Publisert på barnebokkritikk.no november 2011
ASKEPOTT – EN BARNEOPERA
Tekst og musikk: Peter Maxwell Davies
Musikalsk ledelse: Steffen Kammler
Regi og norsk gjendiktning: Gunnar Bergstrøm
Scenografi: Silje Sandodden Kise
Barnekoret ved Den Norske Opera & Ballett
Musikere fra Musikk- og kulturskolen i Oslo og Barratt Due musikkinstitutt
Elever fra Lørenskog videregående skole har medvirket under kostymeproduksjon
Den Norske Opera & Ballett, Scene 2, 1.november 2011
Veloppdragen Askepott
Barn spiller for barn i velprodusert, men litt for overflatisk forestilling.
I denne forestillinga er det bare barn som er utøvere. De er dyktige, alle som en. De har fin tilstedeværelse på scenen og i orkestergrava. Forestillinga er virkelig en gave til de unge utøverne i den. Her får de god trening i forestillingsarbeid og de blir tatt på alvor som utøvere. Kjempeflott! Produksjonen er knirkefri. Kostymene er friske og fantasifulle. Scenografien er fargerik og fin. De unge sangerne synger supert og musikerne er veldig flinke. Forestillinga har perfekt og barnevennlig lengde – 50 minutter. Barna i publikum så ut til å kose seg. Og jeg mener oppriktig at det er flott at barn får spille for barn i en slik velprodusert forestilling – dette er Den Norske Opera & Ballett gode på.
Askepotthistorier
Sir Peter Maxwell Davies’ Askepott eller Cindarella ble skrevet i 1979 og hadde urpremiere året etter i Kirkwall på Orknøyene, der Davies bor. Operaen er som flere av komponistens andre verk, skrevet spesielt for barn. Davies er ellers mest kjent for sine neo-ekspresjonistiske musikkteaterstykker som for eksempel Eight songs for a Mad King (1969). I Askepott har han har lagt opp til en tradisjonell pantomimespillestil som stort sett blir fulgt i Operaens versjon.
Det finnes utallige versjoner av eventyret om Askepott. Historier om den vakre, gode, fattige jenta som til slutt får sin rike, vakre prins. Om stygge, dumme og slemme stesøstre og en grusom stemor. Og om gode hjelpere som ofte er dyr og natur. En klassisk Askepottfortelling ar laget av Sergei Prokofjew, en annen er Disneyfilmen fra 1950 og de fleste har et forhold til den tjekkiske julefilmklassikeren Tre nøtter til Askepott. Men Askepotthistorien kan brukes til å si noe mer enn at det går deg godt hvis du er snill og pen. For en del år siden satte scenekunstduoen Toril Goksøyr/Camilla Martens opp Askepott på Torshovteatret. Forestillinga var en adapsjon av filmen Tre nøtter til Askepott. Hovedrollen som Askepott med den lekre, gammelrosa kjolen med slør, ble spilt av Marte Goksøyr som så vidt meg bekjent, er Norges eneste profesjonelle skuespiller med Downs syndrom. En svært interessant, rørende og berørende forestilling.
Kjønn og klasse
I forestillinga i Operaen er Askepotthistorien lagt til vår verden. Askepott er au pair og skal arbeide i huset til enkefru Gnien og de tre døtrene hennes: Medusa, Hecate og Dragonia som spilles av gutter. Selv om denne forestillingas publikum stort sett består av hvite mennesker som er kapitalsterke, enten økonomisk eller kulturelt, er det faktisk ikke alle barn som vet hva en au pair er. Librettoen inneholder flere ord som kan være i vanskeligste laget for barna. Ordet ”prekær” for eksempel. Er ”fiffen” er begrep barn har et forhold til i dag? Og begrepet ”nervesammenbrudd” tror jeg også kan være litt vanskelig for en del unger å plassere. Nå er kanskje ikke operalibrettoer ment å være poesi eller stor kunst og det er jo i tilfelle synd. En god tekst vil, sammen med musikken, kunne tilføre dybde til forestillinga. Her er det mye vers på rim, for eksempel noe sånt som: ”Hvis vi ikke orker lukta, drar vi hjem fra Hvervenbukta”. ”For en kjedelig flokk, jeg tror jeg har fått nok”. Greit nok, men teksten er fryktelig flat. Det gjør den med på å fjerne det eventyrlige fra forestillinga. Jeg har lest et sted at komponist Davies har fjernet sukkeret i Askepotthistorien og tilført krydder i stedet. Kan det være slik at skaperne av den norske versjonen ikke har lest Davies’ oppskrift nøye nok? Eller er det komponistens krydderblanding som er i tammeste laget når det gjelder selve historien som blir fortalt? Det er absolutt sjarmerende innslag her, for eksempel med de yngste i barnekoret i kattekostymer. De har et intermesso mellom stykkets to akter der de leker rundt på scenen.
Glatt overflate
Historien blir allikevel veldig overflatisk. Dramatikk er det lite eller ingenting av. Et spill med kjønn antydes ved at de tre søstrene spilles av gutter. Her er det mye potensiell komikk som kunne vært tatt mer ut. Shrek-filmene fra Dreamworks har kanskje i overkant mye humor rettet mot et voksent publikum, men jeg tror karakteren Den Onde Stesøstera som i den norskspråklige versjonen er dubbet av sportskommentatoren Davy Watne, også er uforglemmelig for barn. Jeg savner mer røffhet i humoren i Operaens forestilling, litt mindre veloppdragenhet. Alle er egentlig snille hele veien og det går bra med alle til slutt.
Nå er det vel slik at barn skal ha rett til å bli underholdt uten at vi voksne alltid skal passe på at de også skal lære noe hele tida. Men det kan hende at denne forestillinga bare blir en behagelig, friksjonsfri opplevelse som fort blir glemt.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 