«Drømmen handler etter hvert mer om å dø en god død, enn å leve et godt liv», skrev den da rundt 13 år gamle Yasmine Amreo i 2009. Teksten er en del av «Gazamonologene» der vi får innblikk i krigsopplevelsene til barn og unge i Gaza. Søndag 29. oktober arrangerte Motforestillinger en dugnadslesning på Nordic Black Theatre, fulgt av en appell ved Erik Fosse.
Fra lesningene av «Gazamonologene», Nordic Black Theatre, 29. oktober 2023. Foto: Jannik Abel
Tekst: Elin Lindberg
Publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2023
Halvparten av dem som bor i Gaza er barn. Akkurat nå drepes et barn hvert tiende minutt i Gaza by av den aggressive krigerstaten Israel. Denne realiteten er så grusom at den nesten ikke er til å forstå. Vi som lever trygt langt unna krigen kjenner på en avmakt – vi ønsker å hjelpe, men hva kan vi gjøre? En meningsfull handling er at så mange som mulig samler seg og viser sin fordømmelse for massakren staten Israel utfører og viser sin støtte for et fritt Palestina. En slik samling er det Motforestillinger ved Vibeke Harper og Marius Kolbenstvedt inviterte til søndag 29. oktober. De inviterte til en solidarisk dugnadslesning av Gazamonologene.
Gazamonologene er 33 tekster som er skrevet av barn og ungdommer mellom 14 og 17 år, bosatt i Gaza. Monologene er barnas egne fortellinger, drømmer og opplevelser under og etter krigen i desember 2008 og januar 2009. Stykket ble oversatt til norsk i 2010 og satt opp og spilt av to videregående skoler i Trondheim. Det ble også vist ved FNs hovedkvarter i New York. Det var Ashtar Theatre, med kunstnerisk leder Iman Aoun og regissøren Abu Ali Yassin som ledet arbeidet med disse monologene for nå snart femten år siden. Yassin bor fortsatt i Gaza, men teatret hans, arbeidsplassen hans, er ødelagt av israelske bomber. Flere av forfatterne av Gazamonologene er drept, opplyste Vibeke Harper oss om i sin innledning til lesninga.
Marius Kolbenstvedt og Vibeke Harper i Motforestillinger. Foto: Jannik Abel
Dugnad
Et trettitals skuespillere stilte opp på dugnaden ved å lese hver sin monolog. Nordic Black Theatre stilte scene og teknisk personell til disposisjon. Regien var enkel. Harper og Kolbenstvedt ønsket velkommen og fortalte kort om prosjektet. Så strømmer skuespillerne på, én etter én. De framfører monologene med et stort alvor. I rundt to og en halv time, uten pause, kommer én og én opp på scenen, stiller seg foran den ene mikrofonen og leser sin tildelte tekst. Nettopp dette at det bare er en enkelt skuespiller som står der alene, gjør budskapet tydelig. Dette handler om de enkeltskjebner gruppen av innbyggere i Gaza består av. Flere av skuespillerne var tydelig berørte av tekstene de leste. Johannes Joner var første skuespiller ut, han gråt.
Barnestemmer i mørket
Hva skriver barna om? De skriver om framtidsdrømmene sine – for det hadde mange av dem. Siden rammen rundt dette skriveprosjektet var teater, er det ikke så rart at flere av barna drømmer om å bli skuespillere. Men noen har barnlige drømmer om å bli verdens beste fotballspiller. Andre drømmer om å bli advokater, jurister eller barneleger, de drømmer om et liv med mening der de kan hjelpe andre. Barna skriver om familien sin, vennene sine, skolen sin, byen sin, hjemmet sitt. Og de skriver om det forferdelige. De skriver at de er redde. De skildrer død og ødeleggelse. De er barn og de har sett sin beste venninne dø i armene sine. De har sett hauger av lik på sykehuset. De har sett moren sin gå i oppløsning av sorg og smerte. De har sett hjemmet sitt bli ødelagt. Mange av barna bruker et poetisk språk for å skildre det de har opplevd. De skriver om kontrasten mellom en sommerfugl de ser utenfor vinduet og et israelsk helikopter som dukker opp like etterpå. En skriver om å være en blomst på en ruinhaug. «Krigen er et svart spøkelse som forgifter jorda», skriver den da rundt 15 år gamle Amjad Abu Yassin.
Ola G. Furuseth leser. Foto: Jannik Abel
Appell
Etter lesninga på Nordic Black Theatre holdt Erik Fosse en appell utenfor Mela Café i Mariboes gate https://www.youtube.com/watch?vOH2tPYKx3dQ. Erik Fosse er lege og har jobbet i Gaza i 30 år. Han leder den humanitære organisasjonen NORWAC. Fosse forteller at gjennomsnittsalderen i Gaza er under 19 år. Alle under 16 år blir betegnet som barn, slik at det som skjer nå er barnemord. Siden Gazamonologene ble skrevet i 2008-2009 har forfatterne av tekstene opplevd tre andre kriger. I tillegg har de opplevd at grensene stenges. Det betyr at de har levd innestengte i Gaza hele sitt liv, de har levd et liv i fengsel. Fosse forteller at Gaza er en mange tusen år gammel oase der det var tilgang på vann. Etter at Israel begynte å bore etter grunnvannet øst for Gaza forsvant vannet, eller grunnvannet ble salt. Det gjør at saltet må fjernes før det kan drikkes. Til denne avsaltinga trengs det strøm, det går ikke når Israel kutter strømforsyningen. 50 prosent av Gazas befolkning er arbeidsløse, forteller Fosse, de fleste av disse er unge, altså sannsynligvis mange av de som har skrevet Gazamonologene. I den pågående krigen er dødstallene (29.10.23) rundt 8000, cirka halvparten av disse er barn. Argumentet Israel bruker for å drepe disse barna, er at det er for deres egen sikkerhet. 2,3 millioner mennesker bor i Gaza som er et område på størrelse med Oslo kommune. Det er bare én løsning, sier Fosse. Det er å stanse krigen og snakke sammen, og så må Israel finne en annen politikk. Apartheid er sjelden en trygg og strategisk politikk for noe land, sier han.
På vei hjem fra Gazamonologene og appellen etterpå denne mørke og kalde høstkvelden, er det noe som lyser gyllent på fortauet foran meg i Mariboes gate. Det er en samling av disse snublesteinene som er montert i asfalten for at vi ikke skal glemme de jødene som nazistene sendte til utryddelsesleirene under andre verdenskrig. Og det er viktig å bli minnet på at det ikke er jøder som enkeltmennesker som står bak denne krigen og massakren, men staten Israel.
Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning, i Warm, av tg STAN. Foto: Irmgart Merten
TgSTAN gjester, sammen med Maatschappij Discordia, Fossefestivalen med Warm/Varmt av Jon Fosse. På Scene 3 på Det Norske Teatret blir det det lunt studioteater. Det er nedstrippa og enkelt, men svært presist. Det er både vemod, sorg og trøst, men også varm og fornøyelig humor.
Tekst: Elin Lindberg
publisert på shakespearetidsskrift.no september 2023
WARM
av Jon Fosse
Oversettelse Maaike van Rijn
Av og med Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning, Annette Kouwenhoven Produsert av STAN og Discordia
Det Norske Teatret, Scene 3, fredag 8. og lørdag 9. september 2023
TgSTANs stil passer perfekt til Jon Fosses tekster. Det lette, men presise spillet som ikke er psykologiserende, får fram nyanserikdommen i den enkle teksten. Jeg er støl i ansiktsmusklene etter at den forholdsvis korte forestillinga er ferdig – jeg har sittet og smilt bredt hele tida. Det er massevis av humor i Fosses tekster, men det er ikke så ofte den får spille med i oppsetningene av tekstene. Det var den mørke, lunt boblende humoren som gjorde meg til Fosse-fan umiddelbart da jeg leste «Og no kan hunden komme» for første gang for mange år siden.
Men alt er ikke bare gøy
Tida går. Vi blir alle eldre. Skuespillerne i tgSTAN også. Det gjør at nettopp denne teksten kler dem så godt akkurat nå – dette skal jeg komme tilbake til. Kompaniet har spilt i Norge mange ganger de siste ti-årene. De samarbeidet tett med Svein Åge Birkeland og Bergen Internasjonale Teater (BIT) i en årrekke og da Kristian Seltun var teatersjef på Black Box Teater, ble de ofte invitert dit. Han inviterte dem også til Nationaltheatret etter at han hadde blitt sjef der. De gjestet hovedscenen der med Poquelin II i fjor. Arbeidet til tgSTAN er nok ganske godt kjent i Norge, men jeg skal likevel nevne litt om den tradisjonen de står i. Det kan kanskje virke som om det er linker tilbake til startstedet til tgSTAN i det helt nye og unge teateret. Mer om det, først må jeg skrive om Warm/Varmt.
Ja, det er varmt
Scene 3 er blitt et studio. Midt på scenegolvet står to enkle bord. De står på noe som ser ut som lodd – kanskje for at de skal bli passe høye? Tre lyspærer henger lavt i rommet. På bordet er det smårekvisitter – noen pinner, vannglass, vannflasker, notatpapirer og manus. Det er lett jazz i bakgrunnen. Skuespillerne Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning og Annette Kouwenhoven sitter eller rusler rundt på scenen. Stemninga er lun og trivelig. Publikum er på plass, lyset i salen går ned. Skuespillerne småsnakker seg imellom på flamsk. De ser opp på lyskasterne, de ser litt på oss, litt rundt seg. De samler oppmerksomheten rundt seg selv. Enkelt og elegant. Vi er klare alle sammen. Vel – først må skuespillerne tømme lommene sine for mobiltelefoner, småting, lommebok og lommerusk. Alt legges på bordet. Så er vi klare.
Annette Kouwenhoven, Damiaan De Schrijver og Matthias de Koning. Foto: Imgart Merten
Klar tekst
I Varmt møtes tre karakterer – den ene mannen, den andre mannen og kvinnen – på ei kai. Det er lenge siden de så hverandre sist. Kjenner de egentlig hverandre. Hva slags relasjoner har de hatt? Når var det de møttes første gang? Var det her? På denne kaia? De er ikke sikre. Det er de to mennene – Damiaan De Schrijver, Matthias de Koning – som starter. De står på hver sin side av scenen og snakker sammen. Annette Kouwenhoven står i midten og følger med i manus. Hun er en slags sufflør, eller observatør, eller en scenisk støtte. Denne funksjonen bytter de på å ha etter som stykket skrider fram. Skuespillerne i tgSTAN er kjente for å ha et svært bevisst forhold til teksten de framfører. Så også her. Det er så enkelt og ujålete, så uten ytre geberder og indre psykologisering. Men de arbeider med en følsomhet for språket og for de mange tolkningsmulighetene denne typiske Fosse-teksten har, med sine repetisjoner og minimalisme.
Tida som har gått
Annette Kouwenhoven. Foto: Imgard Merten
Relasjonene mellom de tre karakterene er i spill. Men alt er åpent. De har barn. Kanskje har de barn sammen? Hvem har vært sammen med hvem? Hvor møttes de og hvor er de nå? Men det var sommer. Det var en varm sommerdag. Hun ville bade. Det ville ikke mennene. Hun hadde hatt på seg en svart badedrakt. Mennene hadde syntes hun så lekker ut i den svarte badedrakten. Men hvilke forbindelser hadde de da de møttes sist. De husker ikke. Det er så lenge siden. Det er her den reelle alderen til skuespillerne spiller inn. De har et langt liv bak seg. Spillet oppleves rørende for oss som ser på. Det er dypt menneskelig. Det er et møte mellom mennesker som kanskje har hatt en varm relasjon for lenge siden. De møtes etter at mye vann har rent ut i havet. Ord og minner har gått tapt. Tida som har gått, tida som ligger mellom, er som et stort, mørkt og mykt hull. Om alle disse årene mellom vet vi ingenting.
Kaia – et grenseland
Disse skuespillerne er kjente for sin gode timing. Det er timingen som er med på å få humoren så godt fram i replikkvekslinga. De parerer tett og effektivt, samtidig som de lar teksten leve og skape et mangfold av fortolkingsmuligheter. Ja, det er mye lun humor her, men det ligger også et stort vemod i at tida er gått. Og hvor er de nå? De er ikke helt sikre, sier de, men det er noen realiteter her som de ikke nevner eksplisitt i teksten, men som klinger med i Fosse-universet. For latteren er der, lun og fin. Varmen er der. Minnene om den fine, fine sommerdagen for så lenge siden. Et smykke i minnet. Men de står på ei kai – et grenseland mellom jord og hav, og kanskje mellom liv og død. Det store havet er der ute. Og døden. Som alltid hos Fosse er den der. Mørket er der. Det legger seg over minnet deres. De husker ikke. Var det slik eller sånn? Hvem er vi? Til slutt klinger det både i Sartre og Beckett når vi får replikkene:
Må vi være her?
Vi må være her.
Skuespillerens teater
Det er skuespilleren som er i sentrum av tgSTANs arbeid. Skuespilleren som menneske, skaper og sosialt bevisst aktør.
De har helt siden starten i 1989 vært opptatt av det skuespillerorienterte og det udogmatiske. Det er kanskje kjent for de fleste, men til og med navnet på kompaniet gjenspeiler det udogmatiske – S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). De har en sterk bevissthet rundt rommet de spiller i og en årvåkenhet overfor publikum som er prisverdig. Under Warm/Varmt var det, for eksempel, en publikummer som forlot salen for så å komme tilbake en stund etterpå. Det er en handling som skjer i scenerommet, og skuespillerne tar det inn uten å gjøre mye av det, men de understreker at vi er i en teaterhendelse sammen.
Det er nettopp skuespilleren som sosialt bevisst aktør som også har vært kompaniets varemerke gjennom mange år. De har for eksempel skapt verk som har kommentert situasjonen i Palestina (The Tangible). Nå dukker det opp helt nye og ferske teaterprosjekter som kanskje har et visst slektskap med arbeidet til tgSTAN. Det er skuespillerinitierte prosjekter som absolutt har et sosialt engasjement som for eksempel sykt.domain med Sorte gutter gråter ikke. Det er lovende for en videreføring av det skuespillerdrevne teateret.
Sorte gutter gråter ikke Av og med Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Taume P. Dery og Mohammed Ali. Foto: Johanne Nyborg
Sorte gutter gråter ikke var ikke bare solid og relevant teater, forestillinga ble et «fenomen». Det var nesten umulig å få billett til stykket der fem gutter konfronterte hverandre og publikum med sine erfaringer med tro og tvil, fedre og ære, rasisme og vold, sex, homofili og kultur i et litt bortgjemt spillelokale.
Av Elin Lindberg
publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2023
Sorte gutter gråter ikke
Av og med Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Taume P. Dery og Mohammed Ali
Regi: Tani Dibasey
Musikk: Jon Fosmark
Kostymer (outfits/style): Ersin Yüksel
Hos Arne, Gøteborggata 27b, lørdag 17. september 2023
Klassekampen og Aftenposten plasserte stykket i spissen for det de kalte for «en ny teaterrevolusjon». Nå er det små, uavhengige teaterprosjekter spilt i utradisjonelle teaterlokaler som gjelder, der de store scenene sliter med å fylle salene, hevdet de.
Det spørs om det å sette de store teatrene opp mot de små er så fruktbart. Det publikum er sultne på, er nok heller et autentisk innblikk i et røft samtidsmiljø i dagens Oslo.
Begrepet «teatersult» har jeg hentet fra debatten mellom kritiker Mariken Lauvstad i Klassekampen og Per Christian Selmer-Andersen i Aftenposten Er det noe vi kritikere elsker, så er det jo nettopp at det finnes en sult etter å oppleve scenekunst. Når det gjelder Sorte gutter gråter ikke er det nok ikke bare selve teateropplevelsen, det å oppleve noe som skjer akkurat nå sammen med andre, publikum sulter etter, men også dette å få et innblikk i en kultur som man sjeldent får tilgang til på institusjonsteatrene. Og det at temaene stykket tar opp er viktige: mannsrollen, rasisme og identitet. Det kan sammenlignes med den kritikerbejubla og prisbelønte debuten til nitten år gamle Oliver Lovrenski med romanen da vi var yngre. En ting er at den handler om oppvekst i et multietnisk Oslo akkurat nå. Den tilfredsstiller en sult etter å oppleve, se og forstå dette ungdomsmiljøet innenfra. En annen ting er at boka formidler dette med en rå, høy, kunstnerisk kvalitet. Vi får begge deler også i Sorte gutter gråter ikke.
Røft miljø
Midt i spillelokalet – som jeg skal skrive mer om seinere – står et langbord. Her sitter Tani Dibasey, Deniz Kaya, Rafid Islam, Taume P. Dery og Mohammed Ali, de er unge, men erfarne, norske skuespillere, og de har til felles at de har mørk hud. Stemninga er lett med pop-klassikere som bakgrunnsmusikk. Så er det rett på. En av dem forteller at en venn er skutt. Da må vi ta hevn, sier en annen: «De tar en av oss – vi tar en av dem». Det er ikke helt troverdig at disse gutta er en del av et gjengmiljø som driver med blodhevn, men vold er effektivt og akutt blitt et hett tema i stykket. Her kobler stykket seg på det som er en referanse, eller et forelegg: Sigve Endresens film Store gutter gråter ikke fra 1995. Plakaten til stykket er nesten helt lik filmens. Dokumentarfilmen handlet om åtte gutter med lange fengselsstraffer som var en del av et rehabiliteringsprosjekt. Og som i filmen møter vi i Sorte gutter gråter ikke en virkelighet mange av oss ikke kjenner.
Er du gay?
Så er det rett på neste brennbare tema: — Det er no’ rart med deg – er du gay eller hva? Så får vi en åpen diskusjon rundt bordet om det å være muslimsk skuespiller. – Er det mulig å være skuespiller uten å måtte gå mot sin religion? Og de løfter fram hvor komplisert det er å være homofil muslim. De snakker om at som skuespillere er det også viktig å representere homofile muslimer. De behandler det sårbart og ærlig og vil trykke der det er vondest. Men ikke alt er dødsens dypt – de snakker også humoristisk om egne feiloppfatninger, eller kanskje fordommene om typiske norske fenomener som «hytta», «Syden» og «fjellet». – Jeg trodde alle dro til samme hytte. – Jeg trodde Syden var et land. Det humoristiske, og lite sjølhøytidelige, mykner publikum og gjør oss mer mottakelige.
Brødre rundt bordet
Vi er i et studio i en storby. Vi kunne like gjerne vært i New York som midt i Oslo. Skuespillerne filmer hverandre i starten som om de øver til et teaterstykke eller en film. Stilen i første del av stykket refererer til tv-serie, sit-com og film. Alt dette gir stykket en dobbelthet. De understreker at stykket er en konstruksjon, samtidig som det er en manifestasjon av levd liv akkurat nå. Slik enhver forestilling, roman eller sang er en konstruksjon, et utsnitt, et perspektiv, på noe levd eller erfart eller diktet. De spiller på flere nivå, eller plattformer, samtidig. I begynnelsen, mens de er i det som minner om en prøvesituasjon, er spillet litt overflatisk, men det ligger en vilje i spillet til å undersøke brennbare temaer. Både spillet og tematikken går stadig dypere. Det gjør at stykket kjennes akutt viktig.
Fadermordet
Aktørene har komplekse forhold til fedrene sine. De forteller virkelig berørende historier. Mohammed Aden Ali har for eksempel bare møtt faren sin én gang. De forteller om fedre som kjefter og slår. Om fedre de jobber hardt for å få respekt fra, om fedre som blir skuffa. Om generasjons- og kultur-forskjeller. Tani Dibasey går inn i rollen som sin egen autoritære far. Bordenden ryddes for glass og pizza-esker. «Far» som kjemper hardt imot, blir lagt på rygg på bordet av de andre fire. Ei pute blir holdt mot ansiktet til «far». Han blir symbolsk drept. Her klinger det i klokker fra den greske ur-dramatikken. Det er selve mannsrollen som er oppe til debatt. Må de gamle verdiene dø for at nye verdier skal få leve?
Stereotypier finnes
Vi blir bedt om å ta med klappstol, eller pute, inn i neste rom. Her er det tepper på golvet. Vi setter oss langs veggene. Ved inngangstrappa er det skjermer som viser tegnefilmer med Aladdin og et talkshow med bokselegenden Muhammed Ali. Aladdin er en arabisk eventyrhelt, men han er også eksotifisert gjennom den franske eventyrsamlinga Tusen og en natt. Muhammed Ali som er navnebror med en av skuespillerne, er ikke bare kjent for å være verdens beste i sin sport, men også som en muslimsk aktivist i USA. Her blir igjen perspektivet på den svarte/fargede mannen tematisert.
Tani Dibasey sitter og spiller fløyte. Han spiller en eksotifisert utgave av seg selv. Han spiller som om han prøver å passe inn i det hvite, vestlige blikket.
Det er lett bakgrunnsmusikk og scenerøyk. Her er vi kommet inn i et annet teaterunivers. Vi har gått ned en trapp for å komme til dette nye rommet. Vi er bokstavelig talt gått dypere ned i stykkets tematikk.
Vold finnes
Det er glassvegger i to av rommene i andre etasje som vender ut mot rommet vi sitter i. Her sitter Mohammed Aden Ali med briller, blond parykk og lys strømpe over ansiktet. Han har lagt om fra sin egen sosiolekt til normert østlandsk. Ellers er det engelsk som nå er blitt scenespråket. Dette språket fungerer også som en slags maske. Temaene som fortsatt er personlige for skuespillerne, får et mer performativt scenespråk. Både ved at de tar på seg like klær, eller kostymer, og snakker et annet språk enn sitt eget. Alle tar på seg hver sitt fargerike halsbånd. Jeg vet ikke om dette er en referanse til noe annet, men det får en funksjon som nettopp noe som binder dem sammen og gjør dem til karakterer i stykket.
Det er et smart trekk. Det gjør at både de og vi kan leve med den brutaliteten som utføres. For det blir reelle slåsskamper. Jeg har aldri i mitt liv sett noen bli slått sånn som dette før på en teaterscene. Det er regelrett banking. – Vold er den eneste inngangen til å føle noe, sier en av aktørene. Stykkets personlige/private historier griper på nytt inn i teaterhistorien med sine begreper om katarsis og renselse gjennom smerte og ubehag. Det fysiske teaterspråket bryter med tv/film-realismen fra tidligere i stykket. Her i det mørke dypet kommer aktørene fram med sin største frykt og sine innerste tanker – det handler om depresjon, tvangstanker, angst, redsel. Det er igjen svært berørende.
«Vi» og «dem»
Mens skuespillerne på golvet deler sine mørkeste hemmeligheter med hverandre og oss, kommer en hvit mann opp på scenen. Hen er moteriktig og androgynt kledd og pinlig politisk korrekt. En relevant representant for publikum. Han snakker om at vi hvite har fullstendig fucka opp verden og at vi har kolonialisert Afrika, og at han bare vil si takk for forestillinga og at han vil at aktørene skal piske ham. Den hvite skuespilleren (som ikke er nevnt ved navn i programmet) spiller så troverdig at vi en stund tror at dette er en autentisk publikummer, og tenker at dette er pinlig, vondt og vanskelig og komplisert. Han kler av seg på overkroppen, ryggen hans er malt svart. Han insisterer på å bli piska. Og han får pisk med T-skjortene til skuespillerne. Det etableres et tydelig «vi» og «dem». Den fysiske kontakten gjennom piskinga bringer egentlig ikke de to partene nærmere hverandre. Det blir ingen reell dialog.
Men det blir en overgang til at vi forflytter oss til rommet med langbordet igjen. Her blir det etter hvert en lett og forsonende stemning. Deniz Kaya sier vennlig og avklarende at alt kommer fra et sted som handler om kjærlighet. Og alle omfavner kjærlig og broderlig skuespilleren som nå sier at han er homofil. Det blir feelgood-teater til slutt, selv om volden og de mørke, problematiske konfliktene fortsatt er i verden.
Hvor er vi?
Spillelokalet er ikke, slik det kan gis inntrykk av i andre anmeldelser, en hvilken som helst leilighet på Grünerløkka. Det er det som var hjemmet til kunsthistorikeren og kunstsamleren Svein Christensen. Han arrangerte fra slutten av 1990-tallet av fester, konserter og forestillinger der. Lokalet var sinnssykt lekkert og stappfullt av fantastisk kunst. Nå er det kulturbedriften Hos Arne som har kjøpt og driver den lekre 2000 kvadratmeter store «leiligheten» på Rodeløkka som galleri og visningssted. Dette er altså et ganske eksklusivt sted, selv om det engang i tiden har vært et industrilokale. Det er et sted folk med kulturell kapital kjenner til. Det ligger et steinkast fra Black Box teater. Dette gjør noe med hvilket publikum som trekkes hit. Og det er sykt vanskelig å få tak i billetter. Så ja, det er eksklusivt. Slik plasserer disse skuespillerne seg i en kunstelite-kultur, slik den før nevnte Oliver Lovrenski også gjør det. Debutboka hans er ikke utgitt på eget forlag, men på det prestisjefylte Aschehoug. Poenget mitt er at disse kunstnerne allerede er inne i varmen. De er svært velkomne nykommere i et etablert kunstmiljø. Jeg tror ikke interessen hadde vært mindre om Sorte gutter gråter ikke hadde blitt spilt på Amfiscenen på Nationaltheatret.
Kunstnerisk kvalitet finnes
Det er den autentisiteten disse skuespillerne bringer med seg, og den insisterende viljen til å bore i mannsrollen i miljø de kjenner godt, og ikke minst at de gjør det med så høy kunstnerisk kvalitet, som gjør at dette er noe publikum vil ha. Det varmer selvfølgelig et gammelt frigruppehjerte at det som treffer teatersulten hos publikum er noe som dukker opp utenfor de store teaterinstitusjonene, men dette er vel ikke akkurat noe nytt.
Institusjonsteatrene har ellers de senere årene vært ganske gode på å trekke inn relevant ny scenekunst. Susie Wang har for eksempel spilt på Nationaltheatret, og Det Norske Teatret har et samarbeid med Vegard Vinge og Ida Müller. Dette med å spille teater i stuene til folk er jo heller ikke helt nytt. Et eksempel er Fix&Foxys versjon av Et dukkehjem som ble spilt i stua i en rekkehusleilighet i Ekeberg Hageby under Ibsenfestivalen for en god del år siden (2014). Det betyr ikke at det ikke er noe både kritikere og annet publikum veldig gjerne vil ha mer av. Det vi ønsker oss, det vi er sultne på, er teater med høy kunstnerisk kvalitet som er relevant her og nå – og som gir oss nye perspektiver på den verdenen vi lever i – og slikt teater er uten tvil Sorte gutter gråter ikke.
(Amsterdam): Performancekunstneren Marina Abramović reflekterer over døden i 7 deaths of Maria Callas på Theater Carré. Konseptet er presist, musikerne knallgode og videoarbeidene har noe av det litt pompøse vi ofte finner i operaer, over seg.
Av Elin Lindberg
7 DEATHS OF MARIA CALLAS
Av og med Marina Abramović
Gjenopptakelsesregi: Georgine Balk Dirigent: Yoel Gamzou Musikk: Marko Nikodijević
Kor: Nederlands Kamerkoor
Filmskuespiller & Performance: Marina Abramović Filmskuespiller: Willem Dafoe
Skrevet av: Petter Skavlan, Marina Abramović
Filmregi: Nabil Elderkin Visuelle Intermezzi: Marco Brambilla Lyddesign:Luka Kozlovacki Kostymer: Riccardo Tisci for Burberry Design: Anna Schöttl Lys: Urs Schönebaum Dramaturgi: Benedikt Stampfli
Co-production med Bayerische Staatsoper med Greek National Opera, Deutsche Oper Berlin, Opéra national de Paris og Teatro San Carlo di Napoli.
Koninklijk Theater Carré, Amsterdam, lørdag 5. november 2022
Marina Abramović er berømt for verk der hun har utforsket utholdenhet og smerte. Hun har samarbeidet med enormt mange – fra tibetanske lamaer til kunstnere som Laurie Anderson, Lady Gaga og Björk –. Hun har vært en del av verdenskunstscenens toppsjikt i mesteparten av kunstnerskapet sitt.
Startet i Norge
Abramović skriver i selvbiografien sin Walk through walls fra 2016 at ideen til7 deaths of Maria Callas kom i Oslo i 2013. Hun var invitert av Christian Ringnes til å lage et verk til skulpturparken på Ekeberg, som ble til videoen The scream. Her møtte hun også manusforfatteren Petter Skavlan på en båttur. Hun forteller ham at hun har en idé om et videoarbeid der hun vil bruke dødsscener fra sju operaer sunget av den avdøde stjernesopranen Maria Callas – en kunstner hun føler et sterkt slektskap til – samtidig som det blir vist dokumentarfilm av reell død. Petter Skavlan spør hvorfor hun ikke kan gjøre det enda enklere ved å lage et script av de sju operadødsscenene. Marina Abramović bestemmer seg for å lage sju videoinstallasjoner som skal vises etter hverandre. Arbeidet mot realiseringen av verket er i gang og det fikk sin urpremiere på Bayerische Staatsoper i München i 2020.
I operaen
Arbeidene til Marina Abramović er ofte preget av en form for enkelhet. Starten på 7 deaths of Maria Callas er også nokså enkel, men den har med seg de kutymene man ellers ofte finner i operaen. Det er stort orkester, gull og plysj og sykt dyre billetter. Ouverturen er skrevet av Marko Nikodijevic. Den inneholder blant annet noe jeg tror er en obo-solo. Oboen er et instrument som minner om gamle blåseinstrumenter fra Hellas. Maria Callas var gresk, på en måte kommer denne soloen til å kunne representere henne. Scenen er mørk. Bak det gjennomsiktige sceneteppet er det kun lys på ansiktet til Marina Abramović. Hun ligger i det vi etter hvert skal se er ei stor og staselig seng med mørkeblått sengetøy. Hun har øynene lukket.
Døden
Marina Abramović er 75 år. Hun ligner på den norske kjendisen Jan Thomas der hun ligger. Ansiktet er helt glatt. Leppene er fyldige. Det er nok som hos den norske kjendisen fylt med både Botox og fillers. Men ansiktsjusteringen, aldersjusteringen, eller hva man skal kalle det, er pent utført, det ser ikke groteskt ut. Likevel blir et slikt bearbeidet ansikt en maske. Det har noe kunstig over seg. Tidligere arbeider av Abramović har ofte hatt et rått, usminket, nakent uttrykk. Det glatte fjeset i den flotte senga blir her som en dødsmaske. Abramović har alltid brukt seg selv i kunsten sin. Det kjennes ikke søkt ut å tenke at det er sin egen alderdom og etter hvert død, hun reflekterer over. Hun skriver i selvbiografien at hun allerede har planlagt sin egen begravelse. Det blir hennes siste verk, skriver hun. Begravelsen skal bli en fest der deltakerne skal ha klær i sterke farger som neonrosa og neongrønt.
Dronningmøtet
Abramović har sagt at hun finner mange likhetstrekk mellom seg selv og Maria Callas. Begge hadde strenge og vanskelige mødre og begge var de født i stjernetegnet Skytten, og de har likt utseende, skriver hun i selvbiografien sin. Maria Callas var også en verdensstjerne, bare enda mer berømt. Hun var kjent for å være temperamentsfull og for mange skandaler. Hun ble kalt «La Divina». Det er denne guddommelige kunstneren Abramović speiler seg i. Maria Callas var spesielt kjent for sin perfekte bel-canto-teknikk. Hun sang sine hovedroller på La Scala i Milano og på Metropolitan i New York.
Verdensstjerner som tjenerskap
En etter en kommer sopransolistene fram og synger sine arier. De er alle fantastiske sangere som synger på de største operascenene i verden. De synger så vi kjenner det gjennom marg og bein. Som koleratursangere flest har de stålkontroll på hver note de synger. Videoverket som vises bak dem over hele bakveggen er tilpasset lengden på ariene. Og Marina Abramović ligger som en dronning med lukkede øyne i senga si. De fremragende solistene er kledd i like kjoler. De er gråblå, nokså enkle. De kan minne om en slags gammelmodige tjeneruniformer. Det er absolutt ikke noe prangende over dem. Det står i kontrast til de flotte lange kjolene de vanligvis vil kunne opptre i. Her er det den sovende dronningen Marina Abramović, minnet om den døde Maria Callas og videoverkene som skal skinne.
Marina Abramović ligger med lukkede øyne i et aristokratisk soverom. Foto: W. Hösl
1: Å dø av tuberkulose
Den opprinnelige ideen var å fortelle handlingene fra de sju operaene på mindre enn ti setninger før videoarbeid og dødsscenearien. I den realiserte versjonen er det som om det er mer de indre assosiasjonene til Marina Abramović som presenteres som tekst både lest av henne selv og vist på skjerm over scenen. Teksten som følger dødsscenen fra La traviata peker på menneskets utsatthet og skrøpelighet. Livet er enormt sårbart. «I am a flame on a long candle exposed to the elements – wind and rain, to love and hate, to sickness and health», sier Marina Abramović over høytalerne med sin karakteristiske mørke stemme med østeuropeisk aksent. Hun skriver i selvbiografien sin at hun alltid har sett for seg Aristotele Onassis – mannen til Maria Callas – som mannen som drepte henne på scenen, men at Willem Dafoe var den eneste mannen som kunne spille hennes drapsmann i de sju aktene til verket. La traviata av Giuseppe Verdi er jo et romantisk verk. Det er på en måte videoarbeidet også. Det er en vakker død med Marina Abramović i en vakker seng med en alvorlig og sørgende Willem Dafoe ved siden av. Marie Smolka synger arien til Violetta Valery strålende.
2: Å hoppe i døden
«It is not dangerous to jump. It is not dangerous to fall. You just fly, fly, fly. It is when you land it gets dangerous», sier Marina Abramović på sitt suverene vis. I videoen står hun på utsiden av en skyskraper i New York. Det er dis og skyer. Vi ser Empire State Building. Referansene til tvillingtårnene og 11.september 2001 er tydelige. Hun faller sakte nedover langs fasaden på skyskraperen, den hvite kjolen hennes flagrer. Dette er nok en vakker død, og det er så rørende sårt og vakkert at tårene triller. Det blir en hommage til alle dem som døde i terrorangrepet for litt over tjue år siden, samtidig som den understreker hvordan heltinnen Floria Tosca, sunget av Eliza Boom, ble tvunget av omstendighetene til å hoppe fra slottstårnet i Giacomo Puccinis opera Tosca.
3: Å bli kvelt til døde av slanger
I Otello av Giuseppe Verdi møter vi Marina Abramović i en posisjon vi kjenner henne fra tidligere verk. Her utfordrer hun døden på et mer direkte og fysisk vis. I videoen sitter hun som Desdemona på en trone i en kunstferdig hvit kjoleaktig kreasjon. Sakte kommer Willem Dafoe inn kledd i svart, skinnende dress. Kostymene i videoarbeidene er kunstverk i seg selv. De er skapt av Riccardo Tisci som er designer for Burberry.
Både Abramović og Dafoe er rolige og alvorlige. Han plasserer tre svære, levende slanger rundt halsen hennes. De enorme slangemusklene bukter seg sakte rundt kroppen hennes der hun sitter. Det ser livsfarlig ut. Døden er nærværende. Det er Nina Bernsteiner som synger Desdemonas arie.
I 1990 gjorde Marina Abramović et verk som het Dragon Heads på Museum of Modern Art i Oxford. Her var det fire store slanger som slynget seg om halsen og skuldrene hennes som i dette videoverket. Fire store pythonslanger og en boa constrictor. Hun har jo for vane å leke med de aller største.
4: Hara Kiri
Som en inngang til Madame Butterfly av Giacomo Puccini presenterer Abramović en kort tekst om sommerfugleffekten. Et lite slag med vingene til dette lille insektet kan skape uventede konsekvenser. Det er Olga Kulchynska som synger arien til hovedkarakteren Cio-Cio-San. I videoen vandrer Abramović, Dafoe og et barn i et tørt landskap. Kostymene minner om birøkterdrakter eller også science fiction-aktige astronautdrakter. Abramović kler til slutt av seg dramatisk og blotter det ene brystet. Cio-Cio-San utfører hara-kiri med farens sverd når hun får beskjed om å levere sin sønn til barnets far og hans nye kone.
5: Knivdrap
Det er den russiske mezzo-sopranen Nadezhda Karyazina som synger arien fra Georges Bizets Carmen. Marina Abramović har et rødt, toreadoraktig kostyme. Willem Dafoe fanger henne med lasso. Det blir en slags dans i et goldt sandlandskap. Det er pompøst og teatralt. Dafoe drar fram en stor kniv. Det er denne Carmen til slutt blir stukket i hjel med.
6: Speil i speilet
Rollen som Lucia i Gaetano Donizettis Lucia di Lammermoor er kjent som en av de aller vanskeligste for en koleratursanger. Det er på grunn av den krevende «galskaps-arien» til Lucia rett før hun dør. Det er armenske Nina Minasyan som synger rollen som Lucia Ashton. Det har hun også gjort før på mange store operascener. I videoarbeidet kaster en rasende Marina Abramović håndspeil inn i store, flotte, gullinnrammede speil i dronningaktige gemakker slik at både speil og speilbilde knuser.
7: Å brenne i hjel
De sju videoverkene og soloframføringene har fulgt på hverandre. Mellom dem har det vært visuelle intermezzi på skjermen. Det har vært skyer, nattehimmel, måne, stjerner – en type opprevet skylandskap som vi forbinder med romantikken. Før den siste videosekvensen er skjermen fylt av rød ildmølje. I videoen går Abramović og Dafoe sakte inn i ilden med åpne munner som hovedkarakterene i Bellinis opera Norma. Gnistene spruter rundt dem slik at det ser ut som om gnistene kan treffe dem på tunga eller i munnhulen. Emily Pogorelc synger. Mens teppet går ned lyder dyriske ul blandet med lyden fra ild som braker og spraker.
Pust
De sju dødsscenene er dvelt ved, vi har sett på døden i sine former, alt svært poetisk i sin smertefullhet. Nå er det tid for liv. «Breathe!» sier Abramović med sin bydende røst. Vi puster og blir bevisst vår egen pust. Abramović har tidligere i høst presentert performancearbeid fra utvalgte kunstnere på Theater Carré med prosjektet No intermission. Her ledet hun blant annet en slags fellesmeditasjon. Nå ber hun oss kjenne etter vår egen kropp. Halsen som fløyel, beina på bakken. Marina Abramović har oss i sin hule hånd.
Marina Abramović avslutter 7 deaths of Maria Callas i gullkjole. Foto: W. Hösl
Marina Abramović live
Hun har ligget med lukkede øyene under visningen av de sju videoverkene og de sju ariene. Det ser ut som om posisjonen hun har hatt på scenen har vært behagelig i motsetning til i mange av de utholdenhetsverkene hun har gjennomført tidligere. Rommet er nå transformert til et aristokratisk soverom fra slutten av 1800-tallet. Det er fiskebeinsparkett på gulvet, et digert speil med forgylt ramme, hvite blomster i krystallvase. Sakte og omstendelig står Marina Abramović opp og ikler seg en hvit slåbrok. Hun finner snart krystallvasen, kaster den i golvet slik at den knuser og glassbitene dekker parketten. Så går hun rituelt rundt barføtt. Kanskje ikke dødelig farlig, men risikabelt og ubehagelig.
The rite is over
Korister fra Nederlands Kamerkoor synger. De sju solistene er nå tjenerskap og har i tillegg til de tjeneraktige kjolene, gule gummihansker. De koster, tørker støv og skifter på senga, før de til slutt dekker over møblene med svart flor. For det er ingen tvil om hvem som skal skinne her. Inn kommer Marina Abramović i gullkjole. Publikum er fra seg av begeistring. Stående ovasjoner er blitt en uvane i Norge, selv middelmådige produksjoner kan få dette. Det oppleves som utidig og som en uthuling av det som man helst bruker når verket virkelig er fantastisk. Jeg er usikker på hvordan dette forholder seg i Nederland, men det kjennes naturlig å reise seg her. Vel, alle i Koninklijk Theater Carré reiser seg. Og de vil ikke slutte å klappe. Marina Abramović i sin strålende gullkjole og de rågode solistene i sine grå tjenerkjoler kommer inn gang på gang. Til slutt kommer også alt teknisk personell ut på scenen for å motta applausen.
Hyllest til et kunstnerskap
Det oppleves som om det er like mye kunstnerskapet til Marina Abramović som hylles her som forestillinga vi har sett. Amsterdam er jo også en av byene hun har bodd lengst i, dette er på en måte hennes hjemmepublikum.
Døden er ikke skremmende i 7 deaths of Maria Callas. Den er hjerteskjærende vakker. Det er som om Abramović peker nese til døden, eller ser den overlegent i hvitøyet. Det er som om hun sier at det er hverken farlig å leve eller å dø, men det må gjøres med stil og mot.
Marina Abramović hylles nok også for sin livslange dedikasjon til kunsten. Hun er en diva – devine – guddommelig på et vis, som La Divina var det, og absolutt den perfekte til å lage en hommage til Maria Callas som hun her speiler seg i, selv om dette kanskje ikke er hennes sterkeste verk.
«Sudden death» av Petter S. Rosenlund blir feelgood-teater av beste sort i Sigurd Zieglers fine regi og med tre særs gode skodespelarar. Stykket flørtar uhemma med teatret, og vi er med på leiken.
av Elin Lindberg
Oddgeir Thue, Kyrre Hellum og Marie Blokhus i «Sudden death», regi: Sigurd Ziegler. Foto: Dag Jenssen
publisert på shakespearetidsskrift.no mai 2023
SUDDEN DEATH
av Petter S. Rosenlund
Regi: Sigurd Ziegler
Visuelt ansvarleg: Norunn Standal
Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen
Det Norske Teatret, Scene 3, urpremiere 25.mai 2023
Eg har alltid likt det islandske ordet for teater som er «leikhus», og det islandske ordet for skodespelar som er «leikari». Desse orda passar godt for oppsetjinga av Petter S. Rosenlund sitt nyskrive stykke Sudden Death på Scene 3 på Det Norske Teatret. Det blir sprelsk og leikande, og på eit presist vis overdådig teatralt – men med enkle midlar.
Enkelt, men fylt
Scenerommet er opent og tomt. Litt scenerøyk. Fire lyskastarar er retta mot oss. Bak på scena er det eit glitrande sceneteppe. Ut frå dette kjem første spelar – Kyrre Hellum som Han. Han har på seg klassiske tennisklede – kvit V-gensar, kvite shorts, kvite sko, bag og tennisracket. Og parykk med panneband. Ein tennisball fell frå taket og ned på scenegolvet. Spelet er i gang. I lomma hans buzzar ein mobiltelefon. Slapstickaktig får Han slått telefonen av – sudden death. Det blir leika med dette omgrepet undervegs. Sudden death er eit omgrep frå sportsverda. Det blir brukt til dømes i ishockey, men òg i tennis. Det er ein metode for å kåre ein vinnar om kampresultatet etter full tid er uavgjort. Då spelar ein til ein spelar, eller eit lag, har fått poeng eller mål. Denne er då vinnaren. Sudden death kan jo òg vere nettopp det – plutseleg død. Det kan vere eit hjarteattakk eller ei trafikkulukke. Vissheita om at noko slikt som plutseleg død – sudden death – finst, ligg over oss alle som eit memento mori. Det er ein god tittel fordi det skapar ei forventing om at noko kjem til å skje. Samstundes veit vi, fordi vi har lese i programmet på førehand, at mora til Han er daud. Det ligg der som ei vissheit, men blir ikkje særleg framheva i oppsetjinga.
Katta! Å, nei!
Jau. Katta er påkøyrd. Han har gjort det. Og vi er blitt åtvara. I teksten som presenterer stykket på heimesida til teateret får vi ei krenkeåtvaring for folk som er veldig glad i kattar. Eg er veldig glad i kattar. Historia er grotesk. Halve katten er påkøyrd og øydelagd, men katten lever framleis. Eller gjer han det? Dette er fiksjon og teater, men at ein katt blir påkøyrd på ein slik måte er nokså urealistisk. Kattar blir diverre påkøyrde, javisst, men nok ikkje så ofte på grunn av at dei ligg under ein bil som startar opp. Det skjer nok oftare når biler kjem køyrande i full fart. Dette med katten blir gjennomgåande i stykket. Han er der, og han er der ikkje – som i tankeeksperimentet Schrödingers katt. Er katten daud eller levande, finst han, eller finst han ikkje?
Tennis, teater
Foto: Ole Herman Andersen
Til «tennistreninga» kjem to nye spelarar. Det er Oddgeir Thune som Den Andre og Marie Blokhus som Ho som er singel. Begge i klassiske tennisklede og parykk. Den andre har lys parykk i Bjørn Borg-stil, og Ho som er singel har Barbie-aktig parykk. Begge opnar opp nye vegar for katten. Den andre fortel teatralt ei hjarteskjerande historie om aleinemora med dei to små ungane som ventar så på at katten skal kome heim. Kanskje kjem han aldri heim? Kanskje kjem ein halv katt heim? Ho som er singel er ikkje einsam, for ho bur saman me ein katt, men katten er ikkje komen heim. Er det skjedd noko? Dei tre spelar ball. Dei spelar orda mellom seg, og mot oss i publikum. Dei spelar svært presist, timinga er perfekt – ja, dei spelar suverent leikent. Regirammene er òg presise, dei gjev gode rom, eller rammer, til å spele fritt, leikande og trygt i.
Flørting med teateret
Stykket snakkar ned tv og film, og det snakkar opp teateret og moglegheitene teateret gjev. Ja, det regelrett flørtar med teateret. I film og tv slit dei med verkelegheita, seier stykket, alt skal malast og presenterast som verkelegheit der. Men teateret er mykje friare, hevdar teksten. Og illustrerer poenget på ypparleg vis. Hellum som Han seier noko slikt som: «Eg kan berre seie: ‘I eit regnfullt naust på Vestlandet’, og så oppstår det». Hellum er ein så god skodespelar at det tek han berre dei orda og eit par sekund så er vi i regnet og i naustet på Vestlandet. Stykket meiner at teateret ikkje er ein del av eit kommersielt krinslaup slik som tv og film. Det skal ikkje selje noko anna enn seg sjølv. Vel, det kan ein nok diskutere. Ziegler knyt desse metakommentarane fint inn heilheita.
Det uføreseielege
Framsyninga er i seg sjølv ganske enkel, men ho tøyer og strekk seg likevel i alle retningar. Skodespelarane leier fokuset kjapt frå den eine moglege historia til den neste. Det blir leiteaksjonar, leia med megafon. Det er musikalaktige opptrinn. Dei vender seg til publikum, klatrar i stolrekkjene, trekk inn ein høg badevaktstol. Historia svingar hit og dit, og vi let oss forføre og leie og blir med på alt. Vel, språket. Her og der kjem det nokre underlege nynorskord. Det er litt synd at det er slurv her. Eg håpar det blir retta på etter premieren.
Men – kven vinn eigentleg kampen? Det er jo sudden death. Jau, (spoiler alert!) det gjer katten! Det er sjølve katten og det kattelege som tek over denne teatrale verda som ein slags omsorgsfull, trøystande kattegud som kanskje er der, eller kanskje ikkje er der. Eller heller er det kanskje ei påminning om at omsorg finst. Mor er daud. Det hjelper å snakke om det. Det hjelper å tenne lys. Omsorg trengst, og omsorg finst i Sudden death.
Tekst: Elin Lindberg
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 