». På sidene sitter og står musikerne. På den ene siden Hans Knut Sveen – cembalo, Tore Vagn Lid – gitar, Morten Skage – bass, og på den andre siden: sangerne Eira Sjaastad Huse, Iver Bogen Griffiths, Bodil Rørtveit. Foran oss på scenen heises det ned et trehvitt, lite skap som ser ut som om det kunne stått i ei hytte på 1970-tallet. Skapet kommer på plass foran på scenen og blir brukt som en slags ramme for projeksjoner. Ei gammeldags bok kommer også inn. Mange av materialene som brukes er analoge. Rekvisitter og scenografielementer heises opp og ned med tau – nå er vi jo også på en båt, så det virker naturlig. Lesedramaet presenteres som en tilegnelse til «de gamle formene» og «de gamle tingene» og til «det langsomme håndverket». Ja, vi kjenner varmen fra dette gamle håndverket, fra de gode sangerne som synger sin barokkmusikk mot oss, den akustiske musikken. Og fra projeksjonene av de fine tegningene av Øystein Nesheim som illustrerer dramaet, det tykke papiret, den sirlige håndskriften – og den trykte skriften som ser ut som om den er skrevet med en gammeldags skrivemaskin. Håndverk, mennesker med menneskehender har brukt tid på å skape det vi har rundt oss. Hender berører og ivaretar.

De gode gamle

Karakterene i dramaet er, i tillegg til mennesket Noah, insekter. Og det er en fryd å oppleve de gode, gamle skuespillerne som har fått rollene som insekter. Thea Stabell spiller Skrukketrollet (Oniscidea), Even Stormoen er Pinnedyret (Phasmatidae) og Bjørn Sundquist er Brunsneglen/mordersneglen (Arion Vulgaris). Og apropos håndverk – det er nydelig og virtuost utført. Skrukketrollet – som for øvrig går under mange navn som benkebitere og munkelus – kommer fra en urgammel krepsdyrslekt. De har visstnok overlevd dinosaurene! Insektene ber om at vi besinner oss. Dette gamle ordet «besinne» er ikke så ofte i bruk. Unge mennesker vet neppe hva det betyr. Men det er et fint verb som betyr å tenke seg om, noe som kan føre til at vi endrer mening eller retning. Insektene vil at vi skal komme oss ut av Nærsynets tidsalder.

Kansellering

Kneleren. Foto: Transiteatret-Bergen

I andre del av stykket er alle insektene på dekk og de forteller at de mener at kanselleringskulturen har gått for langt. «Hva betyr en ny oppdagelse mot en gammel skilsmisse?» spør de, og: «Hva betyr ny vitenskapelig innsikt mot et gammelt rulleblad?» De mener at vi nå er i intoleransens tidsalder. Utsagnene er nokså politisk ukorrekte. Det at de kommer fra en annen tid og som insekter har et annet perspektiv på vår nærsynte verden, gjør at refleksjonene deres over dagens virkelighet når fram. De trenger ikke filtreres. Brunsneglen/mordersneglen (Bjørn Sundquist) kommer med en relevant og viktig påminnelse: «Bare husk at avmakten er voldens bestevenn. Og at den som føler seg liten i møte med det store, lett vil kunne føle seg for stor i møte med det lille.» Insektene er på dekk og har god oversikt over verden.

Forskende arbeid

Triggersystemet – 1: «Vivariet» er ikke bare et stykke som utforsker tekstlige refleksjoner. Det er også et arbeid med scenerommet, rundt kommunikasjon mellom scene og sal og rundt aktørenes rolle. I starten får jeg assosiasjoner til 1700-tallsteater og Holberg. Et snev av satire kan anes. Vi sitter på en måte i en slags teatersalong der vi er omgitt av musikerne, og vi er tett på skuespillerne. Vi er på en måte medskapende, men det blir ikke krevd annet av oss enn at vi er tilskuere.

Aktørene er ikke bare de fine skuespillerne, men også boka med tegningene, og absolutt snutebiller, saksedyr og andre insektsroller som er bekledde av teknikere og designere. De fungerer som animatører eller dukkespillere/figurskuespillere i stykket. Scenografi- og rekvisittelementene er med på å definere spillet og uttrykket. Her er også håndverket og timingen upåklagelig.

Vivarium

Tarantellaen. Foto: Transiteatret-Bergen

Et vivarium er et lukket område for å holde, eller drette opp dyr og planter. Det benyttes ofte av forskere. På scenen er det i tillegg til det metaforiske vivariet, også ekte vivarium der det bor ekte insekter. De blir dermed også aktører i dette stykket. I sin egen lille kahytt bor en levende tarantella. Brunsneglen er ikke bare Bjørn Sundquist i sin gule dress, men også en ekte snegle som har sin egen lille seng å ligge på. Ekte skrukketroll, pinnedyr og saksedyr har også sine egne rom i denne arken på scenen. Selv om det er en antropomorfisering her på et vis, blir likevel disse insektene mer synlige for oss. De blir innlemmet i vår menneskeverden som like verdige vesener som oss, gjennom stykket. Og det er en viktig politisk handling.

Til slutt, etter en berørende monolog, ber Skrukketrollet (Thea Stabell) om hun ikke kan få vite noe om hvordan dette arbeidet skal fortsette. Her skulle Tore Vagn Lid ha svart at dette må hun vente til neste forestilling for å få vite, for her flyter det ut og blir for langt og litt substansløst. Selv ikke skrukketroll bør få viljen sin bestandig.

Oslo Nye Teater: Peter Pan

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no september 2024

Peter Pan og gutten: Fredrik Høstaker og Vegard Bjørsmo, i «Peter Pan», regi: Fredrik Longva. Oslo Nye Teater 2024. Foto: Lars Opstad

Mørk og sår Peter Pan

Den nye musikkteaterversjonen av Peter Pan på Oslo Nye Teater viser at det koster å stå utenfor et fellesskap. Skuespillerne og sangerne er sjarmerende og solide. Nils Bechs musikk kler materialet. Aldrilandet har små glimt av magi, men er for det meste et grusomt, hardt og brutalt sted.

Av Elin Lindberg

PETER PAN
Fritt etter James M. Barrie
Dramatisert av Fredrik Longva

Regi: Fredrik Longva
Scenografi og kostymedesign: Olav Myrtvedt
Koreografi: Silas Henriksen
Musikk: Nils Bech
Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Lysdesign: Clement Irbil og Even Evensen
Maskeansvarlig: Wibke Schuler
Rekvisitører: Ingrid Usta og Stine Bakken
Dramaturg: Marianne Sævig
Oslo Nye Teater, 5.september 2024

På vei til teatret, denne sjeldent varme septemberkvelden, møter jeg på flere grupper med mennesker som ser ut som de er på en slags bli-kjent-tur, eller teambuildings-aktivitet. Det er slike aktiviteter ulike arbeidsplasser kanskje arrangerer for at de ansatte skal jobbe effektivt sammen og ha det gøy sammen. Den ene gruppa jeg møtte hadde rosa tema. Alle hadde rosa klær av ulike slag. Gutta hadde litt feminine rosa shorts. I neste gruppe gikk alle med rekvisitter som hadde do-tema. De hadde do-ringer rundt halsen og do-lokk som skjold og bar på do-børster. Det hele så mer smertelig ut, enn morsomt. Det er menneskeskapte initieringsritualer – som alle initieringsritualer er – der hensikten er å skape et samhold, men som også brutalt skiller ut de som ikke passer inn i slike idiotiske konsept.

Å ikke passe inn

Det første som møter oss på scenen på Oslo Nye Teater er nettopp mennesker som sliter med å passe inn i de gruppene de er forventa å passe inn i. Vi møter en ung gutt (Vegard Bjørsmo) som bor sammen med faren sin (Eivin Nilsen Salthe) og en elskelig kosebamse av en hund (Karoline P. U. Schau). Alt er grått og nakent rundt gutten mens han synger med sin strålende, klare stemme i umiskjennelig Nils Bechsk stil, om sin ensomhet og lengsel. Faren slår smertefullt knute på seg selv fordi han gruer seg så til jobbfesten som han må gå på for å kunne passe inn. Eivin Nilsen Salthe spiller slik vi føler smerten med ham. Og jeg ser for meg de gruppene jeg møtte på veien til teatret med sine meningsløse, liksom-morsomme aktiviteter. Stakkars far.

Stakkars far, men håp for gutten

Far passer ikke inn som voksen. Gutten passer ikke inn som ungdom. Faren prøver å få sønnen til å gå ut og henge med de andre gutta som har jenter som sin store felles interesse. Denne gutten er ikke interessert i jenter. Faren kommer til kort, han kan ikke hjelpe sønnen. Far seiler sin egen sjø og forlater gutten på det ganske dystre gutterommet. Veggene er grå. Et stort, hvitt teppe er alt fra sengetøy til hav. De fleste gutterom/ungdomsrom har i dag en pc og en mobiltelefon der ungdommene kommuniserer med verden. Mange oppholder seg mye mer i digitale verdener, enn i fysiske. De lever som gutten i stykket, i en verden som egentlig ikke finnes – et Aldriland. Dette Aldrilandet kan sluke dem og gjøre dem ubehjelpelige i den virkelige verden, men det kan også være et sted der de kan finne seg selv og sin egen identitet gjennom møter med noen som ligner på dem og som de føler tilhørighet med.

Ferdinand Falsen Hiis, Gunnar Eiriksson, Sindre Postholm. Foto: Lars Opstad

Hvem er Peter Pan?

Det er Peter Pan (Fredrik Høstaker) og hans følgesvenn Tingeling (Natalie Bjerke Roland) som er svaret gutten får på sine rop om ensomhet og lengsel. De kommer inn på soverommet til gutten og her blir gutten helten som hjelper Peter Pan med å forene seg med skyggen sin igjen. For gutten finner ut av ting. Han aksepterer følelsene sine og står trygt som den han er. Når han kysser Peter Pan, hviner det unge publikummet i salen av fryd. Verre, mye verre er det med Peter Pan. Han har den tapre, modige og snusfornuftige Tingeling ved sin side. Hun er villig til å ofre livet sitt for ham, men Peter Pan er en mørk og plaget sjel. Han minner om helten i Batman-filmene. Han klarer ikke ta imot kjærlighet. Han klarer ikke være god. Han føler seg sviktet og sveket av foreldrene sine. Gjengen til Peter Pan, The Lost Boys, framstår som en gjeng kjærlighetshungrige, ensomme og forlatte barn – barn som er blitt utsatte for omsorgssvikt. De blir rørende spilt av Sindre Postholm, Malik Edo, Mari Dahl Sæther og Gunnar Eiriksson. Det som gjør at jeg sitter med gråten i halsen er at nettopp disse barna finnes det alt for mange av i verden.

Dystert Aldriland

Det er gutten som blir helten. Han opplever at han har noe å gi til andre. Han kan synge, han kan fortelle, han kan skape noe selv. Slik blir dette ei forestilling som formidler at det går helt fint å ikke være som alle andre. Ja, budskapet kommer fram, men dette Aldrilandet, hva er nå det? Hva er det med denne Hook? Mannskapet hans er så entusiastisk underdanige og energisk skrapete at det er en gru (Karoline P. U. Schau, Mari Dahl Sæther, Trine Wenberg Svensen og Gunnar Eiriksson). Kaptein Hook/Krok skal drepe Peter Pan, men denne konflikten er det vanskelig å forstå. Noen av slåsscenene blir merkelig daffe og utvendige. Hook-scenene virker ikke særlig godt integrert i resten av stykket. Det gir mening å se på Hook som spilles av samme skuespilleren som er faren i stykket, Eivin Nilsen Salthe, som skyggen til faren, eller farens martrede indre. På liknende vis blir Peter Pan guttens mørke alias, eller hans mulige skyggeside.

Peter Pan og Hook: Fredrik Høstaker og Eivin Nilsen Salthe. Foto: Lars Opstad

Små glimt av magi

Det er mye tungt, deprimerende og dødstrist i denne versjonen av Peter Pan. Mennesket lever under harde vilkår. Det er lite latter og lyse øyeblikk, men det noen glimt av lys finnes – og det er håp for gutten i stykket, han kommer styrket ut av møtet med det mørke og dystre Aldrilandet. Musikken som Nils Bech har skapt, passer veldig fint til Peter Pan-historien. Melodiene er melankolske. Klangen som alle stemmene får fint fram, er skinnende og klar. Musiker Peder Varkøy er på scenen nesten hele tiden med sitt støttende og lyttende spill. Jeg skulle likevel gjerne hørt enda mer variasjon, enda mer sangmateriale. Et annet glitrende øyeblikk er drag-nummeret til havfruene (Ferdinand Falsen Hiis, Gunnar Eiriksson, Sindre Postholm). Det er strålende!

Oslo Nye Teater lykkes med sin nokså dystre versjon av Peter Pan, men jeg savner flere glimt av magi og flere overraskende lyspunkter. Jeg tror likevel at det vil treffe godt det unge publikummet som er målgruppa for stykket.


 

Nationaltheatret: Peer Gynt

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no september 2024

«Peer Gynt», regi: Johannes Holmen Dahl. Nationaltheatret 2024. Foto: Erika Hebbert

Tettere og nærere «Peer Gynt»

Den rene teaterversjonen av «Peer Gynt» i Johannes Holmen Dahls regi på Nationaltheatret får mer fart og snert enn versjonen med stort orkester og kor som ble vel seig. Men hva er det nå Peer Gynt vil si oss denne gangen?

Av Elin Lindberg

PEER GYNT av Henrik Ibsen.

Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl og Hege Randi Tørressen.

Musikk av Edvard Grieg, utviklet og bearbeidet av og med Ragnhild Hemsing.

Regissør: Johannes Holmen Dahl

Scenograf og kostymedesigner: Nia Damerell

Lysdesigner: Martin Myrvold

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Musikalsk ansvarlig og lyddesigner: Alf Lund Godbolt

Musikalske arrangementer og komposisjon: Ragnhild Hemsing

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 21.september 2024

Denne versjonen av Peer Gynt har nok hatt godt av rundene med fullt orkester og stort kor, og med koreografi, for musikaliteten og presisjonen er absolutt god. Den første versjonen ble framført under Festspillene i Bergen i mai i år med Bergen Filharmoniske orkester, kor og Grieg-korene. I Oslo ble denne versjonen vist på Den Norske Opera & Ballett med Operaorkesteret og Operakoret. Det er det samme skuespillerensemblet, med noen få unntak, som spiller i alle versjonene – og mye er likt, men helt kopi er det ikke.

Å komme hjem

Det føles som om Peer Gynt kommer hjem på et vis, når han står på hovedscenen på Nationaltheatret. For utallige Peer Gynt-forestillinger er blitt satt opp, danset og spilt, mye såpe er rent ut i havet, men det var her, eller på Christiania Theater, det begynte. Her var urpremieren i 1876. Og stykket kler godt denne gamle teaterscenen og dette formatet. Dette er så langt fra et Ibsen-museum. Det blir tydelig etter å ha sett versjonenpå Den Norske Opera & Ballett. I den versjonen oppleves stykket mer statisk og stivt – på Nationaltheatret får det mer liv. Vi kommer tettere på uten den åpne orkestergraven mellom sal og scene. Men det oppleves også som om skuespillerne setter inn et ekstra gir når de ikke har kor og orkester å støtte seg på. Mer tekst er kommet til, det gjør også stykket fyldigere.

Hvor er vi?

I kjent Johannes Holmen Dahl- og Nia Damerell-stil er scenerommet nakent i starten. Det er befriende fritt for alle de store og små distraksjonspunktene vi møter i hverdagen. Det er bare Ragnhild Hemsing som kommer spillende på hardingfele mot oss. Hun var også med i den første versjonen, men her står hun alene som musiker. Hun har også komponert og vært ansvarlig for det musikalske. Hun står i en solid tradisjon, flere store komponister har laget musikk til Peer Gynt. Edvard Grieg er kanskje mest kjent, men også Harald Sæverud, Arne Nordheim og Jüri Reinvere, blant andre, har skrevet musikk til stykket. Hemsing skriver vel egentlig ikke ny musikk, hun bygger på Grieg. Hun står i forgrunnen og spiller som en gud, og hun kommenterer musikalsk i bakgrunnen, hun spiller til dans og hun skaper stemningsbilder. Og hun er dynamisk til stede på scenen. Grepet med én musiker på scenen brukte Holmen Dahl også i Hamlet på Nationaltheatret for et par år siden. Da var det trommeslager Elisabeth Mørland Nesset som var på scenen gjennom hele stykket.

Hvem er Peer Gynt?

Ågot Sendstad og Herbert Nordrum. Foto: Erika Hebbert

Herbert Nordrum spiller Peer Gynt. Han spilte også tittelrollen i Holmen Dahls Hamlet og det gjorde han godt, selv om han ikke var så dreven på blankvers som sine medspillere den gang. Språkarbeidet hans blir bare bedre og bedre og fungerer rytmisk godt i scenediktet Peer Gynt. Ågot Sendstad spilte Gertrude i Hamlet, også denne gangen er hun moren til hovedrollen. Og ja, hun er den perfekte mor Åse. Et godt og interessant grep er at hun også spiller Knappestøperen i samme kostyme som mor Åse. Det understreker et slags syklisk livsløp. Det er mor som står for både liv og død, for fødsel og gjenfødsel. Det blir nesten et hint til Ibsens fru Alving her.

Jacob Jensen, Herbert Nordrum, Jan Gunnar Røise og Håkon Ramstad. Foto: Erika Hebbert

Alle skuespillerne er stødige i rollene sine. Jeg vil likevel framheve Jan Gunnar Røise. Han har en scenisk musikalitet og en helt nydelig måte å formidle Ibsens rim på. Han spiller flere småroller, blant annet Kapteinen i begynnelsen av femte akt. Henriette Marø har en del å gå på som Ingrid, Dovregubbens datter og Anitra – her blir det litt mye buskis. Håkon Ramstad har tatt over som Dovregubben sjøl, det var Kåre Conradi som spilte ham i versjonen til Den Norske Opera & Ballett. Ramstad er innsmigrende og god med cowboy-skjorte og lisseslips. Jacob Jensen viser imponerende kroppskontroll som ungen til Peer og Dovregubbens datter.

Hvem er vi?

Peer Gynt er ofte brukt for å si noe om hva det norske er. Og er det noe nordmenn tradisjonelt har vært veldig opptatt av, så er det nettopp dette: Hvem er vi nå? Og: Hvordan blir vi oppfattet av andre? Man kan jo spørre seg om det finnes større nasjonalister enn nordmenn. Den urnorske Peer Gynt er i starten en kar som ser ut som en gatesmart rapper, eller et gjengmedlem, fra Oslo øst, selv om han ikke høres ut som det. Han har på seg mørkeblå treningsjakke og militærgrønne bukser. Energien og den underliggende attituden hans er røff og bad ass. Han er skrytende og sjølopptatt, han er ikke til å stole på, men han er kjempeflink til å servere dikt og forbannet løgn – og hvem lar seg ikke forføre av en som er god til å ordlegge seg, enten han er politiker eller artist?

Exit og såpe

Exit-gutta er blitt et begrep etter NRK-serien som gikk for noen år siden. De er hensynsløse, styrtrike menn som kan gjøre akkurat hva de vil med alt og alle, flere av dem er overgripere. Det verste er at nettopp det er ikke fiksjon, uten at jeg skal komme med eksempler her. Peer er en slik Exit-kar der han lander med flyet sitt i såpeskummet som faktisk er en fin illustrasjon av snø, hav og himmel. Uten at jeg skal gå nærmere inn på dramatikken rundt kopiering av scenografi, er det på sin plass å nevne at også Calixto Bieito brukte såpeskum på lignende vis i sin versjon av Peer Gynt i Bergen i 2006. Det ligger en dobbelthet i Exit-Peer. Han blir på en måte beundret for at han har klart å bli så styrtrik, selv om det er på det mest uetiske vis. Men han er også en overgriper og en gjennområtten, egosentrisk figur. Han er både en kynisk overlever og en som faller.

Solveig, å herregud

Hanna-Maria Grønneberg og Ragnhild Hemseng. Foto: Erika Hebbert

Men hva er det med denne Solveig-karakteren? I versjonen til Den Norske Opera & Ballett var det Frøy Hovland Holtbakk som hadde denne rolla. Hun fungerte godt som skuespiller, men så er det det at hun er en formidabel lyrisk sopran. Hun briljerte i sangsekvensene. Det gjorde at karakteren Solveig ble et musikalsk element, mer enn en faktisk karakter, og det fungerte bra. I Nationaltheatrets versjon er det Hanna-Maria Grønneberg som spiller Solveig. Hun er en god skuespiller og presterer fint. Hun er morsom og keitete i den artige bryllupsdansescenen. Hun er naturlig og sympatisk i fjell-scenene. Og hun synger greit og reint, men hvorfor må sangen med? Det er noe uforløst her, jeg savner et tydeligere regigrep. Hvem er hun? Er hun trofékona som sitter og venter på den rike mannen? Er hun en fantasi i gamle Per Gynts hjerne? Karakteren blir dessverre litt utvendig og utydelig og vanskelig å plassere.

Noen innvendinger til tross, jeg mener Nationaltheatrets Peer Gynt kommer solid og sterkt i mål. Det flyter fint, rytmisk og musikalsk. Den frontale spillestilen Holmen Dahl ofte benytter fungerer godt. De humoristiske innslagene gir også stykket et vellykka løft.

Det Norske Teatret: Ellen Babić

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no november 2024

Gard Skagestad som rektoren og Kirsti Refseth som Astrid i «Ellen Babić», regi: Peer Perez Øian. Det Norske Teatret 2024. Foto: Monica Tormassy

Somme gongar er kjenslene så kompliserte og spesielle at dei ikkje har namn

Marius von Mayenburg held fram med å bore i klassemotsetnadar og middelklassen sine ekteskapsproblem i sitt seinaste stykke Ellen Babić. Og han spør om kor nære relasjonar ein lærar og ein elev kan ha utan at det er uetisk? Peer Perez Øian og ensemblet sin versjon blir nær og kjenslevar.

Av Elin Lindberg

ELLEN BABIĆ av Marius von Mayenburg

Omsett av Astrid Sverresdotter Dypvik

Regi: Peer Perez Øian

Dramaturg: Anna Albrigtsen

Lys og scene: Mari Lysgaard

Kostymekoordinator: Maria Lødemel

Rekvisittkoordinator: Deepa Veronica Andersen

Det Norske Teatret, Scene 3, norsk urpremiere 22.november 2024

Stykket Ellen Babić har mange like trekk med Marius von Mayenburgs Eks som Det Norske Teatret sette opp i 2022. Begge er kammerspel som er i slekt med både Ibsen, Strindberg og Norén. Her skal ekteskap, eller sambuarskap, bli avkledde. Løgner og illusjonar, klasseskilnadar og maktstrukturar, kjem til overflata med alkohol som effektivt drivstoff. Vi er framleis i ein møblert heim. Det ser ut som om det er den same sofaen som blei brukt i Eks som står som eit tilsynelatande trygt og mjukt midtpunkt på scenen. Eg kjenner òg igjen den digre porselenshunden frå Eks, han står som ein forsteina vakthund som på eit vis kan passe på at her gjer vi alt som vi pleier, her har vi funne oss til ro.

Opp til rektor

Stykket handlar om Astrid (Kirsti Refseth) som er ein populær lærer på ei vidaregåande skule, ho bur saman med kjærasten Klara (Marie Blokhus) som er ein tidlegare elev. Rektor (Gard Skagestad) kjem på besøk ein fredagskveld for å ha ei samtale med Astrid over eit glas vin om ei hending på ein klassetur. Allereie her er vi inne i uetisk område. Ein sjef oppsøkjer ein tilsett utanfor arbeidstid for å snakke om noko som har skjedd på jobben. Dette er fagforeiningsmat. Men i kammerspel er det nettopp slikt vi treng – ein som kjem inn utanfrå for å sette fart på undersøkinga av relasjonar og kva dei er bygde på. Kirsti Refseth og Gard Skagestad spelte mot kvarandre også i Eks. Då var maktforholda deira annleis. Refseth sin karakter var overlegen på grunn av klassa ho høyrde til, no er Skagestad sjefen. Eit premiss i denne undersøkinga er grensa mellom privatliv og arbeidsliv. Denne grensa er broten når rektor kjem på besøk til læraren ein fredagskveld. Eller er ho det? Er det ikkje vanleg at leiarar og tilsette tar ein fredagspils? Er det ikkje vanleg at kollegaer snakkar jobb i private samtalar?

Tett på

Publikum kjem heilt tett på spelet på scenen. Vi sit på fire sider rundt scenegolvet med den før nemnde sofaen i midten. Skodespelarane kjem tett innpå oss. Eg er mindre enn ein meter unna tårene som renn nedover kinna til Marie Blokhus’ Klara når ho forstår at her kan livet med Astrid, slik ho kjenner det, vere over. Denne nærleiken til spelet på scena kler stykket og spelestilen godt. Det blir som ei studiovisning. Spelestilen er realistisk, ikkje særleg teatralsk som han var i Mayenburg sitt stykke Pang! som blei sett opp på Riksteatret for nokre år sidan. Dette er tekstteater, gjennom teksten blir tilhøva avkledde. Vel, teksten gjer sitt beste for å avklede kva som er løgn og kva som er sanning, men klarar teksten det?

Kirsti Refseth (Astrid) og Marie Blokhus (Klara). Foto: Monica Tormassy

Perez Øian sin regi er enkel og grei og kler materialet. Skodespelarane fyller ut rollene sine på solid og virtuost vis. Skagestad gjev rektoren komiske trekk som i denne samanhengen gjer han litt overflatisk, sjølv om Mayenburg sine stykke ofte er komediar er ikkje det så sjølvsagt her. Refseth og Blokhus går meir i djupna på karakterane sine og gjer dei mangefasetterte og gjev dei tyngde.

Kven er no denne Ellen Babić?

Astrid er ein lærar som elevane – og rektor – stolar på. På ein skoletur med ein gjeng med sekstenåringar kjem Astrid tettare på ein elev enn det som kan hende er etisk forsvarleg. Her viser stykket at tekst – ord – kjem til kort. Kven fortel sanninga? Er det foreldra til Ellen Babić? Er det Astrid, eller er det rektor? Klara kjenner igjen eit mønster. Historia om Ellen Babić minner om hennar eiga. Eit nettverk av løgner kjem for dagen. Det er så mange at dei har floka seg heilt til. Finst det noko sanning i det heile tatt? Astrid er engelsklærar, ho underviser i litteratur, i fiksjon, i dikting. Rundt i leilegheita ligg det bøker. Det er mellom anna Frankenstein av Mary Shelley der eit monster, eit kunstig menneske, ei løgn av eit menneske, blir skapt. Ei anna bok er samla skodespel av Shakespeare – alt er spel og heile verda er ein scene. Kven er monsteret? Kven speler mot kven? Og kva har no eigentleg skjedd med denne Ellen Babić? Ho som har eit etternamn som høyrast ut som «baby bitch». Er ho blitt utsett for eit overgrep av læraren sin? Eller har læraren forsøkt å trygge ein elev som ikkje var i stand til å ta vare på seg sjølv?

Å vere trygg

Marie Blokhus som Klara. Foto: Tobassi

Astrid jobbar med å undervise i fiksjon, forteljingar om liv. Klara er snikkar. Ho kan alt om treverk og om å samanføye delar av tre. Ho jobbar med noko handfast og konkret, og blir gjennom yrket sitt ein del av arbeidarklassa medan Astrid er akademikar. Klara kjem frå ein utrygg heim og finn tryggleik hos Astrid. Det einaste ho har med seg til den nye heimen er ei mjuk koseugle. Astrid og Klara har budd saman i 14 år. Astrid er starten kledd i heimeklede som viser god smak og stilkjensle – mjuke, kremkvite bukser og ein lang vest over. Klara er kledd som ein fjortis med pysjshorts og hettegenser. Det får relasjonen deira til å verke heilt fastlåst i eit mønster der Astrid er den vaksne og Klara framleis er skulejenta. At Klara går rundt med ein pose smågodt understrekar òg det barnlege ved karakteren. Dette blir i overkant tydeleg. Skilnaden mellom dei blir nærmast parodisk. Har dei verkeleg levd slik i 14 år? Eit klesskift som Astrid gjer midt i framsyninga verkar òg noko umotivert. Ho kjem med eitt inn i meir formelle jobbklede – svart skjørt, fine strømper, kremkvit silkebluse og sko med høge hælar. Det kan likevel vise at no blir frontane skjerpa. Astrid går frå det mjuke til det harde for å forsvare seg og sin posisjon.

Ord mot ord

Ellen Babić hadde urpremiere på nasjonalteateret på Island der dei har tradisjon for tekstteater som dette. Dei var òg tidlegare ute enn Noreg med å setje opp Prima facie som kjem i norsk språkdrakt på nyåret. Begge desse stykka tematiserer overgrep, eller kor grensa for overgrep går. Sex utan samtykke er sjølvsagt overgrep og skal straffast. No får også Noreg endeleg ein samtykkelov, heldigvis. Men Marius von Mayenburg og ensemblet på Det Norske Teatret gjer det ikkje heilt enkelt for oss – og det er noko eg sett pris på ved denne framsyninga. For om dei framstår som aldri så avkledde ved slutten av stykket – rektor Wolfram går til og med bukselaus heim – så er ikkje alt klart. Orda strekk ikkje til. Dei klarar ikkje gje oss vissheit, orda blir utilstrekkelege. Berre spørsmål står att til slutt når Astrid sit åleine i den mjuke sofaen med Klara si koseugle med siste replikk: «Kanskje blir det annleis i morgon?»

Torshovteatret: Dissekering av et snøfall

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2024

Helene Naustdal Bergsholm som Dronning Kristina og Heidi Goldmann som den avdøde kongen, i «Dissekering av et snøfall». Regi: Camilla Kold Andersen. Nationaltheatret/ Torshov 2024. Foto: Erika Hebbert

Makt og menneskelighet

Historia om den opphøyde og privilegerte dronning Kristina som sliter med å bli godtatt som den hun er, er utgangspunktet for Sara Stridsbergs drama «Dissekering av et snøfall». På Torshovteatret bores det i identitetsproblematikk i Camilla Kold Andersens regi, hva er det de egentlig finner? Premieren fikk også en litt spesiell, rojal ramme.

Av Elin Lindberg

DISSEKERING AV ET SNØFALL

av Sara Stridsberg

Oversatt av Monica Aasprong

Regissør: Camilla Kold Andersen

Scenograf og kostymedesigner: Ditte Tygesen

Lysdesigner: Ane Reiersen

Lyddesigner: Bendik Toming

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Maskør: Alice Norberg Poulsen

Torshovteatret, premiere 13.september 2024

Det er Helene Naustdal Bergsholm som spiller hovedrolla som dronning Kristina – eller Kongejenta som hun heter i stykket. Og for å nevne det med en gang: hun gjør det skikkelig bra. Dronning Kristina var tronarving og ble dronning av Sverige, men hun ville ikke gifte seg og hun ville ikke få barn. Hun passet ikke i de rammene hun var født inn i. Dybden i identitetsproblematikken er vevd inn i stykket av Sara Stridsbergs kvasse islag.

Kongelig sirkus

Bergsholm spiller Kongejenta/Kristina som en androgyn figur som er kledd i overklassens herreklær med 1600-tallssnitt og med knallrøde støvler. Klesdrakta gir Shakespeare-assosiasjoner. Det er Ditte Tygeson som er scenograf og kostymedesigner. Midt i det runde scenerommet på Torshovteatret er det en liten opphøyning. Den er dekket av noe som kan minne om mosaikk og kan hinte til utsmykning vi finner i slott og palass. Over denne lille scenen henger et mangekantet, lysende objekt – skal det minne om en slags stein? Det er hull i objektet som slipper lysstråler ut, slik at salen av og til fylles med lyspunkter og blir en slags stjernehimmel. De små lyspunktene kan også symbolisere snø og hinte til stykkets tittel.

Publikum involveres på et vis fysisk i forestillinga ved at lyspunktene også treffer oss, og ikke bare handlingene på scenen.

Det er Ane Reiersen som har lysdesign.

Jeg vil herske

«Eg er konge», «eg er konge, eg kan ikkje føde barn», sier kongejenta Kristina. Hun vil selv definere sin rolle. Hun vil hverken krige eller føde. Kristina vil ha makt og hun vil bruke den. Men Makten (Erland Bakker), representert av en figur kledd i svart kappe, gjør klart for henne hva som er hennes plikter: Hun er dronning og en dronning har som eneste oppgave å sikre arverekkefølgen, hun må føde barn, hun må gifte seg. Det at den kappekledde figuren ligner rollen «Døden» i Ingmar Bergmans film Det sjunde inseglet (spilt av Bengt Ekerot), understreker alvoret – kanskje på en vel overtydelig måte. Dette handler om liv og død. Ved å ikke godta premissene, rammene hun er gitt, risikerer hun å dø, eller miste seg selv og sin integritet.

Kjærlighetssvik, eller livredning?

Maria Kristine Hildonen (Belle) og Helene Naustdal Bergsholm (Kristina). Foto: Erika Hebbert

Kristinas kjæreste er Belle, hun er friskt og røft spilt av Maria Kristine Hildonen i en sølvfarget barokk-kjole med rød besetning. Belle er et anker i det ensomme livet til Kongejenta. Faren (Heidi Goldman) er død og moren (Ingjerd Egeberg) har buret seg inne sammen med liket av faren som går mer og mer i forråtnelse. Forholdet mellom Kongejenta og Belle ser både trygt og solid ut, i en annen kontekst ville dette vært et perfekt par – vel å merke på overflaten. Kristina får Belle gift med en adelsmann, til Belles fortvilelse, men Kristina er overhode, hun bestemmer. I den historiske konteksten kan det også være slik at Kristina redder Belles liv, hun gir henne en sikker ramme der hun ikke risikerer å bli drept for umoral. I en samtidig kontekst kan Kristina være en så labil og destruktiv person at Belle vil være i livsfare i et forhold med henne. Å gifte Belle bort blir både et kjærlighetssvik, men kanskje også livreddende. 

Selvrespekt og selvdestruksjon

I Sara Stridsbergs stykke Valerie Solanas skal bli president i Amerika som ble satt opp på Torshovteatret i 2009, møter vi den trassige feministen som har en underliggende selvrespekt som gjør at hun får et nærmest aristokratisk preg, samtidig som hun er selvdestruktiv. Kvinnestemmene hos Stridsberg er ofte sterke og skarpe, de er svært kraftfulle samtidig som de har en menneskelig sårhet i seg. Ofte er konteksten kvinnen befinner seg i, helt umulig og uttrykker en enorm livssmerte. Et eksempel er hovedpersonen i romanen Kjærlighetens Antarktis – her møter vi stemmen til en kvinne som er voldtatt, lemlestet og død, men som likevel har sin selvrespekt i behold. Kongejenta i Dissekering av et snøfall har også denne dybden. Hun er ingen overflatisk kongelig pappfigur, hun har en mørk menneskelighet som jeg mener denne oppsetninga klarer å få fram. Det glimter av edelsteiner i den mørke sjakta av det menneskesinnet vi opplever på scenen. Boringa i dette menneskets indre foregår uten for mye ytre staffasje. Det gjør at den rå og mørke teksten til Sara Stridsberg kommer til sin rett. Stykket er både sært og interessant. Ja, oppsetninga kan tidvis bli litt monoton, men det tåler vi.

Kultur og intellektualitet

Alfred Ekker Strande (Love) og Helene Nautsholm Bergsholm (Kristina). Foto: Erika Hebbert

Kongejenta i stykket er som den historiske Kristina av Sverige, opptatt av filosofi. Anneke von der Lippe spiller Filosofen i stykket sjarmerende og presist. Hun har parykk og bart. Det understreker det dødsalvorlige spillet med kjønnsidentitet som også stykket tematiserer. «Vi må dissekere et snøfall som om det skulle være et legeme», sier filosofen. De fysiske realitetene knyttes til det menneskelige. I stykket er det Love (Alfred Ekker Strande) – Kongejentas gode venn og nære slektning – som er mest opptatt av dans. Den historiske Kristina var skolert danser. Hun danset sine statsanliggender foran hoffet sitt og sine statsmenn. Ved ett tilfelle formidlet hun tydelig gjennom dansen i rollen som Diana at hun ikke ville gifte seg. Under hennes korte regjeringstid ble det en betydelig styrking av kulturlivet i Sverige.

Rojal ramme

Dronning Kristina og de andre kongelige som blir nevnt i stykket, er fjerne slektninger av vårt eget kongehus. Stykket handler jo om å være tro mot selv og å leve sitt liv på sine premisser. Men det handler også om å være født til en rolle man ikke ønsket seg. Det har i det siste vært så mange kontroverser rundt det norske kongehuset at diskusjonen om vi heller burde vært republikk, har blusset opp. Det har vært representanter knyttet til den kongelige familien på forsidene i media daglig. Det gjør derfor inntrykk at kronprinsen og kronprinsessen er i publikum på denne premieren. Her sitter de ikke i en kongebalkong, men midt iblant oss. Stykkets innhold får en ekstra dimensjon ved at kronprinsparet er her. Det shakespearianske i kostymene og de historiske referansene i stykket spiller med og forankrer stykket vellykket i en både historisk og samtidig kontekst.