Dramaten: KÖPMANNENS KONTRAKT – EN EKONOMISK KOMEDI

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4 2011

Pengenes språk

Elfride Jelinek gir stemme til den kapitalismens råskap og brutalitet som vi alle er fanget i.

 

Av ELIN LINDBERG

 

Elfride Jelinek: KÖPMANNENS KONTRAKT – EN EKONOMISK KOMEDI

Oversettelse og dramaturgi: Magnus Lindman

Regi: Mellika Melouani Melani

Scenografi, kostymer og lys: Bengt Gomér

Dramaturg: Magnus Florin

Musikk: Dror Feiler

Video: Sutoda

Med Hulda Lind Jóhannsdóttir, Janna Granström, Per Grytt og Andreas Rothlin Svensson m.fl

Kungliga Dramatiske Teatern, Målarsalen, Stockholm 29.oktober 2011

 

 

 

Denne forestillinga propper oss så fulle av underholdning at vi nesten spyr. Kapitalismekritikken mases under huden på oss, jeg ble kvalm av å se reklame i flere dager etter denne teateropplevelsen. Ja, dette er ei forestilling som ikke bare går under huden på oss, men gjennom kjøttet, inn til beinet. Forestillinga er velspilt og velregissert. Scenografi, kostymer, lys – alt fungerer supert. Men det er og blir Elfride Jelinek som spiller hovedrollen, språket hennes, tross de dyktige utøverne og den tette regien.

 

Overflaten

Vi må ha på skobeskyttelse på før vi får lov til å komme inn i teaterrommet. Her er golvet dekket av hvitt, mykt teppe. Veggene i rommet er hvite, et hvitt tynt ”sceneteppe” bak på scenen. En kvinne (Hulda Lind Jóhannsdóttir) varmer opp mens publikum finner plassene sine. Hun er kledd i rosa kjole og har rosa høye sko. Ironisk sexy. Litt pornoverden. På tre store skjermer på høyre vegg vises to hoder som suggererende messer bla-bla-bla. En naken kvinne smyger seg over golvet. To menneskestore tøydukker settes på hver sin stol. Kvinnen i rosa begynner å snakke. Hun snakker energisk, insisterende og med høyt tempo. Flommer av ord. Kvinnen kaster ut tirader. Jelineks teatertekster er kjent for ikke å ha konvensjonell handling og psykologiske personskildringer. I programmet finnes et sitat av Elfride Jelinek:

 

Jeg vil ikke spille og jeg vil ikke se på når andre gjør det. Jeg vil ikke heller få andre til å spille. Folk skal ikke si ting og late som om de levde. Jeg ønsker ikke å se hvordan en falsk sammenheng speiler seg i skuespillernes ansikter: Livets sammenheng. Jeg vil ikke se kraftanstrengelsen i disse ”velsmurte muskler” (Roland Barthes) av språk og følelse – det såkalte ”uttrykket” hos en utdannet skuespiller. Følelse og stemme vil jeg ikke skal passe sammen. (min oversettelse)

 

En slik skuespillerposisjon som Jelinek skisserer klarer skuespillerne her å plassere seg i. Ordene flyter ut før skuespilleren har reflektert over dem. Det gjør at teksten ofte er vanskelig å forstå for meg som publikum. Teksten skyller over meg. Jeg får med meg bruddstykker. Teksten er polyfon. Den når ikke umiddelbart hjernen og min egen refleksjon rundt teksten, teksten når kroppen. Teksten går fra skuespillerens kropp til min kropp.

De dødes stemmer

I den rosakledde kvinnens tekststrøm dukker liket til Rosa Luxemburg opp. Et lik funnet i vann, det har verken hode, hender eller føtter. Teksten bygger på et reelt likfunn og en reell antakelse om at dette var Luxemburgs lik. Jelinek gir stemmer til de døde kroppene. En av de andre skuespillerne begynner å klippe i stykker portrettfoto av internasjonale og svenske venstreradikale, flere av dem er døde: Che Guevara, Olof Palme, Rosa Luxemburg, Karl Marx. Så er det tid for mer underholdning: En glinsende svart platting rulles fram, en scene på scenen, vi blendes av strobelys. Massiv musikk, ”nu är det rock”, de to kvinnene kysser, kommersialismens sexy innpakning, plattingen rulles tilbake. Framrulling av plattingen igjen, samme lekne scene med variasjoner fem ganger.

Alt kan selges, alt kan kjøpes

Skuespillerne er lekne og energisk med hele tiden. De leker med publikum. Vi vet ikke om vi blir lurt eller om vi vil tjene på å handle med dem. De tilbyr to billetter til forestillinga som skal til å begynne på Dramatens store scene – Lars Noréns Natten är dagens mor. To personer i publikum tar imot billettene og forlater denne forestillinga. Vi blir tilbudt å kjøpe 100 kr for en tier. En lekesild som har vært en tur inni skuespillernes klær blir solgt til høystbydende. Forestillinga har økonomisk samarbeid med en klesdesigner – plagg blir gitt ut. Forestillinga er også sponset av Stockholms andre store teater, Stockholms Stadsteater, to gratisbilletter gis bort. Underholdningen er massiv. En barnehagesang framføres – de politiske partiene ramses opp i sangen, de infantiliseres. Vi får en bevisst dårlig stand-up-framføring. Underholdningsindustrien avkles og massiviteten av dette gjør oss overmette.

              Tekst og fysisk scenehandling mikses uten sammenheng. Det er nettopp slik Jelinek selv skisserer at hun ønsker det. Av og til tar suffløsen (Jana Grefbo) over teksten fra sitt lille rom over scenen. Det er slik jeg oppfatter mye av det Jelenikske, svært lekent. Det bobler beksvart humor under overflata og det er samtidig dødsens alvorlig. Det meningstomme og det meningsfulle flyter over i hverandre. Det oppleves både skjerpende og skremmende.

Kineserne kommer

I vår reelle økonomiske virkelighet er kineserne blitt den nye supermakten. I Norge er fastlandsindustrien i ferd med å forsvinne helt fordi vi ikke kan konkurrere med Kina. I Sverige er blant annet Volvo kjøpt opp av kinesisk kapital. Kineserne dukker også opp i forestillinga. Først som et ni-persons balalaikaorkester, etter hvert som lettkledde kvinner. Vi kommer ikke utenom dem, men vi hadde kanskje ikke forventet dem her. Gjengen med likt kledde, vakre kinesiske kvinner og to forkledde menn framstår som et visuelt sjokk.

Vi underholdes videre av skuespillerne som ikler seg store hoder og foretar en slags samleiescener mens den rosakledde kvinnen messer om at de første rentene endelig er avbetalte. Om at banken alltid vinner.

Skuespillerne synger en søt lavkirkelig salme om salighet og om at vi ikke skal klage, vi skal ikke anklage noen og vi skal heller ikke anklage oss selv. En naiv ansvarsfraskrivelse. Skuespillerne gjør sitt ytterste for å overbevise oss om at alt kan kjøpes og selges. De framfører cv-ene sine teatralt. Menneskene på scenen kan kjøpes av dem som vil ha dem, de er også en vare.

Kineserne kommer igjen

Kinesergjengen rulles inn på plattingen med strobelys, de har dokumentkofferter i hendene nå. Rulles inn og rulles ut, nå med maskingevær som de har rettet mot oss. De gråter. Ut og inn igjen. Gevær som sist, men nå dør de, faller sammen. Ved siste utrulling ligger de nede.

Svenske og kineser snakker i munnen på hverandre. De sloss om å komme til. Teksten baller seg til, ”Fandens Jelinek!”, sier kineseren.

Forestillinga pøser på med reklamepropaganda. Alle selger noe. Kvasireligiøst tilbys publikum å knuse tallerkener: ”du kan forandre den fysiske verden – vær så god: Kast en tallerken!” Og publikum er med og knuser tallerkener. Det foregår scener simultant. Samtidig med tallerkenkasting og svensk/kinesisk samarbeid selges partipolitisk budskap energisk av en annen skuespiller. Sex kan selges, tekst kan selges, museer, kunnskap – alt kan forvandles til penger og kapital. En av skuespillerne blir voldelig mishandlet. Vold er underholdning, vold kan selges. Penger er ikke alt, penger er alt.