Beaivváš: MIN DUODDARAT III/VÅRE VIDDER III

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2011

Nostalgisk og aktuelt

Det samiske nasjonalteatret Beaivváš feirer 30-årsjubileet sitt med en oppdatert versjon av teatrets første forestilling.

AV ELIN LINDBERG

Ailo Gaup og Knut Walle: MIN DUODDARAT III/VÅRE VIDDER III

Bearbeidet av: Knut Walle og Nils Gaup

Regi: Nils Gaup

Scenografi: Aage Gaup

Kostymer: Linn Henriksen

Riksscenen, Oslo, 23.mars 2011

I 1981 hadde rockemusicalen Min duoddarat/Våre Vidder premiere. Forestillinga tok opp konfliktene rundt utbygginga av Altavassdraget som også ble sett på som en uoverenskomst mellom tradisjonell samisk kultur og storsamfunnet. Dette er grunnhistoria til det samiske nasjonalteatret.  En bearbeidet versjon, Våre vidder II, turnerte hele Norden på 1980-tallet og nå er Min duoddarat/Våre Vidder III ute på turné. Beaivváš har siden starten lagt stor vekt på å få fram samiske forfattere og rette fokus på problemer innen det samiske miljøet. Teatret har også satt opp klassiske verk, både Shakespeare, Brecht og Tsjekhov.

Med sine 30 år står Min duoddarat/Våre Vidder som en samisk teaterklassiker. Tematikken rundt rovdrift på naturressurser er dessverre fortsatt like aktuell. Forestillinga er oppdatert av Nils Gaup. Patinaen forestillinga har fra en svunnen tid er først og fremst sjarmerende. Forestillinga er enkelt bygd opp med tablåer og sanginnslag. Det er både en åpningssang og en avslutningssang der alle står på rekke og synger, slik det var vanlig i brechtianske forestillinger på 1970- og 1980-tallet. Vi møter reindriftssamene Mons (Nils-Henrik Buljo) og Aslak (Teddy Millmoor), Mons som er ihuga reinsame og Aslak som lurer på om han skal selge reinen og slutte med det tradisjonelle samiske livet. Vi møter Elle (Ingá-Maret Gaup-Juuso), hun står for det tradisjonelle samiske samtidig som hun arbeider med utvikling av dataspill og Solveig (Cornelia Børnick), en student sørfra som studerer samisk, førkristen religion. Multinasjonale selskaper driver med prøveboring etter mineraler midt i reinens beiteområder. Retten til prøveboring håndheves av lokalt politi.”Folket” er protagonisten og kjemper mot prøveboring og gruvedrift. ”Myndighetene” er fienden.  Jeg savner navngiving av denne antagonisten. Hvem er de ansvarlige for den reelle trusselen? Hva heter de multinasjonale selskapene? Statoil? Forestillinga benytter en del dokuteatrale grep som fungerer godt. Blikket rettes utover mot liknende konflikter andre steder. Sibir, Amerika. Oljeselskapet Gaspron nevnes så vidt, men jeg savner en enda tydeligere ansvarstilskrivelse her, mer spesifikasjon. Og hvorfor nevnes ikke oljeboring i Barentshavet? Det er jo det Finnmarksbaserte Beaivváš’ nærområde.

Svært få samer driver med reindrift, og livsstilen deres er neppe mer miljøvennlig enn andres. Beaivváš har flere satiriske stikk til samefolket. En liten filmsnutt fra søppelberg i Ghana, dit mye av vårt digitale skrot blir fraktet, setter det voldsomme presset til og farten av utskiftninger av elektronisk utstyr i perspektiv. Fint gjort. De fleste samene er ganske så urbane og for lengst integrert i storsamfunnet slik at tematikken her ikke tilhører det samiske spesielt. Kampen mot naturødelegging tilhører alle.

Beaivváš spiller en viktig rolle for å holde det samiske språket levende. Skuespillerne som spiller ”folket” snakker samisk, ”myndighetene” snakker norsk, og av og til noe jeg forstår som en slags samisk-norsk-kaudervelsk.  I denne forestillinga ligger det en vitalitet og selvsikkerhet hos skuespillerne som bærer det samiske språket fram. Oversettelser av samisk/norsk projiseres kontinuerlig på scenografien. Det sørgelige faktum at ikke-samer ikke lærer et ord samisk i skolen gjør at det blir umulig for meg å si noe om den språklige kvaliteten på det samiske i stykket. En interessant ting å merke seg er allikevel at den bastante kulturelle bagasjen som kristendommen er, også preger det samiske her. Mons og Aslak møtes på puben og Mons som er sint på Aslak fordi han vurderer å selge reinen sin og slutte som reindriftssame, bestiller ”øl for 30 sølvpenger til forræderen”.

Musikken framført av Roger Ludviksen, Svein Schultz, Halvdan Nedrejord og Espen Høgmo er stort sett gitarbasert rock. Den lyder som på 1970-tallet. Sjarmerende og nostalgisk. Lydkulisser og scenografi hinter om natur og leder assosiasjonene mot det arktiske.

Nils Gaup er først og fremst en internasjonalt kjent filmregissør. Han var med på å starte Beaivváš for 30 år siden. Etter gjennombruddet med Veiviseren/Ofelaš (1987)har han regissert en mengde filmer, i Norge og Hollywood og andre steder. Han er nå aktuell med filmatiseringen av Gert Nygårdshaugs roman Mengele Zoo (1989). Regien hans i Min duoddarat/Våre Vidder III er smidig, lett og fin. Historien blir enkelt og frontalt fortalt, uten dødpunkter. To dansere (Ekaterina Nikitina og Svetlana Chernova)fra det Finnmarksbaserte Stellaris DansTeater er integrert i forestillinga, men har ingen bærende funksjon. Skuespillerne er organisert i en ganske flat struktur. Dette speiler den gjengen med idealister som Beaivváš var for 30 år siden. Vi får håpe at det idealistiske fortsatt vil være et vitalt element i dette nasjonale teatret og at det blir enda modigere.