Publisert i Kunst+ #3/2010
Veiviseren. Kulturhistorisk håndbok for Norge.
Norsk kulturarv
Aschehoug forlag 2010
Noe skrinn kulturhistorisk håndbok
av Elin Lindberg
Kulturhistorisk håndbok for Norge er en presentasjon av ca. 500 steder som Norsk Kulturarv anbefaler en kulturhistorisk turist å besøke. De utvalgte stedene presenteres regionvis. I tillegg rommer boka 28 korte artikler som behandler forskjellige emner knyttet til kulturarven.
Trond Giske igjen. Det kan virke som om Giske figurerer i hver eneste bok som tar for seg norsk kulturliv. Den forhenværende kulturministeren har virkelig vært ekstremt flink til å gjøre seg synlig. I denne boka har han igjen skrevet et forord. Boka er utgitt av Norsk Kulturarv. Jeg savner en presentasjon av denne organisasjonen. Hvilke mennesker står bak? Hva slags organisasjon er det? ”Olavsrosa” blir i boka presentert som Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke. Før tildeling blir stedet og den opplevelsen man som publikum blir tilbudt, underlagt en streng kvalitetskontroll, står det skrevet. Ja, jeg savner en presentasjon av hvilke kvalifikasjoner slike kontrollører har.
Skrint
Det første de fleste sikkert gjør når man setter seg ned med ei slik bok, er å sjekke hvordan ens eget hjemsted eller favorittsted er presentert. Det samme gjør jeg. Og jeg finner at boka presenterer sørgelig få steder av kulturhistorisk interesse fra mitt eget område på Nordlandskysten. Troms og Finnmark har, ifølge boka, heller ikke så mye å by på av kulturhistoriske steder og opplevelser. Er dette resultat av dårlig research? Oppland og Buskerud blir derimot svært fyldig presentert. Boka gir absolutt informasjon om kulturhistorisk interessante steder, men det meste blir svært sjølskrytende og varebetont.
Man kan kanskje spørre seg om Norsk Kulturarv gaper over for mye når de lager en Kulturhistorisk guide for hele Norge. Mulig det hadde vært bedre å lage regionale utgaver.
Kulturhistoriske artikler
De kulturhistoriske artiklene som finnes i boka virker ved første øyekast korte og stikkordspregede, men ved lesning viser det seg at flere av dem fungerer godt. De fleste av dem gir en kortfattet historisk innsikt det kan være fint å få med seg. Artiklene tar for seg for eksempel byggeskikk, treskurd, kystkultur og landbruk. En av dem tar for seg hjemmeinnredning i et historisk perspektiv. Teksten om norsk skihistorie har dessverre dette noe kvalmende turistvarepreget over seg, mens tekster om norsk mattradisjon, jordvern og pilegrimsveien til Nidaros er fine. Fagartiklene står for en annen måte å oppleve kulturhistorien på enn det å oppsøke mer eller mindre historistisk drevne overnattingssteder. De beste tekstene inviterer til refleksjon rundt kulturhistoria vår.