Stikkord: Erlend Hammer

Publisert i Kunst+ #3/2010

Norsk kunstårbok 2010

Årgang 18

Ketil Nergaard, Erlend Hammer, Marie Nerland (red.)

KIK Kunstnernes informasjonskontor

Pax forlag

 

Fint tidsdokument

av Elin Lindberg

 

Når jeg leser gjennom Norsk kunstårbok får jeg følelsen av at det er i Norge det skjer. Boka viser fram en utrolig mengde interessante kunstprosjekter – alle fra Norge! I denne innholdsrike boka er det anmeldelsene som er de beste tekstene.

 

En av sakene som skjedde kunståret 2009 var at Trond Giske forlot kulturministerposten og Anniken Huitfeldt overtok. Mange kulturfolk savner Giske, det gir Kunstårboka uttrykk for. Boka starter med en utgreiing om leksikonsaken – Huitfeldt vedtok ikke å fortsette arbeidet med Store Norske Leksikon. Leksikonet, som har vært fritt tilgjengelig på nett siden februar 2009, blir mest sannsynlig lagt ned. Grunnen til at redaksjonen av Kunstårboka tar dette opp er at denne utgivelsen står i fare for å lide samme skjebne. Kutt i statlig finansiering kan føre til at Kunstårboka som papirutgave kan bli borte.

Kunstnernes informasjonskontors (KIK) intensjon med Kunstårboka er at den skal være aktuell når den kommer ut og også fungere som et tidsdokument. Gjennom et utvalg artikler om aktuelle tema og presentasjon av utvalgte utstillinger og prosjekter som redaksjonen av boka har funnet spesielt interessante, gis et sammensatt bilde på kunståret 2009 – eller for å være helt nøyaktig, fra juli 2008 og ut 2009.

 

Provoserende kunst

Tilbake til Giske. Giske uttalte på årskonferansen for Norsk Kulturråd at han ønsket seg ”provoserende kunst i godhetens tjeneste”. Han ønsket seg selvfølgelig rød-grønn kunst – kunst tilpasset hans egen ideologi, han er tydelig på det. Tydeligheten er prisverdig og befriende. Men begrepet ”provoserende kunst” provoserer kanskje mest fordi det er så konvensjonelt og så ofte brukt i sensasjonspregede overskrifter i media. Litt synd og trøttende at til og med Norsk Kunstårbok åpner med artikkelen ”Dop, død og pedofili”, en artikkel nettopp knyttet til kunst som ble førstesideoppslag på grunn av spektakulære provokasjoner. Et interessant element i artikkelen er allikevel diskusjonen om kunstnere og etisk ansvar. Alf van der Hagen ble provosert av Bjarne Melgaard som hevdet at kunstneren ikke har noe etisk ansvar. Melgaard hevdet dette i kulturprogrammet Safari på NRK 1, i forbindelse med at han viste uferdige malerier med utgangspunkt i fotografier av nakne gutter hentet fra tidsskriftet til en amerikansk forening for menn med dragning mot ulovlig unge gutter. Van der Hagen mente at en insistering på å skille kunst og moral er et etterslep fra modernismen. Det er vanskeligere å komme unna med dette som kunstner i dag, i en tid hvor politisk kunst og relasjonell estetikk har plassert kunsten i samfunnets midte, hevdet han. Det hefter en forpliktelse til dette.

Det er litt problematisk at Kunstårboka bruker så mye plass på å presentere en overvekt av akkurat denne siden av Melgaards kunst.

OCA

Norwegian Office for Contemporary Art (OCA) er både fra kunstnerhold og kuratorhold blitt kritisert for å være for innadvendt og selvopptatt, og for å være nokså usynlig i norsk kulturliv. Mange har ment at det er problematisk med dobbelrollen OCA har som støtteinstans og produsent. Johanne Færevaag Nome og Ketil Nergaard tar i en artikkel i Kunstårboka for seg OCA’s virksomhet. De spør blant annet om hvordan man best mulig kan balansere de nasjonale forpliktelsene som stiftelsen har, samtidig som man er en internasjonal aktør.

Øystein Aasan som er bosatt i Berlin reflekterer over om man fremdeles er ”norsk kunstner” etter mange år i utlandet. I en annen tekst gjengis en samtale mellom to kuratorer om Artist in residence-programmer.

 

Anmeldelsene

De desidert beste tekstene i Kunstårboka er anmeldelsene. Av og til kan anmeldelser av kunst være vederkvegende lesning – nærmest en kunstopplevelse i seg sjøl. Erling Mostue Bugges anmeldelse ”Den hodeløse kroppen”, om Johanne Høies utstillingsprosjekt Disintegration, er litt sånn. Mostue Bugge skriver blant annet om den postindustrielle kapitalismen og volden den menneskelige identitet utsettes for i den.

Marit Paasche har skrevet en svært solid og god anmeldelse av Guttorm Guttormsgaards utstillingsprosjekt på Blaker gamle meieri og boka Arkiv som han har laget sammen med Guri Dahl og Thomas Sørlie Hansen. Johanne Norby Wernø skriver om Marte Johnsliens kunst og gjør en interessant problematisering av postkolonialistiske dilemma.

Ellers i boka omtales mange utstillingsprosjekter, redaksjonen har også invitert et utvalg deltakere fra det norske kunstlivet til å omtale sine favoritter fra perioden boka dekker. Et godt grep. Det gjør at boka gir en god opplevelse av bredden i kunståret.