Sebastian Hartmann: Markens grøde

Publisert i Bøygen 2007

 

Markens grøde av Knut Hamsun

dramatisert av Sebastian Hartmann og Hege Randi Tørressen

Nationaltheaterets hovedscene 2007

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Hvordan skrive en anmeldelse av denne teatralske forestillinga i et litteraturtidsskrift?

For dette er ikke en anmeldelse av Markens grøde av Knut Hamsun. Dette er en anmeldelse av en teaterforestilling basert på og inspirert av romanen. Selv om både tittelen på stykket og presentasjonen av stykket i programmet knytter forestillinga tettere til litteraturen Markens grøde enn til teaterforestillinga Markens grøde.

Teater er aldri litteratur. Bok er bok. Teater er teater. Hva skjer det når bok møter teater her? Og hva skjer mellom sal og scene? Det er vanskelig å unngå at dette møtet i tid og rom som denne forestillinga er, blir personlig. Men før det personlige tar overhånd er det kanskje på sin plass å gå inn på hva det er som først treffer oss av sanseinntrykk i forestillinga. En tekst av Edgar Allan Poe er sentral i begynnelsen: ”All that we see or seem is but a dream within a dream”. Samtidig blir vi introdusert for den drømmeaktige “fortelleren”, spilt av Petronella Barker, hun er lettkledd i hotpants og sko som nok ikke hadde vært særlig praktiske på stykkets topos, utmarksgården Sellanrå. Hun minner om en shakespearsk Puck, en skjønnånd. Hun står i sterk kontrast til de grovteljede karakterene Isak og Inger, spilt av Sven Nordin og Anne Krigsvoll. Disse to skuespillerne spesielt, men stort sett hele ensemblet behersker en spillestil som ikke er vanlig på Nationaltheateret, en mer fysisk, konkret tilnærming til teateret enn den psykologisk-realistiske som er vanligst i norsk institusjonsteater. Teaterspråket er modernisert, både det visuelle og det fysiske språket på lik linje med det talte språket. Vi kjenner historien og dialogene igjen fra boken. Dramatiseringa er ved regissøren Sebastian Hartmann og dramaturg Hege Randi Tørressen, de har valgt å fortelle historien i kronologisk rekkefølge, de har tatt dialogene rett fra romanen. Og boken som bok blir også montert inn i forestillinga: ”Hvor mange har lest boken?” Spør Geissler, alias Eindride Eidsvold publikum – ”opp med en hånd!” ”Hvor mange av dere bare sier at dere har lest den?” Han konkluderer med at: ”vi har et dannet publikum på Nationaltheateret”. Jada, vi er dannede mennesker – bøker har vi lest og så mye teater har vi sett at vi ser at dette er teater som fint kunne blitt spilt på Schaubühne i Berlin uten at det hadde vært det minste pinlig. Nå er jo dette også tysk teater, regi er ved Sebastian Hartmann, scenografi og kostymer er ved Susanne Münzner og lys- og videodesign er signert Rainer Casper. Her blandes latterlige og overflatiske påfunn med det patosfylte. På 90-tallet så jeg en oppsetning av Et dukkehjem i Berlin (var det ikke på Schaubühne?) som var full av slike påfunn. Nora ble rullet inn i et persisk teppe og da hun skulle gå ble hun liksom-skutt. Påfunn og ironi. Jeg følte meg merkelig nok en liten smule støtt – på tross av at jeg er tilhenger av teatralitet og eksperiment i teatersammenheng – de disrespekterte Ibsen! De tok det ikke på alvor. Nå er dette mange år siden så den tyske bearbeidelsen av Markens grøde hadde ikke den samme virkningen på meg denne gangen. Men allikevel – denne norske urmannen og kvinne som bar jord, høy, utstyr, mat, gjødsel, barn, som grov og bygde. Våre formødre og fedre – et par generasjoner tilbake i det fattige u-landet Norge. Respekt? Skammer vi oss? Vi synes deres ukultiverthet er pinlig, deres ordløshet. Mangelen på kulturell kapital er pinlig for oss relativt sett nyrike i europeisk sammenheng. Sånn sett er romanen interessant, skildringa av den norske bonden med sin kulturelle uforstand brakte oss det kulturelle adelskapets nobelpris. Nå er det jo ikke slik at bildet på oss som ukultiverte og fattige på kultur kommer fra ingen steds. Jeg kommer plutselig til å huske på en hendelse fra meget langt tilbake i tid. Jeg spilte i en fysisk/visuell forestilling basert på norske likvaketradisjoner på en teaterfestival i København. Vi ble anmeldt av den legendariske og nå avdøde litteraturviteren Poul Bourum. Eller rettere sagt slaktet. Han skrev at (fritt sitert): ”forestillingen forteller oss det vi allerede vet: nordmenn er tilbakestående bønder”. Ja, ja, vi kom oss over det etter hvert. Nå er ikke Sven Nordins Isak og Henrik Rafaelsens Aksel direkte tilbakestående, men de framstår som nærmest språkløse, de sier ”God dag” og ”hadet” og Thorbjørn Harrs Sivert åpner armene og viser verden noe ordløst og fantastisk, noe som har et himmelsk tonefølge. Men de har ingen sjangs, Sven Nordin bærer og bærer og går og går, tilslutt går han på en måte som konnoterer tredemølle og treningsstudio. Jorden svines til. Kultur? Nordins urskrik får Munchs røde kveldsskyer fra maleriet Skrik som bakgrunn. Dette gjør det kitschy og ironisk. Mennesket er fanget i sin kulturelle ballast. Har du først en kimære på ryggen, er den ikke god å få av. Men kanskje også er man redd for et skrik som et ukommentert menneskelig uttrykk her, man er redd for pinlig patos, for mye patos er patetisk og udannet. Og Nationaltheateret har et dannet publikum, et grått publikum. Forestillinga gjør sitt for å få det grønnere. Vanningsanlegg legges ut i salen og vi synger alle unisont ”Du skal ikkje sova bort sumarnatta”. Vi får se på sikt om dette kan hjelpe. Kanskje akkurat dette – å bli vannet med gode forestillinger – for dette er en god forestilling! – kan få et yngre teaterpublikum til å gro opp. La oss håpe det!

 

 

Torgeir Rebolledo Pedersen: Geitehjerte

Publisert i Bøygen 2007

 

Geitehjerte

Torgeir Rebolledo Pedersen

Forlaget Oktober 2006

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Bumpeti. Bumpeti. Tung, lett, lett. Tung, lett, lett. Disse trappene utenfor UB (Universitetsbiblioteket) er ubehagelige å gå nedover. Trinnene er så dype at det må tre skritt til for å ta et trinn – det første tungt – så lett, lett og så tungt o.s.v. Daktyler. Men upoetiske. Hvis man (antakeligvis mann) hadde hatt lengre bein kunne mann (en/kvinn) gått trokéisk nedover. Tung, lett. Tung, lett. Men jeg går altså daktylsk nedover trappa for å levere Anniken Greves doktoravhandling Her. Et bidrag til stedets filosofi på biblioteket. Og i veska har jeg diktsamlinga Geitehjerte av Torgeir Rebolledo Pedersen. Han debuterte i 1983 med Tidr står det på omslaget og jeg vet at han blant annet har vunnet førstepris i det første Norgesmesterskapet i slampoesi. Bumpeti og inn.

For en super kontrast til de klumpete daktyltrappene, tenker jeg begeistret når jeg sitter med åpen bok og en kaffe ovenpå i kafeen på UB. Diktene i Geitehjerte spretter lekent ut, rytmisk bevisste. Ordene vris og eltes og vendes. Dette er virtuost. Og samlinga starter med et lyrisk jeg som roper løpende etter kvinnen eller løper ropende: ”Brån meg / Snøbrånerske / Så skal jeg springe / deg i møte med de / håpefulleste lysegrønneste / brev min Løvspretterske / min Skarpretterske / min Livgiverske / mitt hjertes utkårne / min smertes utskårne / din drukne rhododendron full / av deg ditt festspill” (11) og i tillegg skal han ”roe vinden / og bone havet blankt” (11) – hvem kan vel motstå et slikt frieri? ”Verden ligger og venter// Lengter etter å bli erfart” (25) står det i diktet ”Verden i hvitt”. Det gjør denne diktsamlinga også, tenker jeg og legger boka i veska før jeg går gjennom snøen hjem.

Mens jeg ser ut av vinduet hjemme og bekymrer meg for at det ikke er snø som faller, men muligens slaps, tenker jeg at snø jo ofte er en metafor for glemsel. Men i Torgeir Rebolledo Pedersens nye diktsamling er det ikke det. Her er snøen noe som skaper verden: ”stedet blir til mens man står / verden blir til mens det snør”. Verden er ny og fersk og ”Lengter kanskje etter mitt skispor” (25).

Tre tittelløse mellomdikt deler diskret diktsamlinga i tre deler. Disse mellomdiktene skaper både luft og rom i samlinga samtidig som de plasserer den i en årstid, eller helst en overgang mellom årstider, fra vinter til vår. Fra noe som er ”snødd i søvn”(7) i det første til ”kakelinne først / så frost igjen”(27) – fra stillstand til en bevegelse mellom varmt og kaldt – til endelig et løfte om forløsning og vår i det siste mellomdiktet, et dikt som samtidig har både noe vakkert og urovekkende eller noe truende ved seg: ”slipper sitt skrik / lavt over lovende knopper / lavt under vinterens radar / flyr gråhegren inn”(41).

Fra vinter til vår, snø blir til regn. Mange vårbekker små kan, som kjent, bli til en elv – det lyriske subjektet befinner seg etter hvert på elven Styx i diktet ”Ferdamenn i mellom” (36), for en stakket stund i samme båt som Karon. Men selv om diktsamlingen er ordspillende til siste slutt – helt til ”Stedet Hvil” (47) – når aldri ordspilleren helt fram til denne endestasjonen. Som Orfeus kan ikke ordspilleren dø. Det er gode, gamle Åsmund Olavson Vinje som framstår som den norske Orfeus i dette diktet. Åsmund får her Karon til å snu på elven Styx ”bare noen åretak fra dødens bredd” (36). Karon lar Åsmund få gå, og Ordspilleren går ”så geitebukkete og strisynt, så vidgjetersk tvisynt” samtidig som han sverger at han skal gå med ”symrelette vårsteg helt opp til Rondane og re så fint for seg og legge seg så silkefint hver kveld, som gull på snø” (36) (snø igjen!).

Så spretten som dette er det ikke så vanlig å presentere Åsmund Olavson Vinje; han blir som oftest framstilt som et musealt, nasjonalromantisk ikon med dikt til mor og bukken sin. Åsmund Olavson Vinje var allikevel, som diktets Åsmund, kjent for sitt tvisyn; skrivestilen hans var preget av evnen hans til å se en sak fra flere sider. Det er diktene hans ”Våren” og ”Blåmann” og teksten ”Ferdaminne fraa sumaren 1860” som ligger som klare forelegg for Torgeir Rebolledo Pedersens dikt. Det orfeiske i diktet ”Ferdamenn i mellom” gir det også et slektskap til Å. O. Vinjes episke dikt ”Storegut”, der hovedpersonen blant annet forsøker å befri ei vakker, bergtatt jente fra et liv i underverdenen.

Åsmund Olavson dukker opp igjen i titteldiktet ”Geitehjerte” som ”min gjeter gjennom verdens villnis” (39). Geitebukken konnoterer både Pan og Dionysos, det grenseoverskridende og livsbejaende. Ja, bokstavelig talt grenseoverskridende i ”Jakten på jaet II”: ”Kall meg Golfstrøm / God & Varm // Ekvator rakk jeg / Alltids rundt” (49) – her strekker diktjeget seg over alle landegrenser for å oppnå et ja. Her er jeget er en jeger, en diktjeger på jakt. Men fra jegeren tilbake til gjeteren og bukken. Som kjent kommer jo tragedien fra ”bukkesangen” – den gammelgreske dionysosfeiringen. Og det er en mørk lød fra alvorstung tragedie i denne strofen fra titteldiktet:

 

Blåmenn var vi og Blåmenn blir vi

Jeg med mitt mekr du med ditt (39)

 

Åsmund Olavson som diktjegets mannlige muse. Musisk som i blues. Oppfordringen blir: Mekr mer!