Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011
Vel enkelt om tilfellet Vilde
Velspilt, men med noen svakheter i regi og tekst.
AV ELIN LINDBERG
Tale Næss: VILDE
Regi: Terje Skonseng Naudeer
POS Produksjoner
Med Line Verndal
Litteraturhuset, Oslo, 7.desember 2010
Line Verndal spiller rolla som Vilde i Tale Næss sitt stykke. Først – det er flott og prisverdig at det settes opp ny norsk dramatikk – mer, mer, mer! Og det er stykket og teksten som er hovedsaken i denne forestillinga. Verndal arbeider med tradisjonelt representasjonsskuespillerarbeid, hun gestalter karakteren Vilde, og hun gjør det godt og troverdig. Rommet er enkelt, en stol og et bord med vannglass på. Skuespilleren i hverdagsklær, jeans og joggesko. Enkel lyssetting. Verndal forholder seg ikke til rommet, fordi hun bare forholder seg til teksten kunne dette fungert like bra som radioteater.
Teksten
Teksten henvender seg til et du. Vilde snakker til et barn. Det første møtet vi får med ”du” er som en bylt som ligger ved siden av Vilde i senga. Videre kommer Vildes minner fra en sommeridyll med barnet. En sommervarm hage, en saftmugge på en brodert duk. Dette var før og vi får forståelsen av at den paradisiske idyllen er brutt. Noe skal avdekkes. En synd er begått? Vilde er moren og ”du” er sønnen?
Årene er gått og i stykkets nåtid bor gutten som nå er blitt mann, oppe i åsen. Han er yrkesmilitær. Han har fjernet seg fra Vilde og har ikke hatt kontakt med henne på sju år. Vilde gjør alt hun kan for å få kontakt. Hun spionerer på ham, ringer, oppsøker ham, men han vil ikke ha noe med henne å gjøre. Vilde er fullstendig hekta på denne Jonas som mannen heter. Hun bryter seg inn i huset hans og vil overraske ham med kaffe, servert på sengekanten. Først et godt stykke ut i forestillinga får vi vite de er søsken. Et incestuøst forhold avdekkes. Jonas reagerer voldelig på søsterens inntrenging i hans mest private rom. Vilde reagerer igjen med en form for selvskading, etter besøket hos broren kræsjer hun med vilje bilen sin inn i en trailer. Hun overlever og avlutter med noe sånt som ”Ingenting er over og ingenting er ennå begynt”.
Teksten flyter fint og er dramaturgisk godt bygget opp. Sekvensen der en poetisk tekst om moren til søsknene kommer inn, blir stående litt utenpå, den blir ikke helt godt integrert i forestillinga. Tante Gunn med sine syltestrikker og far med spettet blir veldig klisjebetonte.
Tilfellet Vilde
Måten Verndal spiller Vilde på, helt uten distanse, gjør at vi får sympati med karakteren. Vildes virkelighetsforståelse får autoritet. Dette er et vellykket grep fordi det blir opp til oss som publikum å legge til det som ikke kommer fram i teksten. Situasjonen blir et slags forhør der Vilde legger fram en forsvarstale. Det som ikke er helt troverdig er at et voksent menneske som Vilde ikke har fnugg av selvinnsikt og forståelse for at hun har forgrepet seg på sin bror, at hun har skyld i å ha skadet ham. Vilde er totalt blottet for skyld og skam. Dette sykeliggjør henne. Hun nedverdiger seg selv gjennom jakten på broren og hun framstiller seg selv som et offer. Det som gir hennes handlinger en smule troverdighet er det enorme savnet Vilde har etter Jonas og den altoverskyggende kjærligheten hun føler for ham.
Forestillinga er kanskje i overkant enkelt satt opp, men den er velspilt og vi hører gjerne enda mer fra Tale Næss.
Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011
Dypt meningsfylt
Skoleforestilling med svært profesjonell bistand
AV ELIN LINDBERG
DETTE ER MØLLA!
Møllergatas skoles 150årsjubileum
Bidragsytere: Liv Hege Skagestad, Trine Merete Sjølyst, Miriam Sogn, Kai Johnsen, Bodil Kvamme, Tom Remlov, Shanti Brahmachari og Karina Opdal m.fl.
Medvirkende: Alle Møllergata skoles 215 elever
BUL-salen, Oslo, 10.januar 2011
Dette er Mølla! er hovedsatsningen i feiringa av Møllergata skoles 150årsjubileum. Alle de 215 barna som går på skolen i dag deltar i forestillinga. Den består av ti tablåer som tar publikum med gjennom historien til Norges første byskole. ”Den mangfoldige scene” har gitt skolen svært profesjonell bistand. Tom Remlov fra Den Norske Opera og Ballett har medvirket. Det har også Kai Johnsen og Bodil Kvamme fra Dramatikkens Hus gjort. Sceneinstruktøren Shanti Brahmachari har vært med. Og en lang rekke andre. Liv Hege Skagestad har vært prosjektets hjerne og muskel. Etter premieren skulle mange takkes og da turen var kommet til Kai Johnsen sa han at arbeidet med dette prosjektet hadde minnet ham på hvorfor vi driver med det vi driver med, altså teatervirksomhet. Han mente at prosjektet var dypt meningsfylt. Denne meningsfullheten klarte prosjektet også å bringe over til publikum. Selv til oss som ikke har barn på Møllergata skole, er tante til noen der eller har noe forhold til skolen på annet vis. Barna hadde fått profesjonell hjelp til å fortelle sin egen historie, det gjorde historien viktig både for dem og for oss. Prosjektet ble en gave til barna og en påminnelse om teatrets basale grunntrekk for oss voksne.
Møllergata skole er en av Oslos eldste kulturinstitusjoner og Dramatikkens hus er en av de yngste. Kai Johnsen påpekte at samarbeidet mellom disse to hadde gitt mulighet til å arbeide både lokalt og internasjonalt. Møllergata skole har i dag elever med bakgrunn fra rundt 30 land, skolen har elever fra alle verdensdeler. Elevene har laget egne tekstfraser som er med i forestillinga. Slik er elementer fra elevenes egne livshistorier vevet inn. Det var kanskje aller mest tydelig i tablået som omhandlet okkupasjonen av Norge. Elevene forteller om at fire jødiske barn ble hentet på skolen og deportert til konsentrasjonsleire. I en forlengelse av dette blir også samtidshistorier fortalt. En av elevenes bestemor døde av sult og en annen elevs familiemedlemmer ble skutt i krig. ”Tung tids tale” (1945) av Halldis Moren Vesaas blir lest av en elev før alle blir bedt om å lukke øynene og tenke på de jødiske barna, bestemoren til Andrej og den afrikanske familien som ble drept i krig. Den autentisiteten barna tilfører historien gjør den nærværende og berørende.
Forestillinga og prosjektet står også for en revitalisering av BUL-salen, Bondeungdomslagets sal i Oslo. En av de sterkeste drivkreftene bak prosjektet, Liv Hege Skagestad, knyttet det opp mot historia til BUL. For hundre år siden var dette stedet der mennesker kunne uttrykke seg på det språket de snakket. Det samme gjelder for så vidt i dag, men dialektene er blitt mer globale, ikke nasjonale. Det ligger en litt vanskelig ambivalens i ideen om et slikt sted som berører både ghettofisering og integrering. Et av hovedpoengene med et slikt prosjekt vil allikevel være at det, gjennom at alle er med, viser fram Norge slik det ser ut på byens eldste skole i dag. Og slik Shanti Brahmachari hevdet etter forestillinga: Med prosjekter som dette skapes en ny kulturarv i Norge. Hun mente også at barn har en rett til å uttrykke seg dramatisk.
Alt i alt framstår Dette er Mølla! som et viktig og flott prosjekt og ei vellykka forestilling. Jeg håper virkelig at flere skoler får muligheten til å få slik massiv profesjonell veiledning og bistand for å skape lignende prosjekter. Det unner jeg alle barn!
Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2011
Nostalgisk og aktuelt
Det samiske nasjonalteatret Beaivváš feirer 30-årsjubileet sitt med en oppdatert versjon av teatrets første forestilling.
AV ELIN LINDBERG
Ailo Gaup og Knut Walle: MIN DUODDARAT III/VÅRE VIDDER III
Bearbeidet av: Knut Walle og Nils Gaup
Regi: Nils Gaup
Scenografi: Aage Gaup
Kostymer: Linn Henriksen
Riksscenen, Oslo, 23.mars 2011
I 1981 hadde rockemusicalen Min duoddarat/Våre Vidder premiere. Forestillinga tok opp konfliktene rundt utbygginga av Altavassdraget som også ble sett på som en uoverenskomst mellom tradisjonell samisk kultur og storsamfunnet. Dette er grunnhistoria til det samiske nasjonalteatret. En bearbeidet versjon, Våre vidder II, turnerte hele Norden på 1980-tallet og nå er Min duoddarat/Våre Vidder III ute på turné. Beaivváš har siden starten lagt stor vekt på å få fram samiske forfattere og rette fokus på problemer innen det samiske miljøet. Teatret har også satt opp klassiske verk, både Shakespeare, Brecht og Tsjekhov.
Med sine 30 år står Min duoddarat/Våre Vidder som en samisk teaterklassiker. Tematikken rundt rovdrift på naturressurser er dessverre fortsatt like aktuell. Forestillinga er oppdatert av Nils Gaup. Patinaen forestillinga har fra en svunnen tid er først og fremst sjarmerende. Forestillinga er enkelt bygd opp med tablåer og sanginnslag. Det er både en åpningssang og en avslutningssang der alle står på rekke og synger, slik det var vanlig i brechtianske forestillinger på 1970- og 1980-tallet. Vi møter reindriftssamene Mons (Nils-Henrik Buljo) og Aslak (Teddy Millmoor), Mons som er ihuga reinsame og Aslak som lurer på om han skal selge reinen og slutte med det tradisjonelle samiske livet. Vi møter Elle (Ingá-Maret Gaup-Juuso), hun står for det tradisjonelle samiske samtidig som hun arbeider med utvikling av dataspill og Solveig (Cornelia Børnick), en student sørfra som studerer samisk, førkristen religion. Multinasjonale selskaper driver med prøveboring etter mineraler midt i reinens beiteområder. Retten til prøveboring håndheves av lokalt politi.”Folket” er protagonisten og kjemper mot prøveboring og gruvedrift. ”Myndighetene” er fienden. Jeg savner navngiving av denne antagonisten. Hvem er de ansvarlige for den reelle trusselen? Hva heter de multinasjonale selskapene? Statoil? Forestillinga benytter en del dokuteatrale grep som fungerer godt. Blikket rettes utover mot liknende konflikter andre steder. Sibir, Amerika. Oljeselskapet Gaspron nevnes så vidt, men jeg savner en enda tydeligere ansvarstilskrivelse her, mer spesifikasjon. Og hvorfor nevnes ikke oljeboring i Barentshavet? Det er jo det Finnmarksbaserte Beaivváš’ nærområde.
Svært få samer driver med reindrift, og livsstilen deres er neppe mer miljøvennlig enn andres. Beaivváš har flere satiriske stikk til samefolket. En liten filmsnutt fra søppelberg i Ghana, dit mye av vårt digitale skrot blir fraktet, setter det voldsomme presset til og farten av utskiftninger av elektronisk utstyr i perspektiv. Fint gjort. De fleste samene er ganske så urbane og for lengst integrert i storsamfunnet slik at tematikken her ikke tilhører det samiske spesielt. Kampen mot naturødelegging tilhører alle.
Beaivváš spiller en viktig rolle for å holde det samiske språket levende. Skuespillerne som spiller ”folket” snakker samisk, ”myndighetene” snakker norsk, og av og til noe jeg forstår som en slags samisk-norsk-kaudervelsk. I denne forestillinga ligger det en vitalitet og selvsikkerhet hos skuespillerne som bærer det samiske språket fram. Oversettelser av samisk/norsk projiseres kontinuerlig på scenografien. Det sørgelige faktum at ikke-samer ikke lærer et ord samisk i skolen gjør at det blir umulig for meg å si noe om den språklige kvaliteten på det samiske i stykket. En interessant ting å merke seg er allikevel at den bastante kulturelle bagasjen som kristendommen er, også preger det samiske her. Mons og Aslak møtes på puben og Mons som er sint på Aslak fordi han vurderer å selge reinen sin og slutte som reindriftssame, bestiller ”øl for 30 sølvpenger til forræderen”.
Musikken framført av Roger Ludviksen, Svein Schultz, Halvdan Nedrejord og Espen Høgmo er stort sett gitarbasert rock. Den lyder som på 1970-tallet. Sjarmerende og nostalgisk. Lydkulisser og scenografi hinter om natur og leder assosiasjonene mot det arktiske.
Nils Gaup er først og fremst en internasjonalt kjent filmregissør. Han var med på å starte Beaivváš for 30 år siden. Etter gjennombruddet med Veiviseren/Ofelaš (1987)har han regissert en mengde filmer, i Norge og Hollywood og andre steder. Han er nå aktuell med filmatiseringen av Gert Nygårdshaugs roman Mengele Zoo (1989). Regien hans i Min duoddarat/Våre Vidder III er smidig, lett og fin. Historien blir enkelt og frontalt fortalt, uten dødpunkter. To dansere (Ekaterina Nikitina og Svetlana Chernova)fra det Finnmarksbaserte Stellaris DansTeater er integrert i forestillinga, men har ingen bærende funksjon. Skuespillerne er organisert i en ganske flat struktur. Dette speiler den gjengen med idealister som Beaivváš var for 30 år siden. Vi får håpe at det idealistiske fortsatt vil være et vitalt element i dette nasjonale teatret og at det blir enda modigere.
Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4 2011
Pengenes språk
Elfride Jelinek gir stemme til den kapitalismens råskap og brutalitet som vi alle er fanget i.
Av ELIN LINDBERG
Elfride Jelinek: KÖPMANNENS KONTRAKT – EN EKONOMISK KOMEDI
Oversettelse og dramaturgi: Magnus Lindman
Regi: Mellika Melouani Melani
Scenografi, kostymer og lys: Bengt Gomér
Dramaturg: Magnus Florin
Musikk: Dror Feiler
Video: Sutoda
Med Hulda Lind Jóhannsdóttir, Janna Granström, Per Grytt og Andreas Rothlin Svensson m.fl
Kungliga Dramatiske Teatern, Målarsalen, Stockholm 29.oktober 2011
Denne forestillinga propper oss så fulle av underholdning at vi nesten spyr. Kapitalismekritikken mases under huden på oss, jeg ble kvalm av å se reklame i flere dager etter denne teateropplevelsen. Ja, dette er ei forestilling som ikke bare går under huden på oss, men gjennom kjøttet, inn til beinet. Forestillinga er velspilt og velregissert. Scenografi, kostymer, lys – alt fungerer supert. Men det er og blir Elfride Jelinek som spiller hovedrollen, språket hennes, tross de dyktige utøverne og den tette regien.
Overflaten
Vi må ha på skobeskyttelse på før vi får lov til å komme inn i teaterrommet. Her er golvet dekket av hvitt, mykt teppe. Veggene i rommet er hvite, et hvitt tynt ”sceneteppe” bak på scenen. En kvinne (Hulda Lind Jóhannsdóttir) varmer opp mens publikum finner plassene sine. Hun er kledd i rosa kjole og har rosa høye sko. Ironisk sexy. Litt pornoverden. På tre store skjermer på høyre vegg vises to hoder som suggererende messer bla-bla-bla. En naken kvinne smyger seg over golvet. To menneskestore tøydukker settes på hver sin stol. Kvinnen i rosa begynner å snakke. Hun snakker energisk, insisterende og med høyt tempo. Flommer av ord. Kvinnen kaster ut tirader. Jelineks teatertekster er kjent for ikke å ha konvensjonell handling og psykologiske personskildringer. I programmet finnes et sitat av Elfride Jelinek:
Jeg vil ikke spille og jeg vil ikke se på når andre gjør det. Jeg vil ikke heller få andre til å spille. Folk skal ikke si ting og late som om de levde. Jeg ønsker ikke å se hvordan en falsk sammenheng speiler seg i skuespillernes ansikter: Livets sammenheng. Jeg vil ikke se kraftanstrengelsen i disse ”velsmurte muskler” (Roland Barthes) av språk og følelse – det såkalte ”uttrykket” hos en utdannet skuespiller. Følelse og stemme vil jeg ikke skal passe sammen. (min oversettelse)
En slik skuespillerposisjon som Jelinek skisserer klarer skuespillerne her å plassere seg i. Ordene flyter ut før skuespilleren har reflektert over dem. Det gjør at teksten ofte er vanskelig å forstå for meg som publikum. Teksten skyller over meg. Jeg får med meg bruddstykker. Teksten er polyfon. Den når ikke umiddelbart hjernen og min egen refleksjon rundt teksten, teksten når kroppen. Teksten går fra skuespillerens kropp til min kropp.
De dødes stemmer
I den rosakledde kvinnens tekststrøm dukker liket til Rosa Luxemburg opp. Et lik funnet i vann, det har verken hode, hender eller føtter. Teksten bygger på et reelt likfunn og en reell antakelse om at dette var Luxemburgs lik. Jelinek gir stemmer til de døde kroppene. En av de andre skuespillerne begynner å klippe i stykker portrettfoto av internasjonale og svenske venstreradikale, flere av dem er døde: Che Guevara, Olof Palme, Rosa Luxemburg, Karl Marx. Så er det tid for mer underholdning: En glinsende svart platting rulles fram, en scene på scenen, vi blendes av strobelys. Massiv musikk, ”nu är det rock”, de to kvinnene kysser, kommersialismens sexy innpakning, plattingen rulles tilbake. Framrulling av plattingen igjen, samme lekne scene med variasjoner fem ganger.
Alt kan selges, alt kan kjøpes
Skuespillerne er lekne og energisk med hele tiden. De leker med publikum. Vi vet ikke om vi blir lurt eller om vi vil tjene på å handle med dem. De tilbyr to billetter til forestillinga som skal til å begynne på Dramatens store scene – Lars Noréns Natten är dagens mor. To personer i publikum tar imot billettene og forlater denne forestillinga. Vi blir tilbudt å kjøpe 100 kr for en tier. En lekesild som har vært en tur inni skuespillernes klær blir solgt til høystbydende. Forestillinga har økonomisk samarbeid med en klesdesigner – plagg blir gitt ut. Forestillinga er også sponset av Stockholms andre store teater, Stockholms Stadsteater, to gratisbilletter gis bort. Underholdningen er massiv. En barnehagesang framføres – de politiske partiene ramses opp i sangen, de infantiliseres. Vi får en bevisst dårlig stand-up-framføring. Underholdningsindustrien avkles og massiviteten av dette gjør oss overmette.
Tekst og fysisk scenehandling mikses uten sammenheng. Det er nettopp slik Jelinek selv skisserer at hun ønsker det. Av og til tar suffløsen (Jana Grefbo) over teksten fra sitt lille rom over scenen. Det er slik jeg oppfatter mye av det Jelenikske, svært lekent. Det bobler beksvart humor under overflata og det er samtidig dødsens alvorlig. Det meningstomme og det meningsfulle flyter over i hverandre. Det oppleves både skjerpende og skremmende.
Kineserne kommer
I vår reelle økonomiske virkelighet er kineserne blitt den nye supermakten. I Norge er fastlandsindustrien i ferd med å forsvinne helt fordi vi ikke kan konkurrere med Kina. I Sverige er blant annet Volvo kjøpt opp av kinesisk kapital. Kineserne dukker også opp i forestillinga. Først som et ni-persons balalaikaorkester, etter hvert som lettkledde kvinner. Vi kommer ikke utenom dem, men vi hadde kanskje ikke forventet dem her. Gjengen med likt kledde, vakre kinesiske kvinner og to forkledde menn framstår som et visuelt sjokk.
Vi underholdes videre av skuespillerne som ikler seg store hoder og foretar en slags samleiescener mens den rosakledde kvinnen messer om at de første rentene endelig er avbetalte. Om at banken alltid vinner.
Skuespillerne synger en søt lavkirkelig salme om salighet og om at vi ikke skal klage, vi skal ikke anklage noen og vi skal heller ikke anklage oss selv. En naiv ansvarsfraskrivelse. Skuespillerne gjør sitt ytterste for å overbevise oss om at alt kan kjøpes og selges. De framfører cv-ene sine teatralt. Menneskene på scenen kan kjøpes av dem som vil ha dem, de er også en vare.
Kineserne kommer igjen
Kinesergjengen rulles inn på plattingen med strobelys, de har dokumentkofferter i hendene nå. Rulles inn og rulles ut, nå med maskingevær som de har rettet mot oss. De gråter. Ut og inn igjen. Gevær som sist, men nå dør de, faller sammen. Ved siste utrulling ligger de nede.
Svenske og kineser snakker i munnen på hverandre. De sloss om å komme til. Teksten baller seg til, ”Fandens Jelinek!”, sier kineseren.
Forestillinga pøser på med reklamepropaganda. Alle selger noe. Kvasireligiøst tilbys publikum å knuse tallerkener: ”du kan forandre den fysiske verden – vær så god: Kast en tallerken!” Og publikum er med og knuser tallerkener. Det foregår scener simultant. Samtidig med tallerkenkasting og svensk/kinesisk samarbeid selges partipolitisk budskap energisk av en annen skuespiller. Sex kan selges, tekst kan selges, museer, kunnskap – alt kan forvandles til penger og kapital. En av skuespillerne blir voldelig mishandlet. Vold er underholdning, vold kan selges. Penger er ikke alt, penger er alt.
Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011
Kunsten og livet. Livet og kunsten.
Slående, sårbart og selvbiografisk.
AV ELIN LINDBERG
YOUR BROTHER, REMEMBER?
Utviklet/regissert/framført av: Zachary Oberzan
Med: Gator Oberzan (på video)
Tekst: Zachary og Gator Oberzan
Black Box Teater, 19.januar 2011
Zachary Oberzan har vært med i det New York-baserte Nature Theater of Oklahoma siden starten og har spilt i Norge flere ganger. Han har også arbeidet med The Wooster Group og gjort egne prosjekter innen film, musikk og teater. I 2009 gjestet NatureTheater of Oklahoma Samtidsfestivalen med Rambo Solo som i likhet med Your brother. Remember? er en soloforestilling med Oberzan.
Det er mange likhetstrekk mellom disse to forestillingene. Actionfilmer brukes i begge som referansemateriale. I Rambo Solo er det filmen First Blood (1982)med Sylvester Stallone som parafraseres på video av Oberzan. I Your brother. Remember? er det Kickboxer (1989) med Jean-Claude Van Damme. I begge forestillingene adapteres filmene i en hjemlig atmosfære med det som måtte finnes rundt som scenografi og rekvisitter. På denne måten blir det private en viktig bestanddel av det kunstneriske uttrykket. I Your brother. Remember? går Oberzan enda lenger mot det private og selvbiografiske enn i Rambo Solo.
I’ll be back
Zachary Oberzan vokste opp på landsbygda i Maine sammen med bror, søster og skilte foreldre. Zachary og den eldre broren Gator elsket å lage parodier på favorittfilmene sine. Spesielt Kickboxer og den vemmelige kultfilmen Faces of death. Etter tjue år reiser Oberzan tilbake til barndomshjemmet og får broren med på å gjenskape disse filmene. Det er disse to versjonene Oberzan presenterer i forestillinga i tillegg til av han av og til spiller med, kommenterer, synger og spiller gitar. Alt er svært usentimentalt og nøkternt utført, uten snev av ironi.
I filmen Kickboxer ønsker Kurt Sloane som spilles av Jean-Claude Van Damme å hevne sin bror som er blitt alvorlig skadet av kickboksermesteren Tong Po. Kurt lærer Muay-Thaï-boksing av en gammel kinesisk mester. På et tidspunkt i hardtreninga krever læremesteren at Kurt skal knekke et bambustre med bare skinnleggen. Kurt vegrer seg. Læremesteren sier: ”Your brother. Remember?” og Kurt starter umiddelbart den smertefulle knekkingen av treet.
Det er først og fremst gjennom forholdet til de to brødrene at forestillinga utspiller seg. Zachary Oberzan er som vi vet, en svært vellykket skuespiller og kunstner. Broren hans har vært i fengsel flere ganger, er arbeidsløs og har store problemer med dop. Fortellingen er svært presist komponert. Den er humoristisk og de tragiske dimensjonene i den gjør den sår. Å gå inn på et slikt selvbiografisk prosjekt er risikabelt, resultatet kan bli både pinlig og uinteressant. Alt kommer an på hvordan materialet behandles.
Å se seg selv i forhold til noe og noen
Forestillinga rommer speiling av seg selv og sitt eget liv, sine drømmer og ambisjoner på flere plan og nivå. De unge guttenes lek med kamera, hjemmevideoene, viser til en uskyldig tid, en slags paradisisk idyll, en grunnhistorie. Guttene leker at de er voksne helter. De måler seg med filmens ikoniserte figurer, her den tegneserieaktige Van Damme. Det er humor og lidenskap i leken. For tjue år siden var alle muligheter åpne. Livene til søsknene kunne ta alle veier. Var det tilfeldig at den ene av brødrene ble en suksessrik kunstner og den andre narkoman og kriminell? Kanskje på grunn av at de tjue år gamle videoene er så upretensiøse, og det faktum at alle har en barndom og ungdom, minner de publikum om deres egne liv. Selve tiden blir synlig gjennom den emosjonelle og fysiske slitasjen filmene avslører. En slitasje publikum også er, eller vil bli, merket av.
Poetikk
Nostalgi er sammensatt av de greske ordene nostos og algos, hjemlengsel og smerte. Emmanuel Kant har hevdet at nostalgien peker mer på et ”da” enn et ”der”. Altså har det mest med en lengsel etter en forgangen tid å gjøre. Og det ligger en nostalgisk dimensjon i forestillinga. En lengsel tilbake til en tid da livet var litt enklere og mulighetene flere.
I et filminnslag vises en snutt av en reportasje fra 1970-tallet. En reporter med rumbabukse med høyt liv, digre solbriller og afrosveis intervjuer mor og datter med sørstatsaksent om den digre alligatoren som har invadert badestedet deres. I en av tekstene som omkranser forestillinga står det at Zacharys bror Gator et oppkalt etter nettopp alligator. Sant, eller ikke, filmsnutten får en symbolsk funksjon i forestillinga når en uniformskledd mann blir dradd ut av båten av alligatoren i det han skal prøve å uskadeliggjøre den. Zachs bror Gator drar både ham og oss som publikum ut i en emosjonell sjø. Det er krevende å høre om overdoser og fengselsopphold, om fysisk forfall og selvdestruksjon. Det gjør sterkt inntrykk å være vitne til at Gator ikke klarer å gjennomføre nyinnspillingen av den siste scenen i Van Damme-filmen, der helten tar en knusende hevn over brorens banemann, fordi han får et alvorlig anfall av abstinens.
Det er kanskje den nøkterne, kunstneriske behandlingen av det private materialet som først og fremst gjør at denne forestillinga føles vesentlig. Men gjennom denne nære forbindelsen mellom liv og kunst presenterer også Zachary Oberzan sin egen poetikk for oss. Han formidler hvordan han jobber, med hva og hvorfor. Alvoret, oppriktigheten og humoren gjør Your brother. Remember? til en berørende teateropplevelse.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 