Stikkord: Kritikk

Teater Liksom: EDGAR OG TROLLET – en julefortelling

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no desember 2011

Edgar og trollet.png

Teater Liksom: EDGAR OG TROLLET – en julefortelling

Regi: Tony Totino

Musikk: Kjetil Schander-Larsen

Med Mikkel Niva, Henrik Årdal, Andreas Tønnesland og Melanie Dahl

Det Andre Teatret, premiere 10.desember 2011

 

Lett og leken juleforestilling

Edgar og Trollet er en enkel, sjarmerende og politisk korrekt teaterforestilling for de yngste

 

Av Elin Lindberg

 

Det er ikke til å stikke under en julekrybbe at det er noe sjarmerende med dette kaotiske sammensuriet som julen er, med sine pepperkaker, jesusbarn, julenisser, marsipan, svibler og julestjerner, gløgg og goro, smultringer og ribbe, halal-pinnekjøtt, akevitt og julebrus, julelys og dompaper, halm og snikker Andersen, julebukk og kokosmakroner, Betlehem, artister som kler på seg finstasen og synger julesanger i kirker og store og små teatre som setter opp juleforestillinger for barn. På det nokså nyetablerte Det Andre Teatret på Lilleborg spilles forestillinga Edgar og Trollet. Denne forestillinga er improvisert fram og satt sammen av utøverne og regissør Tony Totino.

 

 

Hei

”Hei, alle sammen”, sier en skuespiller med sin snilleste stemme. Han er iført utvasket svart treningstøy og han etablerer en usynlig, magisk grense mellom scene og sal – ingen farlige troll får komme over denne magiske muren. Edgar (Mikkel Niva) kommer på banen – en spretten fyr med mariusgenser og nærmest julerødt hår.  Edgar elsker å spille spill, men foreldrene bare stresser med juleforberedelser og har ikke tid til å spille og leke. Edgars foreldre representeres av hånddukker. Det er en viss harry-faktor over disse dukkene. De babler kraftig, men at disse foreldrene er så stressa tror jeg ikke helt på. Det blir mest en påstand. Grunnen til det er at dukkeførerne ikke følger opp dette påståtte stresset fysisk. Kroppene er helt rolige og avslappede mens munnen jabber i vei.

Er denne fokuseringa på at førjulstid er synonymt med stress blitt en klisjé? Masinga med dette stresset og opphausing av julestri kan i seg selv bli noe slitsomt. Og hvorfor er det negativt å legge seg litt ekstra i selen av og til for å forberede noe som kan bli ganske hyggelig? Hvis man ikke synes det er noe trivelig med jul kan man jo bare la være å juleforberede og feire.

 

Ut i verden, inn i fjellet

Denne juleforestillingen er som julen selv, litt av et sammensurium. Her er det både litt trolljegere og litt blåfjell og litt jul i Svingen. Men selv om jul ofte presenteres som blanding av alt på en gang finnes det tabuområder – for eksempel kan for mye snakk om Jesus få uheldige konsekvenser. I Edgar og Trollet er det politisk korrekt og helt Jesus-fritt.

Historien om Edgar er godt fortalt. Dramaturgien er flott og lytefri, godt håndverk her! Fortellingen er en klassisk dannelsesreise. Helten drar hjemmefra og ut i verden. Han overvinner farer. Når han kommer hjem igjen har han lært noe nytt.

Det er Rufus, Edgars hund, som leder an på ferden. Hunden stikker av og Edgar må lete. På veien møter han de røffe trolljegerne Rolf og Ronny. Det blir snøstorm i form av at et hvitt silkestoff dras over publikumsradene. Sjarmerende igjen! Men stormen sletter ut Rufus’ spor. Edgar går fortvilet helt opp på et fjell for å få bedre oversikt. Edgar er nå en bitteliten dukke som går på et blått silkefjell – det fungerer godt. Barna i publikum ser ut til å like dette. Nå ramler Edgar inn i en hule og vi er kommet inn til det innerste av forestillinga. Et digert snilt troll bor i hulen. Edgar er fremdeles bitteliten. Her kommer forestillingas gullkorn, framført av Trollet: ”Når menneskene blir redde, så blir de små!” Og vips – så er Edgar stor igjen.

 

Guttegrotten

Inne i Trollets hule er det trivelig. Han har det varmt og godt for han har ”varmekabler i alle gølv”. Et drømmested for unge gutter. Her slipper man å klippe håret, vaske seg og rydde – her i hula spilles det bare spill. Trollet har tre gode venner. Det er tusenbeinet Truls, den franske sneglen Silje og Steinar – en liten og tung fyr som er laget av granitt. Kjempekoselig! Forestillinga har en del sanger. De fleste er greie og fine, men de framstår som nokså umotiverte. Trollet er i tillegg groteskt dårlig til å danse. Klumsete som bare et troll kan være.

Edgar og Trollet og Trollets venner koser seg med spilling, men så kommer Edgar plutselig på både hunden Rufus og mor og far. ”Venner hjelper hverandre,” sier Trollet og siden han har så god luktesans kan han lukte seg fram til hunden som lukter ”pels, pellets og litt nøtter”. Det settes utfor fjellet på spark. En bygdefancy scene. Trollet får innreisetillatelse til publikumsområdet ved at den magiske muren oppheves slik at han kan lukte om han finner hunden blant barna. Men Rufus hadde lurt seg vekk i en bergsprekk som er så liten at Edgar og Trollet ikke har mulighet for å komme seg inn og redde ham. En liten jente fra publikum kommer og hjelper dem. Litt senere når Edgar og Trollet er tatt til fange av trolljegerne kommer også et annet barn heltene til unnsetning. Integrering av barnearbeidere fungerer flott.

Alt ender godt i denne forestillinga for litt yngre barn. Alle er snille, ingenting er skummelt. Edgar og Rufus kommer seg hjem til jul og Trollet får være med å feire jul med Edgars familie. Julen blir her et idyllisk sted der alle er sammen og spiller spill og har tid til hverandre.

Edgar og Trollet er en enkel, men sjarmerende og ganske velskapt liten juleforestilling med velopplagte skuespillere.

Animalske produksjoner: Av dyr er du kommet

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no mai 2012

Av-dyr-1200x640.jpg

Enkel og sympatisk skapelsesberetning

Velspilt og fint regissert, men forestillinga skurrer litt dramaturgisk.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Av dyr er du kommet

Regi: Anne Mali Sæther
Dramatiker: Ingeborg Arvola
Musikere: Ruth Wilhelmine Meyer og Isak Anderssen
Dramaturg: Gunhild Nymoen
Skuespillere: Morten Olaussen og Katinka Markussen

Lørenskog hus, 13.mai 2012

 

Det lukter nytt og det ser flott ut i Lørenskog hus som åpnet i fjor, men det er fryktelig stille her. Denne søndagsettermiddagen står Av dyr er du kommet på programmet. Det er bare to barn med far og en anmelder som skal se forestillinga, men er det flere folk i salen enn på scenen er det jo vanlig at ei forestilling spilles. Hvorfor er det så få tilskuere? Er det Lørenskog hus som ikke har gjort informasjonsjobben sin godt nok? Skuespillerne takler imidlertid fint og profesjonelt at vi er så få tilskuere. Forestillinga går sin gang.

Av dyr er du kommet er regissert av Anne Mali Sæther. Hun har arbeidet som skuespiller og regissør i en fysisk teatertradisjon i en generasjon allerede. Ingeborg Arvola er forfatter og forholdsvis fersk som dramatiker. Skuespillerne i forestillinga er også forholdsvis ferske. Forestillinga er laget i samarbeid med Dramatikkens Hus og forsknings- og utviklingsprosjektet Scenetekst for samtidsbarn 2011-14. Dette er altså ikke en teatergruppe med lange tradisjoner, men en ny konstellasjon i samarbeid med forholdsvis nye produksjonssteder for teater og scenetekst for barn.

 

Av dyr er du kommet – og av dyr skal du igjen oppstå?

På scenegulvet ligger en kvinne (Katinka Markussen). Den lille scenen er naken. Ingen scenografi. Kostymene er enkle hverdagsklær. Dette signaliserer at dette er skuespillernes teater. I denne forestillinga er det skuespillerne som skal skape verden. Kvinnen på scenen våkner opp som hund. En mann (Morten Olaussen) kommer inn på scenen. – Bli med å leke hund! oppfordrer kvinnen entusiastisk. De to leker glade hunder. De tisser hist og her, sniffer og småbjeffer. De holder det gående ei stund før dyret blir menneske.

– Jeg tror at vi har vært dyr, sier kvinnen, vi har jo halebein.

– Men hvor er halene våre?

– De er i villmarka et sted!

Vi får høre at halene kan være et sted langt ute i villmarka der de savner menneskene sine.

Vi får historien om Det Store Smellet. Enkelt illustrert. Et rødt flash så er vi i gang. Etter Det Store Smellet er grønt slim det første tegn til liv. Og så kommer salamanderen opp fra havet. Dinosaurene oppstår og dør ut. Dyr kommer og går. Forskjellige dyr skisseres fysisk og lekende. Jeg synes jeg ser både sabeltanntigre, øgler og gnu. Det varer ikke lenge før mennesket begynner å utrydde dyr. Vi siviliseres på et vis. Snøft og værhår ryddes ut. Brøl og hale ryddes også ut.

 

Fint fysisk spill

Regien er forholdsvis tett. Uttrykket er først og fremst fysisk. Skuespillerne er samspilte, presise og dynamiske. Bruddene i forestillinga er enkle og effektive.

Den usiviliserte naturen etablerers etter hvert tydeligere som motsatsen til det siviliserte mennesket; det ville mot det tamme. Med det ville kommer det musikk inn. Det er ul og etnohyl i 4/4-takt. Det er fin musikk, men den er kanskje for illustrerende.

Historien som fortelles her handler om ulvene og at dette ville de representerer ofte urettmessig fremstilles som truende. De ulveaktige formidles som organiserte i sitt ville samfunn: «Vi uler, vi holder sammen, ingen er alene, vi støtter hverandre fullt og helt. Her er det bare rent og pent og måneskinn. Vi har aldri blitt tamme – det har dere!»

Forestillinga åpner opp for et mulig nærmere forhold mellom menneskene og ulvene. Et likeverdig forhold mellom et velorganisert dyresamfunn og et menneskesamfunn. I denne skapelsesberetninga luktes det på en mulig samfunnsorden som ikke er hierarkisk med mennesket som ubestridt sjef.

Skal vi hegne om det ville i oss, det dyriske i mennesket? spør forestillinga. Men det oppstår motstand mot dette. «Du ble jo helt vill!» anklager den ene skuespilleren den andre etter ulvescenen. ”Og det skal du ikke bli, du er jo tam!” Mennesket bestemmer seg for å utrydde ulvene – og tigrene og fiskene fra vannene og fjellreven ut fra fjellet og salamander og bier og gorilla. Vi utrydder det ville, men det ville truer med å komme igjen – og igjen.

 

Tomgang

I forestillinga er vi kommet til apestadiet. Det er tid for gorilla. Vi har like mye hår på kroppen som en gorilla, forteller en av skuespillerne, vi er jo i slekt. Menneskedyret og gorilladyret har for eksempel negler som ligner hverandre. Og nå begynner menneske og dyr å synge sammen: «Er det noe som binder oss sammen? Hvor er halene å holde i?»

Og her kommer mennesket sprettende ut for fullt. Det formidles litt forsiktig at mennesket dreper dyr og at vi er kommet til steinalderstadiet. Her får vi en fornøyelig fødselsscene. Unger spretter ut av mor – masse unger i en voldsom fart. Det er både morsomt og ganske seriøst. Unger kommer til, generasjoner kommer til. Halene er for lengst mistet og villmarka vekk. Hus bygges – byer og biler kommer kjapt inn. Men her får forestillinga problemer, den begynner å gå på tomgang og gjenta seg sjøl. Her er det dramaturgisk skurr. Hvor vil forestillinga nå? Musikken består av en kvinnestemme og et strengeinstrument. Den er både foruroligende og fin, men den får så mye fokus at fortellinga som er noe svak her, glipper litt. Jeg savner også at det er lagt mer arbeid i sangene som skuespillerne synger. De synger ikke så mye, men sangene er, musikalsk sett, kanskje i svakeste laget.

 

Salamander

En salamander får noe fokus, men blir allikevel en bifigur. Den har vært i verden lenge, den så gorilla bli til menneske, sies det. Den kunne kanskje tydeligere stått som en kommentator til mennesket i forestillinga? Slik den framstår nå, blir den hverken fugl eller fisk eller en helstøpt salamanderkarakter.

Skuespillerne holder forestillinga oppe hele veien, men det er altså noe med den dramaturgiske oppbygginga her som ikke er helt bra. Budskapet er tydelig: «Vær snill med dyra – ikke utrydd dem!» Og vi påminnes om at vi mennesker også er dyr. Vill og tam står i kontrast og sklir over i hverandre på en lekende måte i forestillinga – supert! Skuespillerne formidler varmt og sympatisk. Forestillinga har ikke så mye utpreget humor, men den er sjarmerende og prisverdig enkel. Skapelsesberetninger trenger vi hele tiden for å forstå hvem vi er og hvor vi kommer fra. Det er den fysiske, enkle og lekne spillestilen som først og fremst gjør at denne nok vil fungere ypperlig for barn mellom fem og ti år!

 

 

 

Den Norske Opera & Ballett: ASKEPOTT – EN BARNEOPERA

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no november 2011

ASKEPOTT – EN BARNEOPERA

Tekst og musikk: Peter Maxwell Davies

Musikalsk ledelse: Steffen Kammler

Regi og norsk gjendiktning: Gunnar Bergstrøm

Scenografi: Silje Sandodden Kise

Barnekoret ved Den Norske Opera & Ballett

Musikere fra Musikk- og kulturskolen i Oslo og Barratt Due musikkinstitutt

Elever fra Lørenskog videregående skole har medvirket under kostymeproduksjon

Den Norske Opera & Ballett, Scene 2, 1.november 2011

 

Veloppdragen Askepott

Barn spiller for barn i velprodusert, men litt for overflatisk forestilling.

 

 

I denne forestillinga er det bare barn som er utøvere. De er dyktige, alle som en. De har fin tilstedeværelse på scenen og i orkestergrava. Forestillinga er virkelig en gave til de unge utøverne i den. Her får de god trening i forestillingsarbeid og de blir tatt på alvor som utøvere. Kjempeflott! Produksjonen er knirkefri. Kostymene er friske og fantasifulle. Scenografien er fargerik og fin. De unge sangerne synger supert og musikerne er veldig flinke. Forestillinga har perfekt og barnevennlig lengde – 50 minutter. Barna i publikum så ut til å kose seg. Og jeg mener oppriktig at det er flott at barn får spille for barn i en slik velprodusert forestilling – dette er Den Norske Opera & Ballett gode på.

 

Askepotthistorier

Sir Peter Maxwell Davies’ Askepott eller Cindarella ble skrevet i 1979 og hadde urpremiere året etter i Kirkwall på Orknøyene, der Davies bor. Operaen er som flere av komponistens andre verk, skrevet spesielt for barn. Davies er ellers mest kjent for sine neo-ekspresjonistiske musikkteaterstykker som for eksempel Eight songs for a Mad King (1969). I Askepott har han har lagt opp til en tradisjonell pantomimespillestil som stort sett blir fulgt i Operaens versjon.

Det finnes utallige versjoner av eventyret om Askepott. Historier om den vakre, gode, fattige jenta som til slutt får sin rike, vakre prins. Om stygge, dumme og slemme stesøstre og en grusom stemor. Og om gode hjelpere som ofte er dyr og natur. En klassisk Askepottfortelling ar laget av Sergei Prokofjew, en annen er Disneyfilmen fra 1950 og de fleste har et forhold til den tjekkiske julefilmklassikeren Tre nøtter til Askepott. Men Askepotthistorien kan brukes til å si noe mer enn at det går deg godt hvis du er snill og pen. For en del år siden satte scenekunstduoen Toril Goksøyr/Camilla Martens opp Askepott på Torshovteatret. Forestillinga var en adapsjon av filmen Tre nøtter til Askepott. Hovedrollen som Askepott med den lekre, gammelrosa kjolen med slør, ble spilt av Marte Goksøyr som så vidt meg bekjent, er Norges eneste profesjonelle skuespiller med Downs syndrom. En svært interessant, rørende og berørende forestilling.

 

Kjønn og klasse

I forestillinga i Operaen er Askepotthistorien lagt til vår verden. Askepott er au pair og skal arbeide i huset til enkefru Gnien og de tre døtrene hennes: Medusa, Hecate og Dragonia som spilles av gutter. Selv om denne forestillingas publikum stort sett består av hvite mennesker som er kapitalsterke, enten økonomisk eller kulturelt, er det faktisk ikke alle barn som vet hva en au pair er. Librettoen inneholder flere ord som kan være i vanskeligste laget for barna. Ordet ”prekær” for eksempel. Er ”fiffen” er begrep barn har et forhold til i dag? Og begrepet ”nervesammenbrudd” tror jeg også kan være litt vanskelig for en del unger å plassere. Nå er kanskje ikke operalibrettoer ment å være poesi eller stor kunst og det er jo i tilfelle synd. En god tekst vil, sammen med musikken, kunne tilføre dybde til forestillinga. Her er det mye vers på rim, for eksempel noe sånt som: ”Hvis vi ikke orker lukta, drar vi hjem fra Hvervenbukta”. ”For en kjedelig flokk, jeg tror jeg har fått nok”.  Greit nok, men teksten er fryktelig flat. Det gjør den med på å fjerne det eventyrlige fra forestillinga. Jeg har lest et sted at komponist Davies har fjernet sukkeret i Askepotthistorien og tilført krydder i stedet. Kan det være slik at skaperne av den norske versjonen ikke har lest Davies’ oppskrift nøye nok? Eller er det komponistens krydderblanding som er i tammeste laget når det gjelder selve historien som blir fortalt? Det er absolutt sjarmerende innslag her, for eksempel med de yngste i barnekoret i kattekostymer. De har et intermesso mellom stykkets to akter der de leker rundt på scenen.

 

Glatt overflate

Historien blir allikevel veldig overflatisk. Dramatikk er det lite eller ingenting av. Et spill med kjønn antydes ved at de tre søstrene spilles av gutter. Her er det mye potensiell komikk som kunne vært tatt mer ut. Shrek-filmene fra Dreamworks har kanskje i overkant mye humor rettet mot et voksent publikum, men jeg tror karakteren Den Onde Stesøstera som i den norskspråklige versjonen er dubbet av sportskommentatoren Davy Watne, også er uforglemmelig for barn. Jeg savner mer røffhet i humoren i Operaens forestilling, litt mindre veloppdragenhet. Alle er egentlig snille hele veien og det går bra med alle til slutt.

Nå er det vel slik at barn skal ha rett til å bli underholdt uten at vi voksne alltid skal passe på at de også skal lære noe hele tida. Men det kan hende at denne forestillinga bare blir en behagelig, friksjonsfri opplevelse som fort blir glemt.

 

Sigbjørn Skåden: VÅKE OVER DEM SOM SOVER

elinlindberg8

 

Publisert i Nordnorsk Magasin 2014

Skåden.jpg

Slekt skal følge slekters gang

Mennesket er sterkt knyttet til sitt sted og sitt språk i romanen Våke over dem som sover

 

Sigbjørn Skåden: VÅKE OVER DEM SOM SOVER

Roman

Cappelen Damm 2014, 198 sider

 

Mens jeg leser denne boka får May-Britt og Edward Moser sammen med John O’Keefe Nobelprisen i medisin for sin forskning på hvordan hjernen fungerer i forhold til stedsans. Det slår meg at på et vis er det nettopp dette med forskning i hjernens stedsans Sigbjørn Skåden også holder på med i sin første roman på norsk. Skåden har tidligere gitt ut to diktsamlinger og en roman på samisk.

 

La de små barn komme til meg

I Våke over dem som sover møter vi den unge kunstneren Amund Andersen. Han skal arbeide med et kunstprosjekt i Kautokeino. Vi møter også den samiske slekta til Amund. Slektshistoria fra Nord-Troms rulles opp, vi presenteres for ”Oldemor” og ”Bestefar” og Amunds navnebror, som er hans grandonkel. Amund blir i boka kalt ”Sønn”, dette gjør at fokuseringa på familietilhørighet forsterkes, og på samme tid tilhørigheten til et sted og en kultur. Noen steder virker det litt språklig stivt eller maniert når hovedpersonen går under navnet ”Sønn”. Samtidig som det bankes inn at dette ikke bare er en enkeltskjebnes historie, men gjelder flere som leter etter sitt sted. Det går kanskje også an å lese inn en referanse til den kristne ”Sønn”. Det er i det hele tatt mye som kan leses med referanser til kristendommen her – vi møter for eksempel denne karakteren som skal komme tilbake og dømme alle levende og døde. For hovedpersonen er full av behov for hevn. Gjennom å koble Amund så tett til slektas historie blir dette ikke bare en privat hevn, men en hevn som nærmest ligger i genene, i kroppen, i kjøttet. Det er svik, undertrykking og misbruk som skal hevnes. Og det blir ikke pent. Historia har gjort Amund menneskelig forkrøplet. Amund hevner seg på de svakeste. Det bibelske ”la de små barn komme til meg” får en ubehagelig betydning her.

 

Kunstneren

”Bures, sier Sønn. Jeg heter altså Amund. Vi skal snakke om kunst”, sier hovedpersonen som innledning til en workshop i filmarbeid han skal ha på en ungdomsskole i Kautokeino. Han fortsetter med å snakke om at kunstneren drives framover av et instinkt han ikke selv forstår. Skåden tegner opp en kunstnertype av den romantiske sorten, en som står utenfor samfunnet og som ikke trenger å forholde seg til de samme lovene og reglene som andre. Hovedpersonen blir i boka aldri konfrontert med sin rolleforståelse i særlig grad.

 

Språket

Skåden skriver presis prosa med fine dialektale innslag. Mange av formuleringene hans er flotte, for eksempel fra en vinterlig biltur til Finland: ”Forloren følelse av sol i det klare desemberlyset”. Språklig bevissthet og en lidenskaplig språkinteresse gjennomsyrer hele boka. Karakterene er opptatte av språket sitt. Språket er det som binder sammen og det som er kilde til utestenging. Identitet, kultur og sjølfølelse knyttes til språket. Språket knyttes til stedet. Det er kanskje ikke instinktet som har ført Amund tilbake til Kautokeino og et oppgjør med det samiske, men noe som kan minne om hjernens egen GPS. Midt i dette som ofte blir sett på som det mest samiske av det samiske får Amund utløp for en nedarva hevntørst – eller får han det? Kommer han renset ut av det kunstneriske prosjektet sitt etter å ha gjennomført misbruk og fornedrelse, eller er han enda mer menneskelig forkrøplet enn han var?

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Kjersti Kollbotn: Isbrann

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 2014

Kollbotn Isbrann.jpg

Menneske og natur

 

Kjersti Kollbotn: Isbrann

Roman, Cappelen Damm 2014, 223 sider

Meldt av Elin Lindberg

 

Kjersti Kollbotn har skrive ein godt komponert roman som smått satirisk skildrar livet under barske forhold. I Isbrann møter vi det middelaldrande paret Sissel og Knut som har flytta frå byen til eit nedlagt småbruk i ei halvstor vestlandsbygd. Ho er hjelpepleiar på den lokale sjukeheimen, han er ingeniør på byggjesakskontoret i kommunen, samstundes som han skal bygge opp att småbruket. Han har hest og nokre sauer og vil drive garden på gamlemåten. Knut kan lite om gardsdrift, men lærer seg etter kvart. Han er som ein moderne Isak Sellanrå som skal byggje seg ein gard ved eiga kraft. Boka gjer litt narr av denne mannen som så hardt går inn for meistre klassisk mannshandverk som å slakte, jakte, reparere og byggje. ”Ingen skal tvile på at han er mann og sterk og klok”, seier Knut til seg sjølv, samstundes som han ser at Sissel og andre rundt han ler av han og ser ned på han.

Sissel vil gjerne ha eigne barn. Ho er snart for gamal til å få barn sjølv og vil at dei skal adoptere, men Knut kvir seg for det. Han har nok med den vaksne dottara Mariann som han har frå eit tidlegare ekteskap. Forholdet mellom Sissel og Knut er ein stille krig. Aggresjonen ligg like under overflata og kjem ut på ymse vis. Sex og manipulering blir mellom anna brukt som våpen. Sissel tynar Knut som tek ut frustrasjonen ved å slå hesten. På sjukeheimen arbeider Sissel med å vere saman med dei som skal døy, ho er god til det. Dette er noko urovekkande. I heimen blir ho ein som vaktar Knut sine steg. Vaktar ho ein døyande Knut, ein som døyr som mann? Hemnen skal etter kvart vise seg å bli søt, kan eg kanskje seie, utan å røpe for mykje av handlinga i slutten av romanen.

Det er naturen som rår i boka, sjølv om Knut gjer sitt beste for å sivilisere garden. Naturskildringane er gode, slik som her:

 

Den syttande elva buktar seg lat og mektig, sving på sving gjennom sletta frå dalbotnen under bretungene, mot munningen inst i fjorden. Ho drikk seg stor og melkegrå av breen. Ho er grumsete, er open og vid og tek imot og tek imot, famnar alt som vil fylle henne, svelgjer unna og fraktar bort, som skulle ho vere ufylleleg, utømmeleg.

Når reisa er slutt spyttar ho alt ut i fjorden.

Ho kjem frå isen. Ho er eit plutseleg brådjup.

Ein marbakke.

 

På same måte som elva er den mektige krafta i landskapet kjem også vatnet til å få ei stor rolle i romanen. Vatn kan ofte bli knytt til kjensler, vatnet er livsnødvendig og livgjevande. Det tørre vil vere noko som er daudt og håplaust. Kollbotn har ei sikker språkføring og let vatnmetaforane flyte gjennom heile boka – sjølv om det ikkje er flytande vatn ho skriv mest om, men frose vatn. Etter månader med berrfrost frys ikkje berre vatnet, men også forholdet til Sissel og Knut. Knut kjempar for å halde seg oppegåande og halde garden og ekteskapet i orden. Tittelen på romanen er velvalt. Det brenn ein farleg og iskald brann rundt paret på småbruket. Spenninga ligg i korleis landskapet vil sjå ut når isen går. Kor mykje er øydelagt når våren kjem? Vatnet er ei naturkraft som gjev motstand til Knuts ynskje om å leve eit liv i pakt med naturen. Dei trauste typane i bygdesamfunnet blir nesten også ei slik naturkraft der dei står trygt i sine tradisjonelle mannfolkroller, medan Knut slit med å finne sin eigen identitet som mann. Naturen ser ikkje ut til å ville spele på lag med Knut – men kanskje han gjer det til slutt likevel? Slutten på romanen er både smart og velkomponert.