Torgeir Rebolledo Pedersen: Geitehjerte

Publisert i Bøygen 2007

 

Geitehjerte

Torgeir Rebolledo Pedersen

Forlaget Oktober 2006

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Bumpeti. Bumpeti. Tung, lett, lett. Tung, lett, lett. Disse trappene utenfor UB (Universitetsbiblioteket) er ubehagelige å gå nedover. Trinnene er så dype at det må tre skritt til for å ta et trinn – det første tungt – så lett, lett og så tungt o.s.v. Daktyler. Men upoetiske. Hvis man (antakeligvis mann) hadde hatt lengre bein kunne mann (en/kvinn) gått trokéisk nedover. Tung, lett. Tung, lett. Men jeg går altså daktylsk nedover trappa for å levere Anniken Greves doktoravhandling Her. Et bidrag til stedets filosofi på biblioteket. Og i veska har jeg diktsamlinga Geitehjerte av Torgeir Rebolledo Pedersen. Han debuterte i 1983 med Tidr står det på omslaget og jeg vet at han blant annet har vunnet førstepris i det første Norgesmesterskapet i slampoesi. Bumpeti og inn.

For en super kontrast til de klumpete daktyltrappene, tenker jeg begeistret når jeg sitter med åpen bok og en kaffe ovenpå i kafeen på UB. Diktene i Geitehjerte spretter lekent ut, rytmisk bevisste. Ordene vris og eltes og vendes. Dette er virtuost. Og samlinga starter med et lyrisk jeg som roper løpende etter kvinnen eller løper ropende: ”Brån meg / Snøbrånerske / Så skal jeg springe / deg i møte med de / håpefulleste lysegrønneste / brev min Løvspretterske / min Skarpretterske / min Livgiverske / mitt hjertes utkårne / min smertes utskårne / din drukne rhododendron full / av deg ditt festspill” (11) og i tillegg skal han ”roe vinden / og bone havet blankt” (11) – hvem kan vel motstå et slikt frieri? ”Verden ligger og venter// Lengter etter å bli erfart” (25) står det i diktet ”Verden i hvitt”. Det gjør denne diktsamlinga også, tenker jeg og legger boka i veska før jeg går gjennom snøen hjem.

Mens jeg ser ut av vinduet hjemme og bekymrer meg for at det ikke er snø som faller, men muligens slaps, tenker jeg at snø jo ofte er en metafor for glemsel. Men i Torgeir Rebolledo Pedersens nye diktsamling er det ikke det. Her er snøen noe som skaper verden: ”stedet blir til mens man står / verden blir til mens det snør”. Verden er ny og fersk og ”Lengter kanskje etter mitt skispor” (25).

Tre tittelløse mellomdikt deler diskret diktsamlinga i tre deler. Disse mellomdiktene skaper både luft og rom i samlinga samtidig som de plasserer den i en årstid, eller helst en overgang mellom årstider, fra vinter til vår. Fra noe som er ”snødd i søvn”(7) i det første til ”kakelinne først / så frost igjen”(27) – fra stillstand til en bevegelse mellom varmt og kaldt – til endelig et løfte om forløsning og vår i det siste mellomdiktet, et dikt som samtidig har både noe vakkert og urovekkende eller noe truende ved seg: ”slipper sitt skrik / lavt over lovende knopper / lavt under vinterens radar / flyr gråhegren inn”(41).

Fra vinter til vår, snø blir til regn. Mange vårbekker små kan, som kjent, bli til en elv – det lyriske subjektet befinner seg etter hvert på elven Styx i diktet ”Ferdamenn i mellom” (36), for en stakket stund i samme båt som Karon. Men selv om diktsamlingen er ordspillende til siste slutt – helt til ”Stedet Hvil” (47) – når aldri ordspilleren helt fram til denne endestasjonen. Som Orfeus kan ikke ordspilleren dø. Det er gode, gamle Åsmund Olavson Vinje som framstår som den norske Orfeus i dette diktet. Åsmund får her Karon til å snu på elven Styx ”bare noen åretak fra dødens bredd” (36). Karon lar Åsmund få gå, og Ordspilleren går ”så geitebukkete og strisynt, så vidgjetersk tvisynt” samtidig som han sverger at han skal gå med ”symrelette vårsteg helt opp til Rondane og re så fint for seg og legge seg så silkefint hver kveld, som gull på snø” (36) (snø igjen!).

Så spretten som dette er det ikke så vanlig å presentere Åsmund Olavson Vinje; han blir som oftest framstilt som et musealt, nasjonalromantisk ikon med dikt til mor og bukken sin. Åsmund Olavson Vinje var allikevel, som diktets Åsmund, kjent for sitt tvisyn; skrivestilen hans var preget av evnen hans til å se en sak fra flere sider. Det er diktene hans ”Våren” og ”Blåmann” og teksten ”Ferdaminne fraa sumaren 1860” som ligger som klare forelegg for Torgeir Rebolledo Pedersens dikt. Det orfeiske i diktet ”Ferdamenn i mellom” gir det også et slektskap til Å. O. Vinjes episke dikt ”Storegut”, der hovedpersonen blant annet forsøker å befri ei vakker, bergtatt jente fra et liv i underverdenen.

Åsmund Olavson dukker opp igjen i titteldiktet ”Geitehjerte” som ”min gjeter gjennom verdens villnis” (39). Geitebukken konnoterer både Pan og Dionysos, det grenseoverskridende og livsbejaende. Ja, bokstavelig talt grenseoverskridende i ”Jakten på jaet II”: ”Kall meg Golfstrøm / God & Varm // Ekvator rakk jeg / Alltids rundt” (49) – her strekker diktjeget seg over alle landegrenser for å oppnå et ja. Her er jeget er en jeger, en diktjeger på jakt. Men fra jegeren tilbake til gjeteren og bukken. Som kjent kommer jo tragedien fra ”bukkesangen” – den gammelgreske dionysosfeiringen. Og det er en mørk lød fra alvorstung tragedie i denne strofen fra titteldiktet:

 

Blåmenn var vi og Blåmenn blir vi

Jeg med mitt mekr du med ditt (39)

 

Åsmund Olavson som diktjegets mannlige muse. Musisk som i blues. Oppfordringen blir: Mekr mer!