POS Produksjoner: VILDE

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

Vel enkelt om tilfellet Vilde

 

Velspilt, men med noen svakheter i regi og tekst.

 

 

AV ELIN LINDBERG

 

 

 

Tale Næss: VILDE

Regi: Terje Skonseng Naudeer

POS Produksjoner

Med Line Verndal

Litteraturhuset, Oslo, 7.desember 2010

 

 

 

Line Verndal spiller rolla som Vilde i Tale Næss sitt stykke. Først – det er flott og prisverdig at det settes opp ny norsk dramatikk – mer, mer, mer! Og det er stykket og teksten som er hovedsaken i denne forestillinga. Verndal arbeider med tradisjonelt representasjonsskuespillerarbeid, hun gestalter karakteren Vilde, og hun gjør det godt og troverdig. Rommet er enkelt, en stol og et bord med vannglass på. Skuespilleren i hverdagsklær, jeans og joggesko. Enkel lyssetting. Verndal forholder seg ikke til rommet, fordi hun bare forholder seg til teksten kunne dette fungert like bra som radioteater.

 

Teksten

Teksten henvender seg til et du. Vilde snakker til et barn. Det første møtet vi får med ”du” er som en bylt som ligger ved siden av Vilde i senga. Videre kommer Vildes minner fra en sommeridyll med barnet. En sommervarm hage, en saftmugge på en brodert duk. Dette var før og vi får forståelsen av at den paradisiske idyllen er brutt. Noe skal avdekkes. En synd er begått? Vilde er moren og ”du” er sønnen?

Årene er gått og i stykkets nåtid bor gutten som nå er blitt mann, oppe i åsen. Han er yrkesmilitær. Han har fjernet seg fra Vilde og har ikke hatt kontakt med henne på sju år. Vilde gjør alt hun kan for å få kontakt. Hun spionerer på ham, ringer, oppsøker ham, men han vil ikke ha noe med henne å gjøre. Vilde er fullstendig hekta på denne Jonas som mannen heter. Hun bryter seg inn i huset hans og vil overraske ham med kaffe, servert på sengekanten. Først et godt stykke ut i forestillinga får vi vite de er søsken. Et incestuøst forhold avdekkes. Jonas reagerer voldelig på søsterens inntrenging i hans mest private rom. Vilde reagerer igjen med en form for selvskading, etter besøket hos broren kræsjer hun med vilje bilen sin inn i en trailer. Hun overlever og avlutter med noe sånt som ”Ingenting er over og ingenting er ennå begynt”.

Teksten flyter fint og er dramaturgisk godt bygget opp. Sekvensen der en poetisk tekst om moren til søsknene kommer inn, blir stående litt utenpå, den blir ikke helt godt integrert i forestillinga. Tante Gunn med sine syltestrikker og far med spettet blir veldig klisjebetonte.

 

Tilfellet Vilde

Måten Verndal spiller Vilde på, helt uten distanse, gjør at vi får sympati med karakteren. Vildes virkelighetsforståelse får autoritet. Dette er et vellykket grep fordi det blir opp til oss som publikum å legge til det som ikke kommer fram i teksten. Situasjonen blir et slags forhør der Vilde legger fram en forsvarstale. Det som ikke er helt troverdig er at et voksent menneske som Vilde ikke har fnugg av selvinnsikt og forståelse for at hun har forgrepet seg på sin bror, at hun har skyld i å ha skadet ham. Vilde er totalt blottet for skyld og skam. Dette sykeliggjør henne. Hun nedverdiger seg selv gjennom jakten på broren og hun framstiller seg selv som et offer. Det som gir hennes handlinger en smule troverdighet er det enorme savnet Vilde har etter Jonas og den altoverskyggende kjærligheten hun føler for ham.

Forestillinga er kanskje i overkant enkelt satt opp, men den er velspilt og vi hører gjerne enda mer fra Tale Næss.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s